I’m ba-ack!

Rett før helga la jeg ut et innlegg hvor jeg skrev om min manglende tro på egen evne til å gjennomføre den endringen jeg jobber mot. Og jeg har fått utrolig mange gode tilbakemeldinger! Fra venner og familie, på Facebook, personlig og på meldinger. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg får en ekstra giv av det! Jeg har fått tilbakemelding på at jeg må bare stå på, for det er flere ting i livet som kan være slitsomt, og at vi skal ikke være pyser som ikke tør møte motstanden. For «livet er ikke for pyser»! Og jeg vil ikke være en pyse, det er helt sikkert.

På søndag hadde jeg en ny treningsøkt med PT Salvesen. Og inn i mellom romanske markløft, push ups og skulderhev (ble det riktig PT Salvesen?) fikk jeg presset ut noen ord også. Jeg spurte om han hadde lest det innlegget, siden han mener at jeg bør dele utfordringene også, ikke bare seirene. For som jeg skrev der så har han vært litt terapeut for meg også.

Og akkurat det har jeg tenkt en del på. For jeg har nå i flere måneder fått trene under hans veiledning. Det har vært dager der jeg ikke har klart å gjennomføre en økt, enten av psykiske eller fysiske grunner. Da har vi hatt en rask, eller lengre samtale rundt utfordringer. Dette har fått meg til å tenke at jeg har sannelig vært heldig. Mitt første forsøk på å benytte meg av PT og jeg føler at det har vært full klaff. For når noen skal mase på meg for å få meg til å gi det lille, eller store ekstra når jeg tror jeg ikke kan så bør kjemien stemme. Hadde jeg kommet til en PT som bare stryker meg med hårene og bare forteller hvor flink jeg er så hadde jeg ikke gjort sånn fremgang. Men når jeg prøver meg på drepende blikk, ler av ham for at jeg er sikker på at han er i ferd med å klikke hvis han tror jeg kan gjennomføre det han ber om eller når jeg mener at nå har jeg hatt nok repetisjoner på denne øvelsen så er det ikke tvil om at han er uenig. Drepende blikk preller av som vann på en gås, han er nok herdet. Jeg får også klar beskjed om at jeg kan gjøre de tingene han ber meg om, problemet for å kunne gjennomføre det ligger mellom øra mine. Og prøver jeg meg på å kutte repetisjoner, eller sekunder en øvelse skal holdes så får jeg høre det også.

Det som er det avgjørende for at i alle fall jeg skal kunne ha så godt utbytte av å ta PT timer er at PT Salvesen er en mann som kan «kjefte», han kan lytte og han kan le (både av og med meg). Så hvis du som leser vurderer PT, så kan det være lurt å ta en skikkelig prat med den du vurderer og se om dere finner tonen. Det opplevde nemlig jeg at vi gjorde på første timen.

Så i natt sitter jeg altså støl i armene etter søndagens trening som innebar push ups. Flere av dem, ikke bare én. Og flere sett. For jeg har stort sett alltid kun klart en halv. For ned kommer jeg alltid! Og den flotte er at å kjenne litt på stølhet igjen har tent en ny gnist, en lyst til å faktisk møte opp på trening, og jobbe hardt. For uansett hvor sjokkerende det er at disse ordene kommer fra meg så er det litt digg å være støl. Da kjenner jeg at det nytter, den timen hvor svetten faktisk siler fra kroppen.

Så får jeg håpe kroppen er klar for litt mer bank i morgen. For da er det ny time, og det er alltid spennende hva rart han kan finne på å få meg til å prøve.

Blogglistenhits