Jeg kan ikke gi meg

Å gå mot seg selv

Forrige uke skrev jeg et innlegg om hvor tungt det kan være å sloss for å holde hodet over vann. Og det er også slitsomt når man kjemper mot egne dårlige vaner. Men det gjør vi vel alle på ett eller annet vis.

For meg handler dette mye om at jeg ikke må gi opp. Selv om det er skikkelig tungt å stå i det i perioder må jeg bare holde ut. Og belønningen er at det kan være at det går bedre etter ikke så alt for lang tid. Noen ganger er det bare en frihelg som skal til. Andre ganger er ikke det nok.

Å gå med seg selv

I en livsstilsendring sånn som den jeg holder på med nå er det for meg viktig å stå på egne krav. Det å kunne sette seg selv litt i første rekke kan være nødvendig. For meg er det lettere nå som to av tre barn ikke bor hjemme lenger, og han som bor hjemme er så stor at han klarer seg mer på egenhånd nå enn før. Jeg kan dra på trening når jeg vil, så lenge han er våken. Han henger seg ikke opp i hva jeg spiser, så lenge jeg ikke tvinger ham til å spise noe han virkelig ikke liker.

Det å føle en slags stolthet for den endringen jeg jobber med, uten å ha dårlig samvittighet for at jeg bruker tid og krefter på det er veldig viktig. Jeg frykter inne i mitt hodet at folk skal kritisere meg for å klare å dra meg selv på trening så ofte som jeg gjør, når jeg ikke klarer å jobbe fullt. Men å trene fungerer bedre for helsa enn å bare tilbringe de timene jeg ikke kan jobbe hjemme i egen stue.

Å holde fokus

En så lang prosess som jeg startet i fjor sommer tar tid. Vektmessig er jeg kanskje halvveis, men mentalt vet jeg ikke hva jeg kan forvente. Jeg har kommet et stykke der også. Det er forrige uke et bevis på. Jeg var som sagt ganske umotivert og sliten. Så da PT-timene ble avlyst tok jeg meg helt treningsfri. Det vil si at jeg ikke har trent siden forrige torsdag.

Tidligere når jeg har hatt sånne perioder så har gjerne hele planen gått i vasken, og jeg har gitt opp. Det blir ikke bare en sprekk, eller pause. Det blir slutten på endringene. Så forrige uke da jeg gikk i butikkene når jeg var helt nedslått og sliten og ønsket om å få i meg rask energi dukket opp, så ble tanken automatisk stoppet. Jeg gikk rundt i butikken og drømte om loff med Nugatti, potetgull, is, sjokolade og andre ting i samme retning. Men det var kun is som ble med meg ut av butikken, og det var en gang. Ellers gjorde jeg mer fornuftige valg.

 

«You have to do the work yourself»

Finne meg selv

For mange år siden skrev jeg et innlegg om hvem som bor i meg. Der skriver jeg om at vi ofte er litt forskjellige ut i fra hvilken situasjon vi er i. En side av saken jeg ikke tok opp i det innlegget er det at i mange år så trodde hodet mitt at jeg var den tynne jenta som jeg hadde vært opp gjennom oppveksten. Den jenta som kunne spise hva hun ville uten at det gjorde noe. Men der tok jeg feil.

Nå jobber jeg med å finne frem til hvem jeg skal være, også fysisk. For jeg vet ikke hvor jeg ender. Det jeg har sagt er at jeg skal fortsette å trene, og spise fornuftig, så regner jeg med at kroppen sier fra når den er på et sted det er greit å være.

Drømmen om bonuseffektene

I tillegg til den fysiske endringen som skjer ved en livsstilsendring er jeg spent på hvilke andre bivirkninger denne livsstilsendringen vil gi. Mer energi, mindre psykiske svingninger og generelt et mer stabilt humør.

Noen dager kjenner jeg på overskudd, men det er ganske kortvarig. Andre dager er jeg som jeg skrev om i forrige uke helt utmattet. Og jeg mister nesten troen på at dette skal ha noen effekt. De dagene må jeg minne meg selv på hva PT Salvesen sa en gang. Jeg husker ikke ordrett hva det var, men det var snakk om hvordan jeg kan ha troa i kirka, men ikke på meg selv.

Bakkestart

Det er i motbakke det går oppover, heter det så fint. Og jeg har følt at det har vært en tung motbakke i det siste. Men på fredag var jeg en tur innom PT Salvesen og fikk satt opp en ny matplan og vi snakket litt om hva jeg ønsket vi skulle få til fremover. Etter den samtalen følte jeg meg klar for ny start. Så i dag var har det vært mat fra hans matplan, og å starte dagen med vafler er slettes ikke så verst.

Så nå drar jeg frem alle minnene om alt jeg har klart å gjennomføre siden denne prosessen startet og har dem klare til å motivere meg når jeg tror jeg ikke får det til. For det er jo så mye jeg faktisk har fått til som jeg ikke ville trodd jeg kunne. Så får bekken og andre elendige kroppsdeler bare godta at de skal få jobbe.

Blogglistenhits