Kattunger

Det var midt i desember og spenningen var stor. Nye verdensborgere var ventet. Og for meg var dette ekstra spesielt, for for aller første gang i vår familie var det ikke jeg som skulle nedkomme med disse. Men jeg trippet rundt og prøvde å følge med på tegnene. Er det i gang? Begynner det å gjøre vondt? Når var egentlig termin igjen? Disse spørsmålene var det umulig å få besvart, da den vordende moder ikke snakker et språk jeg forstår. Det var nemlig min kjære katt som ventet kattunger. Og for første gang i min tid som voksen katteeier skulle jeg få være med på en kattefødsel.

Åtte uker tidligere hadde Ywonne (som katten heter) vært på besøk hos en frier i Sverige. De hadde først ikke vært noe særlig interessert i hverandre, så vi var litt skeptiske. Etter en ukes tid trodde de som var i samme hus som dem at “ting” nok hadde skjedd og Ywonne kom hjem. Og det var da ventingen og spenningen startet. Vi skulle se etter tegn på om hun var drektig eller ikke. Man kan ikke akkurat spørre katten om den er kvalm eller trøtt eller andre tegn på drektighet. Det var først etter en liten stund at vi kunne se at pattene var blitt større og ganske rosa. Dette skulle være første tegn på at ting var som det skulle. Ukene gikk og magen vokste. Mot slutten kunne vi observere livet i magen når hun lå på siden. Hele magen bølget. Og spenningen nå bestod i å gjette hvor mange som var der inne. Vi hadde ikke hatt noen ultralydundersøkelse eller annet besøk hos veterinæren så vi hadde ikke noe grunnlag å gjette på. Moren til Ywonne har hatt kull med alt fra en til fem kattunger. Så ikke noe standard der heller.

Den 15. desember så jeg at hun ble litt rastløs. Hun ga også etter hvert tegn til rier med jevne mellomrom. Jeg hadde laget en fødekasse av en gammel banankasse. Den var fylt med et deilig fleeceteppe (donert av min yngste jente) og på toppen et gammelt dynetrekk som bare kunne kastes når den hadde gjort sin nytte i forhold til fødselen. I løpet av ettermiddagen tok jeg med meg Ywonne inn på badet hvor denne kassen stod. Jeg la henne opp i og strøk på henne. Masserte ryggen hennes litt og snakket rolig til henne. Hun lå der en stund. Men så ble hun rastløs. Det er ikke hele huset vårt som er like bra for katter å føde på så jeg prøvde å holde henne inne på badet. Jeg var sammen med henne og snakket med henne. Hun gikk litt rundt og slo seg til rette i en kleshaug ved siden av vaskemaskinen. Og det var greit for meg. Hun skulle få føde der hvis hun ville. Jeg tok bare å klippet det gamle dynetrekket i to og la en del over kleshaugen så skulle hun få gå mellom disse plassene.

Å sitte passiv ved siden av noen som føder føltes veldig lite nyttig. Jeg har kun vært i posisjonen til den fødende tidligere, og har aldri opplevd hva det vil si å være tilskuer, eller medhjelper. I tillegg kunne ikke denne fødende gi uttrykk for hvordan det gikk, om hun hadde veldig vondt eller om hun hadde noen ønsker. Jeg måtte prøve å tolke alt ut i fra de signalene hun ga. Og det var første gang for henne også. En ung og uerfaren katt sammen med sin uerfarne matmor. Dette var paret som skulle jobbe sammen utover kvelden. Men nå holder jeg på å glemme min gode hjelper. Hun må vel egentlig kalles den ferskeste av oss alle. I en alder av 11,5 år og uten noen erfaring i forhold til svangerskap annet enn at hun har sett mamma være gravid var hun som en klippe. Hun var så omtenksom og kjærlig, og ikke minst rolig denne kvelden. Hun koste med katten og hun satt bare og fulgte med når katten ville være i fred.

Tidspunktet for fødselen nærmet seg. Vi så at katten jobbet mer intenst. Hun gjorde seg klar til å føde. Oppe i fødekasse satt det en liten grå katt meget konsentrert om sin oppgave, og rundt satt det nysgjerrige mennesker. Hva skjer, og hvordan skulle dette gå? Katten krummet ryggen, klar til dyst og vi fulgte spent med. Vi hadde jo ingen anelse om hvor lang tid det kunne ta, eller hva som er normalt, og hva man burde bekymre seg for. Endelig så vi kattungen. Den lå i sin lille sekk som de skal. Akkurat dette ble nok litt forvirrende for Ywonne. For hun reiste seg opp for å gå litt rundt. Så satt hun seg ned på rumpa, eller skal vi si kattungen. Jeg la henne litt over på siden slik at det skulle være mulig for kattungen å komme ut på neste press. Og ut kom den.

Da fikk vi se hva instinktene kan gjøre med et dyr. De har ikke gått på alskens svangerskapskurs, eller lest bøker/forum om hva som skal skje. Men like rolig som en hardbarket viking tok Ywonne kontroll på situasjonen. Hun vasket kattungen og stelte den som om hun hadde lang erfaring med dette fra før. Og når den var stelt kom det sannelig en til. Denne gangen gikk det lettere. Hun vasket og stelte nr. to også. Hun slo seg til ro med sine to små, og lot de få tilgang til melk. Jeg prøvde å kjenne om jeg kunne kjenne en kattunge til inn i magen. Men det var ikke godt for meg å si. Igjen, jeg hadde aldri gjort dette før. Så etter å ha forsikret meg om at mor og kattunger hadde det bra gikk jeg ut på stua for å se litt på tv. De andre i huset hadde lagt seg og roen hadde endelig senket seg. Plutselig hører jeg et smerteskrik fra badet. Jeg spretter opp fra stolen og skynder meg inn på badet. Og der er kattunge nr. tre i ferd med å komme til verden. Nå går alt som på skinner. Ywonne vet hva hun skal gjøre. Steller og dier. Med tanke på at det var en ganske lang pause mellom nr. to og tre ville jeg ikke gå og legge meg før jeg var helt overbevist om at nå var det slutt.

Men nå var hun ferdig. Tre friske og fine kattunger var resultatet. De tok til seg næring som de skulle og Ywonne var en rolig og flink førstegangsmor. Alt dette ga oss som katteeiere en herlig opplevelse. Vi fikk se en vellykket og grei kattefødsel. Og man vet jo at det ikke alltid er tilfellet så derfor er kanskje glede og lettelsen ekstra stor når alt gikk så bra.

Blogglistenhits