Kjenne lusa på gangen

Man skulle tro at når man har en del års erfaring med noe, så burde man kanskje forvente at man kjenner til hvordan ting fungerer. Men det stemmer ikke alltid.

Selv har jeg opp til flere ganger jobbet med å kartlegge symptomene på at en depresjon er i anmarsj. De tydeligste symptomene for meg er at jeg mister interesse for håndarbeid, jeg får en enorm utmattelsesfølelse, mer angst og jeg klarer ikke holde fokus på et fornuftig kosthold.

Men på slutten av forrige uke slo det inn over meg. Jeg har ikke hatt lyst til å strikke eller hekle de siste ukene, de to siste ukene har jeg sovnet etter noen minutter stillesittende, eller i alle fall kjempet hardt for å holde meg våken, jeg har stadig oftere hatt angstdirring i kroppen. Og når det kommer til maten. Det har jeg nesten ikke lyst til å snakke om. For jeg tror at for hver dag jeg har klart å spise det jeg skal har jeg sikkert hatt to, og gjerne tre dager med feil mat. Det samme gjelder planlegging, og gjennomføring av treningsøkter. Jeg har veldig motivasjon noen dager, men ikke alle. Når det er sagt har jeg vært flinkere til å holde treningen i gang, enn kostholdet.

I dag snakket jeg litt med min kjære om det. Og vi snakket om hva jeg kan gjøre for å bremse utviklingen, og aller helst stoppe den. Det vi kom frem til er at jeg skal ikke ta på meg mer enn det jeg gjør nå for å unngå stress. Og at jeg skal fortsette å trene, selv om det kan være skikkelig tiltak å komme meg ut. For tidligere i depresjoner har jeg satt rumpa solid i sofaen, og blitt der i flere måneder. Så jeg skal teste ut det forskning og helsefolk snakker om, nemlig at depresjoner blir lettere ved fysisk aktivitet.

Så i dag da jeg hadde PT time snakket jeg med PT Salvesen om dette. Og jeg forteller alt, legger ikke skjul på at kostholdet ikke er bra, men at jeg klarer foreløpig å komme meg til trening. Han sier noen ord om å holde fokus på matvanene. Og spør hva han kan hjelpe til med. Da sier jeg at jeg trenger oppmuntring og hjelp til å fortsette og trene. Vi snakker litt til og legger planer, og så avslutter han med å si at han må av og til bli litt streng med meg, sånn som nå. Og da tenkte jeg i mitt hode, at det var ikke strengt i det hele tatt. Jeg vet jo hva jeg gjør feil, med tanke på å holde progresjonen ved like.

Vi går ut for å trene. I forkant har jeg varmet opp i trappemaskinen. Og jeg kan garantere dere at jeg er varm. Svetten renner fremdeles, selv om vi har snakket flere minutter og jeg har hatt noen rolige minutter før han kom. I dag skulle vi trene inne på vektrommet. Der har jeg vært en gang før med ham, men tror ikke jeg har vært der alene.

Forrige gang vi trente begynte ryggen min å krampe litt, så i dag skulle vi gjøre helt andre ting. I mellomtiden har jeg vært hos naprapaten (min andre torturist). Hun har gitt meg triggerpunktbehandling og akupunktur i disse punktene. Dette gjør at ryggen er samarbeidsvillig. Vi starter med markløft, men ikke så tunge vekter. Det trigger ikke noen smerter eller kramper. Etter markløft får jeg prøve noe helt nytt. Vi går bort til en maskin jeg ikke skjønner noe av hvordan jeg skal plassere meg, for jeg ser ikke umiddelbart at det er et sete på den. Men jeg blir forklart at jeg skal sitte der, og beina skal settes inn under de putene, og tåballene skal stå på støtta under putene. Og så er det bare å begynne å vippe på føttene opp og ned. Det virker ikke så vanskelig.  Men etter en del repetisjoner kjenner jeg at leggmusklene blir godt aktivert.

Etter en ny runde med markløft er det tilbake til tåhev. Denne gangen slenger PT Salvesen på 20 kg, så jeg virkelig skal få noe å jobbe med. Og denne gangen gikk det betraktelig raskere at svien i musklene kom. Når jeg ikke klarte flere fikk jeg klar beskjed om å ta fem til. Om jeg flirte eller freste er jeg ikke sikker på, men mentalt var jeg sikker på at det kom aldri til å gå. Heldigvis hjalp PT Salvesen til når jeg løftet opp så jeg klarte de siste fem. Men når jeg da reiste meg for å ta siste runde med markløft ble jeg ganske flirfull, for den manglende reaksjonen i leggene har jeg ikke opplevd før. Det ble en runde til med både markløft og tåhev. Så var det over til en annen øvelse, hofteløft. Med skuldrene på en benk var det bare å sette i gang med å løfte hoftene opp fra bakken og opp til ryggen var strak. Det første settet gikk ganske bra. Og etter det var det over til den øvelsen jeg gjør desidert dårligst, push up. Jeg er ganske flink til å komme meg ned mot gulvet, men når jeg kommer ned til nivået der man skal løfte seg opp igjen så har jeg ikke sjanse til å løfte opp. Så PT Salvsesen sier jeg skal bare gå helt ned til bakken og komme meg opp i utgangsposisjonen og gjøre det på nytt. Men han er ikke like fornøyd når jeg ikke klarer å kontrollere senkingen heller. Jeg detter i gulvet som en melsekk. Det er like før støvspruten står rundt meg. Og så må jeg krabbe meg opp igjen og prøve å kontrollert senke meg ned til gulvet, uten å få det siste ukontrollerte mageplasket. Det er mer eller faktisk mindre vellykket. Men det blir noen repetisjoner i alle fall.

Så bærer det til bake til hofteløft. Og da får jeg servert en strikk, den skal rundt knærne så jeg kan få jobbe med å holde den spent samtidig som jeg løfter opp og ned på hoftene. Ikke nok med det, men godeste PT Salvesen kommer bærende på en vektstang i det jeg har fått satt meg i utgangsposisjon. Og her begynner moroa. For nå må jeg konsentrere meg om flere aktiviteter på en gang. Jeg skal holde knærne fra hverandre, jeg skal holde ryggen rett og så skal jeg passe på vektstanga så den ligger riktig. Og jeg kan fortelle at jeg får klar beskjed om jeg svikter i knærne. Den strikken gjorde jobbinga enda hardere.

Det er hard jobbing og dyp konsentrasjon når det er så mange ting å passe på.

 

Når de musklene som skal jobbe ikke klarer mer, så får heller lattermusklene overta

Når vi var ferdig med disse øvelsene gikk vi over til benpress. Og det var da jeg oppdaget hvor slitne beina var. Fremdeles med strikk rundt knærne skulle jeg presse plata på benpressmaskinen opp og ned. Vel ned går den jo selv, med mindre jeg holder i mot. Og det er lettere enn å presse opp. Men ingen av delene er veldig lett, i alle fall ikke når jeg må ha fokus på knærne i tillegg. Jeg klarte ikke samme tyngde som jeg har gjort før, og heller ikke like mange repetisjoner. Men jeg kjente det godt i beina da jeg gikk for å gjøre neste øvelse. Det var en armøvelse, så nå fikk beina hvile helt for første gang i dag. Men det var rett tilbake til benpress når det var gjort. Og etter denne økta fant han en ny øvelse igjen. Med strikken fremdeles rundt knærne skulle jeg sette meg ned som om jeg satt på en stol og så holde strikken med god spenning, og gå sidelengs. Jeg har bare en ting å si, det var helt sinnsykt slitsomt! Da jeg hadde gått fra veggen og ut så langt jeg skulle var jeg helt ferdig. Men fikk klar beskjed om å gå tilbake, for jeg måtte visst trene begge sider. Jeg var ikke helt enig. Når jeg var litt over halvveis fysisk, og langt forbi mentalt så kommer det fra PT Salvesen, jeg gjør dette fordi jeg bryr meg. Hvorpå jeg ser på ham, ganske sikkert med et litt irritert uttrykk i trynet og med ganske sarkastisk tone sier «Glad i deg også». Ut i fra latteren hans å dømme var han godt fornøyd med resultatet av «torturen». Når jeg stoppet nesten ved veggen igjen begynte beina å riste helt ukontrollert. Og jeg fikk klar beskjed om å sette meg ned for jeg så ut som Shakin’ Stevens. Akkurat det hadde jeg ikke noe i mot, og satt meg ned på nærmeste mulighet.

Etter å ha sittet der litt gikk vi ut av den delen av treningssenteret, og fremdeles var beina ganske kjørt. Så jeg fikk beskjed om å gå noen minutter på tredemølla for å få litt normal følelse i beina igjen. Men siden han og jeg ble stående å snakke gikk jeg opp på elipsemaskinen som stod rett ved siden av. Så ble det nesten ti minutter med nedkjøling på den mens vi snakket om det ene og det andre.

Da jeg skulle hente ut tingene fra skapet for å gå hjem så dirret beina helt vilt dersom jeg ikke la all vekt på hælene. Og det fortsatte i sikkert nesten en time.

 

I dag hadde jeg i alle fall 45 minutter hvor jeg ikke hadde mulighet til å tenke over at ting ikke går som jeg vil. Og det gir meg tro på at jeg kan klare å holde treningen ved like, og på den måten hjelpe i håndtering av dette som ellers kan bli en ordentlig depresjon.

 

 

Blogglistenhits