Kronisk optimist

Optimist, jeg vet det går bra til sist

Jeg pleier å si at jeg er kronisk optimist. Med det mener jeg at jeg tenker stort sett at det blir bedre i morgen. Et eksempel på dette er hvis jeg ikke har noe vondt i hodet en eller kanskje til og med to dager på rad så er jeg ganske sikker på at nå er jeg kvitt det for alltid. Det gir meg nok litt ekstra ork til de dagene jeg ikke orker å gjøre noe særlig på grunn av hodesmertene. For det er både migrene og spenningshodepine som plager meg. Og de er jo greie nok til å trigge hverandre. Så i perioder er det veldig få smertefrie dager.

Men som for kroniske sykdommer kan jeg være «symptomfri» inn i mellom. Med det mener jeg at jeg har dager hvor jeg ikke klarer å se så optimistisk på ting. Og det er ganske mye tyngre.

Mentalt

Som jeg har skrevet om før sliter jeg med kronsike depresjoner, offisielt kalt unipolar lidelse. I praksis vil det for meg si at jeg kan bli deprimert uten en utenforliggende årsak, i alle fall trenger ikke min årsak være av dimensjoner som skal til for å trigge depresjoner hos andre. Og av alle sykdommer jeg noensinne har hatt er dette den sykdommen/tilstanden som frustrerer meg mest! For i bunn og grunn er jeg en sosial, positiv og engasjert person. Men når depresjonen rammer blir alle disse egenskapene trykket vekk.

Min kamp

Det er når depresjonen truer at det kan være bra å være kronisk optimist. Men det kan også være utrolig slitsomt. For da går det så mye energi med til den indre kampen. Kampen mellom hva jeg ønsker og egentlig vil gjøre og hva jeg klarer å få gjennomført. Ønsket om å tilbringe alle døgnets timer uten sosial omgang mot gleden av å snakke med andre, le og ha en fin tid.

Depresjon vs. optimisme

For når jeg føler at jeg vil gi opp, så kommer optimisten inn og sier at det går sikkert bedre snart. Jeg må bare holde ut litt til.  Dette gir meg en indre utmattelse som er tung å bære. Tankene blir tåkete og det å skulle ta avgjørelser eller finne løsninger blir utrolig slitsomt. Dette er vanlig for depresjoner, det vet jeg. Men selv etter å ha levd med kunnskap om hva jeg har å leve med i 13 år så sliter jeg med å akseptere det. For jeg er ikke snill med meg selv.

Høye krav

I løpet av utallige timer med samtaleterapi har vi grundig kartlagt at jeg har høye krav til meg selv. Jeg hadde ikke krav til meg selv om å nå kun de beste karakterer på skolen. Men i arbeidslivet og som familiemedlem har jeg i voksen alder stilt noen krav som til tider er vanskelig å leve opp til. I jobben tenker jeg at jeg skal levere best. Ingen kunder skal ha grunn til å klage på det jeg har levert. Jeg skal klare å holde på min dybdekompetanse innenfor mitt felt, selv om jeg jeg ikke jobber fulltid. Ved måling av kundetilfredshet skal jeg ligge blant de beste.

Dersom en kunde klager, eller jeg scorer litt dårligere enn forventet på målinger tar jeg meg nær av det. Men jeg har full forståelse for at andre kan ha dårlige dager eller ikke alltid klare å levere full pott hver gang. Men av en eller annen grunn sliter jeg med å gi meg selv den samme forståelsen.

Hverdagen

For tiden føler jeg at jeg slåss mot meg selv hver dag. Hvis ikke det er for å stå i mot ønsket om å gi opp og grave meg ned, så er det kampen for å klare å gjennomføre livsstilsendringen. Nå som det har gått så mange måneder, og jeg kjenner at det røyner på psykisk så er det ikke så lett å holde fokus. Det er så lett å bare gi etter her også. Hva har det vel å si om jeg spiser det ene eller det andre? For det er maten som er det store problemet. Jeg liker fremdeles å trene. At kroppen sender noen smertesignaler henger nok sammen med det som skjer i skolten. Psykosomatisk er det noe som heter. Og det stemmer vel at når jeg har det bra psykisk så har også kroppen det bedre.

Gener og livserfaringer

Unipolar lidelse er noe som ikke er direkte arvelig, men man ser ofte det i flere i samme slekt. Så jeg kan vel takke genene mine for tilbøyelighet til depresjoner. Og så har jeg opplevd noen ting som ikke var det lureste når man vandrer med en slik gen-pool. Å bo i Pakistan som tenåringsjente, med kultursjokk på flere plan, ikke en god idé. Tre barn = tre runder med barselsdepresjoner, men jeg trodde jeg ikke kom til å få det neste gang. Å oppleve alt med pappas forsvinning og drap som ung voksen, og med to barn som også skulle gjennom en sorg var jeg kanskje heller ikke helt utrustet til å håndtere.

Dette er de største stressende hendelser i livet mitt. Å oppleve en av tingene kan fort vekk trigge depresjoner for noen og en hver. Så akkurat disse er ikke så rart at har gitt meg en nedtur. Men en ting som kanskje er litt annerledes når man prøver å leve med et positivt syn på hverdagen er måten å håndtere disse opplevelsene. Den mest spesielle opplevelsen er nok måten pappa døde på. Jeg kunne lett ha latt bitterhet fylle meg, både mot jobben hans og mot den som drepte ham. Men jeg har valgt å ikke være bitter. For det hjelper ikke på.

Dronninga av Burde

Jeg er rå på alt jeg burde. Hvis jeg skulle liste opp alt jeg burde blir innlegget veldig langt, og tankene mine er ikke strukturert nok i dag til å klare og lage en god oversikt. Men selv om jeg logisk vet at det ikke er til noen nytte å overlaste seg selv med alle disse burdene så gjør jeg det likevel. Og det sliter ganske mye på energien, og her kommer jeg ingen vei med min optimisme. Den blir heller litt knust for alle mine burder som ikke blir gjort skaper pessimisme.

Rotete hode

Da jeg begynte dette blogginnlegget hadde jeg plan om å gi dere en tydelig forklaring på at man kan være optimist, men likevel bli satt ut av depresjoner. Jeg vet ikke helt om jeg klarte å formidle det, for jeg sliter med å lese gjennom det jeg har skrevet. Men budskapet jeg prøver å formidle er at selv om du ikke kan se det på meg, så kan det være at jeg akkurat da har en intern kamp for å ikke la meg knekke den dagen.

Og jeg tror at fordi jeg har den innstillingen til livet så jeg ikke blir helt nedgravd i depresjonen. Men jeg må ha medisiner for å støtte meg. Den viktigste medisinen min er en stemningsstabiliserende medisin. Den stopper for de dypeste bølgedalene, så jeg blir ikke lenger så dypt deprimert som jeg ble før jeg fikk den.

Det gjør også at jeg klarer å stå litt i jobb, for jeg er ikke klar til å gi slipp på det. Jeg vet at jeg har noe å gi til de rundt meg. Det er ikke hver dag at jeg føler at det er like sant, men egentlig vet jeg at det er sånn det er.

Så til deg som er der ute og sliter med ditt. Det er mange av oss, noen tar på seg en maske og går ut. Andre velger å holde seg hjemme. Vi har alle forskjellig mestringsstrategier, og noen av dem er mer virkningsfulle enn andre. Og vi klarer ikke alltid velge det mest fornuftige. Men det viktige er at vi ikke gir opp, men også tillater oss selv å være sårbare. Og jeg mener sårbar og ikke svak. For den kampen jeg har med meg selv krever at jeg er sterk, og ikke svak. Men sårbar, det er jeg. Og det liker jeg ikke.

Blogglistenhits

1 thought on “Kronisk optimist

Det er stengt for kommentarer.