Lavterskeltilbud- og behandling

Lavterskeltilbud

Hva er definisjonen på et lavterskeltilbud?

Lavterskeltilbud kan defineres som tilbud hvor man ikke trenger henvisning for å delta og som er gratis eller har en svært lav kostnad.

–  «A-larm Norge«

Så hva kan et lavterskeltilbud være? Hvem tilbyr dette, og hvem er målgruppen? Dette er spørsmål jeg har tenkt litt på de siste dagene. Det vil si, jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det store bildet, men jeg har tenkt en del på lavterskeltilbudet til overvektige.  Dersom du googler «lavterskeltilbud» så finner du ikke ett eneste treff som gjelder overvekt på de ti første resultatsidene. Det som derimot det kommer opp masse om er tilbud for psykiske lidelser.

Nå er det ofte sånn at mange som sliter med overvekt også sliter med psykiske problemer. Men om det er overvekt på grunn av psykiske problemer, eller psykiske problemer på grunn av overvekt er kanskje ikke så lett å definere. Men uansett hvordan det henger sammen må begge deler jobbes med for å få til en endring.

Lavterskeltilbydere

Det er mange forskjellige organisasjoner som tilbyr lavterskelbehandling. Det som går igjen er for psykiske lidelser og hjelp ved forskjellig typer misbruk. Du finner også lavterskeltilbud fra religiøse samfunn, eller kirker. Uansett hva det gjelder så skal altså lavterskeltilbud være noe det er lett å komme til. Det skal ikke være en omfattende prosess for å komme igang, og det skal heller ikke være strenge krav som må oppfylles for å bli med.

Personlig erfaring.

Jeg har selv benyttet meg av lavterskeltilbud. Det har da vært snakk om to forskjellige tilbud hvor jeg jobbet med det å håndtere livet. Det første var Senter for jobbmestring og det andre var et depresjonsmestringskurs.

Det var for meg ikke det første steget jeg har tatt for å rydde i ting. Jeg gikk nemlig først til en psykiater i 6-7 år, etter at pappa ble drept. Men jeg erfarte at selv om jeg fikk behandling i spesialisthelsetjenesten så kom jeg ikke i mål. Det var mye prat om håndtering av depresjonene og angsten, men etterhvert følte jeg at det ble mye fokus på medisinering. Jeg er ikke prinsipielt motstander av medisiner mot angst og depresjoner, men i løpet av de årene så kom kiloene i periodevis, og gjerne relatert til nye medisiner av og til litt fort på.

Håndtering av livet og dets utfordringer

I 2011, etter å ha vært sykemeldt i varierende grad over lang tid tipset sjefen min meg om Senter for jobbmestring. Jeg hadde en jobb som til tider var stressende, og vi hadde åpent landskap og snakket i telefon hele dagen, noe som ikke passet med et hode med kroniske hodepiner av forskjellig slag. Så jeg tok kontakt med Senter for jobbmestring. Der gikk jeg i samtalebehandling og til jobbveiledning. Vi ble enige om at jeg trengte en jobb som ga litt mer variasjon og betraktelig mindre tid på telefon. Noe som endte med at jeg etter mye oppbakking turte å gå inn til Vitari AS og spørre om de trengte en med min kompetanse. Det viste seg at de egentlig ikke visste at de trengte det, men jeg har nå jobbet der i snart fem og et halvt år. Og behovet for kompetanse lik min øker.

For et og et halvt år siden tok jeg kontakt med de som holder kurs i depresjonsmestring i Sarpsborg kommune, for jeg ønsket å melde meg på kurs. Jeg har ikke klart å jobbe fullt de siste årene på grunn av at angsten og depresjonene blir så sterke at jeg ikke fungerer når det blir for mye for meg å gjøre. Så vi var egentlig tilbake på mye av det samme som ved forrige arbeidsgiver. Men jeg hadde ny lege, og mer erfaring i sekken. Og en arbeidshverdag som var lettere å tilpasse de utfordringene dette gir.

Dette har vært to nyttige opplevelser for meg. Jeg har lært at det ikke nytter å fikse ting over natta, eller to-tre uker. Det må gjøres i små steg. Jeg har ikke blitt kvitt mine plager, men jeg kan leve ganske symptomfritt fordi jeg nå har hjelpemidler som fungerer. Og det er herlig å ha tatt kontroll på en stor utfordring i livet.

Offentlige tilbud for håndtering av overvekt

Den andre utfordringen, min overvekt, har det ikke vært like lett å få hjelp til. Det er mange år siden jeg ba om hjelp første gang. Og det var selvsagt hos legen. Den gangen veide jeg kanskje rett i overkant av 90 kilo. Jeg hadde fått to barn, med påfølgende barselsdepresjoner = MYE trøstespising. Det tilbudet jeg fikk i første omgang der var «slankepiller». De tok jeg i en periode, men det ga ikke et veldig synlig resultat. Det var ingen oppfølging utenom medisinering.

Etterhvert som internettet ble mer og mer fylt av lett tilgjengelig informasjon så undersøkte jeg opp og ned på hva slags tilbud som finnes der ute. Og det er noen, men ikke noe særlig tilbud fra det offentlige. Men for noen få år siden fikk jeg henvisning til Frisklivssentralen, en grønn resept. Jeg tok kontakt med Frisklivssentralen i Sarpsborg, en novemberdag, og fikk første time i desember. En veldig hyggelig dame tok i mot meg og vi snakket sammen. Men i løpet av samtalen sier hun at jeg må være klar over at kommunen vurderer å ikke innvilge midler til drift videre etter årsskiftet. Og det bestemte faktisk Sarpsborg kommune seg for ikke å gjøre. Så etter en time var det tilbudet borte!

Min håndtering av overvekt frem til sommeren 2017

Grete Roede

Fra sommeren 2000 var jeg ordentlig lei. Jeg hadde innsett at det var ikke bare det at jeg følte meg tjukk, jeg var tjukk. Med en vekt som lå rundt 90 kilo, og denne gangen uten noen graviditet å skylde på måtte jeg nesten gjøre noe. Og dermed deltok jeg på mitt aller første Grete Roedekurs. Åtte uker med streng diett, godt motivert og vekta gikk ned til ca 84. Jeg følte meg bedre, men hadde ikke råd til å ta flere kurs og trodde jeg skulle klare litt til selv. På tross av ukentlige telefoner med ei venninne som også gikk på kurs så fortsatte ikke trenden.

Så vinteren 2004 ble det nytt kurs. Men det var bare et år etter at pappa døde, så da jeg kom til «helvetesmåneden» februar klarte jeg ikke å gjennomføre. Hvilket resulterte i en sterk følelse av å mislyktes.

Noen år senere var det et nytt forsøk på kurs. I løpet av de åtte ukene gikk jeg nesten ikke ned noen ting. Men jeg strammet inn i kroppen, for cm endret seg. Men frustrasjonen økte, og etterhvert vekta også.

Siste runde med Grete Roede var i 2016. Da kjørte jeg på med flere kurs. Og da gikk jeg ned en del kilo til sammen. Men følte meg ikke inspirert til å holde ved like det vi jobbet med, for den siste kurslederen vi hadde var ikke opptatt av at dette måtte være en holdningsendring. Men kom med tips til snarveier, og «juksing» for å kunne kose seg hver dag. Og det var jo nettopp det jeg måtte bort fra. Så avslutningen der var med frustrasjon, og ikke en fullstendig tro på at jeg noensinne ville klare å komme ned i kategorien «normalvektig» igjen.

Shaker

Jeg har vært innom kortvarige forsøk på å leve på Herbalife, Nutrilett og Allevo kurer. De har ikke fungert, og mest fordi jeg hater smaken, og orket ikke stå på dem over tid.

I 2012 prøvde jeg Herbalife igjen. Da litt mer strukturert og over lengre tid, og kiloene rant av. Så herlig, og shakene smakte ganske godt. Men det å bare spise middag og så shake resten av måltidene ble ikke holdbart for meg. Så jeg sluttet med det også. Og kiloene kom tilbake, og tok med seg noen venner.

Dietter

Jeg har vært innom lavkarbo, da i form av Ketosedietten. Det fungerer også som en drøm for å miste kiloene. Det er veldig effektivt, men jeg blir skikkelig lei av maten, så det holder ikke i det lange løp. Og der også fant kiloene noen venner som de tok med tilbake.

En sommer kjørte jeg 28-dagers dietten. Det startet med en rensekur, og så veldig nøye opptrapping til vanlig mat. Jeg mistet noen kilo i rensekuren, og de ble borte lenge. Så den var jo ikke helt mislykket.

Fysisk aktivitet

Som ung drev jeg aldri med aktiv idrett. Jeg var glad i å gå turer, og det gjorde jeg en hel del. Og frem til jeg var nesten 23 hadde jeg ikke bil, så det ble mye gåing og sykling for å komme steder.

Men etter svangerskap nummer to, som ga bekkenløsning, og da med ei som ble storesøster i en alder av 1 år og 10 måneder ble det lite bevegelse på meg. Det ble for mye løfting for å gjøre ting, så det ble starten på en mer inaktiv hverdag. Og det ble ikke så mye bedre selv om ungene ble eldre og bekkenet bedre. For det hadde allerede utviklet seg noen dårlige vaner. Og mye av svangerskap nummer tre ble tilbrakt på sofaen, igjen på grunn av bekkenløsning. Med tre personer som kunne være hjelpere var veien opp av sofaen lang. Og de vanene som allerede var ganske dårlige, ble ikke bedre.

Jeg har vært medlem på diverse treningssenter opp igjennom. Både sammen med venninner, alene eller sammen med min mann. Men det har ikke gått så veldig lang tid før et litt aktivt medlemsskap ble til et støttemedlemsskap. Jeg hadde ikke motivasjon og tro på at jeg kunne få til noe på disse sentrene. Dette følte jeg ble bekreftet når jeg til tider ble helt utslitt etter en treningsøkt. Nå i ettertid vet jeg at det blir bedre, hvis man bare holder ut.

Spesialisthelsetjenesten

En av gangene jeg satt hos legen og var frustrert over at jeg ikke klarte dette på egenhånd, men at jeg fremdeles var for lett til å kunne få hjelp av det offentlige så sa jeg: «det er lettere for meg å spise meg feit nok til å få hjelp, enn det er å gå ned til en sunn vekt.» Og for meg, og sikkert for mange andre der ute er dette sant. Det å øke vekta er jeg alt for god til. Legen sa at jeg måtte ikke tenkte sånn. Men det var ikke så lett å la vær. Det er ikke et lavterskeltilbud i min kommune.

Jeg sa dette for en del år siden. Og som du sikkert har skjønt har denne jo-jo slankingen min resultert i flere kilo enn jeg hadde den gangen. Og plutselig var jeg nesten innenfor kravene til hjelp fra det offentlige. BMI’en hadde «endelig» nådd et nivå som var høyt nok til å få hjelp, fordi jeg har noen tilleggsproblemer som gir «formildende omstendigheter». Med søvnapné som er sterkt forverret på grunn av overvekt og en reell overhengende fare for diabetes 2 som hovedproblemer søkte legen meg til overvektsklinikken ved Sykehuset Østfold. Jeg ønsket da å bli henvist til et rehabiliteringsopphold for å få hjelp, både med mat, trening og den mentale biten av problemet.

Det var noen spennende uker hvor jeg ventet på svar fra sykehuset angående henvendelsen. Og da brevet med tilbud om behandling kom ble jeg overlykkelig, men også litt usikker. For i mellomtiden hadde jeg selv begynt å ta tak i ting, og vekta var nå redusert. Og dersom jeg fortsatte trenden ville jeg ikke lenger være innenfor kriterienene for behandling innen jeg kom til første konsultasjon.

Endringen

De som har lest bloggen min det siste året har fått med seg hva jeg gjorde, er du litt i tvil om hva det var så har jeg oppsummert det i dette innlegget. Mitt møte med PT Salvesen på Sky Fitness ble den store endringen. Her møtte jeg den hjelpen jeg mener at burde tilbys som en lavterskelbehandling. Å møte en person som på en sammensatt måte oppmuntrer, kritiserer, støtter, motiverer, tilrettelegger og gir råd både angående kosthold og trening har vært så viktig. For første gang på sikkert 15 år så tror jeg at jeg kan nå normalvekt. Jeg vet ikke hva det tallet er, men at jeg kan holde kroppen sunnere over lang tid er mulig.

Det kan være det tar litt tid, men det tok meg 20 år å skakkjøre kroppen til det stedet den var da jeg startet endringen, så jeg kan ikke forvente å fikse alle problemer fort. Det er ikke sunt heller. For da tror jeg ikke at jeg rekker å fikse ting, de blir bare oversett.

Hva ønsker jeg det offentlige kan tilby?

I januar skrev NRK en artikkel om lavterskeltilbud for overvektige. Og det gledet meg. De gir ikke noe fasitsvar, men de setter fokus på problematikken. Det er flott at overvektige får tilbud om rehabiliteringsopphold. Men hva om det kunne være et tilbud som var tilgjengelig før du når en BMI på over 35 (som er det laveste du må ha i tillegg til ekstra problemer for å kunne få hjelp i Østfold)? Tenk om jeg kunne fått tilbud om noe da jeg kom til legen, første gang jeg veide rundt 90 kilo ( noe som for meg gir en BMI på 29. Det er snakk om tretti kilo mindre enn jeg var på da jeg omsider ble henvist til sykehuset.

Jeg ble jo henvist til Frisklivssentralen, men Sarpsborg kommune valgte altså bort dette lavterskeltilbudet i sin budsjettforhandling. Et tilbud som ut i fra det jeg ble forklart ville passet meg helt flott. Det var veiledning og gruppetrening. Dersom dette tilbudet hadde vært tilgjengelig før jeg hadde slitt med ting i 15 år, og jeg hadde dratt med meg så mange runder med prøving og feiling så kan det godt være at jeg hadde klart å ta kontroll over tingene tidligere.

Veiledning

Vi som er overvektige trenger veiledning. Det går på kosthold tilpasset meg, trening tilpasset mitt nivå og mine interesser, håndtering av livets utfordringer og da særlig med tanke på alle oss som spiser på følelser, og ikke minst prøve å finne ut hvorfor vi tyr til mat som trøst, venn, belønning og så videre.

Dersom vi fikk denne type veiledning tidlig i forløpet tror jeg vi kan stoppe mange fra å miste kontroll på vekta og livsstilen. Personlig er jeg ganske sikker på at om jeg hadde fått den hjelpen da jeg var yngre og de dårlige vanene ikke var så etablerte ville det vært lettere å bryte ut av mønsteret. Utfordringen for mange unge er at de har kanskje ikke så god råd, så om de må ut i det private for å finne hjelp klarer de ikke gjennomføre. Og i tillegg er det ganske mange andre i forskjellige livssituasjoner som ikke har mulighet til å benytte seg av de forskjellige tilbudene som gis av private aktører.

Følgesykdommer

Hva med alle følgesykdommer av overvekt? For meg har det vært søvnapné som var så ille at jeg faktisk ikke kunne ligge på ryggen på sofaen og lese, for da fikk jeg pustestans. Det er for meg en veldig reell fare for diabetes 2. På mammas side av slekta er det sikkert 90% av de overvektige som har det. Og det er ganske mange overvektige å ta av.  Jeg sliter med vonde knær, det har jeg gjort siden jeg var et spinkelt barn, men å drasse rundt på nesten 50 kilo ekstra hjelper ikke på.

For søvnapnéen får man CPAP maskin om den blir ille nok, for diabetes 2 får man blodsukkermålingsapparat og medisiner, for vonde knær får man smertestillende på blå resept. Alt dette koster samfunnet masse penger. Og dette er sykdommer/problemer jeg står i fare for å få. Så kan du dra med høyt blodtrykk, høyt kolesterol, økt fare for hjerte- og karsykdommer og regnestykket øker. Tar du også med de som får så nedsatt livskvalitet at de faller helt eller delvis utenfor arbeidslivet så baller dette på seg ganske betydelig. Du har også de som må bytte knær og hofter på grunn av belastningen disse har fått fordi de har måtte bære rundt på alt for mange kilo.

Samfunnsøkonomisk

Jeg er på ingen måte noen samfunnsøkonom. Men jeg vet at medisiner på blå resept koster mye mer enn vi faktisk tror, en operasjon er svindyrt og køene til spesialisttjenestene i Norge er alt for lange.  Jeg har tro på at en ordning der man tidlig kan få hjelp vil redusere behandlingstiden. Noe som gjør at totalkostnadene kanskje ikke er så dyre likevel. Jeg vet ikke hva den reelle kostnaden pr døgn pr pasient på et rehabiliteringsopphold koster, men jeg vet hva det koster å få hjelp av en PT, og jeg er overbevist om at dersom du får tilbud om støtte til et slik tilbud så vil det for veldig mange gi så gode resultater at de ikke ender opp med fedme og sykelig overvekt.

Det er ikke så lett å vite nøyaktig hva et opphold på rehablilitering koster. Men la oss si at døgnkostnaden er ca 4000, og du er der på et opphold som varer 8 uker første året. Det gir en totalkostnad på  over 200 000,-. Du kan gi mange timer med personlig veiledning for den prisen. Og det er kun selve behandlingen. Ta nå med besparelsene på medisiner og behandling av følgesykdommer og du får et nytt regnestykke.

Nå mener ikke jeg at ALLE med overvekt må få tilbud om PT. Men jeg mener at alle burde kunne få et lavterskeltilbud. Noen vil kunne ha nytte av kun samtalegrupper, andre av rene treningsgrupper og andre igjen av mer personlig veiledning. Jeg leste for noen dager siden om et treningskonsept der det i utgangspunktet var en gruppetrening, men det var så få deltakere og så stort lokale at instruktøren hadde tid og mulighet til å gå rundt og hjelpe alle der de trengte det. På den måten ble det på en måte en blanding av gruppetrening og personlig veiledning.

Konklusjon, eller drøm…

Dersom du ikke har skjønt det ennå så mener jeg at det må gjøres noe med hvordan tilbudet gis i dag. Jeg har vært veldig heldig, omsider. Faktisk så får jeg litt i pose og sekk akkurat nå. Jeg har en PT som fungerer fantastisk bra for meg, og jeg skal få behandling på overvektsklinikken. Der er ikke målet mitt lenger å få et rehabiliteringsopphold, for jeg har klart å oppnå mer sammen med PT Salvesen enn jeg ville klart på et lite opphold der. Min behandling på overvektsklinikken skal være samtaler med klinisk ernæringsfysiolog og terapeut. For det jeg virkelig må lære meg er måter å håndtere ting på uten å gi etter for matsuget som oppstår.

Jeg har utrolig stor nytte av PT Salvesen, han har vært en kindereggbehandling for meg. Han gir veiledning på både mat og trening, han gir kritikk der det er nødvendig og masse motivasjon hele veien. Å få de tre tingene på en gang, og på første forsøk er ikke alle forunt. Men hjelp til alle bør for oss som bor i Norge være alle forunt, ikke bare de med BMI over 40 (eller 35, hvis du er «heldig»)!

 

Blogglistenhits