Med krum rygg og hevet hode

Flere ganger i løpet av våre liv møter vi utfordringer. Noen forholdsvis lette, andre så tøffe at vi ikke vet hvordan vi skal håndtere disse. Og jeg har hatt mine erfaringer med både den ene og den andre typen.

I 2012 gikk jeg med viten og vilje en slik utfordring i møte. Det startet så vidt i slutten av 2011. Jeg jobbet på den tiden på Visma Kompetansesenter Lønn og HR. Der var jeg konsulent på lønns- og reiseregningssytem. Og i blant var jeg ute og holdt kurs på bruk av disse programmene. Jeg hadde jobbet der siden 2007, og før det er CV’en min ganske variert. Med blant annet noen sekretærjobber og call-sentererfaring. I 2011 gikk jeg sykmeldt, periodevis deltid og periodevis heltid. Så for å se om jeg kunne få mer stabilitet i dette tok jeg kontakt med Senter for jobbmestring. Der var jeg i samtale med noen hyggelige damer. En var der for å hjelpe meg å se hva jeg kunne mestre i en jobbsituasjon, og ei var der for å lære meg kognitiv tankegang.

Et stykke ut i denne behandlingen innser jeg at i tillegg til praktiske utfordringer i hjemmesituasjon med tanke på arbeidstid og litt kort åpningstid i SFO, som om bare få måneder ville bli et problem, så vil jeg prøve meg i en ny jobb. Helst i nærheten av hjemmet. Og det er da denne utfordringen vokser frem. Jobbkonsulenten og jeg sitter og snakker om mulighetene. For det er det de fokuserer på, ikke begrensningene. Hun sier at jeg kan jo så masse. Men jeg ser at jeg har ganske god dybdekunnskap, men på et veldig begrenset område. For mine år med daglig fokusering på å hjelpe lønnsmedarbeidere med å få utnyttet lønnsprogrammet til det beste har gitt meg god kunnskap på fagområdet lønn, og på to lønnsystem og ett reiseregningsystem. Dette medfører at jeg ser begrensningene tydeligere enn mulighetene. Det har gått over ti år siden jeg jobbet med regnskap og lønn. Den gangen var jeg sekretær med lønns- og regnskapsoppgaver. Men regnskap har ikke vært en del av min jobb siden den gangen. Og min erfaring etter utallige samtaler med lønnsmedarbeidere har bevist at de aller fleste som jobber med lønn jobber mest med andre ting, lønn er bare en ekstraoppgave. Nå skal jeg altså ut å søke jobber med denne bakgrunn.

Og jeg søker på noen stillinger. Jeg er til og med inne på intervju hos Sarpsborg kommune. Men regnskapserfaringen min, eller mangel på sådan gjør at jeg havner for langt nede på listen. Det er ikke flust med denne type stillinger i Sarpsborg, så det blir etterhvert på tide med en ny taktikk. Jeg får i oppgave av jobbkonsulenten å ta kontakt med et regnskapsbyrå å høre om de kunne trenge min kompetanse. Dette tenkte jeg at kunne være en god idé, for der har de kanskje nok å gjøre til at de har noen som er spesialister på lønn, mens andre tar seg av regnskapsbiten. Men den gang ei. Atter en gang så kommer min manglende regnskapserfaring i veien for en ny mulighet. Og jeg må si at jeg ble mer frustrert og for meg bekreftet dette mine tanker om hvor store disse begrensningene faktisk var.

Men jeg hadde i løpet av samtalene med rådgiveren innen kognitiv terapi jobbet med å ikke la negative tanker overta hele tankerekka, så etter litt tenketid så finner jeg ut at de som eventuelt kunne trenge en med spesialkompetanse på nettopp de programmene jeg kjente måtte være de som selger disse til kundene. For Visma har ikke direktesalg av sine datasystem, det går gjennom forhandlere.

Jeg sjekker Visma sine nettsider for å se hvor i Sarpsborg jeg kan finne noen, og da ser jeg på firmanavn jeg kjenner fra jobben. Firma jeg har en god følelse for at er seriøse og trygge arbeidsplasser. Første sted jeg tropper opp på viser seg å være en forhandler og regnskapsbyrå. Men forhandlerbiten holder til i en annen by, for langt unna til at det er interessant. Men nå som jeg har turt å tråkke over første dørstokk tenker jeg at jeg kan prøve én til. Og jeg kjører avgårde, parkerer ved siden av bygget. Stedet er litt slitt, men det behøver ikke ha noe å si. Med hjertet i halsen går jeg inn døra. Da blir jeg veldig usikker på hvor jeg skal gå videre. Det er en gang med noen dører til forskjellige rom, og en trapp. Jeg hører stemmer fra et sted, men ser ingen. Jeg prøver meg på et stille “Hallo”, uten resultater. Så jeg går forsiktig opp trappa. Men det er ingen der heller. Nå har hjertet dunket fort i brystkassa lenge nok, så jeg går ned trappa, om mulig ennå mer forsiktig enn jeg gikk opp. Jeg går ut i bilen, trekker pusten og kjenner motløsheten sige på. Dette var nok ikke en løsning det heller. For hvor skal jeg gå nå?

Så kommer jeg på at på vei hjem, rett ved skolen til ungene har jeg sett Vismalogoen på veggen, og jeg har snakket med dem på support, så de må jo ha noe med Visma å gjøre. Jeg sjekker listen over Visma sine forhandlere igjen, og det stemmer at de er forhandlere. Så jeg bestemmer meg for at jeg skal klare å ta et besøk til. Fast bestemt kjører jeg gjennom byen, mot ny utfordring. Når jeg ankommer stedet er det første jeg gjør å sjekke veggen etter Vismalogoen, for å få siste bekreftelse på at de virkelig er forhandlere. Men logoen er borte. Jeg kjører sakte videre rundt bygningen. Men ingen logo på noen vegg, eller i noe vindu. Motet synker og jeg kjører hjem.

Dagene går, og jeg klarer ikke helt gi slipp på tanken om at de er forhandlere. Jeg har jo snakket med dem flere ganger, og de står på lista til Visma. Så jeg bestemmer meg for å prøve en gang til. Jeg kjører avgårde. Når jeg parkerer utenfor kjenner jeg suget i magen og spenningen er i ferd med å ta over. For hva skal jeg si? Jeg har jo prøvd å selge min kompetanse nylig uten resultat, hva skulle tilsi at dette skulle bli noe annerledes? Med et dypt åndedrag går jeg ut av bilen og inn i butikken. For det er nemlig en av grunnene til at jeg gruet meg ekstra. Inngangen til bygget er til en butikk. Og det er ekstra vanskelig når det ikke er noen vanlig resepsjon å henvende seg i. En viktig detalj her er at jeg faktisk aldri har satt mine fot i butikken her, så jeg har ingen anelse om hvordan det ser ut der inne. Så det er med stor spenning jeg går inn, forsiktig og med hurtig saumfarende øyne for å finne en person jeg kan snakke med.

Og til alt hell, rett inn til venstre er det en resepsjon. Der sitter det ei blid dame som hilser på meg. Jeg spør om det stemmer at Vitari holder til i dette bygget, for jeg skulle gjerne snakket med en der. Hun spør selvfølgelig om jeg har avtale med noen av dem. Jeg sier som sant er at det har jeg ikke, men at jeg vil snakke med den som har ansvar for ansettelser. Hun forteller at han som har dette ansvaret ikke er inne, men hun skal prøve å ringe ham. Heldigvis får hun tak i ham på telefonen og hun prøver å forklare at det er ei der som vil snakke med personalansvarlig. Så ser hun på meg og sier “Han lurer på om du skal selge ham noe”. Litt klønete sier jeg “Meg selv, jeg lurer på om Vitari trenger noen som kan Visma Lønn”. Hun videreformidler mitt svar, og avslutter samtalen. Så ser hun på meg og sier at han ville gjerne snakke med meg, men han var ikke ledig før senere. Hun gir meg navnet og telefonnummeret hans på en lapp med forklaring på når det kunne passe at jeg ringte. Med blandede følelser går jeg ut i bilen igjen. Det var ikke et direkte avslag, men heller ikke en avklaring på om min kompetanse var ønsket her heller.

Dagen etter ringer jeg tilbake. Vi snakker litt sammen, jeg forteller litt om meg og min jobberfaring. Så ut i samtalen så får jeg vite at han har ikke lenger ansettelsesansvar. Det er endringer i organisasjonen, så hvis jeg kan sende ham en mail med oppsummering av hva han og jeg har snakket om med CV skal han videresende den til riktig person. Jeg gjør dette, og nå kjenner jeg veldig på at dette er litt mer enn “nervene” har gått av. For jeg føler at jeg har gitt meg utpå noe som er fullstendig utenfor min kontroll, og den eneste som kan bli skuffet og lei seg er meg. Tankene går til hvorfor jeg gjør dette. Samtidig er det oppmuntrende at de ville vite mer, så jeg prøver å holde fokuset på dette.

Det blir noen mail frem og tilbake, og noen telefonsamtaler. Det fører til et telefonintervju med to totalt fremmede personer om en stilling som de pr dags dato ikke har. Når beskjeden om at de ønsker et nytt intervju kommer, denne gangen på kontoret på Hvalstad utenfor Asker begynner godfølelsen å sette seg i kroppen. Jeg skal i møte med administrerende direktør og konsulentsjef. Titlene i seg selv gjør at jeg er ekstra spent. Jeg har aldri hatt administrerende direktør tilstede i jobbintervju tidligere. Men dette intervjuet er et av de mest avslappede møtene jeg har hatt. Det ble en veldig hyggelig opplevelse. Og den gode følelsen og optimismen jeg hadde da jeg dro til møtet får feste på ordentlig. Den spenningen som sitter i nå er å få skriftlig det jeg føler utfallet blir, nemlig en stilling hos en forhandler, med arbeidsted ca tre kilometer hjemmefra.

Jobben ble min. Og jeg har jobbet der siden. Og jeg er i dag utrolig glad for at jeg gikk på med hode hevet, fordi jeg hadde lært meg å tørre si at jeg er god på mitt fagområde, og jeg er “ekspert” på programvaren. Jeg har faktisk noe å tilby, noe dere kanskje ikke har fra før. Selv om gruet meg litt også, for det var mange av de som nå skulle bli mine kolleger som jeg hadde hatt kontakt med da jeg satt hos Visma, og jeg hadde, og har fremdeles, stor respekt for alt de kan. Det er mennesker med mye lengre erfaring enn meg. Men det var ikke grunn til å grue seg. Fra første stund har jeg følt meg velkommen, og som en del av Vitari-familien. Så jeg er glad jeg har lært meg å ta sjansen, og tørre å si at jeg er god på det jeg faktisk er god på.

Den erfaringen har gitt meg en ny trygghet og en ny styrke til å tørre og vise hva jeg kan.

Blogglistenhits