Mestringsfølelse

Mestringsfølelse

Det er et ord som er inn i tiden, og det er mestringsfølelse. Det er snakk om at vi skal gjøre ting som gir oss mestringsfølelse. Og vi skal kjenne på denne mestringsfølelsen. Det er jo flott. For det kan være en utrolig herlig følelse. Du prøver noe, og så kjenner du plutselig at det skjer noe, det du trodde du ikke skulle få til er mulig. Det kan være en oppgave du har fått på jobb, en hobbyaktivitet du aldri har prøvd før, en fysisk aktivitet du ikke trodde var gjennomførbar eller en sosial setting du ikke trodde du skulle tørre å møte opp til.

Vi oppfordres til å kjenne på mestringsfølelsen og gi oss selv en klapp på skulderen når vi får til noe. Ved å gjøre det så vil vi kanskje prøve nye ting som gir ny mestringsfølelse. Og dermed kan du komme inn en positiv spiral. Vi kan også være med å dyrke frem mestringsfølelsen hos andre, kanskje særlig barna våre.

Knust mestringsfølelse

En ulempe når vi har lært oss å kjenne på mestringsfølelsen er at man kjenner kanskje også mer på manglende mestringsfølelse. For den manglende, eller kanskje til og med knuste mestringsfølelsen kan føre til en negativ spiral. Jeg får det ikke til, ergo er det ikke noe poeng å prøve. Når vi opplever at mestringsfølelsen blir knust kan det komme av mislykkede forsøk på å gjøre ting. En manglende mestringsfølelse kommer kanskje når vi ikke prøver nye ting.

For meg er det verre med knust mestringsfølelse enn manglende mestringsfølelse. Det er nemlig verre og vondere å føle at jeg mislykkes enn å la være og prøve.

Trening

I trening vil jeg med hånden på hjerte si at jeg har en god mestringsfølelse. Og litt motstand her ødelegger ikke den. Og det kommer nok av alt jeg har fått til. Det er flere seire enn tap, og er det noe jeg ikke får til prøver jeg på nytt. Og da ser jeg gjerne fremgang og bare det gir mestringsfølelse. Det er en øvelse jeg ikke får til, og det er push ups. Men etter at jeg fikk væske i skuldra av det, så er det en ting jeg ikke skal gjøre. Og dermed slipper jeg å bekymre meg over at det ikke går.

Generelt har jeg blitt flinkere til å innse at det er visse ting jeg ikke får til, og jeg skal ikke forvente at jeg får til alt.

Kosthold

Gjennom min livsstilsendring har det helt klart vært mye fokus på kosthold også. Jeg kommer ikke i mål med bare trening. For det skal enormt mye trening til for å forbrenne de unødvendige kaloriene man stapper i munnen kun for nytelsen. Og jeg skal helt ærlig si at det er veldig mye vanskeligere å holde seg innenfor de fornuftige rammene over tid. For som regel er det ikke noe problem å holde seg til en diett, eller til en kostholdsplan i en måned, eller tre. Men når livet kommer, og det oppstår situasjoner som trigger ønsket om den forhatte emosjonelle spisingen da er det ikke lenger lett å holde fokus.

I januar meldte jeg meg på et kurs som lærer oss å lage ren mat. Det er et kosthold som har fokus på å spise variert, og med fokus tilbake til de matvarer man spiste før i tiden. Får alt ble så veldig prosessert. Og dette er et utrolig bra kosthold. Det er utrolig god mat, mat som gir energi og jeg er overbevist om at dette er bra for kropp og sjel.

Men så var det livet da. Jeg tenker på mitt liv, med de utfordringer jeg opplever. For noen få uker siden ble ting for mye. Jeg endte opp på sofaen i hvert ledige minutt. Rett på sofaen etter jobb, på sofaen de dagene jeg har fri og tanken på å lage ordentlig mat var helt borte. Det ble en uke uten middag. Gubben lagde middag til seg selv og guttungen. Men han har ikke satt seg inn i hva jeg bør spise, så det ble ofte mat jeg ikke burde spise. Men i ettertid kan jeg vel si at jeg burde nok spist den maten likevel. For man får ikke mer energi av å spise for lite.

Og atter en gang har jeg mistet fokus på kosthold. Med det kommer den knuste mestringsfølelsen. For det burde være så lett. Jeg har masse oppskrifter, og en god forklaring på hva jeg bør spise når. Men jeg klarer ikke å følge det likevel. Ikke det at jeg ikke lenger ønsker å følge dette kostholdet. For det er et kosthold jeg føler er noe jeg kan og bør leve på. Men akkurat nå er det vanskelig å holde fokus.

Jobb

I det ting krasjet litt for  noen uker siden endte jeg med en sykmelding. Og det var hardt å innrømme at jeg ikke mestret å jobbe mine 40%. At psyken atter en gang skulle sette begrensninger for meg er frustrerende. Og det ødelegger mestringsfølelsen. Ikke like mye for mine evner på jobb, som for mine evner til å håndtere livet. Det føles så frustrerende at jeg ikke mestrer ting slik så mange andre gjør. Og jeg er alt for god til å fortelle meg selv hvor håpløs jeg er som er sånn. Og det bygger ikke opp ny mestringsfølelse, eller selvfølelse for den saks skyld.

Tanker

Jeg vet at jeg må være litt snillere med meg selv når livet er litt tungt. Og jeg oppfordrer dere alle til å være snille med dere selv, og gi dere selv en klapp på skuldra for det du får til. Og ikke sparke deg selv når du føler at du ligger nede.

Blogglistenhits