Mørketid

Dagene hadde sakte blitt mørkere. Det hadde endret seg så forsiktig at jeg ikke helt hadde fått med meg hvor stor forskjell det utgjorde. Fra lyse vårdager med frisk vårluft til de mørke, lange dagene med luft som føltes fysisk tung å puste.

Det var ikke lenger lyst rundt meg. Jeg måtte jobbe hardt for å se alle nyanser i ting. Et liv som ble bombardert med alle farger naturen kan by på til en verden der alt er grånyanser gjør også sitt til at ting føles tyngre.

Ungene hadde lagt seg, og natta stod for dør. Jeg har alltid vært en natteravn, så de beste timene i døgnet lå foran meg. Den tiden hvor jeg alltid er mest kreativ lå klar for meg. Denne natta var lenge før jeg begynte å blogge om tanker og opplevelser. Jeg hadde heller ikke like mye erfaring med håndarbeid. Men denne kvelden bestemte jeg meg for å skrive. Jeg skrev et brev til min mann, for jeg trengte å bruke tid på å få strukturert mitt budskap til ham. Det er ikke alltid helt strukturert når mine tanker kommer ramlende ut av munnen min, for det er så mange ord som vil ut på en gang. Derfor er det godt å kunne skrive ned ting inn i mellom. Da er det lettere for meg å se hvor min tankerekke ikke henger på grep.

Da jeg hadde skrevet ferdig brevet la jeg det fra meg på kjøkkenbordet og gikk ut. Jeg gikk ut i natta, og tok med meg mitt indre mørke ut i Tromsøs lyse sommernatt. Mørket var bare i meg, ikke rundt meg. For andre gang var jeg dypt i en barselsdepresjon.

Jeg gikk rundt i nabolaget med tankene mine. Tankene mine var så totalt overskyggende at jeg klarte ikke finne vanlige lyspunkt. Jeg gikk meningsløst rundt, jeg trengte tid for meg selv og en flukt fra livet inne. Et stykke bortenfor der vi bodde bygde de hus. Jeg kom inn på byggeplassen, og gikk bort og satt meg på grunnmuren. Den var ikke særlig høy, bare en etasje. Da jeg satt der var jeg så fortvilet. Jeg orket ikke mer. Depresjonen satt så hardt i kroppen at jeg følte meg uten håp. Flere ganger når jeg var ute og kjørte vurderte jeg å svinge i møtende lastebiler, eller i fjellveggen. Og da jeg satt der på grunnmuren lurte jeg på om jeg kunne klare å finne en måte å avslutte det hele på som ville være ryddig.

Den natta slet jeg med tankene om at jeg ikke orket en dag til. Og med tanken om at dersom jeg fikk det som jeg ville hadde jeg to små jenter som ville vokse opp med vissheten om at deres mamma ikke orket å leve med dem. Det var en hard kamp. Jeg hadde hatt flere runder med de samme tankene i lengre tid. Men et eller annet hadde skjedd den dagen som gjorde at jeg følte at jeg ikke maktet mer.

Heldigvis var jeg ikke desperat nok. Så jeg turte ikke prøve noe. Jeg gikk hjem igjen og la brevet jeg hadde skrevet synlig på kjøkkenbordet og gjemte meg bak en masse flyttekaos på gjesterommet.

I dag er jeg glad for at jeg ikke prøvde på noe drastisk, og jeg synes veldig synd på de som er enda mer fortvilte enn jeg var, for det var så vondt å være der jeg var. At jeg fikk satt ord på mine følelser hjalp meg til å se at jeg hadde et stort problem. Men det tok lang tid før jeg ble fri for depresjon. Og det tok lang tid før jeg sa til noen at jeg hadde laget et “avskjedsbrev”, men ikke klarte å ta avskjed.

Blogglistenhits