Musikk til så mangt

Da jeg gikk grunnskolen hadde jeg venninner som hadde plakater av Morten Harket og Patrick Swayze på veggene. A-ha var store, det var riktig å høre på dem. Men jeg var ikke helt der. Jeg satt heller hjemme med den gode gamle platespilleren og spilte “Frem fra glemselen”-plater. Noen av de triste tekstene fikk meg til å gråte, men jeg måtte bare høre på dem likevel. Og jeg tror nok at dette var tiden da det ble klart for meg at min type musikk har en forståelig tekst og en god melodi. 

Bilde

Året er 1991 og min kusines mann spiller Øystein Sunde for meg. Jeg blir fort revet med. Mannen har utrolig snert i både tekst og gitarspill. Jeg har fått meg en ny favorittartist. Jeg sluker det jeg kommer over av album. 

Mens jeg går på videregående oppdager jeg en artist som heter Ole Edvard Antonsen. Han spiller trompet, mitt instrument. Men han spiller ikke bare, Han leker med det. Tonene triller ut av hornet. Det høres ut som en lek. Selv om jeg av erfaring vet at dette krever både talent og mye øvelse. 

Bilde

Jeg oppdager også Gitarkammeratene i løpet av videregående. Og dermed også Jan Eggum og Halvdan Sivertsen som soloartister. Disse er med på å starte min CD samling. Kassettene er på vei ut, og inn kommer CD-er med herlig musikk. 

Året var 2001, Halvdan Sivertsen slapp sitt album “Tvil, håp og kjærlighet”. Til dette albumet hadde han laget en ny kjærlighetsvise. Omtrent som man kan si at det var Kjærlighetsvisa – 25 år senere. Han synger om å ville være sammen med den som har vært der gjennom livet, dele resten av livet med en som har samme erfaringer som en selv. Pappa var nok ikke den som engasjerte seg mest i hva som rørte seg i musikkverdenen, men akkurat denne sangen satt han pris på. Jeg husker at han kommenterte at det var fint at noen kunne sette ord på at det kan være bra å bli gamle sammen. 

Bilde

Så blir året 2002, pappas lillebror fyller 50. Og det er jo enda en av sangene på dette albumet.Sangen om broren som fyller 50. Jeg ertet mine tanter (de som var storesøstre) med at minstebroren fylte 50. For jeg koser meg stadig med de forskjellige albumene til Halvdan Sivertsen. De gir meg glede og kan være til ettertanke. Humor og alvor i skjønn forening.

Deretter kom det året hvor så mye endret seg, 2003. Pappa blir drept og livet snus opp ned. Ingen ting er som det skal. Tankene mine kretser i ville baner dag og natt. Jeg klarer ikke fokusere eller tenke klart. Mange netter får jeg ikke sove, jeg vil bare gråte. Så blir min første mp3-spiller en av mine mest trofaste følgesvenner. Jeg fyller den med musikk. Det er alle albumene jeg har med Halvdan Sivertsen, Josh Groban, Øystein Sunde, Ole Edvard Antonsen og diverse annen musikk. Jeg må ha noe som kan trekke fokuset bort fra tankene mine. Jeg må ha en pause i løpet av døgnet, orker ikke tenke og forholde meg til alle endringene. 

Alle nettene hvor jeg hørte flere av Halvdan Sivertsen sine album etter hverandre og gråt fordi savnet etter pappa var så enormt, er fremdeles klare i minnet. Mye annet fra det året er som i en tåke, men dette kommer til meg hver gang jeg hører på disse albumene. Jeg tenker på pappa, og særlig tenker jeg på de verdier han satt pris på. Gjennom alle sangene som spilte i ørene mine natt etter natt følte jeg en enorm trøst og godhet når jeg hører Halvdan Sivertsen synge.

Vi skriver nå 2012. Og de i løpet av de siste 9 årene har musikk vært mye terapi. Særlig mye brukt for å stoppe tankekverna. Dette har medført at disse artistene som har vært der, i diverse spillere gjennom denne tiden har fått en viktig plass i hjertet mitt. Jeg føler en oppriktig og sterk takknemlighet til både Halvdan Sivertsen og Ole Edvard Antonsen for at de har laget den musikken de har gjort. Musikk som har gitt meg mye glede og ro. Den har alltid vært der, om jeg har vært nedfor eller glad, sint eller rolig. Og den har gitt meg ro og styrke til å stå på gjennom de stormene livet har kastet på meg. Så jeg sitter igjen med en litt barnslig følelse av at disse artistene er mine. Den musikken de har skapt har vært som en nær venn for meg gjennom mange lange netter, og andre stunder. Og i tillegg så sitter jeg igjen med et inntrykk av at dette er personer med stor godhet, omsorg og humor.

Jeg har i mange år tenkt at jeg skulle skrevet et brev til Halvdan Sivertsen for å gi uttrykk for min store takknemlighet for hva hans musikk har betydd for meg. Hvor stor trøst det var å ha musikken på øret når livet var i ferd med å bli for vanskelig. Men motet svikter. Så på vegne av alle oss som har hatt glede, trøst og støtte i musikk til alle artister der ute som leverer gode varer: Tusen takk!!

Blogglistenhits