Ned i vekt med medisiner

Dette innlegget har jeg tenkt på en stund, og jeg har vurdert om jeg skulle vente med å skrive det til jeg nærmer meg sluttmålet mitt. Men etter nøye vurdering har jeg lyst til å skrive litt om det nå. For det er noe jeg tenker på, og jeg vet at noen andre har tanker og meninger rundt temaet også.

Med bakgrunn i mine runder med angst og dype depresjoner har jeg også hatt noen runder med diverse medisiner, i tillegg til terapi. Og grunnen til at jeg vi si noe om dette er at det ofte føles som at vi som velger å bruke medisiner for psykiske sykdommer blir sett litt skrått på. For det er ganske ofte jeg hører folk snakke om at de har det ene eller andre psykiske problemet, men de skal IKKE bruke medisiner. De skal håndtere det på andre måter, gjerne med forskjellige former for terapi. Og ikke misforstå meg, jeg synes det er flott om man kan klare å håndtere sykdommen sin uten medisiner. Men for noen av oss så er ikke terapi alene nok. Og når vi i utgangspunktet kan føle at vi blir stemplet på grunn av sykdommene våre er det ikke så lett å takle det når man føler at det er feil å bruke antidepressiva. Jeg liker ikke å kalle det lykkepiller, for det fungerer ikke sånn. Man blir ikke lykkelig av å ta disse medisinene. Men det kan bli lettere å håndtere sykdommen, så man klarer å jobbe seg gjennom de vanskelige tidene. Og gjennom mange år med behandling, hos psykiater, så har jeg prøvd forskjellige medisiner. For det er ikke alle som har hatt god effekt, noen har nesten bare hatt bivirkninger. Så jeg har forståelse for noe skepsis for medisinene. En av bivirkningene som jeg har slitt med er vektoppgang. Den ene medisinen jeg gikk på gjorde at jeg la på meg åtte kilo på to måneder. Det er rett og slett vanvittig kjedelig.

Nå har jeg veldig god erfaring med kognitiv terapi. For jeg er en grubler, og katastrofetenker. Så det å sortere tanker er utrolig nyttig for meg. Men hvis jeg er for langt nede klarer jeg ikke ta tak i prosessen, så for meg har det vært avgjørende med medisin som støtte. Jeg har brukt stemningstabiliserende medisiner i 12 år. Og nå har jeg gått fast på antidepressiva i ett år. I fjor hadde jeg noen timer på DPS, det var omtrent samtidig med at jeg gikk på Kurs i depresjonsmestring. Så samtidig med at jeg sorterte tanker begynte jeg på antidepressiva igjen. Jeg var da på det stadiet at jeg blåste i om jeg fikk bivirkninger som vektøkning, for jeg måtte komme meg ut av mørket som begynte å ta over.

I løpet av vinteren og våren, med litt testing på dose fant vi en løsning som fungerte. Jeg fikk et lysere syn på livet, og jeg fikk i tillegg knekk på ganske store PMS svingninger. Noe jeg tror resten av husstanden satt pris på. På denne tiden var jeg på det tyngste jeg noensinne har vært. Og det kom av at jeg hadde gitt opp å få kontroll på matinntak, trening og vektkontroll.

Men som du vet, hvis du har fulgt bloggen min, eller snakket med meg i løpet av det siste halve året så hadde jeg plutselig en dag meldt meg inn på treningssenter. Og ikke lenge etter begynte jeg med PT-timer. Jeg hadde kanskje noen tanker om at jeg kunne vel egentlig ikke håpe på noen endring i vekta siden jeg går på medisiner. Nå har ikke den stemningstabiliserende medisinen vektøkning som bivirkning, men det har antidepressivaen. Det faktum at jeg har klart å gå ned i vekt før når jeg har gått på den samme medisinen hadde jeg ikke fokus på.

Men nå sitter jeg her, ca 20 kg lettere enn for et halv år siden. Med de samme dosene og medisinene, vel det er ikke helt sant. For jeg har kuttet ut de daglige dosene med smertestillende. Og det er en seier! På sikt kan jeg redusere dosen på antidepressivaen også, men ikke så lenge det er vinter. Men jeg har fått det til. Jeg har klart å ha en god vektnedgang, selv om jeg medisineres for min angst og depresjoner. Og jeg kommer meg raskt opp igjen om jeg får en liten knekk, enten psykisk eller stressmessig. For uten den medisinske støtten hadde jeg ikke klart det like godt.

At jeg i tillegg har kommet godt i gang med en sunnere livsstil hjelper godt på. Jeg ser nemlig at jeg er ikke så lenge nede i dypet av gangen. Det går gjerne over på under en uke. Og alle mennesker har svingninger, så jeg tror kanskje jeg nå er innenfor normalen. Og jeg håndterer stress og slitenhet fra stress mye bedre. En dag eller to med rolige aktiviteter og jeg føler at jeg ikke lenger er overveldet av alt som skjer. Jeg klarer å legge ting fra meg.

Når jeg ser tilbake på dette siste året, og den utviklingen som har skjedd er jeg ganske fascinert. For jeg har jo lest og hørt om effektene av trening. Men aldri før gjennomført en så systematisk endring av treningsvaner. Og egentlig ikke av kostholdsendringer. Så den følelsen jeg nå sitter med hvor jeg har lyst til å trene, lyst til å bevege meg og klarer å presse meg når jeg er i gang er ganske fantastisk. Så da jeg i dag tidlig hadde en løpetrening, og jeg skulle løpe 90 sekunder sammenhengende (jeg vet at det ikke er lenge, men det føltes myyye lengre enn 60 sekunder som jeg løp i forrige uke) så visste jeg at jeg ville klare å løpe også de siste 15 sekundene selv om pusten var litt kjørt. Og når jeg hadde gått den tiden jeg skulle gå mellom hver løpeøkt var jeg klar for nye 90 sekunder.

Så nå sitter jeg her i sofaen, og kjenner at kroppen fungerer! For ett år siden ville jeg sagt at denne kroppen er ikke verdt mye. Den er verre enn kroppen til en 80-åring. Tung, stiv, vond og lite samarbeidsvillig. Men her jeg sitter i dag føles den ikke lenger tung, vond eller lite samarbeidsvillig ut. Stivheten derimot, der er det litt å jobbe med, men der hadde jeg en morsom erfaring i dag. Jeg skulle ta på strømpebukser, og før har det vært en øvelse som frembrakte svette og pesing. For når jeg hadde fått det ene benet pent og (nesten) elegant inn i strømpebuksa var det en kamp å få løftet det andre benet høyt nok til å treffe åpningen på strømpebuksa. For jeg klarte verken å bøye meg langt nok ned eller å løfte benet opp til at dette gikk helt glatt. Det var ikke lett selv om jeg satt ned. Men i dag da jeg stod på badet og hadde fått første ben inn i strømpebuksa og løftet det andre benet oppdaget jeg plutselig at jeg fikk på meg strømpebuksa uten hjertebank og svette. En herlig følelse!

Jeg vil bare avslutte med å si, at jeg håper vi alle kan være forståelsesfulle for hvordan vi velger å håndtere vår sykdom. For vi er de eneste som kan kjenne hva som fungerer. Kanskje tar det tid å finne riktig løsning. Men vi må ha forståelse for at noen prøver andre ting enn vi selv foretrekker.

Og så en liten ting til. Jeg digger alle små seire jeg har i hverdagen! Du syns kanskje ikke det er stort å ta på seg en strømpebukse, men for meg var det en milepæl jeg ikke visste at jeg skulle ønske jeg kunne nå.

Blogglistenhits