Novembermørke

Det har gått en uke inn i november. Og det har gått to uker siden jeg stod i Fredrikstad Adventistkirke og fortalte om hvordan det er å være kristen med psykiske problemer. Hadde det ikke vært for innlegget jeg skrev her i januar hadde jeg ikke gjort det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke lenger skal føle skam for at min sykdom er hovedsaklig psykisk, og ikke fysisk. For det er så mange der ute som har det på samme måte, men ikke alle er klare til å fortelle dette.

Før jeg fortalte min erfaring i kirken tenkte jeg masse på hvor viktig jeg syns det er at noen kan stå frem og sette ord på ting, og etter at jeg har gjort det har det blitt noen andre tanker. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, selv om jeg helt ærlig må innrømme at jeg ikke husker helt hva jeg sa. For en gangs skyld hadde jeg skikkelig manuskript, men klarte ikke holde meg helt til det. Likevel så tror jeg at jeg fikk ut mitt budskap, og responsen var helt utrolig.

Akkurat nå sitter jeg i et slags vakuum. Jeg vet ikke helt hva jeg trodde jeg ville føle eller tenke etter å ha stått så offentlig frem med mine utfordringer. Men jeg hadde nok håpet på en mer befriende følelse enn den jeg sitter igjen med. Det rare er at savnet etter pappa er så sterkt om dagen at jeg blir helt satt ut. Det er lenge siden savnet har vært så dominerende i tankene mine, og det har tatt meg litt på senga, for å si det mildt.

Så med farsdagen bare litt over et døgn unna legger jeg med et gammelt bilde og tenker tilbake på gode minner.

pappa og meg

 

Blogglistenhits