Om å akseptere realiteten

Som noen av dere kanskje har fått med dere har januar vært en travel måned for meg. Det har vært spennende og frustrerende. Frustrasjon på grunn av problemer vi ikke klarer å finne en løsning på. Men som kronisk optimist satser jeg på St vi i dag knekker nøtta.

I livet kan det være deilig å drømme seg bort. Om det gjelder fremtiden eller ønsker vi har, så gir drømmer litt håp og glede. Men noen av oss kan kanskje av og til få litt for store drømmer. Drømmer som blir urealistisk å gjennomføre. Og da føles det fort som et mareritt, og vi blir motløse og frustrerte.

Jeg er en av de som kan drømme. Om å klare og lage diverse faste rutiner på for eksempel øving på trompeten, eller trening. Jeg drømmer også om å ha lyst til å grave meg inn på loftet og sortere det som har ligget der i over 10 år, så får vi frigjort litt lagringsplass. Jeg drømmer om plass til bilen inne i garasjen. Dette er bare drømmer for meg selv. Jeg har også drømmer for barna og familien.

Den største drømmen jeg har nå er å nå målet med trening og vektreduksjon. Om å gå på vekta og den viser noe som begynner på 7. Det er over 18 år siden det skjedde sist.

Av og til tar denne drømmen litt av. Jeg ønsker så sterkt å komme i mål, og tålmodighet er ikke min sterkeste side, så om jeg bare kunne gått ned alt på noen få uker hadde det vært så deilig. Og så lett.

Men heldigvis så har jeg i årenes løp lært meg å ta en “reality check” inn i mellom. Og logikken sier at det ikke er en realistisk drøm. For om det skulle skje er det fort vekk mulighet for at den drømmen fort vil bli knust, for jeg hadde ikke klart å holde på resultatet. Nå innser jeg, selv om det er ganske kjedelig å være fornuftig, at dette tar tid. Og at ting sjelden går på skinner hele veien. Livet gir oss alle avsporinger, men det er da vi må finne tilbake til rett spor for å komme til mål.

Så tilbake til januar. Da jeg startet de travleste ukene drømme jeg om å gli gjennom med god planlegging av mat og trening. Jeg skulle lage niste, og holde fast på trening 3-4 ganger i uka. Den drømmen fikk en brå slutt etter få dager. Jeg er ikke vant til å togpendle til Oslo, og det kombinert med 8-9 timers arbeidsdag satt en klar stopper for hva jeg orket å gjøre hjemme etter jobb. Det ble mye tid på sofaen hvor jeg kjempet for å holde meg våken til det var fornuftig å legge seg.

Etter noen dager måtte drømmen justeres. Og det gjorde jeg, denne gangen med beina litt bedre plantet på jorda. Hvis jeg kom meg gjennom januar uten veldig oppgang i vekt, og at jeg klarte å trene litt hver uke, da skulle jeg være fornøyd.

I går kom februar, og passende nok en ny PT time. Hodet var fullt av tanker. Frustrasjon over at en ny arbeidsdag ikke hadde løst problemet, og nostalgiske tanker til pappa, for det skulle vært han 68. bursdag. Så jeg gledet meg til trening. At PT Salvesen skulle presse meg så hardt at jeg ikke ville ha plass til å tenke.

Det var ikke noe i veien med presset. Hadde jeg blitt presset på denne måten på sensommeren hadde jeg fremdeles sittet i andre etasje hjemme, for det å skulle gå i en trapp ville vært helt håpløst. Men selv om jeg jobbet så musklene dirret, og jeg satt nye rekorder for gjennomføring av noen av øvelsene så slapp ikke tankene helt. Og ikke nok med det, i løpet av økta kom nye tanker. Tanker om at jeg i dag ikke ville klare å gå, i alle fall ikke i trapper.

Men nå sitter jeg atter en gang på toget til Oslo, og foreløpig er kroppen forbausende samarbeidsvillig. Og jeg er veldig fornøyd med at jeg har klart å justere drømmen til noe som er realistisk, for det føles veldig godt å kunne si til seg selv: “Well done, du har gjort jobben. Og resultatet er ikke noe å skamme seg over.”

Blogglistenhits