Om å telle sine gleder

Akkurat nå står jeg midt i en av de travleste tidene på året når det er snakk om jobben. Jeg jobber som lønnsrådgiver og januar i seg selv er en travel måned, i tillegg har jeg sagt ja til et spennende oppdrag. Dette oppdraget krever flere dager i uka i Oslo. Noe som kan bli krevende når jeg har en guttunge som liker å snakke med mamma når hun er hjemme. Og hadde den travleste perioden med flest turer innover vart mer enn en drøy uke så hadde jeg ikke gjort det. Men vel vitende om at jeg får en veldig rolig periode om 10 dager gjør at dette går fint.

Det som faktisk er den største utfordringen er hverken familie stress eller energi, men å klare og leve etter de prinsipper som PT Salvesen så iherdig har jobbet med det siste halve året. Og når jeg i tillegg har gått bort og gjort noe tull med den ene skulderen så jeg har så vondt at jeg ikke sover ordentlig, da sliter jeg. For stress og smerter utløser tydelig et ønske om drittmat. Og en av mine utfordringer generelt er å planlegge måltidene dagen før. Så jeg jobber hardt med meg selv, og lykkes ikke alltid like bra. Heldigvis er det en flott salatbar hos den kunden jeg er hos, så frokost og lunsj har jeg god kontroll på. Og så feier jeg resten av dagen under teppet og lever i (u)lykkelig fornektelse.

I lys av dette begynte jeg i går å telle opp noen gleder ved livsstilsendringen. For det er der jeg må se når fristelsene blir for dominerende. Så da vil jeg dele noen gleder og utfordringer med dere.

Ikke fysisk målbare gleder:

  • Et jevnere humør
  • En trofast «heiagjeng»
  • Mer energi
  • Treningsglede
  • Jeg digger salatbarer.

Fysisk målbare gleder:

  • Jeg kan kjøpe klær i vanlige butikker/avdelinger.
  • Jeg bruker bare mitt sete på tog, buss og fly.
  • Jeg må lage nye hull i beltet.
  • Gulvet er nærmere enn det var.
  • Å knyte sko er ikke lenger en øvelse som øker puls og pustefrekvens.
  • Klærne må byttes ut, til mindre størrelser.
  • Buksene slites ikke så fort på innsiden av lårene.
  • Jeg kan kjenne at kroppen består av både muskler og knokler, og ikke bare «bløtvev».

Noen av mine utfordringer:

  • Jeg er dårlig på planlegging av neste dags mat.
  • Jeg er ikke glad i niste.
  • Det er ikke alltid så lett å finne en salatbar på farten.
  • Jeg er en emosjonsspiser. De fleste følelser trigger noen matrelaterte ønsker.
  • Gamle vaner er veldig vonde å endre.
  • Jeg er sliten av konstant å kjempe for å bli bedre. Om det er psykisk eller fysisk. Det tar ikke slutt.
  • Tanker og kommentarer om at det går jo nedover nå, men å holde vekta og nye vaner senere går ikke.

Alle listene kan sikkert utvides, men det er det jeg klarer å komme på her jeg sitter på toget til Oslo, tidligere enn hva jeg synes er komfortabelt.

Så jeg har litt blandede følelser før neste møte med PT Salvesen, for jeg vet at jeg kan bedre. Men jeg sliter med å gjennomføre. Jeg har trent ganske bra, men vært litt inaktiv de siste dager grunnnet smertene i make/skulderen/rygg. Så når jeg møter han neste gang og hvis han spør: «Vil du dette, eller vil du ikke?». Så er svaret: «Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til» (I alle fall ikke akkurat nå).

Blogglistenhits