Opp og frem, eller…?

Det er fredag. Jeg har inntatt godstolen, lent ryggen bakover og fått beina høyt. Deilig! En ganske rolig helg ligger foran meg. Men før jeg tok helg hadde jeg litt jobb. Noen oppgaver som krevde mer tankegang og komplisert tenking enn andre. Og hodet var ikke superraskt, men jeg kom gjennom dagen. Så ble det en rask lunsj for å være klar for trening. Og det er grunnen til at jeg nå vil dele noen ord.

I vår begynte min kjære på treningsstudio. Det er noen år siden sist, og i mitt hode var det ikke aktuelt å begynne igjen nå. I vinter har kropp og hode vært ganske lite samarbeidsvillige, så atter en gang å betale for et lite brukt medlemsskap var jeg ikke interessert i. Så min kjære gikk alene på trening noen ganger i uka, i noen uker. Med jevnlig “masing” om at jeg burde bli med. Så en dag fant jeg motivasjonen til å prøve og gjøre noe med denne råtne kroppen. Jeg har jo en del år igjen i denne kroppen, håper jeg. Gikk en halv time til tre kvarter på elipsemaskinen (crosstrainer), og så en liten runde på treningsapparatene. Frivekter, kettlebells og liknende var helt uaktuelt. Det er jo for de som kan trene. Jeg passet også på at jeg ikke pushet for hardt på belastningen på apparatene så jeg ikke skulle ende opp med vonde ledd.

Etter noen treningsøkter fant jeg ut at jeg skulle spørre om veiledningstime. For med mine 40+ kg i overvekt er det greit å få litt innspill på hvordan jeg bør trene. Vi startet veiledningstimen med prat om hva jeg ønsket å oppnå, og hva jeg har gjort før. Ønskene var, og er, vektnedgang, en kropp som fungerer bedre og bedre helse. Tidligere har jeg gått på treningsstudio med egentrening og noe saltrening og jeg har prøvd Grete Roede, Viktväktarna, Ketolysedietten, generell lavkarbo, Herbalife og diverse rensekurer. Jeg har gått ned av noen av diettene, men det har ikke holdt seg der nede. Men jeg har ikke hatt kjempegod fremgang på treningen. Det har gått sakte fremover. Og som jeg har skrevet i tidligere blogginnlegg er tålmodighet IKKE min sterkeste egenskap. Så da blir jeg lett desillusjonert.

9. juni 2017

9. juni 2017

Jeg har aldri drevet med organisert idrett, ett år eller to spilte jeg litt fotball med en gjeng ungdommer i Trondheim. Mne det er det eneste. Men som tenåring/ung voksen gikk jeg mye. Jeg elsket å gå turer, og når jeg flyttet hjemmefra hadde jeg ikke bil og gikk alle mulig steder. Kondisen var god, og farta også. Men etter noen barnefødsler med påfølgende barselsdepresjoner og diverse medisinbruk som stimulerte vektoppgang har kiloene satt seg godt på kroppen.

Så tilbake til i sommer. Jeg satt på kontoret på treningsstudioet og snakket med Stein Ove Salvesen, leder for stedet og personlig trener. Så jeg var sikker på at han måtte ha noen gode råd. Vi snakket om kosthold og trening. Balansen i hverdagen og det at man kan unne seg en kosedag, men kun én. Han veide meg, med kroppsanalyse, og han gadd ikke snakke om BMI, men så på magefettet. Dette fettet som kan gjøre så mye skade. Og det kom ikke som noe sjokk at det var alt for høy prosentandel fett der. Og med mye diabetes 2 i familien bør jeg jo tenke på hva jeg kan gjøre for å unngå det. For foreløpig er mine blodverdier helt fine, på tross av kroppen. Men det varer nok ikke evig.

I løpet av samtalen spør han om jeg har vurdert personlig trener noen gang. Og til det er svaret at de gangene jeg har tenkt på det svarte jeg litt uklart. For tidligere har svaret til meg selv vært: “Nei, det kan da umulig være verdt pengene” hvis jeg har lurt på om jeg skulle prøvd det. Faktisk så hadde min kjære snakket om det da jeg endelig begynte å trene. Om jeg skulle ta noen timer, sånn for å komme i gang. Så etter litt om og men, og frem og tilbake bestemte jeg meg for å prøve 10 timer. Jeg regnet på det og fant ut at det var ikke så stor forskjell fra å gå på Grete Roede kurs og her ville jeg bli tvunget til å trene, ikke bare endre kosthold. Og det er en livsstilendring jeg er ute etter.

Med skrekkblandet entusiasme møtte jeg opp til første time. Da var det ikke snakk om aparattrening. Det var rett på kettlebells, slynge og frivekter. Det var knebøy, som jeg nesten ikke fikk til. Jeg slet helt utrolig mye med å gjennomføre dem. Det samme med utfall. Konklusjonen der er at det var godt grunnlag for forbedringer i benmuskulaturen. For et år siden slet jeg veldig med vondt i nakke og skulder. Dette plagde meg ikke da jeg begynte å trene, men når jeg fikk beskjed om å løfte frivektene over hodet i “Arnold press” ble jeg skeptisk. Jeg så for meg at telefon til naprapaten ble nødvendig dagen etter.

Da timen var ferdig var det så vidt jeg greide å gå ned trappa utenfor treningsstudioet. Og den har fire trinn! Bena var gele og kroppen totalt tømt for energi. Og tanken på at PT egentlig står for personlig torturist syntes mer logisk enn personlig trener.

Sommeren er jo ferietid. Og jeg har vært en del på reise, og da er det ikke alltid like greit å holde seg til en matplan og et treningsprogram. Men jeg gjorde mitt beste, og vi hadde planlagt neste pt-time etter hver ferie i forkant. Så da jeg kom jeg fra ferien, totalt demotivert og uten tro på at noe kan hjelpe for å bedre kropp eller hodet var det utrolig greit å ha en time jeg måtte gå på. For hvor dumt er det ikke å ringe for å melde avbud på treningstime når både han og jeg vet at jeg virkelig trenger den økta? Og det ble en fin økt. Jeg hadde ikke den store spruten i musklene og motivasjonen kom ikke helt på plass i løpet av timen, men tankene snudde litt.

Det har vært flere tunge dager i løpet av sommeren, som de av dere som har lest her tidligere vet så går det trått i perioder. Og når psyken knekker litt så påvirker det så mye. Så det har vært dager da jeg har grått mine modige tårer både før, under og etter en økt. Men heldigvis er Stein Ove Salvesen en mann med forståelse for slikt. Han er god på å tilpasse trykket i treninga til formen. Så når jeg er så sårbar er det ikke så store forventnnger og så hardt press som på gode dager. Og det er utrolig godt. Derfor tenker jeg ikke lenger personlig torturist, men personlig trener. For han heier på meg! Og ikke bare meg. Han snakker stadig om andre som gjør en innsats for å bedre livet sitt, om det er livstilsendring på samme måte som meg, eller rehabilitering så blir han gira når vi gir det vi har. Og denne entusiasmen og forståelsen han viser gjør at jeg møter opp på trening selv om jeg syns livet er tungt og dritt. Selv om det har resultert i ettermiddag og kvelder på sofaen, fordi jeg har blitt helt tappet for energi resten av dagen.

Så lurer du kanskje på om jeg har merket noe forskjell. Og det har jeg. Noen eksempler::

  • I dag tok jeg 50 kg i markløft, i juni klarte jeg knapt knebøy
  • Jeg har nesten doblet tyngden på vektene ved Arnold press
  • Jeg legger på mye mer tyngde når jeg trener apparattrening alene
  • Jeg har gått inn et hakk på beltet, og i går savnet jeg et til innenfor
  • Jeg kan ligge på ryggen uten å få pustestans
  • Jeg klarte å bære flyttelass opp tre etasjer non-stop i 2,5 timer

Fredager er min veiedag. Da jeg gikk på vekta til Stein Ove i dag visste jeg at den viste mindre enn forrige uke, for jeg veier meg hjemme også. Men at den skulle vise at jeg har gått ned ca to kg på en uke hadde jeg ikke trodd! Denne uka har jeg vært veldig nøye på å følge hans matplan, og trene godt. Jeg har også hatt litt lengre turer med bikkja enn hva jeg har gjort det siste året. Og det viser at vi er i ferd med å finne balansen for meg. For siden jeg begynte hos ham i juni har jeg gått ned 8 kg. Så det har vært uker der det nesten ikke har beveget seg, og til og med gått opp. Så helt utrolig flott å kunne se skikkelig fremgang. Og for dere som ikke liker så mye vektnedgang på en uke: han (vi) satser ikke på å gjøre dette hver uke. Men det er nok heller resultat av noen små justeringer vi har gjort denne uka, og at de har fungert. Så nå gleder jeg meg til veiing neste uke også.

Blogglistenhits