Puslespill

I alle år har puslespill vært en av mine favoritthobbyer. Jeg husker det første puslespillet som var litt ordentlig som jeg la. Det var et lillebroren min fikk i gave, en hvit hund i gress, 200 biter. Jeg var utrolig stolt da jeg hadde fullført det. Etter det ble det mange puslespill i forskjellige størrelser.

Det største jeg har puslet var på 5000 biter, hvis jeg husker korrekt. Oppgaven ble gitt til meg av min venninne da jeg gikk på Tyrifjord videregående skole, en internatskole. Denne venninnen gikk ikke selv på Tyrifjord vgs på dette tidpsunkt. På rommet jeg delte med ei venninne måtte gulvteppet rulles bort for å få en plass å legge dette puslespillet. Motivet på dette puslespillet var hentet fra en middelhavslandsby. Det var sandfargede hus, sandfarget brostein i gatene og annet. Men det var noen tusen biter av diverse sandfargenyanser. Continue reading

Åh, glade adventstid!

For snart et år siden la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg skrev litt om mine utfordringer ang min psykiske helse. Dette kom fordi jeg føler at de av oss som kan orke det bør stå opp og tørre si hvordan det kan være. Og jeg sier “kan være” bevisst, fordi vi opplever ikke ting på samme måte. Jeg forteller også oftere nå til folk jeg snakker med at jeg til tider sliter med depresjoner. For jeg vet at de aller fleste mennesker har perioder hvor de sliter. Å ha kroniske depresjoner er litt tyngre enn å ha en dårlig dag. For meg kan det bety å ha mange måneder, og i de verste tilfellene flere år med depresjoner. Sist jeg snakket med legen min om dette spurte hun hvor lenge en depresjon kan vare, måtte jeg si at det varierer litt. Men at de kan ta år, i alle fall før jeg føler meg oftere ikke deprimert enn jeg føler meg deprimert. Continue reading

Novembermørke

Det har gått en uke inn i november. Og det har gått to uker siden jeg stod i Fredrikstad Adventistkirke og fortalte om hvordan det er å være kristen med psykiske problemer. Hadde det ikke vært for innlegget jeg skrev her i januar hadde jeg ikke gjort det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke lenger skal føle skam for at min sykdom er hovedsaklig psykisk, og ikke fysisk. For det er så mange der ute som har det på samme måte, men ikke alle er klare til å fortelle dette.

Før jeg fortalte min erfaring i kirken tenkte jeg masse på hvor viktig jeg syns det er at noen kan stå frem og sette ord på ting, og etter at jeg har gjort det har det blitt noen andre tanker. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, selv om jeg helt ærlig må innrømme at jeg ikke husker helt hva jeg sa. For en gangs skyld hadde jeg skikkelig manuskript, men klarte ikke holde meg helt til det. Likevel så tror jeg at jeg fikk ut mitt budskap, og responsen var helt utrolig.

Akkurat nå sitter jeg i et slags vakuum. Jeg vet ikke helt hva jeg trodde jeg ville føle eller tenke etter å ha stått så offentlig frem med mine utfordringer. Men jeg hadde nok håpet på en mer befriende følelse enn den jeg sitter igjen med. Det rare er at savnet etter pappa er så sterkt om dagen at jeg blir helt satt ut. Det er lenge siden savnet har vært så dominerende i tankene mine, og det har tatt meg litt på senga, for å si det mildt.

Så med farsdagen bare litt over et døgn unna legger jeg med et gammelt bilde og tenker tilbake på gode minner.

pappa og meg

 

Med krum rygg og hevet hode

Flere ganger i løpet av våre liv møter vi utfordringer. Noen forholdsvis lette, andre så tøffe at vi ikke vet hvordan vi skal håndtere disse. Og jeg har hatt mine erfaringer med både den ene og den andre typen.

I 2012 gikk jeg med viten og vilje en slik utfordring i møte. Det startet så vidt i slutten av 2011. Jeg jobbet på den tiden på Visma Kompetansesenter Lønn og HR. Der var jeg konsulent på lønns- og reiseregningssytem. Continue reading

En ny retning

Det er tidlig i januar, året er 1989. Jeg går første året i ungdomsskolen. Vi bor på landet, en halv time utenfor Oslo. Et landsens sted, med skikkelige vintre. Det er ofte mye snø og kan godt bli mer enn -30 º C. Om dette var en slik vinterdag husker jeg ikke. For det er ikke temperatur eller snødybden den dagen som har festet seg i hukommelsen. Det er noe langt mer omveltende og utradisjonelt.

Mamma og pappa samlet oss tre barn i stua. Det var nok fyr i vedovnen og katta koste seg sikkert i den lune varmen. Igjen er dette antakelser, men det var ofte slik en vinterettermiddag kunne være i huset innerst langs grusveien. Grunnen til at vi var samlet var at de hadde noe viktig å fortelle oss.  Continue reading

Åpne øyne

Det er en stressa ettermiddag. Jeg haster på butikken for å rekke postkontoret før det stenger. Det er litt kø, jeg tar en kølapp og er i ferd med å planlegge resten av ettermiddagen mens jeg står der og venter. Det blir min tur, jeg går frem til disken og henter pakken jeg har kommet for. Så sier den postansatte til meg: “Skal du på festen i barnehagen etterpå?” Jeg blir helt satt ut, hvordan vet hun at jeg har et barn i barnehagen, og at det er sommerfest der i dag? Det viser seg at hun har ei datter i barnehagen sammen med min sønn, og de har gått på samme avdeling i flere år. Continue reading

Adventsblues

Det er én uke igjen av november. Dagene blir stadig kortere og kveldene intime og mørke. Det er tid for stearinlys og innekos. Og juleforberedelser. For det er ikke bare handelsstanden som starte julemaset i god tid før desember. Allerede nå florerer det av det man gjør i adventstiden, selv om det rent teknisk er nesten en uke igjen til 1. søndag i advent. For mange av oss starter ikke adventstiden før denne dagen, og det er også de som venter ennå lenger enn det før de setter igang. Adventstiden er ventetiden til jul. En ventetid som kan bli ganske slitsom.

hus-og-figurer-_547x

I mitt tilfelle blir dette en slitsom tid for jeg har ikke nødvendigvis overskudd til å sette igang med syv slag etter endt arbeidsdag. Eller i helga, for den bruker jeg til å hente meg inn etter en arbeidsuke. Så vinduene, som gikk glipp av vårrengjøringen i år, blir kanskje ikke vasket til jul heller. Andre deler av huset som også hadde hatt nytte av en rundvask blir utsatt til en annen gang. Og det er ikke uten følelse av nederlag jeg ser på bildene som florerer av julekaker som er ferdige allerede og julekalendere som er personlig laget, pakket pent inn i flott papir eller hjemmelaget kurver av forskjellig slag. I år får kun yngste i familien gavekalender, og det er ikke hjemmelaget som ligger i den. Det blir en legobygning delt opp i 24 deler. Og den pakkes ned i kalenderposer kjøpt inn i butikk, i en pakke med 24 poser og klistremerker, så slipper jeg å pakke inn alle småtingene selv. De to tenåringen får nøye seg med enkle ferdigkjøpte kalendere med sjokolade i. Jeg vet at jeg er heldig som har økonomi til å kjøpe denne type kalendere, men det er likevel en stemme i hodet som sier at jeg burde lagt mer flid i innpakningen også.

Bakergutten

Så når 1. søndag i advent kommer ønsker jeg å starte juledekorering av huset. Ungene koser seg med pynting og julemusikk. Vil jeg i år få opp julegardinene på kjøkkenet? Får jeg satt frem adventslysestaken? Men med en kropp og et hode som ikke alltid spiller på lag med meg så kan plutselig en dag rett og slett renne ut mellom fingrene på meg.

I fjor deaktiverte jeg min Facebook-konto i desember. Hver dag ble tidslinjen min fylt opp av bilder av flotte adventslys, alle gavene som var kjøpt inn og pent pakket inn, av julebakst og idyllisk julestemning. Mens jeg selv satt utslitt i en stol. Ungene fikk hengt opp litt pynt. Og storesøster fikk med lillebror på pepperkakebaking en dag mens jeg var på jobb, og det var fantastisk å komme hjem til det. Men likevel føler jeg at jeg skuffer ungene mine. At jeg er en mamma som ikke lager en riktig adventstid. En mamma som ikke klarer å sette huset i julestemning. Selv om jeg prøver å kompensere med kongerøkelse når julepynten ikke står på benker og henger i vinduene.

Og nå ligger denne tiden rett foran oss, og det er ikke uten litt angst jeg går den i møte. Og håper at ikke adventsgleden igjen blir byttet ut med adventsblues.

betlehemsstjernen

Med tro på gode mennesker

Livet byr på både gode og “onde” dager, og vi kan dessverre ikke velge hvilke vi vil ha når. Så vi må lære å leve med den uforutsigbarheten. Men det er ikke bare dagene som varierer, det er også personene vi møter.

keep-calm

Jeg har heldigvis mest erfaring med gode mennesker. Og noen mennesker påvirker oss mye, uten at vi egentlig kjenner dem. Det er noen personer jeg møter som jeg vil driste meg til å si at jeg blir litt glad i, selv om jeg ikke kjenner dem. Personer som har en utstråling som faller rett i min smak. Personer som jeg gjerne vil ta med meg hjem i min vennekrets, selv om det nok ville bli sett på som ganske impulsivt, og kanskje litt flaut. Når jeg leser hva noen av disse personene skriver på sin blogg, Facebook side eller Twitter så tar jeg det til meg. Jeg kan bli glad, sint eller såret på samme måte som om de sa dette personlig til meg. Og at de når inn i mine følelser er vel et tegn på at jeg bryr meg hva de mener.

En av disse personene er ei jeg har vært så heldig å møte gjennom jobben. Hun har holdt kurs internt hos oss på jobben og foredrag for oss og våre kunder. Jeg, som ikke leser så mye nyheter lenger følger med når det linkes til artikler hun skriver for bl.a. Hegnar Kvinner. Og jeg følger også med på hennes blogg. Cecilie Thunem-Saanum er en sterk og selvstendig kvinne. Og jeg opplever at hun er en veloverveid person, en som tenker gjennom de fleste aspekter av livet, veier ting for og i mot og tar ikke viktige avgjørelser hastig. Så jeg ble oppriktig lei meg da jeg leser at hun opplever å bli hetset. Dessverre har vi lært at det er ikke bare hun som blir det, men mange. Se intervjuet hun gjør hos “God morgen, Norge”.

Denne saken har gnaget i tankene mine siden jeg fikk med meg den for ca en uke siden. Hvor smålige vi kan være mot hverandre. At vi ikke kan unne andre et annet liv enn vi selv har. Og så føler jeg det kanskje ekstra urettferdig når jeg har møtt personer som da blir hakket på. Så nå måtte jeg bare uttale min støtte. Den ble ikke like godt skrevet som den ville blitt dersom Cecilie Thunem-Saanum selv skulle gjort det, men jeg hopper i det og sender med dette likevel ut en ekstra ryggvirvel, dersom du skulle føle behov for en når det stormer rundt deg, Cecilie!

Mandagsmorrablues

Kalenderen stadfester at vi skriver 11.11, og vekkerklokka ringer 05.15. Ved lyden av vekkerklokken min våkner katten som sover i sin lune krok rett utenfor soveromsvinduet opp til en ny dag, og majuer for at noen skal slippe henne inn til matskåla. Gradestokken viser noen blå grader. Det er høst i Østfold. Og en veldig tidlig mandag morgen.

Jeg drar meg selv ut av senga og på vei til badet slipper jeg inn katten og sjekker at hun har mat og vann. Morgenstellet starter forsiktig. Før jeg føler at øynene er våkne nok til å åpnes ordentlig hører jeg det knirker i trappa. Lyden av listende fottrinn. Det er knotten på 7,5 som mener at når noen andre i huset er våken så må det være morgenen. Der er guttungen og katten i skjønn harmoni. Mor som ikke på noen som helst måte omtaler seg selv som morgenfugl prøver å forklare at han bør legge seg igjen, han behøver ikke stå opp ennå. Men det er bortkastet argumentasjon. Han er lys våken, og holder konversasjonen gående selv om jeg forsvinner inn i dusjen.

Planen min for morgenen hadde i utgangspunktet ikke  plass for morgenprat på badet, jeg hadde sett for meg å forlate huset uten å snakke med noen. Men nå har jeg selskap i morgenstellet. Det er en koselig forandring. I dag skal jeg på Vitari Brukerforum. Vi skal ha møte med kundene våre. Og i den anledning bruker jeg nok litt lengre tid på hår og sminke enn på en vanlig kontordag. Jeg husker til og med på å gå ut og starte opp bilen noen minutter før jeg skal gå slik at isen blir lettere å skrape av rutene, og setet har rukket å få litt varme i seg før jeg skal kjøre de 10 minuttene det tar til togstasjonen.

I dag har jeg god tid. Selv om jeg har hatt selskap og ført en samtale med husets yngste beboer før klokken passerte 06.00 har jeg begynt å kjøre tidligere enn jeg trodde. Det vil si at jeg har god tid til å parkere, betale parkering og få refundert parkeringsutgiften hos Narvesen. I det jeg nærmer meg parkeringsplassen ved togstasjonen får jeg telefon fra min kollega som jeg skal ta toget sammen med. Han lurer på hvor man betaler for parkeringen. Det slår meg som et underlig spørsmål. Jeg spør hvor han står og før han får forklart seg ser jeg ham i det jeg kommer inn på parkeringsplassen. Så jeg sier at han står jo rett ved maskinen, men i det jeg skal si ordene oppdager jeg at betalingsautomaten er borte. Jeg går ut av bilen min og stopper ei som kommer gående over parkeringsplassen og spør om hun vet hvor man nå betaler. Hun sier at det ligger noen oblat i en postkasse på andre siden av parkeringsplassen, men man må sende en sms for å aktivere denne.

De minuttene jeg hadde på meg som hadde gitt meg ro fem minutter tidligere begynner å føles knappe. Vi går sammen opp til postkassa, tar opp en brosjyre og prøver å finne ut hvordan dette fungerer. Jeg prøver å sende en sms for å aktivere oblatet, men oppdager at dette kun gjelder for de som har en type periodebillett. Og jeg skal tur/retur i dag, så min referanse godtas ikke. Jeg spør kollegaen min om kanskje vi skulle parkert nede ved sporet, men han sier at der stod det skilt om “Oblatparkering”. Og vi har jo nettopp funnet ut at vi ikke kunne bruke oblat. Så hva gjør vi. Det er nå to minutter til toget skal gå.

Jeg kjører bilen ned til stasjonsbygningen og skynder meg inn til Narvesen og spør hvor vi som bare skal på dagstur kan parkere, og hun sier at det er inn der vi trodde vi ikke kunne, nær sporene. Jeg kjører bilen inn, og ser at min kollega har parkert allerede. I det vi går mot den nye betalingsautomaten ser vi at denne parkeringsplassen nå er delt i to. Og den innerste delen tydeligvis skal benyttes av sånne som oss. Og vi har selvfølgelig ikke parkert innenfor den grensen. Altså må bilen flyttes en gang til. I det jeg parkerer bilen for fjerde gang på noen få minutter kjører toget ut fra stasjonen.

Min kollega og jeg går inn i stasjonsbygningen og kjøper oss en kopp kaffe. Det er jo ikke annet å gjøre enn å vente på neste tog. Og reklamen som påstår “Pendlere prioriteres” har virkelig rett. Det var ikke selvforklarende for en ikke-pendler å finne parkering i alle fall.

En dom ankes

I dag er det mye omtale av anken til den tidligere ordføreren i Vågå, Rune Øygard. Og at hans dom ble skjerpet av Høyesterett. Dette er en domsavsigelse som jeg er enig i. Men det er ikke denne ankesaken som har hatt mitt fokus i dag. Du må lete mye lengre nede på nyhetssidene for å finne den.

Den ankesaken som har opptatt mine tanker og som jeg har ventet på i noen dager er ikke like profilert i norske medier. Men det gjelder en mann som har ødelagt tusenvis av mennesker. Innbyggere i flere land har slitt under hans regime. Det er tidligere president i Liberia, Charles Taylor jeg tenker på.

Aftenposten.no skriver i dag:

Charles Taylor er kjent som en av Afrikas mest blodige krigsherrer, og er den første statsleder som er dømt for krigsforbrytelser etter Nürnberg-rettsakene etter 2. verdenskrig.

 

Han ble valt til president i Liberia i 1997,men etter seks år som president ble han tvunget til eksil i Nigeria. Han ble arrestert i mars 2006, og etterpå utlevert til spesialdomstolen i Haag.

 

Et viktig punkt i tiltalen var at Taylor forsynte de brutale opprørerne i Revolutionary United Front (RUF) i Sierra Leone med våpen. Opprørsgruppen ble beryktedt for å hugge av hendene til sivile under borgerkrigen.

Domstolen konkluderte med at Taylor kjente til overgrepene mot sivilbefolkningen, og dermed har straffeansvar.

Det siste avsnittet her treffer noen av følelsene i meg. Dette er mannen som satt som president i Liberia da pappa, som nøytral bistandsarbeider, ble skutt og drept da han var der for å følge opp et prosjekt for å hjelpe sivilbefolkningen.

Charles Taylor sitt regime gjorde omtrent en hel generasjon til soldater. Soldater som i stedet for lønn fikk narkotika og maskingevær. Soldater som i prinsippet kunne gjøre hva de ville, så lenge det var til fordel for Charles Taylor. Unge mennesker som nok handlet mer av frykt for hva som skjedde dersom de ikke gjorde som presidenten sa, enn på grunn av en politisk overbevisning.

På de 10,5 årene siden pappa ble drept har jeg aldri følt noe behov for å vite hvem som trakk i avtrekkeren på geværet som drepte pappa. For jeg har alltid visst hvem som forsynte denne personen med våpenet. Det er i mitt hode Charles Taylor som er mannen som er ansvarlig for pappas død. Og at han nå mest sannsynlig kommer til å dø av alderdom i fengsel føles godt, hvis jeg har lov til å si det.