Sa du trening?

Så sitter jeg atter en gang med pc’en i fanget, i den samme stolen som de fleste blogginnleggene er skrevet. Men akkurat nå, mens jeg skriver dette skulle jeg ligget og vadet i vannet sammen med gjengen fra LKB. Men det er ikke alltid det går som man ønsker.

Mitt problem i dag var evnen til å håndtere vekkerklokka korrekt. Den ble meget effektivt «drept» kl. 9 da den ringte. Jeg pleier ikke sove til 9 på hverdager, men i går var jeg «god mor» og kjørte min datter til MR av kneet. Det må jo til når de skader seg. Men min datter bor ikke hjemme. Hun bor på Røyse, ca 15 mil fra oss. Og MR-timen hennes var da i Fredrikstad kl. 2130 i går kveld. Hun kom hjem fra skolen med buss, så det var bare returen til skolen mor måtte ta seg av. For takket være den fine fraværsgrensa må vi stille opp litt mer. Og når det i tillegg ikke går så mange busser ut på bondelandet der skolen så idyllisk ligger så er bil den eneste muligheten. I alle fall på det tidspunktet av døgnet. Uansett, jeg var i seng etter 3 i natt, og da var jeg egentlig ikke så trøtt. Så jeg sovnet ikke før nærmere 4.

Så da sitter jeg her. Har nettopp inntatt frokost, en god stund etter at jeg vanligvis inntar lunsj nr 1. For jeg får spise to lunsjer, takket være PT Salvesen. Og jeg tenkte at nå kan jeg jo skrive litt om fremgang og gleder jeg har hatt med det i den siste tiden. For nå har det skjedd noe med kroppen, som til og med jeg ser.

I forrige uke var min kjære og jeg i Sverige på harrytur. På Nordby shoppingsenter, der vi pleier å handle, har Stormberg en butikk. Den butikken har alltid tilbudsstativ utenfor. Jeg har stort sett alltid sett på hva de har på salg av barneklær, men nå hadde de masse jakker til voksne på tilbud. Og jeg ønsket meg en ny allværsjakke. For den jeg har fra før er utrolig gammel, klam, kort på rumpa så jeg blir alltid våt når det regner og så er jeg rett og slett klar for utbytting. Dette førte til en liten titt på stativene. ‘

Jeg hadde ikke håp om å finne noe som passet. På det ene stativet hang en fin lilla jakke, i ordentlig damemodell, lang og innsvingt. Jeg sjekket størrelsene, og den største de hadde var L. Jeg har ikke hatt på klær uten minst en X på flere år. Men jeg tenkte at for moro skyld skulle jeg ta den på for å se hvor lenge det er til jeg kan kjøpe klær i denne størrelsen.

Jeg fikk jakka på meg og krummet ryggen for å få tak nederst på glidelåsen. Så kom det store spenningsøyeblikket, hvor mange cm ville det være mellom høyre og venstre side? Det var ingenting. Jeg fikk puttet endene på glidelåsen sammen og begynte å dra den oppover, helt overbevist om at den kom til å stoppe på hoftene i alle fall. Men rett over hoftene gikk den. Og det var supert! Men jeg har ikke hatt et ytterplagg som var formsydd på 15 år, så jeg visste at nå var moroa over, for magen stopper alltid flyten. Nå er det en gang sånn at de siste ukene har jeg mistet litt mage. Så glidelåsen gikk faktisk lettere over mangen og opp til halsen, enn den hadde gått over hoftene! Det ble lilla allværsjakke i str. L på meg den dagen!

Jakka på jomfrutur

Jakka på jomfrutur

En annen ting jeg har gjort denne uka er å prøve Kjolen. Jeg har så vidt nevnt denne  tidligere. Det er en svart sid kjole som jeg brukte for 15-16 år siden. Én jul/vinter passet den. Og den har overlevd alle ryddinger i skapene selv om den ikke har passet. Kjolen er str 44, og det er en annen klesstørrelse det er alt for lenge siden jeg har passet. I sommer da jeg prøvde den klarte jeg ikke å la kjolen falle langs kroppen. Hoftene stoppet det effektivt. Så en krøll av kjolestoff la seg rundt magen. Med XXL som klesstørrelse er jo ikke det så rart.

Men her en kveld fant jeg kjolen frem igjen, motivert av sjokkopplevelsen av å kunne stenge jakka. Hvordan ville kjolen legge seg på kroppen. Var det fremdeles bare rynker rundt livet, eller hadde det blitt noen synlige endringer der også? Jeg trakk kjolen over hodet og slapp den ned. Jeg måtte dra litt i den for å prøve og dandere den rundt kroppen. Og sannelig min hatt så gikk slett over magen, ned slik en kjole skal henge. Litt trang på hoftene, men slett! Jeg tok armene på ryggen og begynte å dra i glidelåsen. Var det mulig å få dratt denne noe oppover? Med tanke på hvor stram den var over hoftene så var sjansene heller små for det. Atter en gang tok jeg gledelig feil. Glidelåsen var med på jobben, i noen cm. Men jeg trenger ikke mer nå.

Den lille sorte

Jeg er at det skjer noe. Kroppen strammes opp, den krymper i bredden. Jeg er på mitt andre nye hull i beltet mitt, og har laget nr 3, for jeg ser at det kommer snart til å bli nødvendig. Drømmen hadde vært å passe denne kjolen til jul, men jeg dør ikke om den ikke passer, for det er en stor jobb å komme dit.

Hvem sin skyld er det?

Da sitter jeg her i stolen min, varm og svett etter en ny time med PT Salvesen. Og for å si det sånn, hvis du ser meg reise meg lett og elegant fra stoler eller løpe fort og lett opp trapper de neste dagene er det ikke hans skyld. For i dag har jeg fått gleden av å jobbe godt med lår og rumpe,muskulaturen min. Og med gårsdagens treningsøkt friskt i musklene var det ingen lett jobb. Men hvis jeg prøver å klage gliser bare PT Salvesen og vender det døve øret til.

Det som er litt rart er at jeg midt i den harde jobbingen begynner å tenke på om det er noe å blogge om i dag. Vel, jeg må jo ikke tenke så mye på hva jeg skal gjøre etterpå, for det er bare å gjøre som jeg får beskjed om. Æh, det er jo ikke bare bare. For når han gir meg nye øvelser og nye vekter er det bare å stå på. Og når jeg da får beskjed om å huske navnene på øvelsene så jeg skriver hva jeg faktisk har gjort blir det ganske mye info på en gang. Benkpress, arnold press, utfall, romansk markløft, 90 graderen og bulgarsk utfall er visstnok øvelser jeg har lært meg sammen med PT Salvesen. Så hvis jeg har glemt noen uttrykk, eller skrevet dem feil, så si fra da PT Salvesen 🙂

Bulgarsk utfall var nytt i dag. Jeg har sett min kjære datter gjøre dette og tenkt at det kommer ikke jeg til å klare noen gang. Så du kan trygt si at i dag husket jeg hvordan jeg følte det ved knebøy i begynnelsen av sommeren. Venstre benet mitt er betydelig svakere enn høyre, så det var ikke så mange repetisjoner jeg klarte på det. Men jeg håper med litt trening så kommer det seg nok det også.

En annen ny øvelse jeg tok i dag var benkpress. Det har jeg aldri tatt før, og det var ganske så tungt. Jeg løftet bare selve vektstanga, dvs 20 kg. Men det holdt lenge! Så når jeg da vekslet mellom den og romanske markløft hvor jeg endte opp med 70 kg så var det godt å gjøre en øvelse jeg har fått litt taket på når jeg hadde en annen som var helt ny.

Nå er det tid for en dusj og litt rydding på kjøkkenet før jeg finner frem håndarbeidet og slapper av litt med det.

 

Avslørt

Da jeg trente i dag slo en tanke ned i meg, det er veldig lett for dere som leser min blogg å følge med på når jeg faktisk tar meg en skikkelig treningsøkt. For da kommer det gjerne et blogginnlegg etterpå. Så da kan den oppmerksomme leser se at det faktisk er en uke siden jeg var på treningssenteret sist. Jeg har den siste uken hatt noen unnskyldninger til ikke å trene. Noen nok bedre enn andre.

Jeg har slitt med ryggen, men kunne for så vidt trent kondis. Og i slutten av uka fikk jeg en forkjølelse som satt seg litt i pusten, og hele kroppen verket. Så jeg holdt meg hjemme. Og med PT Salvesen opptatt med å starte opp nytt senter i Halden var det heller ingen forpliktelse der som krevde mitt oppmøte på treningssenteret. Men da forkjølelsen begynte å slippe taket på fredag bestemte jeg meg for at på søndag, da må jeg trene igjen. Og det har jeg gjort nå.

Det er første økt på flere uker hvor jeg har kjørt på med programmet PT Salvesen har gitt meg. Det er et program som ikke er innom noen av de maskinene jeg har brukt i det siste. Øvelsene består av frivekter, kettle bells, slynge og kroppens egenvekt. Etter at jeg begynte å få vondt i ryggen har jeg vært skeptisk til å gjøre slike frittstående øvelser alene, men jeg tenkte at i dag skal jeg prøve. Som sagt så gjort.

Det ble oppvarming på romaskinen, og da fikk lungene kjørt seg. Og jeg ble varm, kan man si. Allerede da var svetten i gang. Ikke akkurat unikt for meg, så jeg har alltid med håndkle til å tørke meg underveis så jeg skal slippe å få all svetten inn i øynene. Har til og med vurdert 80-tallets flotte svettepannebånd 🙂

Det ble diverse kettle bell øvelser, men jeg er ikke helt sikker på hvor tunge kettle bells jeg har fått av PT Salvesen de siste gangene, så jeg var litt forsiktig. Også med tanke på at noen av øvelsene der har trigget krampene i ryggen tidligere. Jeg måtte stoppe tidlig i tredje sett, for da kjente jeg det litt i ryggen. Men jeg stoppet ikke der. Det ble utfall, arnold press, slyngetrening, situps og flere. Det morsomste i dag var å ta 60 kg i markløft. Jeg begynte ikke med det, men økte vekta for hvert sett. Da jeg var ferdig spurte jeg min kjære om han ville prøve å løfte det. Han ble imponert når jeg sa hvor mange repetisjoner jeg hadde klart. Så nå vil han lære å ta markløft han også.

Når jeg holder på med disse øvelsene så tenker jeg at jeg har jo på en måte hatt en fordel når det gjelder å håndtere tunge vekter. Kroppen min har båret rundt på ganske mye tyngre kroppsmasse enn de andre i familien min har gjort. Så det må jeg passe på å holde vedlike. Men legg 60 kg på min kroppsvekt, og det er ikke akkurat lettvekt vi snakker om. Så jeg er veldig fornøyd med å klare jobben.

Selv om jeg har trent alene i dag føler jeg at jeg har klart å presse kroppen godt i dag. Musklene er slitne og jeg er fornøyd, kan hende at til og med PT Salvesen kan si seg fornøyd. Jeg vet at han i alle fall er fornøyd når jeg kommer meg avgårde og gjennomfører en treningsøkt. Og da vi kom hjem var det tid for litt lunsj. Og i dag var det lapper valget falt på. Har ikke fått rota meg til å kjøpe noe bær å ha på, så det blir kanskje litt kjedelig. Men det metter, og det er det viktigste.

Lapper til lunsj

Lapper til lunsj

Hva er din unnskyldning?

Når det kommer til endring av mat- og treningsvaner skal jeg være den første til å innrømme at unnskyldningene for å komme i gang er lette å finne frem. Og når det er nok av dem så tror man mer på dem enn på sine egne evner til forandring.

Så i dag tenkte jeg å ta for meg noen av mine unnskyldninger, og bearbeide dem for å finne ut hvilken tanke som er sannheten.

Treningsunnskyldninger

Jeg har ikke riktig klær

Jeg trenger ikke fancy klær for å trene. For å komme i gang er det helt greit med en vanlig treningsbukse, t-skjorte og joggesko

Jeg har vondt i kroppen

Det pleier å bli bedre i kroppen etter en treningsøkt. Og om jeg blir dårligere en liten stund så vil det bli bedre på sikt.

Jeg har vondt i hodet

Så sant jeg ikke har migrene så bruker hodepinen bli borte etter en treningsøkt.

Det har vært så mye stress på jobben, at jeg orker ikke trene i dag.

En skikkelig treningsøkt fjerner tankene fra jobben så hjernen får fri. Det gjør at jeg er mye mindre stressa etterpå. Så en treningsøkt bør faktisk gjennomføres på slike dager.

Diettunnskyldninger

Et lite stykke er ikke så farlig

Et stykke her og et stykke der er ikke bra! Det er lettere å stå i mot hvis jeg ikke stadig smaker på fristelsene.

Jeg kan være flinkere med maten i morgen

Hvis jeg utsetter det til i morgen så skjer det ikke noe.

Det ingen ser, teller ikke

Det er i alle fall bare tull! Det ingen ser er ofte det som ødelegger mest

Konklusjon

Jeg må ha fokus på endringene hele tiden. Bortsett fra lørdager, hvor jeg er har «spisedag». Men den dagen gjør det enklere å stå i mot fristelser resten av uka. 

I dag hadde jeg en ny fristelse foran meg. Jeg var på møte på jobben, og det ble servert varme kanelboller. Og de to største fristelsene for meg når det kommer til mat er fersk hvetebakst og salt snacks. Så et brett med velduftende kanelboller rett foran meg på bordet satt viljestyrken på prøve. Og jeg tenkte mer enn en gang at jeg skulle ta bare en liten bit.

Så til min kjære PT Salvesen må jeg bare innrømme at de smakte, nei, jeg mener luktet godt 🙂 Jeg smakte ikke en smule en gang.

Ny uke gir nye muligheter

Da er en ny uke i gang. Jeg hadde en hviledag i går, som jeg skrev om i går. Så da var det klart for å komme i gang igjen etter høstferien. Jeg hadde en ganske travel dag planlagt, i alle fall til søndag å være. Det var møte for musikkomitéen i kirka kl. 12.00, så skulle jeg til Nordby med ungdommene. Og de siste gangene jeg har vært på Nordby ender jeg alltid opp med vondt i hodet. Derfor hadde jeg ingen planer etter handleturen. Så da min kjære lurte på om jeg skulle trene i dag var jeg litt i tvil. For søndager er dagen jeg liker å sove litt lenger. Men jeg vet at jeg kan slite med å få tid til å trene ordentlig i morgen, for da er det en del ting planlagt, så jeg fant ut at jeg fikk stå opp litt tidligere enn jeg vanligvis pleier så det skulle bli tid til trening.

Dypt konsentrert på bosuballen

Dypt konsentrert på bosuballen

Vi dro til treningsstudioet og kom i gang med treningen. Jeg begynte med fem minutter på trappemaskinen og deretter to runder med apparattrening. Men i løpet av runde to begynte det å krampe seg i ryggen igjen. Da ga jeg meg med det, og gikk over til andre øvelser som gikk mer på forsiktig trening av kjernemuskulaturen og deretter tøying. En av øvelsene jeg gjør er situps på yogaball. Da bøyer jeg meg helt bakover rundt ballen før jeg setter meg helt opp i sittende stilling. Det gir god effekt på musklene.

Etter trening var det tid for en rask dusj og litt næring før det bar videre til kirka. Vi hadde et hyggelig møte hvor vi planla juleprogrammet vi skal ha, og litt annet musikkopplegg som skjer i kirka i vinter. Mens vi var der ble vi tilbudt både pizzasnurrer og eplekakemuffins. Jeg takket nei og sa at jeg har sluttet med slikt. Bortsett fra på lørdager. Og vi kom i en god prat om fordelene og resultatene av treningen. Det var spennende.

Da jeg kom hjem etter møtet var det igjen på tide med litt mat, fra matplanen min. Når den var inntatt bar det til Nordby for litt shopping. Det ble litt trasking på Nordby, og litt hodepine, men det er jo til å leve med. Særlig når familien lar meg slappe av mens de lager middag.

I kveld har jeg slappet av med Netflix, bikkje og sofa. Nå er det snart tid for senga så jeg er klar for ny dag med flere planer, der i blant strikkekafé

Hviledag

I dag har jeg hviledag, på flere måter. Jeg trener ikke, og som Syvendedags adventist har jeg lørdag, sabbaten, som hviledag. Og jeg kan stadfeste at så langt har hvilingen gått bra. Vanligvis når jeg er hjemme pleier jeg å komme hjem fra kirka omtrent på denne tiden av dagen. Men i dag er et unntak.

Det har vært høstferie siste uka, noe som gjorde at guttungen slapp å gå på skolen, og dattera fra internatskolen kom hjem, og det samme gjorde kjæresten hennes. I tillegg har vi vært hundepassere i noen dager. Jeg har hatt ganske greie arbeidsdager, men det ble litt intenst på slutten av dagen i går. Da måtte jeg grave dypt i databasekunnskap og logikktenking da jeg skulle forklare hva en kunde ønsket eksportert og til hvilket format. På slutten av arbeidsdagen på en fredag er kanskje ikke det beste tidspunktet for meg å ta en sånn jobb.

Etter jobb i går tok jeg de tre unge med til trampolinepark. Der fikk de hoppe og leke i en time. Jeg tror det var artig for dem. Det var et flott sted, og mindre støy enn jeg hadde forestilt meg.

I dag når jeg ikke gjør noe spesielt går tankekverna. Den er jo ganske aktiv til tider. Og jeg tenker på forskjellige ting rundt min livsstilsendring. Alt fra hvordan jeg kan få trent, hva jeg skal spise og når jeg skal trene. For det å gjøre en endring i sin livsstil er jo en lang prosess. Det er ikke snakk om en rask diett. Det store målet er å få en kropp og en psyke som fungerer bedre enn i dag. Og en del av den prosessen vil gi vektnedgang og bedre muskelstyrke. Og det er jo helt topp.

I tillegg så bruker jeg nå tid på behandling hos naprapat for å ta tak i de problemene som dukker opp underveis. For en kropp som har vært lite vedlikeholdt i mange år har sine utfordringer som blir synlige etterhvert som man skreller ned til dem. Som blant annet bekken/korsryggen min. Nå som det blir mer aktivitet på kroppen kommer også litt utfordringer der, for den delen av kroppen burde blitt behandlet ordentlig etter de siste to svangerskapene. Når de ikke ble det kommer det mer plager nå som belastnng øker, både i hyppighet og tyngde.

For oss alle går livet litt opp og ned. Vi har gode og dårlige dager, eller perioder. For meg som har litt sterkere svingninger enn «normalen» så må jeg passe meg for å gi opp i dårlige perioder. Så jeg må finne måter å klare og motivere meg selv, og ha tro på meg selv når resultatene ikke kommer like fort som jeg ønsker. Og jeg vet at de kommer ikke av seg selv. Jeg må holde fokus, om det er å «tvinge» meg selv til å trene, holde meg til en kosedag i uka eller å holde meg til matplanen som vi (PT Salvesen og jeg) vet fungerer. For når fokuset glipper så faser motivasjonen ut.

En av måtene jeg kan klare å holde motivasjonen oppe er at jeg klapper meg selv på skuldra for de små tingene jeg klarer. Kan være familien begynner å bli lei av at jeg gjør dette høyt. Men jeg må gjøre det, for det er ekstra godt med anerkjennelse når jeg har klart å stå i mot noe, eller gjennomført noe jeg ikke hadde lyst til.

Når dattera mi er hjemme på besøk sammen med kjæresten får vi alltid litt hodebry rundt maten. Hun har melkeallergi og han cøliaki og er vegetarianer. Hver for seg er ikke dette vanskelig å tilpasse. Melkeallergien er vi vant til. Men å putte alt dette sammen med min matplan er ikke lett. Så selv om jeg vanligvis kan lage mat til familien som passer til min matplan har jeg denne uka måtte ha to litt forskjellige menyer. En dag lagde vi for eksempel blomkålsuppe med rundstykker. Jeg skulle ikke spise rundstykker, og blomkålsuppe har ikke noe særlig proteiner. Så jeg satt sammen med familien som spiste nystekte rundstykker og hadde kyllingkjøtt med litt blomkålsuppe på. Og at jeg stod i mot rundstykkene er jeg veldig fornøyd med, for det er noe av det beste jeg vet.

Men i dag, som er hviledag og faktisk kosedag så skal jeg ikke tenke matplan resten av dagen. Vi skal kose oss med makaronipudding (en type makaronigrateng) til middag, og så litt familietid. For snart er det en ny uke. Ungdommen drar tilbake til skolen sin, guttungen skal også på skolen og for oss voksne fortsetter arbeidsukene som vanlig. Trening må jeg fikse sjæl til uka, for PT Salvesen jobber hardt med oppstart av nytt treningssenter i Halden. Og for å kunne vise meg selv at jeg kan få til noe uten at han pisker så får jeg komme meg på trening uten avtale med ham: Og gi på så det svir, selv om det er veldig vanskelig.

Håper du som leser dette har en fin helg!

 

Det er så lett!

En ny økt med PT Salvesen er gjennomført. Forrige økt med ham var på mandag, og så hadde jeg bassengtrening og naprapatbehandling i går. Formen i dag har vært litt laber, med hodepine og kvalme. Som til sammen egentlig kanskje tilsier en migrene. Men det er ikke så ille at jeg har kastet inn håndkleet, ennå i alle fall. Så etter en lett porsjon middag og en halv time i ro i senga dro jeg på trening. At jeg feilberegnet tiden det tar fra jeg går ut døra hjemme til jeg skal være ferdig oppvarmet med 10 minutter i dag kan forhåpentligvis forklares med stedvis tåke i hjerneområdet.

I og med at jeg ankom forsinket bar det rett på trappemaskinen for en kort oppvarmingsøkt. Så var tiden kommet for å bli pushet til å gjøre ting jeg ikke tror jeg makter. I dag var det kettle bell swing og knebøy med kettle bell i hendene. Beina var allerede litt møre etter mandagens treningsøkt, så det skulle ikke så mange repetisjoner til før jeg slet med å komme opp igjen. Etter to sett på hver øvelse kjente jeg at korsryggen begynte å krampe seg igjen. Den har egentlig vært ganske god de siste gangene vi har trent. Men ikke i dag. Om det kommer av bassengtrening, naprapatbehandling eller de hersens hormoner vi kvinner sliter med er ikke godt å vite. Men i dag ville de i alle fall ikke la meg jobbe så hardt.

Dermed gikk vi over til maskiner. Den «fantastiske» leg extensions maskinen. Der hvor hjernen vet hva den skal gjøre, men bena ikke vil høre etter. Jeg får bare ikke bena til å bevege seg. Det vil si at de gjør jo det, men ikke så mange ganger som PT Salvesen syns de skal. Når jeg sitter og vrir meg i stolen for å se om beina vil flytte så seg så skjønner han i alle fall at jeg prøver. Så når han sier at «Dette er så lett!», da fikk han et stygt blikk.

Som en straff for at jeg kom for sent fikk jeg gleden av å sitte i 90-graderen. For å få gjennomført en effektiv trening på kort tid. At musklene begynte å dirre etter få sekunder bare gledet PT Salvesen. Selv om han er snill nok til å rekke ut en hånd så jeg skal ha noe å holde i når beina svikter så jeg skal slippe å gå rett i bakken.

Nå sitter jeg i stolen hjemme, kvalmen har ikke gitt seg, og hodepinen er ikke borte. Men ingen av delene ble betraktelig verre av treningsøkta, så da er jeg glad jeg gikk på trening likevel.

Gelé

Klokken var 06.50, og jeg stod opp for å gå på jobb. I det jeg går forbi rommet til guttungen stikker jeg hodet inn og sier «God morgen, nå må du stå opp!» Jeg var ikke helt forberedt på svaret: «Hvorfor det?» «Klokka er ti på syv», sa jeg og gikk ned trappa. I det jeg gikk inn på badet hører jeg ham i trappa, «mamma, det er høstferie». Jeg fikk så dårlig samvittighet, men ba han gå og legge seg igjen.

Jeg hadde en kort dag på jobb, og så var det endelig på tide med en time med PT Salvesen. Det har blitt alt for lenge siden siste gang. TIng har liksom ikke passet for den ene eller andre. Men nå, i dag skulle jeg endelig pushes! Jeg dro fra jobb i god tid, og var fornøyd med dagen. Halvveis til treningssenteret kjører jeg i fortauskanten, og i løpet av sekunder hører jeg den lett gjenkjenbare flapselyden av et punktert dekk. Jeg krypkjørte inn på parkeringsplassen rett ved siden av og satt fra meg bilen der, så bar den siste biten til fots i øsregnet.

Vel fremme på treningssenteret skifter jeg til treningstøy, men har brukt tiden jeg skulle bruke til oppvarming på å gå til senteret. Så det er rett inn til PT Salvesen for vekt og litt samtale. Når det var unnagjort, så var vi i gang, Torturisten og jeg 😉 Siden det var så lenge siden siste gang han trente meg var det litt ekstra dytt. Eller kanskje litt mindre futt i musklene mine.

Det var de vanlige rundene med markløft, arnold press, nedtrekk og knebøy. Etter det så sier han at vi skal jobbe litt ordentlig. Så vi går til Leg extensions maskinen. Jeg er ikke spesielt glad i den. Når jeg spør hvor mye vekt jeg skal legge på, og sier at jeg pleier å legge på 27 kg. Så forteller han at jeg skal ta 12-15 repetisjoner 7 ganger. Jeg begynner med mine 27 kg. men må etter noen sett måtte vi lette litt på vektene. Og jeg klarte etterhvert kun fire repetisjoner, og PT Salvesen maste på at jeg måtte jobbe, og ikke bare sitte der. Jeg kan love deg at jeg jobbet. Men musklene ville ikke jobbe. Når han til og med hjalp til med å løfte stanga klarte jeg knapt å løfte leggene selv. Jeg fikk tips om å gå litt mellom rundene. Og da jeg prøvde det var det bare gelé i musklene. Og likevel var det flere sett.

Når jeg endelig var ferdig med legg extensions var det over til kettle bell sving. Igjen er det involvert bøying av knær og rumpe. Det var ikke noe problem å få riktig bevegelse på rumpa. Men beina ville ikke gjøre jobben sin. Hver gang jeg bøyde litt i knærne hadde jeg ikke lenger kontroll på bevegelsene i beina. Når beina da sviktet fikk jeg feil sving i ryggen og det trigget ryggsmertene. Da fikk jeg lov å sette meg ned. Jeg tror egentlig han mente at hvis jeg prøvde å bli stående så kom jeg snart til å havne på bakken uansett. Så jeg satt meg på en step-kasse, og så sier han at han ba meg sette meg for å ha gleden av å se meg prøve å reise meg igjen. Torturisten! Da jeg hadde fått pusten tilbake la han en matte på gulvet og ba meg legge meg ned. Og før jeg la meg ba jeg om å få vite om jeg skulle ligge på mage eller rygg, for jeg orket ikke snu meg hvis jeg hadde lagt meg på feil side. Det var tid for planken. Og av alle øvelsene jeg ikke er så glad i gikk planken overaskende bra.

Jeg klarte helt fint å gå ut fra treningssenteret. Men ser for meg at i morgen eller overimorgen så går jeg som denne dama.

 

Tiden for forandringer er ikke over

Jeg har tatt meg selv i å si følgende ord ofte i det siste: «Man skulle aldri trodd at jeg….», ettertulgt av f.eks «skulle bli glad i styrketrening». Og i dag har jeg en ny avslutning på den setningen, nemlig «skulle melde meg på kurs i agility». Men det har jeg altså gjort. Og denne helga er det nybegynnerkurs i Fredrikstad og omegn brukshundklubb. Vi er åtte damer med hund som er der.

Dagen startet med å gjøre noen forberedelser. Det skulle pakkes til både hund og mennesker. Guttungen ville være med for å se hva jeg skulle lære. Så niste og drikke, både varm og kald til oss. Og så alt hundeutstyr. Jeg har for vane å glemme å ta med hundeposer, så det hadde jeg fokus på at jeg måtte huske. Og siden vi er på siste dagen i september er det greit å pakke med både dekken og teppe om bikkja blir kald. Og sist, men ikke minst, godbiter.

Falukorv

Med overfull boks med falukorv og en pakke andre godbiter  burde vi være klare til opplæring. Jeg fikk pakket all mat og drikke i ryggsekk, og hundeutstyret i en veske. Det var ikke før jeg kom frem at jeg oppdaget at jeg hadde glemt vannskål til bikkja. Men vi improviserte, Cirkle K-koppen med en hundepose i ble grei vannskål. Daisy drakk gladelig av den når hun ble tilbudt vann. Men får prøve å huske skål i morgen.

Da vi ankom treningen ble vi delt i to grupper, ut fra størrelsen på hundene. Og jeg var veldig spent på om Daisy og jeg ville klare dette. For første hinder vi skulle øve på var slalom. Det er kanskje noe av det vanskeligste de gjør i agility. Første par ut, en oppdretter med mye lydighetstrening. Hunden gikk pent ved siden av henne, satt fint og ble til hun ropte. Men da selv denne hunden ikke gikk feilfritt med en gang sank skuldrene mine litt. Jeg meldte meg frivillig til å starte som neste par. Daisy lå fint og ventet, og kom når jeg ropte på henne. I alle fall i begynnelsen. For da var det ikke slalom, det var rett løype mellom slalomstengene. Når de trakk ut banen, så det ble trangere var ikke alt like enkelt. Og nå Daisy da i tillegg begynte å bli litt lei så var det ikke like stor suksess hver gang.

Da alle hadde prøvd tre ganger gikk vi videre til neste hinder. Det var hjulet. Nå skulle de hoppe gjennom et hjul. Det var morsommere for Daisy. Vi var i gruppen med de minste hundene, så vi måtte flytte litt mer på hennes plassering siden hun er den største hunden i gruppa. Jeg tror hun klarte dette hinderet hver gang.

Så gikk vi videre til «lengdehopp». Jeg kan ikke begrepene ordentlig, så de av dere som kan agilitybegreper må ha overbærenhet med meg. Det var greit nok, men nå begynte hun å bli lei. Hun gjorde hinderet, uten å stikke av eller gå på feil side. Men med lite entusiasme.

Vi var fire hunder på hver gruppe. Og det foregikk slik at en hund lærte seg hinderet før det ble neste sin tur. Dette medførte litt ventetid. Hundene ble satt i bilen når de ikke var i aktivitet. Og det var nok veldig lurt, for de blir nok slitne av all slik hjernetrim.

Etter matpausen byttet vi bane, så vi skulle øve på hopp og tunneller. Og da Daisy kom på banen for å gjøre sine første hopp kom entusiasmen tilbake. Hun tok første hinder før jeg rakk å tenke meg om. Og det å ta kun et hopp var litt for enkelt, så da ble det raskt to hopp etter hverandre. Først en mur, så et vanlig stanghinder. Før vi var ferdig med hennes første runde på hopp var vi gjennom tre hopp på rad. Konklusjonen etter dette var, jeg må trene kondis! Vi løp nå kun over tre hinder og pusten fikk kjørt seg litt.

Neste hinder Daisy skulle lære seg var tunnell. Hun har prøvd dette før, og gikk rett på en tre meter lang rett tunnell. Den løp hun også gjennom uten betenkeligheter. Så vi la på et hopphinder og hun håndterte dette helt flott. Etterhvert gikk vi over til en litt lengre og buet tunnell. Hun løp rett gjennom på første forsøk. På neste runde løp hun rett inn, og like før hun var gjennom stoppet hun og måtte lokkes litt ut. Dette gjentok seg flere ganger. Treneren og jeg tror det var et eller annet inne i den tunnellen som luktet veldig spennende.

Som en liten oppsummering av dagens økt kan jeg nevne at whippeter blir lett lei av gjentakende aktiviteter, kondisen min må bedres hvis jeg skal henge med rundt en full bane og agility kan være noe som passer fint for både Daisy og meg.

Ting skjer, med meg og med bloggen

Forrige innlegg beskrev litt hvordan starten på denne uka har vært litt tung. Jeg har følt en veldig utmattelse. Men den holder på å gi seg, og jeg ser mer optimistik på min mulighet til å gjennomføre trening og livsstilsendring. For selv om jeg startet dette med ønske om å gå ned i vekt, er det også viktig å få endret hele livsstilen slik at livskvaliteten blir bedre.

Det var med gru jeg gikk på vekta i morges. Med tanke på slurvete kosthold og lite trening hadde jeg lite tro på at det pekte nedover. Men det var faktisk ned 0,9 kg den siste uka. Så det hjalp også på motivasjonen. Og jeg var mentalt klar for pt-time. Men ryggen var ikke enig. Da jeg skulle løfte bagen min fra bagasjebåndet på flyplassen bort til bussen på søndag må jeg ha gjort noe rart. For jeg har hatt smerter i høyre side siden. Jeg var hos naprapaten min i går, og håpte det skulle gjøre meg klar til økt i dag, men den gang ei. I alle fall ikke i formiddag. Så jeg avlyste med PT Salvesen, og har heller brukt dagen til litt roligere aktiviteter, og ikke totalt stillesittende. Og nå er ryggen bedre.

Siden det ikke ble trening, og i lys av godt resultat på vekta begynte jeg å tenke på hva som har skjedd med meg siden i sommer. Noen av tingene har jeg skrevet om, men jeg kan ikke få sagt meg nok fornøyd med at jeg kan ligge på ryggen i senga! I sommer fikk jeg pustestopp i våken tilstand, etter bare noen minutter. Nå kan jeg ligge mange minutter, og får ikke pustestans. Og det er så deilig når kroppen er sliten, for å bare kunne ligge på sidene er ikke alltid like avslappende.

En annen ting som faktisk slo meg er at jeg har faktisk gått ned mer enn 10 % av startvekta mi! Og man har jo ofte hørt at ved å gå ned 10 % så er det mange fordeler for kroppen. Dette var mitt neste delmål, så da kan jeg krysse ut et mål til. Det er ikke så vondt, det heller. Og jeg har neste mål klart. Det er tosifret tall før desimaltegnet på vekta.

I tillegg har jeg gått og fundert på dette med bloggen. Jeg har fått masse possitive tilbakemeldinger og støttende ord om min trening, og prosessen. Og for at jeg ikke skal spamme alle som ikke bryr seg så mye har jeg bestemt meg for å lage en egen Facebook-side for å promotere den. Så dere som har likt det jeg skriver gå gjerne inn og lik den så får du oppdateringer der.