Pappa og meg

Jeg har brukt de siste dagene på å prøve å forstå hva som skjedde da det eksploderte rundt mitt blogginnlegg. At et blogginnlegg som har direkte tilknytning til en fredsprisvinner får noen hit er jo kanskje forståelig. Men for meg handlet dette innlegget minst like mye om min pappa. Og det er jo denne kombinasjonen som har gjort dette innlegget så kjent. Jeg har tidligere skrevet ting som har med pappa og savnet og sorgen å gjøre. For det er et stort savn. Det er en sorg og et sjokk som har krevd mye bearbeidelse. Så tror jeg at nå er ting under kontroll, og så kommer det påminnelser slik som det vi fikk forrige uke og så kjenner jeg at følelsene er nok ikke borte, alt er ikke ferdig behandlet. Som en jeg snakket med for en måneds tid siden sa. Sorgen burde nå vært mer helet. Men når jeg snakket med han, første gang jeg skulle fortelle han om hva som skjedde med pappa, så kom tårene i øynene og klumpen i halsen. Og det føles veldig forrædersk. For inne i mitt  hodet så tenker jeg at når jeg kan snakke med familie og venner om dette uten å gråte så er alt bra. Men så viser det seg at det ligger der inne. Ganske dypt begravet, som en ekkel ting jeg ikke vil ta tak i. Det er vondt, og slitsomt å gjøre noe med det. Og så tenker jeg at det er snart 9 år siden. “Get over it!”. Men det er vel ikke så enkelt. For nå er det i alle fall sånn for meg at for å komme over det må jeg jobbe meg gjennom det. Og dette har vært en tung masse. En masse det omtrent ikke har vært mulig å jobbe seg gjennom.

Men nå føler jeg at dette som har skjedd med oppmerksomheten rundt blogginnlegget har gitt meg mulighet til å fortelle historien. Jeg kan fortelle verden hvordan det er å miste en pappa. Det er ikke i denne sammenheng snakk om å miste en bistandsarbeider, eller en kollega. Nei, det er snakk om å miste en av klippene i livet, en av to som har gitt meg livet og som har fulgt meg opp gjennom alle mine gleder og sorger som barn og til voksen. En person som etterhvert som han ble eldre og jeg ble voksen nok kom mer på samme bølgelengde på det meste i livet enn vi tidligere hadde vært. Jeg har utrolig mange gode minner fra de siste årene. Minner om ting han gjorde og sa som viste hvor mye han elsket oss barn og barnebarna han fikk. Jeg opplevde å se at min pappa endret fokus på hva som er viktig i livet. Han kunne si at han satt mer pris på det vi kaller “Myke verdier”. Fra å være oppgitt at jeg som liten ofte begynte å gråte for ting, til at han syns jeg var heldig som klarte å gråte over ting som voksen. Han lot barna mine gjøre ting vi ikke fikk lov til. På en måte som besteforeldre kan gjøre. Det kan godt være litt andre regler sammen med besteforeldre enn hjemme i huset. Og han fikk til en fin balanse der.

Som avslutning vil jeg bare vise til et innlegg jeg skrev om Savn for en stund siden.

Blogglistenhits