Redet tømmes

For en drøy uke siden tok jeg farvel med min eldste datter på skolen hvor hun skal tilbringe de neste tre årene av sitt liv. Hun er nå så voksen at et liv på internat blir hennes hverdag. Hun skal få gleden av å lære seg å balansere fritid og skolegang. Sosial moro og lekselesing. Dette er hennes utfordring i dagliglivet. Og jeg tror hun vil finne en god balansegang.

Da jeg satt meg inn i bilen og kjørte opp den lange, og litt seige “Skolebakken” forundret det meg at det ikke kom hverken tårer eller noen betydelig klump i halsen. Det føltes riktig. Jeg er ganske sikker på at dette er en bra opplevelse for henne. Og det er det som betyr noe i denne sammenheng.

Vel hjemme var det en spesiell uke. For datter nr to var på ferie i utlandet, så vi satt kun igjen med “Knotten”, guttungen på syv år. Det var ikke før for tre dager siden at vi virkelig merket forskjell i hva hverdagen bringer med et barn boende utenfor husets fire vegger. Mandag morgen med første skoledag i nytt skoleår kan ofte bli en litt hektisk affære. Og jeg tenkte at nå er vi sent ute allerede da jeg stod opp. Jeg maste litt på de to som satt ved frokostbordet om at de måtte være raske. Men så oppdaget jeg at når det kun er én tenåringsjente som skal bruke badet på morgenen så har tidspresset blitt betraktelig mindre. Og etter det så har det kommet små situasjoner hvor man får bekreftelse på at det faktisk er en permanent øvelse på at vi en dag sitter med tre borteboende barn. En gang blir vi bare to som skal ut av huset om morgenen, to til middag og så videre.

Dette har skapt et tomrom. Ikke så stort og omfattende som jeg fryktet, men det er der likevel. Og som sikkert mange andre har opplevd så vil jeg ha noe å fylle dette tomrommet med. Dermed har gamle tanker, eller drømmer om å ha en hund kommet opp. Dette er noe jeg har tenkt på før, og forkastet etter noen runder med meg selv hvor jeg har sett på forpliktelsen, og hva som skal til for å følge opp en hund. Det som kanskje er saken her er at min bror har nå seks nydelige små hundevalper i huset sitt. Og når jeg “mangler” et barn i mitt hus så kommer ønsket om en ny liten skapning å ta vare på.

Trym og tre små fra Kifani's L-kull

Trym og tre Rhodesian Ridgebacks fra Kifani’s L-kull

 

Jeg sitter nå stadig og tenker på ABC-modellen jeg har lært om i kognitiv terapi. Vurderer hva som utløser dette ønsket og hva jeg tenker, hvordan jeg reagerer og sist, men ikke minst alternative reaksjoner. Og så håper jeg at når jeg får vent meg til at hun er borte så minsker dette ønsket om en hund. For det skal sies at min kjære ikke har samme opplevelse som meg.

Blogglistenhits