Smi-il!

Jeg har fått litt pes fra PT Salvesen om at jeg må smile på bilder. Og jeg skjønner hva han snakker om. Alle ser bedre ut på bilder om de smiler, men det er ikke alltid det er like lett.

Jeg har aldri likt å se bilder av meg selv, og det er mange som har det sånn. Da jeg var liten var jeg flau over tennene mine. Med opp til flere sett med tapptenner, som det heter så fint har jeg ikke en feiende flott tannrad å vise frem. Og da jeg fikk spørsmål om jeg ikke hadde mistet melketennene mine da jeg gikk på videregående ble jeg enda mer selvbevisst på det.

Og så er jeg ikke veldig dillete. Jeg kan godt bruke smykker og litt sminke, og liker fine klær. Men er kanskje litt vel glad i å ha på klær som er komfortable enn det nyeste og mest stilige, så der blir jeg heller ikke så veldig spennende å se på.

Når så kiloene begynte å snike seg på var jeg i alle fall mer glad for å stå bak kamera enn foran. For det var ikke noe gøy å se hvor tjukk jeg hadde blitt. For de bildene jeg stort sett garantert er med på hvert år er når bursdagskaka skal bæres til bursdagsbarnet. Så kanskje tre ganger i året får du meg i fullfigur, men ikke i den mest flatterende stilling. All fokus er på kaka for at ikke lysene skal slukne før vi kommer til bursdagsbarnet.

2009

2014

2014 er sist gang jeg var nede i den vekta jeg er nå. Jeg var til og med noen kilo lettere. Uansett så finner jeg stort sett ikke andre bilder av meg. Kanskje noen tullete selfier, og da gjerne med filter, så jeg kan gjemme meg litt bak det.

Så når PT Salvesen snakker om at jeg må ta bilder av meg selv, så skal jeg love dere at det har vært laaangt utenfor min komfortsone. Jeg skriver heller et personlig blogginnlegg hvor jeg forteller om ting jeg sliter med, eller holder tale om det samme, enn å ta et bilde for å dele med verden.

Derfor er de aller første bildene jeg tok av meg selv i denne prosessen tatt av ei som ser ut som hun er i et alvorlig møte, eller nesten som om man er i en begravelse. Og kanskje vi kan si at det har vært en begravelse på et vis. Begravelse av gammel livsstil og gamle uvaner. Uansett, så var det ille nok å skulle ta bilde. Jeg visste at jeg bør se rett frem og ikke inn i kamera, for det ser ennå teitere ut. Men det var lettere sagt enn gjort. Særlig når jeg skulle klare å trykke på utløserknappen samtidig og ikke miste stillingen på telefonen så ting som skulle være med ble borte. Det ble mye å tenke på for en stakkars lite kameraglad dame. Hvis du vil se utviklingen på de første bildene er det en liten bildeserie i dette innlegget.

Etterhvert kom øynene mer på riktig sted, men det å smile føltes fremdeles bare rart. Jeg følte at jeg bare fikk frem et falskt smil. Og da kunne jeg like godt la være. Så sakte, men sikkert fikk jeg litt bedre følelse når det gjaldt å ta bilder. At PT Salvesen har tatt bilder av meg mens jeg trener har nok hjulpet. For da skal jeg ikke tenke på kamera, men på det jeg holder på med.

Så nå har jeg klart å ta selfie hvor jeg ser på kamera, og smiler på en gang! Det er ganske bra.

Det har vært et ganske vedvarende tema at jeg  må smile mer, og lage morsommere bilder. Og dere som kjenner meg personlig vet at uten kamera så smiler og ler jeg ganske lett. Kanskje for mye for noen. Men ta frem kamera og jeg snur meg gjerne litt den andre veien. Men i går var jeg i Halden og trente sammen med Lise-Marie som også trener med PT Salvesen, og da ville jeg at vi skulle ta noen bilder av oss sammen etter at vi hadde trent.

Vi var begge i godt humør, og latteren satt løst. Og etter at vi delte disse bildene med PT Salvesen er han omsider fornøyd med meg på bilde 😉 Bare les hans hyggelige kommentarer om meg i teksten under 🙂

Til slutt vil jeg bare gi dere noen bilder av Michelin-dama 🙂 Det er litt valker her og der, men de jobber jeg med. Så de skal ikke lenger at motet fra meg når jeg blir tatt bilde av.

Gjør en vridningsøvelse som jeg ikke aner hva heter. Men skal visst være nyttig.

Delt to på vridningsøvelsen. Da drar jeg meg opp og skal strekke kroppen opp langs slynga.,

Push-up mot boks

Så ut i fra disse erfaringene vil jeg bare oppfordre meg selv og alle dere andre kamerasky mennesker til å ikke rømme fra kamera. Det er litt trist å være den eneste det ikke er bilder av. Det er ofte sånn i familier, at det er en person som stadig ikke er på bildene. Dere skal bare vite hvor mye jeg har leita for å finne bilder av meg selv fra i fjor, for å kunne sammenligne med hvordan jeg ser ut nå.

Og tenk på de rundt dere. De blåser i om du har rare tenner, smiler snålt, har mer enn en valk (eller mager, som min sønn så fint kalte det) eller hater å posere. Det som er viktig for de som bryr seg er det å kunne ha et bilde, et minne av deg. Og de koseligste minnene er kanskje litt rare. Men det gjør ikke noe.

Jeg skal i alle fall selv jobbe med å lære meg til å ta litt morsomme bilder. For jeg er i utgangspunktet ikke redd for å drite meg ut. Så det skulle jo gå an.

Blogglistenhits