Søndagsskriblerier

I går hadde vi en utrolig flott familieopplevelse. Min niese, som ble født 13. desember 2017 ble velsignet i kirka. Vi i Adventistkirken praktiserer ikke barnedåp, så i stedet har vi en enkel seremoni hvor vi har forbønn for barnet og familien. Og samtidig oppfordres den lokale menighet til å støtte barnet gjennom oppveksten. Det er en veldig koselig tradisjon. Etter gudstjenesten dro vi hjem til min bror og min svigerinne for å være sammen de av familie som hadde mulighet.

Det var en koselig ettermiddag. Først av alt var det deilig middag og veldig mye gode kaker og frukt. Så fikk de som ville herje i snøen, lufte hunder eller være inne og slappe av. Jeg hadde pakket med meg klær for å være med guttungen ut i snøen, men min eldste datter hadde ikke blitt tipset om å ta med klær, så jeg lånte henne mine da jeg hadde vondt i hodet og det var alt for mye sol og snø til at jeg orket gå ut. I stedet ble jeg innendørs sammen med min mann, min brors svigerinne, min yngste niese og hennes oldemor. Vi hadde det veldig koselig. Morsomt å snakke sammen slik på tvers av generasjonene, særlig når oldemor kunne fortelle at hun var like sliten som småbarnsmor som jeg har opplevd det. Så slapp jeg å føle at de gamle var tøffere, og tålte alt.

Ellers denne uka har det vært lite styrketrening på meg. Jeg hadde en litt lett økt på mandag, så var det bassengtrening på onsdag, og så i går var det litt mer statisk trening. Nemlig å holde lille snuppa og vugge henne i armene mine! Og heldigvis tålte skuldre og albue det bedre i går enn tidligere. Så jeg fikk masse kvalitetstid med henne. Storesøstera hennes var mer opptatt av å leke med sin fetter. Og guttungen er veldig fornøyd med den helterollen.

I dag hadde jeg alarm på kl. 08.15, for jeg ville komme bedre i gang med trening denne uka, og hadde derfor blitt enig med gubben om å trene kl. 10 i dag. Da skulle eldstefrøkna møte oss på treningssenteret. Men når jeg våknet da var jeg skikkelig sår i halsen og hodepinen hadde ikke sluppet. Så jeg orket ikke stå opp og dra meg på trening. Dermed snudde jeg meg rundt og sov alt for mye mer.

Da jeg omsider stod opp var det etter oppfordring fra guttungen, for han lurte litt på om jeg kunne kjøre ham på butikken, for å kjøpe noe helgegodt. For han hadde ikke fått noe denne helga. Jeg sa at jeg hadde vurdert å dra til Nordby (Sverige) for jeg måtte ha noe utstyr til bikkja, og noe mellommåltidsmat som er billigere der.

Så vi dro nedover. Det ble en tur på godtebutikken, og klesbutikk før matbutikken. På godtebutikken kjøpte han bl.a. Bean Boozled. Konseptet er er at det er Jelly Beans, men de har identiske bønner, men du vet ikke om du får en god smak eller en grusom smak. Du spinner på en pil på en plate som viser hvilken farge bønne du skal ta. Så kommer spenningen, er det noe godt eller noe fælt. Jeg fikk først en ferskenfarget. Den smaker enten fersken, eller oppkast. Fersken er skikkelig godt, så jeg gledet meg nesten, for det må jo være lov å ha litt flaks. Vel, det er nok lov, men det skjedde ikke i dag. Jeg fikk oppkast! Det er en grusom smak. Og den satt godt i, selv om jeg svelget ned så fort jeg bare klarte. Når jeg var ferdig med å skjære grimaser spurte guttungen om jeg turte gjøre det en gang til. Og sum som jeg er snurret jeg på pila. Denne gangen havnet den på en annen bønne. Nesten som den forrige, bare med noen blå prikker i også. Denne smaker enten Tutti-frutti eller Stinkende sokker. Det øyeblikket jeg fikk den på tunga var det ingen tvil, stinkende sokker! Om jeg trodde det første var noe av det kvalmeste jeg har spist så tror jeg den ble toppet av denne. Uansett så kombinasjonen av ettersmak fra «Oppkast» blandet med «Stinkende sokker» er IKKE å anbefale. Min konklusjon er ganske enkel. I går var kosedagen, så når jeg prøver å snike til meg snop på feil dag kan jeg skylde meg selv.

Da vi var på Nordby møtte jeg «niesa» mi (egentlig datter til min kusine), hun satt og fikk fikset neglene sine og det var bare tilfeldig at jeg så henne. Men jeg stakk inn og hilste på, og i løpet av samtalen kom det frem at hun skulle ha pt-time med PT Salvsesen kl. 19.00. Da sier jeg at jeg hadde jo egentlig plan om å trene i morges, men den gjennomførte jeg ikke, så kanskje jeg skulle komme å trene når hun skulle trene. Det syntes hun var en god idé, og jeg trengte nok den motivasjonen så da avtalte vi det.

Kl. 18.50 møttes vi foran SkyFitness i Sarpsborg og gikk inn for å varme opp før hun skulle ha time. Selv skulle jeg ha en rolig trening. For jeg har ett bekkenparti som ikke spiller helt på lag for tiden. Jeg har begynt å kjøre regelmessige behandlinger hos naprapat på det, noe jeg skulle gjort for både 19 og 12 år siden. Men den gang som nybakt mor og med barselsdepresjoner ble det aldri gjennomført. Så nå sitter jeg her, og fikser på gamle problemer. Muskler som har stått i spenn i alt for mange år tar tid å bearbeide. Men jeg tror et eller annet løsnet nå sist. For jeg har oftere hatt vondt på gamle måten, om jeg kan kalle det det, enn på lenge. Så i dag skulle jeg fokusere mest på balanseøvelser. Så jeg tok utfall med en fot på bosuball, jeg balanserte på et ben på bosuball, jeg tok knebøy med begge beina på bosuballen og så gjorde jeg noen øvelser på yogaballen. Men alt i alt en veldig rolig trening.

Treningen ble ekstra rolig fordi jeg fulgte litt med på hvordan det gikk med min «niese». Denne timen hennes var nemlig en kartleggingstime. Hvor langt kunne hun gå/løpe på 12 minutter. Hvor mange push ups, knebøy, markløft o.l. klarte hun. Hvor lenge kunne hun stå i planken. Og jeg må si etter å ha fulgt med på henne ønsker jeg nesten bare å krabbe inn i et mørkt hull og krølle meg sammen og ligger der til våren kommer. For den dama er rå! Jeg tror det eneste jeg var bedre enn henne i da jeg hadde min kartlegging var planken. Men der kommer hun raskt til å ta meg igjen.

Jeg klarte nesten 2 knebøy, uten ekstra belastning. Hun tok mange, med 16 kg kettle bell i hendene. Jeg vet ikke hvor langt noen av oss beveget oss på de 12 minuttene, men jeg fikk tydelig beskjed fra en glisende PT Salvesen at jeg ble slått ned i støvlene av ungjenta. Og når det kom til «min» øvelse, den øvelsen jeg har vært råest i i hele familien så var jeg spent. Hvordan skulle hun få til den. Det måtte noen repetisjoner til før hun fikk teknikken på plass, men når det var gjort var det ett eller to løft mellom hver gang Salvesen og jeg økte vektene på stanga for henne. Den «lille drittungen», som min far ville sagt, stille og rolig klarte 70 kg!!!! på første dag. Jeg klarer også å løfte det, hvis ryggen er enig. Men jeg har brukt tid på å komme dit. Og i tillegg er jeg avhengig av at ryggen vil.

Hun fikk så prøve seg på knebøy med vektstang på skuldrene. Der endte hun opp med 50 kg! Jeg kan love at PT Salvesen skrøt masse av henne, og jeg uttrykte også at jeg var mektig imponert. Og jeg håper hun forstod det!

Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å fortelle gubben hvor stolt jeg var av hennes prestasjoner! Hun har mye styrke i seg, og dette kommer til å bli morsomt for henne. Om det blir like morsomt for meg, vet jeg ikke. Nå vil jeg plutselig kjenne på at jeg er en generasjon eldre, har en kropp som ikke alltid vil være med på ting og at ting ikke går like raskt fremover som det vil for henne. Og da jeg sa god natt til guttungen etter jeg kom hjem fra trening så sa jeg til ham at jeg ikke ville leke med henne mer. Da fikk jeg ganske rolig til svar at jeg kunne jo bare slutte å trene, hvis jeg ville bli tjukk igjen 🙂 Barn er noen fine kryp.

Så nå må jeg (eller PT Salvesen) finne noe som kan gi meg kontroll over den elendige ryggen, eller kanskje egentlig bekkenet sånn at jeg kan holde tritt med den lille berta.

Blogglistenhits