Støttespillere

Ikke alene

En så pass stor livsstilsendring som jeg har gitt meg ut på klarer man ikke alene. Det gjør i alle fall ikke jeg. For det er en lang prosess. Det er oppturer og nedturer. Og jeg trenger støttespillere på nedturene, og kanskje av og til på oppturene også.

Det sier seg kanskje selv at jeg trenger støttespillere på nedturene mine. Da daler motivasjonen, og fokuset blir litt sløvt. Så da er det gull verdt med de som gidder å dra meg i øret, gi meg et spark bak, eller lokke meg videre. For hadde jeg ikke hatt dette de siste 16 månedene så hadde jeg ikke klart å komme så langt som jeg har gjort til nå. Og ferden er ikke ferdig. Det er nok et stykke igjen før jeg føler at endringen har blitt til en helt vanlig livsstil. Kanskje jeg må jobbe med dette resten av livet, med tanke på hvor lett det har vært for meg å falle tilbake i gamle vaner før.

At jeg trenger støttespillere på oppturer høres kanskje litt rart ut. Men det kan være viktig å ha litt hjelp til å beholde bakkekontakten. For av og til når ting går veldig på skinner så kan jeg føle at dette her er jo ingen sak. Og dermed glemme litt at det faktisk har vært hardt arbeid som har ført meg så langt, ikke bare at jeg er så flink at dette bare snudde jeg rundt uten problemer.

Støttespillerne

Trening

Først av alt må jeg nevne PT Salvesen. Mannen som har pushet, sparket, ertet og trøstet. Han har stort sett klart å lese meg slik at jeg ikke har behøvd å forklare så mye hvordan formen er. Han storkoser seg når han klarer å få meg så følelsesladet at tårene triller. Og det har skjedd mer enn en gang. Dere som kjenner meg tilbake fra barndommen vet at det skal ikke alltid så mye til før det skjer. Men ettersom tiden har gått og jeg har jobbet hardere for å skjule hvordan jeg faktisk har det har jeg blitt flinkere til å spare tårene til jeg er alene. Det er ikke nødvendigvis den beste mestringsstrategien, men sånn har det nå blitt.

Noen ganger mener han at han er for streng, men stort sett har det vært på ting jeg vet at jeg må endre på. Og siden jeg har innsett at jeg trenger hjelp har jeg aldri følt at han har rakket ned på den jobben jeg gjør, heller motsatt. Han har vært utrolig forståelsesfull når det kommer til min litt ustabile psyke. Er jeg i en tung periode skjønner han at dersom han blir for streng så knekker jeg. Da blir han mildere, men jeg må likevel jobbe. Er jeg litt mer den jeg egentlig vil være, ja da kommer den Personlige torturisten frem med et litt ondskapsfullt smil om munnen.

 

 

Hjemme

Neste som må nevnes er min kjære, Einar. Mannen som maste på meg om at jeg måtte bli med å trene, og ikke ga seg selv om jeg ikke var i nærheten av hverken positiv eller motivert. Så da jeg omsider ga etter og ble med, for at han skulle slutte å mase, var begynnelsen på endringen i gang. Han har også vært flink til å dra meg med på trening, eller oppmuntre meg når jeg har trent uten ham.

Han har også vært støttende når det kommer til mat. Noe som vil si at han har gjort noen endringer selv. Og det har vært veldig bra. Jeg hadde slitt veldig mye mer til tider om han satt og stappet i seg alt jeg jobbet for å begrense. For det kjenner jeg til så mange andre par som sliter med. Der en trenger å gå ned i vekt, og den andre som ikke trenger det bare fortsetter med sitt eget. Helt uten tanke på hva det skaper av stress for den som jobber med endringer.

Jobb

Men livet består ikke bare av trening og familie. Selv om de begge er viktige. Jeg er så heldig at jeg også jobber, deltid. For i løpet av min livsstilsendring har også andre ting endret seg. I vår fikk jeg delvis uføretrygd. Og i den forbindelse må jeg dra frem min arbeidsgiver, Vitari AS  Gjennom hele prosessen har de vært med på å legge til rette for at min arbeidssituasjon skal være så bra som mulig. Alle ledere, fra teamleder til ledergruppen har bare vært helt fantastiske. I tillegg har jeg en hel haug med fantastiske kolleger som har vært som en liten heiagjeng. De har heiet på Facebook, Instagram, Snapchat og real-life. Det er utrolig morsomt med så gode tilbakemeldinger. Også fra kolleger jeg egentlig ikke tenkte over, eller gadd å følge med på det jeg legger ut.

Venner

Og så kan man ikke snakke om støttespillere uten å ta opp alle vennene jeg har. Både nære og fjerne. Ja, til og med folk jeg ikke kjenner. For i løpet av året som har gått, så har jeg fått så mye gode tilbakemeldinger fra denne gruppen. Alt fra familie til personer jeg kun kjenner på Instagram-nick. Og det er flott med sånne tilbakemeldinger. Så har det hendt at noen kommer med en litt spydig eller sarkastisk kommentar om hva jeg holder på med. Men da går det en liten stygg en i meg, og jeg bestemmer meg for at jeg skal bevise at dette vil fungere.

 

Fremtidige støttespillere

Vil det bli noen endringer i mine støttespillere? Jeg tror nok at gruppene jeg har beskrevet blir ganske like. Bortsett fra at som jeg har snakket om på et tidspunkt må klippe navlestrengen til PT Salvesen. Da må jeg klare å bruke egen kunnskap og hente støtte fra de rundt meg når jeg trenger det. Og det er en erfaringen jeg har gjort som jeg ikke hadde forventet. Og det er at det har vært mye støttende ord fra ukjente personer på Instagram. Jeg følger en hel del mennesker som er i samme båt som meg. Og vi gir hverandre gode ord og oppmuntringer når det trengs. Det kan ikke erstatte mennesker man kjenner og har rundt seg. Likevel kan det hjelpe å snakke med noen som har kjent følelsen og opplevelsen på kroppen.

Blogglistenhits