Avreise

Klokka er nå ett på natten og om to timer er mamma og jeg på vei til Gardermoen for å møte resten av reisefølget før vi tar av til Monrovia. Mamma har sovet en stund nå, jeg ligger på sofaen hennes og tankekverna er i gang igjen.

Vi har sittet og sjekket alle papirer og lest gjennom alle mailene som har kommet de siste dagene for å være sikker på at alt er husket på. Og en av setningene som slår meg mens vi lesser disse mailene går omtrent slik: «Det presisere om og om igjen at familien er Madame Presidents gjester». Dette som nesten har føltes som en absurd drøm er i ferd med å bli virkelig.

Det er så mye spennende som er planlagt i løpet av neste uke at jeg får ikke satt ord på det. Men jeg kommer til å skrive hele veien. Noen dager er jeg nok uten nett, men det betyr ikke at jeg ikke forteller hva som skjer.

Når jeg nå ligger her på mammas sofa og det har gått over til å være 22. juli så er jeg egentlig glad denne dagen skal brukes til reise. Jeg kommer til å tenke masse på alt som skjer rundt i Norge denne dagen. Og jeg er litt vemodig for at jeg ikke kan være en del av det. Men som de sier: «Du kan ikke få både i pose og sekk.».

22. juli

Samme dag som store deler av den norske befolkning markerer årsdagen for terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya reiser mamma, broren min og jeg på tur for å være med på en annen markering. Det er ikke første gang denne markeringen finner sted, men det er første gang vi er med på den.

Liberia erklærte i 1847 den 26. juli som sin frigjøringsdag. Som de av dere som har lest i denne bloggen tidligere så vet dere at pappa ble drept i Liberia 28. februar 2003. I år er vi invitert av presidenten i Liberia til å være med på markeringen. Å ha avreise til en slik opplevelse på en så spesiell dato som 22. juli har blitt for oss nordmenn føles ganske spesielt. Jeg har i løpet av det siste året tenkt mye på konsekvensene av terrorhandlingen. Spesielt har mine tanker gått til ofrene og til familiene. Dette kommer nok av at jeg vet hvor grusomt det er å miste noen i en så brutalt meningsløs handling. Et tap som gjør så vondt og som kunne vært unngått. Jeg tenker på alle de som har brukt dette siste året til å klare å komme seg på fote igjen. Alle de personene som har overlevd denne handlingen og som nå sliter med ettervirkningene. Jeg har full forståelse for de som ikke føler at de har kontroll på livet, de som kanskje føler at dette har på en måte vært slutten på livet deres, selv om de fortsatt puster og hjertet slår. Å stå som en overlevende etter å ha opplevd terrorhandlingen har jeg heldigvis ingen personlig erfaring med. Men å stå som pårørende etter et meningsløst drap kjenner jeg dessverre alt for godt til.

Jeg vil derfor bare si at selv om mine ord stadig handler om Liberia for tiden går mine tanker mye til det som kommer til å hende i Norge samme dag som vi reiser. Stå sammen og ta vare på hverandre.

Bitene faller på plass

Da pappa døde fikk jeg spørsmål om jeg ikke ville vite mer om hva som egentlig skjedde. Der og da hadde jeg ikke behov for det, om det var sjokket som gjorde det eller om det var omstendighetene som gjorde at det vet jeg ikke. Vi hadde ikke mye mulighet til å finne ut av hva som skjedde, vi hadde ikke mulighet til å snakke med den/de som gjorde det og spørre om hvorfor de ikke kunne la dem gå og vi hadde heller ikke mulighet til å dra dit det skjedde. Så for meg var det helt greit å ikke vite så mye. For meg var det viktigste at vi visste hva som hadde skjedd, og at vi tross alt fikk en grav å gå til. Vi slapp å leve i usikkerhet om hva som hadde skjedd. Han var død, han var skutt, men han fikk sin grav i Norge.

Helt siden 22. juli har tankene mine kvernet rundt det å miste noen. Av personlig erfaring har jeg tap av besteforeldre, tante, onkel, medelever, venner og så pappa. Det har vært stort sett alle slags årsaker til at livene til mine kjære har tatt slutt. Jeg har ikke i noen av disse situasjonene opplevd noe slik jeg ser at mange pårørende etter Utøya-angrepet har det. De vil ut og se akkurat hvor det skjedde, de vil høre alle detaljer. De har en mulighet til å se gjerningsmannen, til å se stedet der det skjedde og ikke minst til å snakke med vitner. I mine opplevelser er det kun pappas død som har vært forvoldt av noen andre. Men siden situasjonen var så spesiell, på en landevei i Liberia, så var det heller ikke aktuelt å få tak i informasjon.

Jeg satt i høst med stor forundring og så på tv, eller leste på nettet om de som ville vite alt om hva som hadde skjedd med sine de siste timene de levde. Og jeg tenkte nok litt overbærende: «Hva hjelper vel det?» For jeg følte at jeg hadde fått puttet mange ting i riktig skuff og på riktig hylle i forhold til min egen sorg. Og jeg hadde ikke hatt noen særlige detaljer å bearbeide. Men så skjedde det noe i meg i løpet av vinteren. Det hele ble utløst av møtet med Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf og ikke minst, Leymah Gbowee. Leymah Gbowee er en av de siste personer som møtte og snakket med pappa før han døde. Hun fortalte om et personlig møte med pappa og hans to følgesvenner hvor de hadde en hyggelig prat i en litt mindre hyggelig situasjon. Hun ble plutselig mitt vitne. Hun var der. Ikke bokstavelig. For hun kjørte en annen vei, hun hadde andre mål. Men hun var der, rett før det skjedde. Hun levde i Liberia, hun forstod hva som foregikk i landet da på en annen måte enn det jeg noen gang kan gjøre.

Så nå finner jeg meg selv i en situasjon hvor jeg suger til meg informasjon om denne driftige kvinnen. Jeg holder på å lese hennes bok «Mighty be our powers», jeg har sett dokumentaren om hvordan kvinnene under hennes ledelse kjempet for fred i landet og jeg har sett taler hun har holdt på Youtube. Og på tross av at hun ikke kunne gjøre noe som hindret pappas død er hun blitt en helt i mitt liv. Hun er en fighter uten sidestykke. Jo mer jeg lærer om henne desto mer imponert blir jeg.

I dag kom nyheten om at Charles Taylor, Liberias tidligere diktator, dømmes til 50 års fengsel etter anklagene mot ham. Dette er mannnen som er en av hovedårsakene til at borgerkrigen i Liberia varte i så mange år, han var president/diktator da pappa ble drept. Det var hans menn som endte pappas liv. Og det er ikke det verste de har gjort. Det har skjedd så utrolig mye grusomme ting som denne mannen har tillatt, og til tider oppfordret til at det er ikke noe jeg ønsker å ta med her.

Så med takknemligheten for det Leymah Gbowee har gjort for menneskene og med glede over at en diktator er funnet skyldig og med muligheten for en gang å kunne reise til Liberia og se hvor pappa var, hva han jobbet med og brant for så føler jeg at det er som bitene som jeg ikke trodde var feilplassert faller på plass.

 

Barn av regnbuen

I dag har mange mennesker i Norge stått sammen og sunget «Barn av regnbuen». Det har vært en landsomfattende aksjon. I Oslo var det 40.000. Jeg var i Sarpsborg, der var det ikke så mange, men det var et fint arrangement. Lokalradioen Radio Prime hadde tatt initiativ til å gjennomføre dette. De delte ut sangteksten og fikk Kai Robert, en lokal artist til å lede sangen. Etter sangen ble det sagt noen ord. Det var veldig fine ord, taleren snakket om at vi må stå sammen, støtte hverandre og gi hverandre kjærlighet.

sam_0944

Jeg sitter nå og følger med på sending fra Youngstorget i Oslo, Eskil Pedersen har nettopp delt sine tanker med oss. Han kommer med samme oppfordring.

Mine tanker går nå til alle som er personlig berørt av tragedien.