Da pappa døde fikk jeg spørsmål om jeg ikke ville vite mer om hva som egentlig skjedde. Der og da hadde jeg ikke behov for det, om det var sjokket som gjorde det eller om det var omstendighetene som gjorde at det vet jeg ikke. Vi hadde ikke mye mulighet til å finne ut av hva som skjedde, vi hadde ikke mulighet til å snakke med den/de som gjorde det og spørre om hvorfor de ikke kunne la dem gå og vi hadde heller ikke mulighet til å dra dit det skjedde. Så for meg var det helt greit å ikke vite så mye. For meg var det viktigste at vi visste hva som hadde skjedd, og at vi tross alt fikk en grav å gå til. Vi slapp å leve i usikkerhet om hva som hadde skjedd. Han var død, han var skutt, men han fikk sin grav i Norge.

Helt siden 22. juli har tankene mine kvernet rundt det å miste noen. Av personlig erfaring har jeg tap av besteforeldre, tante, onkel, medelever, venner og så pappa. Det har vært stort sett alle slags årsaker til at livene til mine kjære har tatt slutt. Jeg har ikke i noen av disse situasjonene opplevd noe slik jeg ser at mange pårørende etter Utøya-angrepet har det. De vil ut og se akkurat hvor det skjedde, de vil høre alle detaljer. De har en mulighet til å se gjerningsmannen, til å se stedet der det skjedde og ikke minst til å snakke med vitner. I mine opplevelser er det kun pappas død som har vært forvoldt av noen andre. Men siden situasjonen var så spesiell, på en landevei i Liberia, så var det heller ikke aktuelt å få tak i informasjon.

Jeg satt i høst med stor forundring og så på tv, eller leste på nettet om de som ville vite alt om hva som hadde skjedd med sine de siste timene de levde. Og jeg tenkte nok litt overbærende: “Hva hjelper vel det?” For jeg følte at jeg hadde fått puttet mange ting i riktig skuff og på riktig hylle i forhold til min egen sorg. Og jeg hadde ikke hatt noen særlige detaljer å bearbeide. Men så skjedde det noe i meg i løpet av vinteren. Det hele ble utløst av møtet med Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf og ikke minst, Leymah Gbowee. Leymah Gbowee er en av de siste personer som møtte og snakket med pappa før han døde. Hun fortalte om et personlig møte med pappa og hans to følgesvenner hvor de hadde en hyggelig prat i en litt mindre hyggelig situasjon. Hun ble plutselig mitt vitne. Hun var der. Ikke bokstavelig. For hun kjørte en annen vei, hun hadde andre mål. Men hun var der, rett før det skjedde. Hun levde i Liberia, hun forstod hva som foregikk i landet da på en annen måte enn det jeg noen gang kan gjøre.

Så nå finner jeg meg selv i en situasjon hvor jeg suger til meg informasjon om denne driftige kvinnen. Jeg holder på å lese hennes bok “Mighty be our powers”, jeg har sett dokumentaren om hvordan kvinnene under hennes ledelse kjempet for fred i landet og jeg har sett taler hun har holdt på Youtube. Og på tross av at hun ikke kunne gjøre noe som hindret pappas død er hun blitt en helt i mitt liv. Hun er en fighter uten sidestykke. Jo mer jeg lærer om henne desto mer imponert blir jeg.

I dag kom nyheten om at Charles Taylor, Liberias tidligere diktator, dømmes til 50 års fengsel etter anklagene mot ham. Dette er mannnen som er en av hovedårsakene til at borgerkrigen i Liberia varte i så mange år, han var president/diktator da pappa ble drept. Det var hans menn som endte pappas liv. Og det er ikke det verste de har gjort. Det har skjedd så utrolig mye grusomme ting som denne mannen har tillatt, og til tider oppfordret til at det er ikke noe jeg ønsker å ta med her.

Så med takknemligheten for det Leymah Gbowee har gjort for menneskene og med glede over at en diktator er funnet skyldig og med muligheten for en gang å kunne reise til Liberia og se hvor pappa var, hva han jobbet med og brant for så føler jeg at det er som bitene som jeg ikke trodde var feilplassert faller på plass.