En ny retning

Det er tidlig i januar, året er 1989. Jeg går første året i ungdomsskolen. Vi bor på landet, en halv time utenfor Oslo. Et landsens sted, med skikkelige vintre. Det er ofte mye snø og kan godt bli mer enn -30 º C. Om dette var en slik vinterdag husker jeg ikke. For det er ikke temperatur eller snødybden den dagen som har festet seg i hukommelsen. Det er noe langt mer omveltende og utradisjonelt.

Mamma og pappa samlet oss tre barn i stua. Det var nok fyr i vedovnen og katta koste seg sikkert i den lune varmen. Igjen er dette antakelser, men det var ofte slik en vinterettermiddag kunne være i huset innerst langs grusveien. Grunnen til at vi var samlet var at de hadde noe viktig å fortelle oss.  Les videre

Et streif av håp

Omtrent to år før pappa ble drept var han på en reise sammen med en gjeng ungdommer, og noen litt mer voksne mennesker til Etiopia. De reiste ned blant annet for å hjelpe til med å bygge barnehjem. Dette prosjektet ble på mange måter et hjertebarn for pappa. Urettferdigheten som rammet barn var noe han gjerne jobbet for å endre. Et annet prosjekt han brant veldig for var et prosjekt som skulle hjelpe gatebarn i Peru. Med på turen til Etiopia var en filmfotograf. Sverre Årnes fulgte med på forberedelser, reisen og arbeidet i Etiopia. Nå, tolv år etter reisen har han delt en film fra dette med oss alle, på YouTube. Han har kalt filmen «Et streif av håp».

For de av dere som leser her og som også var med å gi penger til Kåres minnefond den gang han døde, her kan dere se noe av det pengene gikk til.

Historien fortelles

Nå har vi vært hjemme fra Liberia i snart en måned. Inntrykkene har sunket litt inn og straks er hele familien i vanlige rutiner igjen. Men ikke helt, for i helga hadde jeg et møte i kirken jeg går i i Fredrikstad hvor jeg fortalte fra reisen og viste bilder.

I går kveld fikk jeg en telefon fra min fetter, som er pastor i menigheten i Bergen. Han hadde hørt at jeg hadde fortalt om turen og ville at jeg skulle gjøre det samme der. Jeg tenkte på det en stund, men fant ut at det er viktig å ha fokus på at den jobben som gjøres av ADRA er viktig, selv om den har kostet vår familie en ektemann, pappa, svigerfar og bestefar. Han ville nok selv sagt at det bør rettes fokus mot det som fremdeles skjer. Og med den bestemmelsen i sjel og sinn takket jeg også ja til å besøke menigheten i Strømmen. Den menigheten vi hørte til da jeg vokste opp.

Det blir spennende å reise for å fortelle denne personlige opplevelsen.

Advent Radio 93.7

Det er torsdag kveld. Klokken nærmer seg åtte. Vi fraktes fra hotellet til Adventistenes radiostasjon i Monrovia. Tidligere i uken har jeg sagt ja til å være med Emmanuel når han holder sitt program. Han vil gjerne at noen av gjestene skal være der. Mamma og brodern er ikke så gira på å være med. Men med 6 års erfaring fra radioarbeid da jeg var yngre så syns jeg ikke dette er skremmende. Og som alt annet her nede er de fleste med på alt som skal skje. Så det kom en bil for å plukke oss opp på hotellet. Men når vi tok en opptelling viser det seg at det er mamma, André, Geir Olav, Ken, Hege og jeg som skal være med til radiostasjonen. I kveld kom det bare en bil. Vanligvis er det to. Så Ken sier at noen kan jo sitte i bagasjerommet. Dette liker ikke sjåføren helt. Han sier: «Dere er ikke tegneseriefigurer!» Det blir mye latter og vi klarere etterhvert å overtale sjåføren til å la André og Ken sitte i bagasjerommet. Og selv om Ken sikkert er 30 år eldre enn André så er han nok like oppspilt over muligheten til å sitte i bagasjerommet. Han sitter i alle fall godt nok til at han sovner på den korte kjøreturen.

Når vi ankommer radiostasjonen er det en som holder på å avslutte sendingen sin. Han snakker fort og spiller livlig musikk. Jeg ser på han og tenker at jeg har begitt meg ut på noe jeg ikke burde, for jeg forstår ikke ett ord av hva han sier. Det er ikke alltid like greit å skjønne hva libererne sier selv om de snakker engelsk, og Emmanuel har sagt at det er åpent for innringere under sendingen. Og at de kanskje kommer til å stille meg spørsmål. Dermed får jeg litt panikk for at jeg har sagt at jeg skal være med på et program hvor jeg ikke kommer til å skjønne noe av det som skal sies. Det er ikke bra radio hvis gjesten ikke kan forstå noen ting.

Da jeg jobbet i radio i Norge hadde vi noe vi kalte en kjøreplan. Vi planla hva slags musikk vi skulle ha, vi forberedte gjester på hva man skulle snakke om og hadde gjerne litt tid sammen hvor vi snakket om sendingen før vi startet. Dette er nok ikke vanlig for Emmanuel. Kan være at han stort sett holder sendingene alene, og da trenger man ikke diskutere planen med noen.

Når mannen med sending før oss setter på siste sang gjør man klar til bytte. Mamma, Geir Olav, Ken og jeg blir satt inn i studio. Mamma har poengtert at hun kommer ikke til å si noen ting. Geir Olav og Ken skal heller ikke på lufta. Men Emmanuel sier at de kan sitte der inne for å være støtte for meg. Og han deler ut hodetelefoner slik at vi kan høre alt som sendes. Han selv sitter i studioet ved siden av, på den andre siden av glasset og han styrer teknikk og telefon samtidig som han snakker. I tillegg har han i dag besøk av André, Hege, sjåføren vår og sine to søte små barn.

Klokken når 20.00. Sendingen begynner. Og mannen som sitter midt i mot meg starter sendingen. I det han begynner å snakke detter haka mi ned på brystkassa. Denne mannen som i løpet av de siste dagene har løpt rundt med iPaden under den ene armen og mobiltelefonen godt forankret i den andre hånda, mannen som har ringt rundt for å organisere det ene eller det andre blir som en annen person i det han trekker pusten for å introdusere sendingen. Fra å være en «vanlig» lederskikkelse til å forvandles til en unik radiostemme. Han snakker med en ny giv i stemmen. Mannen som nå sitter og snakker på andre siden av glasset minner mer om en ivrig og intens predikant enn den organisatoren vi har sett tidligere i uken.

Programmet kalles «The Evidence» – «Beviset». Og dagens tema er å bekjempe kjempene i ditt liv. Bare dette, å vite temaet for sendingen hadde han ikke klart å formidle. Så jeg vet ikke hva han forventer at jeg skal snakke om. Så begynner han å snakke om at vi har kommet til Liberia for å se hvor pappa døde, og han spør hvordan det har vært for meg å oppleve det at pappa ble drept i et land langt borte og hvordan jeg har kommet meg videre. Jeg blir rett og slett satt helt ut. Her sitter jeg i en liten radiostasjon i Monrovia og snakker på lufta for et område som dekker mange hundre tusen mennesker. Mennesker som har opplevd mangfoldige år med krig og vanskeligheter, og så vil Emmanuel at jeg skal fortelle om hvor vanskelig det har vært for meg at pappa døde. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Kan jeg fortelle at livet falt sammen? Er det rettferdig for dem? Jeg svarer litt unnvikende. Men tydeligvis er jeg på det sporet han vil ha meg inn på så han fortsetter å grave i svarene. Han vil at jeg skal fortelle at det har vært vanskelig, at selv for meg som kommer fra et sted der ting fungerer bedre så er en slik opplevelse vanskelig å fordøye. Vi blir sittende å småsnakke litt om dette. Så setter han på en sang. Jeg puster lettet ut. Første runde gikk brukbart. Geir Olav sitter i kroken sin og ler litt. Han lurer på om jeg visste noe om sendingen på forhånd. Og jeg må jo med hånden på hjerte si at det gjorde jeg ikke.

Jeg har tatt med en cd med sangen som Karen Olsen lagde til pappas minnestund. Dette er sangen Emmanuel spiller som første sang i sendingen. Han setter den på, og inn i mellom senker han volumet på sangen og forteller om telefonnummerene hvis lytterne vil ringe inn, eller sende sms med kommentarer eller spørsmål. Det går ikke så lang tid før ei dame ringer inn. Hun forteller at hun bodde i en av leirene pappa jobbet med. Hun hadde truffet pappa. Og hun sier at han var en hyggelig mann. Jeg sitter ganske sjokkert og hører på samtalen mellom henne og Emmanuel. Uheldigvis blir samtalen brutt. Så vi får ikke vite så mye mer om henne, men den opplevelsen av å sitte i en liten radiostasjon i et land langt hjemmefra og en tilfeldig innringer forteller at hun traff pappa langt ute i landsbygda i Liberia er helt uvirkelig. Sangen fortsetter litt til etter denne samtalen. Når Emmanuel tar opp tråden snakker han litt om ADRA sitt arbeide i Liberia, og det er jo ikke så rart, for han er leder for ADRA Liberia, ved siden av meg sitter Ken Flemmer, Vice President av ADRA International og Geir Olav Lisle, styreleder i ADRA Norge. Mens han snakker om ADRA tenker jeg at dette blir ikke lett for meg å snakke om. Her er jeg på virkelig tynn is. Men så plutselig hører jeg at han stiller et spørsmål til Geir Olav. Og deretter til Ken. Disse to som skulle få sitte der for å være mine støtter ble plutselig veldig involvert i sendingen. Nå er heldigvis begge disse mennene dyktige til å snakke for seg, og de er nok ikke så skvetne heller. Så en stund er fokuset over på dem, og jeg kan puste litt. Det har snart gått halve sendetiden og jeg skjønner at dette kommer til å gå bra.

Etter at det har vært en del ADRA prat kommer han tilbake til mine opplevelser, det ringer inn to personer til. Også disse to har personlig referanse til familien vår. En av dem traff vi nok under turen tidligere i uken, og han andre er sønnen til en av de som ble drept sammen med pappa. Det er heldigvis Emmanuel som står for snakkingen med innrigerne. De snakket tydelig nok til at jeg forstod dem. Men det å snakke engelsk på direkten og samtidig skal føle at det du sier er forholdsvis fornuftig er ikke helt uten anstrengelse.

Sendingen avsluttes med at Emmanuel forteller om hva planen for neste uke er. Og vi takker for oss. Å få være del i en sending hvor han som styrte sendingen ikke tenkte at det er greit å snakke litt om hvordan vi pleier å gjøre ting er ganske spennende og unik. Og jeg tar med meg lærdommen at hvis jeg noensinne skal på lufta igjen hjemme så skal alle gjester informeres om hva planen og hensikten med sendingen er.

Æresmarkering

Kl. 16.00 lokal tid, onsdag 25. juni møtte vi opp ved Ministry of Foreign Affairs i Monrovia for å være med på en seremoni hvor Presiden Ellen Johnson Sirleaf skulle dele ut ordener til forskjellige personer som har gjort en bemerkelsesverdig innsats for Liberia.

Når vi ankommer så viser vi frem invitasjonen og blir vist inn. Mamma får beskjed om hvor hun skal sitte, André og jeg får sitte i radene for familie til de som skal hedres. Emmanuel, Birgit og Geir Olav må sitte et annet sted. Hege sitter også der, men som fotograf sitter hun ikke så mye stille i slike sammenhenger så hun ser jeg frem og tilbake og hun ser ut til å kose seg.

Det tar ikke så lang tid så flytter de mamma ut til siden, vekk fra de radene hvor de som skal motta ordner sitter. Hun signaliserer til meg og jeg går bort til henne og hun sier: «Jeg er ikke med i programmet.». Jeg blir litt sjokkert. Og tankene begynner å svirre. For mamma og jeg har snakket om det så mange ganger, at tenk om det egentlig ikke er sånn at de mente at de ville gjøre dette. Og andre sånne «Tenk om…»-tanker. Det blir litt ventetid, men etter en stund kommer en av organisatorene til mamma og ber henne følge henne. I mellomtiden har det kommet en mann ved siden av André. Denne mannen er hvit. Og det er ikke så mange av oss i salen som er det, men ikke nok med at han er hvit, når han begynner å videofilme og kommentere filmingen hører vi at han er svensk. Da tar vi mot til oss og snakker med ham. Han er gift med ei som også skal få tildelt en orden. Tilfeldigvis havner hun rett der mamma sitter, så mamma benytter anledningen til å snakke med henne.

Når vi får programmet skjønner jeg hvorfor de ikke kunne finne mamma i programmet. For det er pappa som står i programmet. Det er 19 personer som skal motta en orden. Og jeg er ikke veldig oppdatert på ranger og slikt, men skjønner at det er noen som får slike bånd som går på skrå over kroppen og noen som får et bånd de knyter rundt halsen.

Så starter seremonien. Vi hører noen rare lyder bakerst i salen. Som om noen prøver å blåse i et stort horn, men ikke kan teknikken. Nesten litt som prompelyder. Og etter noen blås blir det litt mer klang i lyden. Men særlig melodiøs kan man vel ikke si at den er. Men dette er i alle fall et signal på at nå kommer Presidenten og hennes embetsmenn inn. Alle reiser seg og de går frem og setter seg på sine plasser.

Det hele starter ved at Storkansleren leser fra Ecclasiasticus 44: 1-4, 7-8, 15. Og så holdes det en bønn. Det fortelles at presidenten av Sierra Leone også skulle være der, men på grunn av tidsproblemer holder han på med et arrangement på sin ambassade, men kommer så snart han er ferdig.

Første til å bli hedret er ei gammel dame, og jeg tillater meg å kalle henne gammel når hun står oppgitt som 125 år gammel. Ordstyrer ber henne tre frem for å høre begrunnelsen for hvorfor hun er valgt. Dette er ei dame som ser ut som sine 125 år. Lita og sped, og bruker gåstol. Da ser presidenten på ordstyrer og sier at hun godt kan bli sittende. Det syntes jeg var en flott handling.

De fortsetter med opplesningene. Og for hver person som hedres går presidenten ned til plassen der personen er hentet frem for å overrekke ordenen. Og hver gang presidenten reiser seg så må alle i salen reise seg. Og ingen kan sitte igjen før hun har satt seg. Dette gjør hun etter hver overrekkelse. Så det blir en del opp og ned for noen og enhver. Kode ordet for at hun reiser seg er «Now, therefore». På det signalet snur hun stolen og reiser seg rolig opp av stolen. På et tidspunkt reagerer hun ikke når kodeordene kommer. Hun sitter bare der, nesten som hun dagdrømmer. Men når det har vært stille noen sekunder snur hun stolen og reiser seg. Så da gjør alle vi andre det også.

Etter at de fleste er hedret får vi lest opp noen andre vers fra Ecclasiasticus. Denne gangen kapittel 44, 9-14. Og ber de familien til Kaare Lund komme frem. I første omgang fikk vi beskjed om at det kun var mamma som skulle være der så jeg ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men de sier igjen at familien skal. Jeg reiser meg litt nølende og får bekreftende nikk fra Storkansleren som står og snakker. Jeg får med meg André og går frem til mamma. Så begynner han å lese opp bakgrunnen til pappa. Og midt i det han holder på å lese blir han avbrutt av en som sitter rett ved talerstolen. Det snodige hornet blåser og han introduserer presidenten av Sierra Leone. Alle reiser seg og snur seg for å se på følget. Og inn kommer en hvit mann. André hvisker til meg at han ikke visste at de hadde hvit president. Men denne mannen stopper med en gang og vi ser nøyere etter. Men det kommer ingen. Dermed får Storkansleren beskjed om å fortsette å lese. Det gjør han, inntil han blir stoppet på nytt. Presidenten av Sierra Leone presenteres en gang til, både med ord og med hornspill. Og denne gangen stemmer det. Når han har satt seg, og alle i salen har satt seg fortsetter Storkansleren å lese opp pappas bakgrunn. Dermed blir han stoppet en gang til. Vi får ikke høre hva som blir sagt, men han tar en pause før han starter på nytt fra der han var kommet. Det er en ganske lang bakgrunn som blir lest opp. Og han ser litt lei ut på slutten. Men endelig sier han «Now, Therefore» og Madame President kommer ned. Mens hun går ned leses det opp hva hun har gitt pappa. Storkansleren sier at presidenten tar ham opp i «Humane Order of African Redemption» og gir ham graden «Knight Grand Commander». Hun sier noen ord til mamma før hun overrekker ordenen til mamma. Deretter hilser hun på oss alle tre.

Når hun setter seg ned igjen tar hun et papir og begynner å lese. Det er ennå mer om pappa. Han er den eneste av personene som hun personlig leste noe om.

Vi sitter der mens seremonien fortsetter. Og plutselig hører jeg de si noe om at familien til Kaare Lund skal komme frem. Da skjønner jeg i alle fall ingen ting. Mamma reiser seg ikke, og de gjentar det. Jeg reiser meg halvveis opp av stolen og da vinker presidenten på meg, som for å si at jeg gjør det riktige. Jeg får med meg mamma bort til talerstolen og hvisker til en av de som står der om vi skal si noe. For jeg hadde ikke fått offisiell, eller forsåvidt uoffisiell beskjed om at vi skulle si noe. Mamma hadde bare spurt meg om jeg kunne snakke hvis noe måtte sies offentlig. Og det hadde jeg sagt ja til. Men å tale forran to presidenter i et land man ikke kjenner tradisjonene til er ikke helt det samme som å stå og holde kurs i noe jeg har holdt kurs i tidligere. Siden mamma hadde nevnt dette for meg tidligere så har jo noen ord snurret rundt i topplokket. Så selv om jeg ikke hadde noe skrevet ned så hadde hjernen litt på lager. Jeg klarte å starte på korrekt måte med å anerkjenne begge presidenter og andre embetsmenn. Og jeg takket for prisen og jeg fortalte også at vi som familie har stor medfølelse med alle i Liberia, for alle der har opplevd et tap av noen de er glade i. Og gjerne flere. Det ble ikke så mange ord. Men jeg følte at det var lurt å runde av mens leken var god.

Vi setter oss og hun svensk-liberiske damen går opp og holder takketale på vegne av alle de andre. Hun var nok forberedt. For hun hadde mye hun skulle ha sagt og hun hadde nok en agenda med det hun sa.

Når det var over var det ferdig. Og vi gikk ut i hallen og det var tid for litt mingling. Dette kommer jeg tilbake til siden.

Men vi hadde en flott kveld som ble avrundet på restaurant på stranden rett nedenfor hotellet.

Mitt personlige Ground Zero

Vi ankommer endelig Zwedru. Her skal vi treffe Superintendent av Grand Gedeh county, og bytte biler. Inne på superintendents kontor får vi et veldig hyggelig møte. Han beklager veldig at alt skjedde i hans område. Han forsikrer oss om at det nå er trygt. Vi uttrykker vår beklagelse for den krisen landet har opplevd og alle de personlige tragediene dette har medført.Så forteller han at han har vært i kontakt med sin mann i Toe Town, som er byen som ligger rett der pappa ble drept.

Når vi kommer til Toe Town møter vi en mann som forteller at han har ventet på oss siden morgenen. Det viser seg at dette er mannen vi skulle treffe, så vi kjører til hans kontor. Det ligger rett ved en Transitt flyktningeleir drevet av UNHCR. Han beklager også litt, men han er ikke like behagelig å være rundt som alle andre vi har hatt noe med å gjøre tidligere. Men han tar oss med ut av Toe Town, og vi kjører ut mot der de fant den utbrente bilen til pappa.

Underveis plukker vi med oss en gammel mann, en virkelig lokalkjent som blir med oss og viser oss helt dit de sier at bilen ble funnet. Igjen begynner denne embetsmannen og snakke. Han blir veldig opphisset. Inn i mellom snakker han om problemene i 1990 og av og til 1992. Når journalistene som er med kommenterer at dette skjedde i 2003 blir han veldig irritert.Han sier at det er jo det han har snakket om hele tiden. Men det tar ikke lang tid før han igjen nevner 90-tallet. Vi stiller noen spørsmål og Birgit har noen spørsmål. Han benytter anledningen til å kjefte litt mer og vi føler at situasjonen blir veldig slitsom og at det er i ferd med å ødelegge en av de tingene vi følte var hovedmål for reisen.

Vi forteller at vi vil legge ned noen steiner til minne om pappa. Mamma har plukket med noen steiner fra hagen sin, og jeg har kjøpt med hjerter fra hver av ungene. Men på grunn av den vanskelige situasjonen med denne mannen som ble stående å kjefte da han ble intervjuet av journalistene. Mamma la ned en sten. Så lurte Emmanuel på om vi ville komme tilbake senere. Og vi ønsket mest å bli ferdig med denne situasjonen mens vi var der, men vi ønsket ikke at denne mannen og journalistene fra Liberia skulle være der, så jeg forklarer til Emmanuel at vi ønsker å bli igjen og ta litt tid og legge ned stenene, men vi ønsker ikke å ha alle disse tilskuerne. Da ber Emmanuel en av sjåførene å frakte alle de lokale personene tilbake så kan vi ta den tiden til vår personlige markering.

Jeg setter meg på huk der hvor mamma la den første steinen og pakker ut det første hjertet jeg har med. Det er hjertet fra Trym. Når jeg tar det ut og holder det i hendene mine sender jeg noen tanker til pappa. Jeg pleier ikke å føle behov for å snakke med pappa, men jeg sendte noen tanker og sa at jeg synes det er så utrolig trist at Trym aldri ble kjent med ham. Og at han aldri fikk treffe Trym. Neste hjerte jeg pakker ut er fra Thea. Mine tanker går nå til hvor mye hun har savnet ham. Hvor vondt det har vært for henne at han ble borte. Så var det tur for hjertet for fra Ane. Mens jeg holder det i hendene mine tenker jeg at hun har en sorg om at hun gjerne skulle hatt mer tid med ham, for hun var så liten at minnene er ikke så mange. Og det er et savn for henne. Når jeg har lagt ned min egen stein kommer mamma og legger sin stein mellom hjertene til ungene. Tårene renner og smerten og savnet slår over meg igjen. Størst er sorgen over at en bestefar er borte. Jeg har selv hatt mange år sammen med pappa, og jeg skulle så gjerne ha sett at barna mine også kunne fått det. Det ble en veldig fin markering.

Litt rask informasjon fra turen

Søndag morgen kl. 06.40 tok vi av med fly til Brüssel fra Gardermoen. Derfra bar det videre til Monrovia. Reisefølget består av mamma (Christel), lillebror (André), Birgit (Leder for ADRA Norge), Geir Olav (Styreformann i ADRA Norge), Hege (Journalist fra Bistandsaktuelt) og meg selv. Vi ankommer Monrovia tidlig søndag kveld.

Mandag morgen reiser vi med fly med Zwedru som mål. Flyet mellomlander i Harper, og flyturen ender i en nødlanding i Greenville. Dette er langt fra Zwedru, men på grunn av et ganske tett program har vi ikke tid til å reise tilbake med flyet for å prøve igjen en annen dag så vi bestemmer oss for å kjøre videre.

Dette resulterer i at vi blir kjørende i bil i bushen hele tirsdag og halve onsdag. Og når jeg sier hele tirsdag så er det ganske korrekt. Vi begynte reisen rundt kl. 06.00, men siden alt tar veldig lang tid her så var det mye forsinkelser før vi virkelig kom i gang, og underveis likedan. Vi er innom flere steder og ender i en by som heter Saclepea rundt 22.00. Noen av oss sover i gjestehuset til UNHCR og andre i WFP (World food programe) sitt gjestehus.

Onsdag starter bilturen 05.30. Vi skal på en seremoni med Madame President kl. 16.00 så vi må være litt raske. Vi kjører ganske i ett hele dagen, og etter mye stress, ikke minst psykisk er vi på hotellet i Monrovia ca 14.40. Kl. 15.15 skal vi være klare til avreise til seremonien. Beskrivelsen av hvor herlig det er med innlagt vann, dusj og air condition krever kanskje ikke så mange ord hvis jeg sier at de siste tre dagene har vi vært i et varmt og fuktig klima. Det har ikke vært innlagt vann de stedene vi har sovet siden søndag kveld. Og med stadig påfyll av myggstift, litt svett hud og 2,5 dager på sandete vei så roper kroppen på dusj.

Dusjen blir heller enkel, for det er ikke store vannstrålen som kommer ut. Men det får skylt vekk sand og svette. Håret får også en god omgang, og jeg kan gå uten caps og føle at det er helt greit.

Nå er vi tilbake i Monrovia. Og hadde i ettermiddag en seremoni med presidenten hvor hun gjorde ære på 19 personer. Jeg kommer til å skrive mer detaljert om det siden. Men jeg kan nevne raskt at hun har tatt pappa inn i «The Humane Order of African Redemption» og gir ham graden «Knight Grand Commander». 

Jeg er veldig takknemlig for at vi har med Hege fra Bistandsaktuelt som ønsker å sette fokus på denne saken. Hun kommer til å legge ut litt på sidene til Bistandsaktuelt, så du kan lese mer der.

Mer detaljer på historiene kan komme etterhvert. Men jeg regner med at noen av dere har vært nysgjerrig på hvorfor jeg ikke har skrevet. Og det kom helt enkelt av at det ikke er så mye internett-tilgang i bushen i Liberia. Ganske god GSM-dekning, men dårlig Wifi.

Trygghet i hverdagen

Da pappa ble drept i 2003 så var han ikke alene. Han reiste sammen med to lokale menn. Den ene jobbet for ADRA Liberia og den andre var sjåfør på turen. Disse to mennene ble også drept. Her i Norge har det ikke vært snakket noe særlig om det. Og det er kanskje naturlig, de hadde ikke noen direkte tilknytning til vårt land.

Det som knytter min familie sammen med familiene til de to andre mennene er at vi har alle mistet en som står oss nær. Det er mange andre i Liberia som har mistet noen. Men det som er forskjellig er at for de damene som ble enker, og de hadde barn å forsørge også, så finnes det ikke noe sosialt støttesystem der nede på samme måte som her. I Norge får enker/enkemenn etterlattpensjon. Sitter du i tillegg igjen med barn under 18 år får du ekstra barnetrygd. Og dette er bare grunnstønader. Hvis alt går galt og man ikke klarer seg på dette så har vi mulighet til å få hjelp på «sosialen». Dette er gjerne ikke en løsning man lett bruker, men vi vet at vi har et sikkerhetsnett hvis ting virkelig går galt.

Følelsen av å ikke ha penger til å forsørge barna sine er en tanke jeg ikke kan forestille meg. Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i et land hvor dette sjelden er virkeligheten. Så selv om mange klager over at vi betaler mye i skatt kan vi også være glad for at vi har et system som skal hjelpe også de som ikke har like gode muligheter og ressurser som andre.

Business or pleasure

Nå har tiden tiden kommet for å komme igang med papirmølla før reisen. Passet og reiseforsikringen er kontrollert, og i orden. Så da er neste skritt å få sendt dette til ambassaden i Tyskland slik at vi kan få visum. Og en visumsøknad er i og for seg en grei sak å fylle ut. Navn, fødselsdato, fødested, nasjonalitet og andre helt enkle spørsmål.

Men så kom jeg til feltet «Purpose of visit». Hva skal jeg gjøre i Liberia? Vi hører jo alltid i amerikanske filmer: «Business or pleasure?» Hvilken kategori havner vår reise inn under? Og her kommer min til tider livlige fantasi og galgenhumor frem for fullt. Det mest korrekte er vel å si at jeg skal feriere, men jeg føler ærlig talt ikke at dette kommer til å bli noen vanlig ferie. Kan jeg skrive at jeg skal besøke landet der min pappa ble drept? Men det er bare en liten rute å fylle inn i så jeg får ikke plass til å skrive det.  Får vel holde meg til «Ferie». Selv om jeg nok kommer til å være så følelsesmessig utladd etter denne reisen som jeg ikke har vært av noen annen feriereise. Jeg kjenner bare nå av å prøve å manne meg opp til at dette skal skje så blir det mange tanker. Men jeg har brukt vinteren på å lære meg å ikke ta sorgene og bekymringene på forskudd, og til å prøve å se ting på flere måter. Så jeg står mye bedre rustet til denne reisen i år, enn jeg ville vært noe annet år. Og det er betryggende.

Så må jeg bare vente på mail med resten av informasjonen i forhold til det som skal på visumsøknaden så kan jeg få sendt det til Tyskland slik at det er tilbake i god tid før reisen. Kopier av reiseforsikringen og vaksinasjonsattesten er lagt klart sammen med visumsøknaden som er delvis utfylt.