Hvor dypt stikker det?

For to uker siden kom jeg over denne artikkelen skrevet av Hanne Sigbjørnsen, også kjent som Tegnehanne, hvor hun tar et oppgjør med hvordan vi i bruker ganske tøffe diagnoser som en dagligdags måte å beskrive en følelse.

Det har gått inflasjon i de to mest utbredte diagnosene. Ordene «angst» og «depresjon» er navnet på sykdommer som bokstavelig talt ødelegger liv, men de blir helst brukt til å forklare dagligdagse nedturer vi alle opplever.

– Hanne Sigbjørnsen

Da jeg leste artikkelen ble jeg på en måte rørt. Her skriver ei som selv ikke har hatt psykiske problemer at vi må slutte å bruke disse ordene som faktisk også er Les videre

Åpne øyne

Det er en stressa ettermiddag. Jeg haster på butikken for å rekke postkontoret før det stenger. Det er litt kø, jeg tar en kølapp og er i ferd med å planlegge resten av ettermiddagen mens jeg står der og venter. Det blir min tur, jeg går frem til disken og henter pakken jeg har kommet for. Så sier den postansatte til meg: «Skal du på festen i barnehagen etterpå?» Jeg blir helt satt ut, hvordan vet hun at jeg har et barn i barnehagen, og at det er sommerfest der i dag? Det viser seg at hun har ei datter i barnehagen sammen med min sønn, og de har gått på samme avdeling i flere år. Les videre

Angst

Angst er et ord som brukes både i dagligtale og i fagspråk i psykiatrien. Man har angst for å gjøre ting, man er redd for forskjellige ting og situasjoner.

Angst var i mange år ett begrep for meg i dagligtalen. Jeg fikk «angst» for ting. Så en dag slo det til for alvor. Jeg hadde en jobb der mine overordnede ikke kunne personalpolitikk. Jeg fikk stor, vond klump i magen hver gang de snakket til meg. Hver gang jeg skulle på jobb grudde jeg meg mer og mer for hver dag. Da jeg hadde jobbet der i fire uker klarte jeg ikke mer. Jeg begynte å kaldsvette og skjelve når jeg på kvelden tenkte at i morgen må jeg på jobb. Så morgenen etter gikk jeg ikke på jobb, jeg gikk til legen. Og da fant vi ut at jeg hadde hatt ett angstanfall. Jeg ble sykemeldt og fikk beskjed fra legen at jeg ikke skulle stresse med ting, jeg skulle heller bruke tid til å finne ut av ting. Etter en liten stund fikk jeg også angstmedisiner. Og etter som denne ble riktig dosert fikk jeg opp øynene for tanker jeg har hatt hele livet.

Redselen for at døra hjemme ikke var låst om natta, enda vi bodde på landet og ingen ville funnet på å komme til oss. Frykten for å gjøre noe galt sånn at jeg skulle få kjeft var alltid dominerende i oppveksten. Ikke det at det var annet enn vanlig irettesettelse, men den strenge stemmen var skremmende nok. Og siden, da vi bodde i Pakistan, frykten for fremmede mennesker som skulle ta og føle på «hvite» mennesker. Og etter mye tankearbeid fant jeg ut at mitt første ordentlige angstanfall hadde jeg nok i Pakistan.

Men angsten har vært mest dominerende som en stadig gnagende følelse inne i meg. Den har ligget der og lurt så lenge jeg kan huske, akkurat som dårlig samvittighet. Men jeg kunne ikke huske å ha gjort noe som skulle gi meg dårlig samvittighet. Etter en stund på medisiner så forsvant noe av denne følelsen. Jeg oppdager stadig vekk ting jeg var redd for tidligere, som jeg ikke er redd for lenger. Ett eksempel er å kjøre i tunneller. Jeg har alltid vært redd for å kjøre i tunneller. Det er ikke sånn at jeg ikke har klart å gjøre det. Men har jeg sluppet unna så har jeg vært fornøyd. Jeg trodde alltid at jeg kom til å miste fokus og kjøre inn i fjellveggen. Så pinsa i fjor var vi på vei til Bergen, og da tenkte jeg: Hvor er de trange og svingete tunnellene blitt av? Jeg kjørte gjennom Aurdalstunnellen uten å ha vondt i magen i det hele tatt, og da jeg gjorde det forrige gang trodde jeg at jeg kom til å få fjellet i hodet. Da jeg kom hjem etter den turen fikk jeg en skikkelig a-ha opplevelse. Jeg hadde fått litt kontroll på angsten. Jeg vet egentlig ikke om det er jeg som har fått kontroll, eller om det er medisinene. For nå har jeg «angst» for å slutte på medisiner, for at jeg ikke skal takle livet like godt uten dem som jeg gjør med.

Den siste store opplevelsen var i sommer, da fikk mine døtre meg med til Tusenfryd. Jeg har aldri likt å ta karuseller eller berg og dalbaner. Men som «god mor» måtte jeg bli med en tur i Loopen. Jeg grudde meg fælt. Men jeg fant ut at jeg syntes faktisk at det var gøy. Og jeg fikk mot til å prøve en til. Også der følte jeg at det var mer morsomt enn skummelt.

Angsten er kanskje ikke borte fra meg, men jeg har den for tiden under kontroll. Den har gått fra å være totalt lammende til nå å være en vag ting i bakhodet. Jeg unner alle med liknende problemer å få oppleve det samme. Angst har ikke vært mitt hovedproblem. Det har bare vært en sidelidelse, hvis man kan kalle det det. Men det har vært tydelig nok til at jeg har fått litt erfaring med det.