Beundringsverdig

Da jeg startet opp med denne bloggen var en av mine tanker at jeg ikke skulle bruke til å legge ut om alle plager jeg møter i hverdagen. Alle mennesker har jo dette, og noen mer enn andre. Og mange mer enn meg. Jeg har heller brukt bloggen til å skrive om ting som opptar meg. Noen ganger har det vært innlegg hvor jeg har luftet frustrasjon andre ganger har jeg tatt opp tanker og følelser rundt sorgen og savnet etter pappa. Dette har jeg gjort fordi jeg følte at dette var ting jeg trengte å få ut, og ting jeg tenkte at andre kunne orke å lese. Dagens innlegg blir litt på tvers av mine tanker rundt bloggen, men jeg håper du sitter igjen med tanken om hvor imponert jeg er over andre og ikke henger deg opp i min klage over meg selv.

Denne uken har jeg vært gressenke. Min kjære har hatt en velfortjent fjelltur sammen med mannen til min kusine. De har hatt noen fridager i Jotunheimen hvor de har kunnet nyte livet uten kone og barn, med fokus på fjellet og seg selv. Jeg unner min kjære dette av hele mitt hjerte, og tenkte at dette skulle gå som en drøm.

Det jeg ikke tok med i betraktningen var min evne til å få hodepine i alle tenkelige, og utenkelige situasjoner. Jeg har slitt med både migrene og spenningshodepine i flere år. Dette har ført til at jeg har gått sykmeldt en stund. Men i den siste tiden har endelig hodepinene sluppet litt taket. Det vil si, helt til jeg ble alenemor i en stakket uke. Det gikk under et døgn før hodet protesterte. Men jeg er så heldig at jeg har to store jenter som kan hjelpe meg med knotten på seks år hvis jeg blir for dårlig. Heldigvis klarte jeg å fungere helt fint frem til i går. Da slo migrenen meg så ut at jeg ikke maktet noen ting. Jeg lå med ørepropper og lukkede øyne i mange timer. Storesøstrene gjorde en utrolig bra jobb med lillebror, både med underholdning og legging. Mens jeg lå og ventet og håpet at migrenemedisinen skulle gjøre jobben sin kom jeg til å tenke på de som sliter med slike ting, men som er alene med barn hele tiden. For som regel er jeg så heldig at min mann er hjemme og kan avlaste. Men de som er alene har ikke den muligheten. Og man føler seg ganske hjelpesløs når hodet føler som det skal eksplodere bare man flytter litt på det og i tillegg har barn som trenger mat og hjelp til andre ting.

Jeg vet at det er mange aleneforeldre som sliter med kroniske sykdommer. Mange som har daglige problemer med seg selv, om det er fysisk eller psykisk. Mange av disse må kjempe seg gjennom problemene og utfordringene uten støtte. Kanskje de bor et sted uten et ordentlig nettverk av voksne rundt seg. Kanskje alle barna er små, eller det er andre problemer. Så i natt gikk mine tanker til alle disse som sliter på en eller annen måte med å få hverdagen til å fungere. Disse som har problemer eller plager som gjør hverdagen utrolig mye mer tung enn den behøver. Jeg tenker også at vi som ikke har disse utfordringene til daglig bør for det første være utrolig takknemlig og for det andre tilby å hjelpe der vi ser at det er behov for hjelp.

Jeg er (nesten) ikke sint, bare veldig, veldig skuffet

Da jeg var barn ble jeg oppdratt til å ta vare på tingene mine, og jeg skulle være forsiktig med andres ting. Denne lærdommen prøver jeg å videreformidle til mine barn. Men av og til så skjer ting vi ikke mener, eller ønsker skal skje. Vi kan hende ødelegger ting som ikke er våre. Og hvis dette skjer ved et uhell så er det dessverre sånt som kan skje. Men jeg har lært, og prøver å lære bort at man tar ansvar for det man har gjort. Man sier i fra og ber om forlatelse.

I går ettermiddag, første lørdag i oktober skjedde det ting som satt en reaksjon i meg. Det var greit nok vær, så mange barn og unge var ute. Og selvfølgelig var det katter ute. Vi bor i et boligområde med mange barnefamilier, og minst like mange dyrefamilier. Jeg hadde slappet av på sofaen, og hadde en ganske vanlig lørdags ettermiddag. Så ringte det på døren. Og min kjære gikk og åpnet. «Ywonne er kjørt på!» sier han til meg. Ywonne er en av to katter i huset. Jeg spretter opp av sofaen og tråkker opp i nærmeste skopar og går ut for å se hva som har skjedd. På veien, rett utenfor huset vårt står det to av nabomennene, og en nabodame. På veien ligger katten helt livløs. Jeg ser at hun har store hodeskader. Så det må ha vært et møte med en bil. Men det som mangler her er en bil, og en sjåfør.  «Lekekameraten» hennes sitter oppe ved nabohuset og ser på oss. Følger liksom med på hva som skjer. Han skjønner vel ikke hvorfor leken så brått tok slutt. Min søte lille katt er kjørt i hjel, og den personen som gjorde det brydde seg ikke med å stoppe for å se hvor store skader han/hun påførte dyret. For det kan ikke være mulig å ha påført så pass store skader og ikke merket det.

Stolt kattemor

Det flyr mange tanker og føleleser igjennom meg. Jeg blir så klart trist og lei meg. Men vil også skjerme katten så ikke de små skal se skadene hennes. Jeg er utrolig takknemlig for at nabomennene T og T har sagt fra og er der som støtte. Den eldste T hjelper meg å få flyttet henne opp fra veien og i en pose så jeg kan få tatt henne vekk. Vi henter en stor bøtte vann for å vaske asfalten. Men den sterkeste følelsen er kanskje frustrasjon, eller er det sinne? Jeg vet ikke. Men de tankene jeg har er at her har en person kjørt på en katt i et boligområde en lørdag ettermiddag. Det er så mange faktorer her som hver for seg er opprørende. Men hvis jeg ser på den første biten. Noen har kjørt på en katt. Jeg kan skjønne at man som sjåfør blir stresset, og redd. Men man går da ut for å se hvor store skader som har skjedd? Katten min var utstyrt med halsbånd med navnet hennes og mitt tlfnr. Så selv om det var en som ikke kjente katten så kunne personen fått tak i meg. Det neste som opprører meg er at dette skjedde i en gate i et lite boligområde. Dette er en gate som vi som bor her anser som ganske trygg. Ungene leker og sykler her alene fra de er 4-5 år. Hva om det hadde vært et barn, kanskje et av mine som hadde vært første person som fant henne i stedet for nabomannen? Jeg vil ikke tenke tanken! Jeg ba mine holde seg borte, for jeg vil at de husker katten slik som hun var.  En annen faktor som naboene snakket om da vi stod der rundt katten var farten på biltrafikken i området. Det er ikke fartsdempere her. Men ALLE vet at det er mange barn og katter som går rundt her. Barn kan plutselig komme ut fra en innkjørsel, eller gjennom en hekk. Man MÅ tilpasse tempoet!

Så jeg sitter nå med alle disse følelsene, og i tillegg skal jeg trøste mine små som alle reagerer på forskjellig vis. Mens jeg prøver å tenke at jeg er ikke sint. For alle kan komme ut for uhell. Men jeg er veldig skuffet over at sjåføren ikke stoppet og tok ansvar. Og dette er andre gang på to uker her på feltet at en katt er påkjørt og forlatt. Så en oppfordring til alle. Hvis uhellet er ute så vær tøff nok til å melde fra til noen.