Redet tømmes

For en drøy uke siden tok jeg farvel med min eldste datter på skolen hvor hun skal tilbringe de neste tre årene av sitt liv. Hun er nå så voksen at et liv på internat blir hennes hverdag. Hun skal få gleden av å lære seg å balansere fritid og skolegang. Sosial moro og lekselesing. Dette er hennes utfordring i dagliglivet. Og jeg tror hun vil finne en god balansegang. Les videre

Beundringsverdig

Da jeg startet opp med denne bloggen var en av mine tanker at jeg ikke skulle bruke til å legge ut om alle plager jeg møter i hverdagen. Alle mennesker har jo dette, og noen mer enn andre. Og mange mer enn meg. Jeg har heller brukt bloggen til å skrive om ting som opptar meg. Noen ganger har det vært innlegg hvor jeg har luftet frustrasjon andre ganger har jeg tatt opp tanker og følelser rundt sorgen og savnet etter pappa. Dette har jeg gjort fordi jeg følte at dette var ting jeg trengte å få ut, og ting jeg tenkte at andre kunne orke å lese. Dagens innlegg blir litt på tvers av mine tanker rundt bloggen, men jeg håper du sitter igjen med tanken om hvor imponert jeg er over andre og ikke henger deg opp i min klage over meg selv.

Denne uken har jeg vært gressenke. Min kjære har hatt en velfortjent fjelltur sammen med mannen til min kusine. De har hatt noen fridager i Jotunheimen hvor de har kunnet nyte livet uten kone og barn, med fokus på fjellet og seg selv. Jeg unner min kjære dette av hele mitt hjerte, og tenkte at dette skulle gå som en drøm.

Det jeg ikke tok med i betraktningen var min evne til å få hodepine i alle tenkelige, og utenkelige situasjoner. Jeg har slitt med både migrene og spenningshodepine i flere år. Dette har ført til at jeg har gått sykmeldt en stund. Men i den siste tiden har endelig hodepinene sluppet litt taket. Det vil si, helt til jeg ble alenemor i en stakket uke. Det gikk under et døgn før hodet protesterte. Men jeg er så heldig at jeg har to store jenter som kan hjelpe meg med knotten på seks år hvis jeg blir for dårlig. Heldigvis klarte jeg å fungere helt fint frem til i går. Da slo migrenen meg så ut at jeg ikke maktet noen ting. Jeg lå med ørepropper og lukkede øyne i mange timer. Storesøstrene gjorde en utrolig bra jobb med lillebror, både med underholdning og legging. Mens jeg lå og ventet og håpet at migrenemedisinen skulle gjøre jobben sin kom jeg til å tenke på de som sliter med slike ting, men som er alene med barn hele tiden. For som regel er jeg så heldig at min mann er hjemme og kan avlaste. Men de som er alene har ikke den muligheten. Og man føler seg ganske hjelpesløs når hodet føler som det skal eksplodere bare man flytter litt på det og i tillegg har barn som trenger mat og hjelp til andre ting.

Jeg vet at det er mange aleneforeldre som sliter med kroniske sykdommer. Mange som har daglige problemer med seg selv, om det er fysisk eller psykisk. Mange av disse må kjempe seg gjennom problemene og utfordringene uten støtte. Kanskje de bor et sted uten et ordentlig nettverk av voksne rundt seg. Kanskje alle barna er små, eller det er andre problemer. Så i natt gikk mine tanker til alle disse som sliter på en eller annen måte med å få hverdagen til å fungere. Disse som har problemer eller plager som gjør hverdagen utrolig mye mer tung enn den behøver. Jeg tenker også at vi som ikke har disse utfordringene til daglig bør for det første være utrolig takknemlig og for det andre tilby å hjelpe der vi ser at det er behov for hjelp.

Trygg trafikk

«Se til venstre, se til høyre og se til venstre en gang til.»

Dette lærte vi som små da vi var i ferd med å skulle bli selvstendige myke trafikanter. Dette er god lærdom som jeg har tatt med videre til mine barn.

«Stå stille på fortauet til bilene stopper for deg.»

Dette lærer jeg mine barn. Jeg er så heldig å ha tre barn, hvor av to er tenåringer og en liten attpåklatt som skal begynne på skolen til høsten. Jeg har prøvd å lære alle tre respekt for biler og andre trafikanter. Om de kjører på fire hjul eller to. For barna er så små, og det skal ikke så mye til før de blir skadet. Heldigvis har jeg ikke hatt behov for å fortelle skrekkhistorier, de har skjønt at det kan skje stor skade hvis de blir påkjørt.

Når jeg går med gutten til barnehagen så må vi krysse en vei. Vi bor i et rolig nabolag med kun trafikk til hus. Det er ikke mange hundre meter fra huset vårt til barnehagen. Når vi kommer ut på gangstien ser vi barnehagen. Men det som er litt dumt er at den ene veien som leder inn i dette krysset ikke har hverken fortau, eller gangsti. Og det er en del skolebarn som må gå denne veien for å komme til skolebussen. Derfor kryr det til tider av barn som går midt i veien, som krysser veien og som svinser på veien. Når jeg nå prøver å lære min lille gutt som snart skal ut på denne skoleveien alene at han må se seg godt for før han krysser denne veien så må jeg være konsekvent. Og det har gitt resultater. Uansett om han sykler, går eller løper så stopper han ved veikrysset og venter på meg. Så spør jeg ham om det er klart og han sjekker. Først forsiktig, så trår han et skritt ut i veien for virkelig å forsikre seg om at det ikke kommer noen biler ned bakken. Men så møter vi dagens første utfordring. For vi kan se helt bort til neste veikryss. Det veikrysset som de aller fleste må kjøre i for å levere barna i barnehagen. Og gutten min har lært at man skal ikke krysse veien når det kjører biler mot oss. Og alle som skal levere i barnehagen kjører mot oss. Så jeg forklarer at biler som er så langt borte, ca 100 meter, de har god tid til å se oss så de stopper hvis de kommer til oss. Så nå har han begynt å skjønne når det er greit å krysse veien selv om det kommer biler på veien.

Så her om dagen var vi inne i byen. Han hadde vært på besøkdag på skolen og var veldig glad, han hoppet og spratt. Løp omkring og var veldig fornøyd. Her var han også flink til å stoppe ved fotgjengerovergangene. Han stod stille og ventet til jeg fikk tatt ham igjen. Når jeg så at det var klart ville jeg gå, men han nektet. Jeg skjønte ikke hva han mente. For jeg så ikke noen problemer. Bilene og bussene som kom mot oss de bremset tydelig ned. Men de stoppet ikke.  Han stod å så på disse bilene som forsiktig gled mot fotgjengerfeltet og ventet på at de skulle stoppe. Men bilistene var mer opptatt av å ha jevn flyt i bilen enn å stoppe for oss myke trafikanter. Så atter en gang måtte jeg forklare unntak i forhold til at man kan krysse veien når bilene kjører veldig sakte. Men han var ikke sikker, for hva om han falt når han gikk over veien? Da kunne jo bilene kjøre på ham. Jeg måtte prøve å forklare at når de kjørte så sakte så klarte de stoppe med en gang hvis noe sånt skulle hende.

Disse opplevelsene har satt igang tankene i meg. Ikke bare som mor, men også som bilist. Om 4 måneder kommer det opp store oransje bannere og skilt som minner oss på at det kommer nye 6-åringer ut i trafikken. Vi må huske på at disse barna ikke er vant til å ferdes på den nye skoleveien. Det står politikontroller rundt omkring og sjekker at fartsgrensen overholdes i områdene rundt skolene. Men jeg tenker ikke bare på det, jeg tenker også på det jeg lærte da jeg tok sertifikatet. At man skal kjøre forsiktig når det er barn nær veien, at man ikke skal tute på et barn, for man vet ikke hvordan det vil reagere. Barn har ikke med seg den erfaringen med trafikk som vi voksne har. De får noen enkle regler fra oss voksne om å se seg for, om å ikke leke i veien og andre ting som skal gjøre det trygt å være ute. Men de vet ikke om alle muligheter og varianter av trafikkhendelser. De kan ikke alle unntakene som vi voksne har brukt livet på å lære oss.

Så sitter jeg igjen med en tanke. Vi som voksne må gå foran som gode eksempler. Det gjelder alt fra å krysse gata når det er rød mann til å være bilisten som stopper for barn som skal over veien. For det koster oss så lite å trykke bremsepedalen helt inn slik at barnet er trygg på at nå kan jeg gå, ingen bil kjører på meg her heller. Da kan det bli en trafikkopplevelse som føles trygg også får de små myke trafikantene.

Nye tanker om litt av hvert

Da jeg satt på jobb i dag fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer fra Trondheimsområdet. Jeg fikk ikke tatt telefonen siden jeg satt i en annen telefon. Og jeg fikk ikke noe treff da jeg søkte opp dette telefonnummeret, så jeg avskrev det som en telefonselger eller liknende. Men etter 5 minutter ringte telefonen på nytt. «Ja, det er Annika», svarer jeg som alltid. Litt reservert for jeg er ikke i humør til å snakke med en telefonselger i dag. Personen i andre enden av telefonlinjen spør om det er den Annika som har blogget om pappaen sin og fredsprisen. Dermed får jeg et sterkt sug i magen. Noen har lest bloggen min, og de ringer meg. Han presenterer seg og forteller at han ringer fra radioprogrammet Norgesglasset på NRK P1, og han lurer på om jeg er villig til å fortelle om historien bak blogginnlegget i programmet hans. Jeg er stolt av historien til pappa så jeg sier ja uten å ha behov for å tenke på det. Dagen i dag er travel, så vi avtaler at vi tar intervjuet på ettermiddagen også kan han finne tid for å sende det siden.

Norgesglasset er P1s fargerike hverdagsmagasin, med stemmer fra hele Norge til hele Norge! Få både litt og smile av, og litt å tenke på, sammen med programledere Pål Plassen og May Reppen- Gjelseth! Norgesglasset i P1 sendes hverdager fra 13.05 til 15.00, og er et av Norges største og mest populære radioprogram!

Jeg møter opp hos NRK Østfold i Gamlebyen i Fredrikstad for intervju. Jeg blir vist inn i et studio av en hyggelig mann ved navn Thomas. Han finner headset til meg og viser meg hvor jeg skal sitte. Han er med når produsenten fra Tyholt tar kontakt for å sjekke linjer og lyd. Så forsvinner han. Jeg sitter igjen alene i radiostudiet. Meg, en miksepult, noen mikrofoner og et headset som forsterket alle lyder i rommet til høye skarpe lyder. Pulsen går fort. Sommerfuglene er i full fart i magen, og jeg føler meg nesten litt andpusten. Hver gang jeg puster hører jeg det som et kjempepes i headsettet. Så plutselig kommer det en mannestemme inn i headsettet. Han presenterer seg som Pål og lurer på om jeg er klar til å begynne. Dermed slår alt i hele kroppen kolbøtte. De som kjenner meg vet at jeg er ikke så redd for å snakke foran mange mennesker. Jeg har snakket mye i nærradio tidligere, men nå hadde ikke jeg styrespakene, de lå i Trondheim hos Pål og hans team. Ja, jeg er klar. Så vi starter. Han presenterer meg og jeg forteller litt mer om historien som er fortalt i Tidens gang. Vi har en veldig hyggelig prat, og det hele gikk ganske greit, om jeg skal si det selv.

Når vi er ferdige så stiller jeg han det store spørsmålet som har kvernet i hodet mitt siden han ringte på formiddagen. «Hvordan i all verden har de fått vite om min blogg?» Jeg er en passe lite aktiv hverdagsblogger. Jeg har to – tre som følger de gangene jeg skriver noe. Riktignok har jeg sett at mange har delt linken min på Facebook. Men det er da måte på hvor langt dette kan spre seg. Men det viser seg at dette har spredd seg til en kollega av ham som igjen tipset han. Så jungeltelegrafen på internett har vært overmåte effektiv. Mitt innlegg som er skrevet litt som terapi for meg selv, og for informasjon til de som kjente pappa har spredd seg ut over min forstand. Aldri i verden om jeg hadde trodd at noe jeg skriver noen gang ville bli lest av så mange.

 

Dingser

For en stund siden gikk det en reklame på tv om ei lita jente som skriver stil om fremtiden. Fremtiden hennes er vår nåtid. Og hun blir sendt til psykolog for alt hun fantaserer om.

Personlig er jeg veldig glad i, og interessert i alle slags dingser. Elektroniske dingser er intet unntak. Heller kanskje regelen. Det er ikke alltid jeg er den første til å prøve nye ting, men jeg er alltid nysgjerrig. Leser mye på internett om tings funksjoner og bruksområder. Her i huset er det nå flere laptoper enn familiemedlemmer, det gjelder også alle slags typer mp3-spillere. Det er touch-telefoner og smart-telefoner og flatskjerm tv. For mange er dette helt naturlig. Men jeg er ikke yngre enn at jeg husker den gang pappa hadde en mobiltelefon som var så liten at han kun trengte en skulderveske for å bære den med seg! Det var jo stor utvikling! Eller den gang det ble spådd at mobiltelefoner kom til å kun koste en krone. Den skulle bli allemannseie. Og den gang internett også ble noe for hvermannsen. På skolen skulle vi lære «Touch-metoden». Og i motsetning til min storebror fikk jeg gjøre dette på en datamaskin i stedet for på en skrivemaskin med klistremerker på tastaturet sånn at du ikke kunne se hvilke bokstaver som skjulte seg under tastene.

Alt dette gir oss nye behov. Det er utrolig hva man «trenger». En mp3-spiller som man har plass til hele sitt cd-arkiv. Det er for tungvint å bytte musikk på den. Vi vil bare fylle på når vi får ny musikk. En datamaskin som er litt raskere. Det går for tregt, vi har ikke tålmodighet til å vente de sekundene det tar å åpne ett program, eller en nettside. Hva med en brus-maskin, eller espresso-maskin. Dette er ting som det nå reklameres ganske heftig for. Alle trenger en sånn.

Men hva gjør dette med oss? En ting jeg selv har vært frustrert over er dagens tilgang til internett. De aller fleste jeg kjenner har trådløst nettverk i huset. Vi trenger kanskje en kode for å bruke det, men så er tilgangen der. Vi kan surfe i sofaen, ved kjøkkenbordet, på do eller i senga. Tenk om det skjer noe ute i verden og det tar noen timer før vi får vite det! Dette kan vi ikke ha noe av. Noen må sjekke forskjellige ting stadig vekk. Det er forskjellig fra person til person. Noen bare på Facebook, andre kan ikke vente til i morgen med å se hva slags vær det blir. Andre igjen er mer opptatt av nyheter. Og jeg er ikke helt borte jeg heller. Har jeg fått en meningsfull mail mellom all spam-mailene? Har noen lest bloggen? Og sånn kan jeg fortsette. Jeg har tenkt på dette noen ganger. For jeg er veldig klar på når jeg syns andre bør legge vekk sin mobil, iPod, iPhone, datamaskin og så videre. Det er når jeg føler at jeg ikke får kontakt lenger. Men hva med barna? Særlig de små som ikke helt skjønner hvorfor mamma, eller pappa må stirre inn i den lille, eller store skjermen hele tiden?

Det har lenge vært fokus på barns tv og databruk. De blir for stillesittende, vi må aktivisere dem. Men da er det om å gjøre at vi som foreldre går foran med et godt eksempel. Når vi slenger oss ned på sofaen, eller i godstolen så burde vi kanskje ta med oss en barnebok og invitere et lite småtroll opp på fanget for en lesestund. Eller ta noen minutter for å høre hva som har skjedd i denne personens verden i dag. Og når barna blir eldre så trenger de virkelig kommunikasjon. Vi kan ikke føre den gode samtalen med tenåringen på Facebook, eller andre nettsamfunn. Vi må ta faktisk tid, og gi dem personlig oppmerksomhet.

En annen ting som det har blitt fokusert på i det siste er surfing i sengen, etter leggetid. Hva gjør det for parfoholdet? Det er ikke alle som setter pris på å legge seg sammen med vg.no, eller liknende. Tenk på hvor koselig, og nyttig, det kan være å bruke den halvtimen på en fin prat. Du kan sikkert lære noe nytt om partneren din som er mye viktigere i hverdagen enn hva som ligger på nettet som ble oppdatert den siste halve timen.

På NRK sine nettsider ligger det en artikkel om dette. Og den traff meg midt i hjertet. Alle voksne bør lese denne og ta den inn over seg. La oss ikke glemme barna og deres tilstedeværelse. Vi får ikke kjøpt tillit og kjærlighet gjennom dingser. Den må vi bruke tid på. Vi må investere tid og oppmerksomhet i barna våre. Da øker vi mulighetene for at de får et bedre liv. Det er vårt ansvar som foreldre.

Ordets makt

I sommer har familien som vanlig vært en tur til svigerfamilien. Og det er veldig koselig. En ting som da hører med er at skrivekløa kommer. Det er nok mest på grunn av min svigerinne og hennes kusiner som er veldig dyktige skribenter. Dette har gjort meg mer bevisst ordets makt. Personlig skriver jeg stort sett om dagligdagse ting, så bloggen min havner i en annen kategori enn de andre sin. Men det gjør ikke noe. Jeg skriver denne bloggen kun for å ha et sted å lufte tankene. Og det fungerer bra for meg. Vi har alle forskjellige ønsker med våre skrevne ord.

Men det var ikke egentlig blogger dette innlegget skulle handle om. Nei, heller mer i retning av makten noen ord i seg selv har. Som trebarnsmor så har språkutvikling vært noe som jeg har fulgt med på i snart 14 år. Eller kanskje egentlig mer korrekt å si 13 år, for det første leveåret sa hun ikke stort. Uansett, utviklingen har vært der fra første dag.

Det er forsket mye i hvilke ord barn sier først. Og et av de ordene som kommer først, sammen med «mamma» og «pappa» er «nei». Det kommer nok av at i løpet av en dag så vil en liten nysgjerrig knott prøve seg bortpå mange ting som den ikke får lov til. Og da er det ordet «nei», kanskje etterfulgt av en streng mine og klar pekefinger fra oss voksne. Dermed får det ordet makt. Vi endrer tydelig kroppspråk sammen med det ordet. Så etterhvert trenger vi kanskje bare bruke kroppsspråket for at meningen skal komme frem.

For oss som har barn er det veldig stas når de lærer å si «mamma», eller «pappa». Vi har fått en stor rolle i dette barnets liv. Vi skal nå lede barnet inn i verden med alt det som kommer da. I og med at jeg fikk barn som ganske ung så har jeg nå vært mamma mesteparten av mitt voksne liv. Og det er herlig! Vi har tre barn, på tre forskjellige stadier i utviklingen og dette medfører endringer. En markant endring jeg så var at språket til vår eldste endret seg ganske drastisk da hun begynte i ungdomsskolen. Plutselig var alt sarkastisk, og vi var håpløse som ikke skjønte det. Skulle vi ukritisk tatt alt hun sa sarkastisk ville vi nok fått mer pepper, for da hadde det kanskje blitt noen vonde misforståelser. Men jeg skjønner at jeg er i ferd med å bli skikkelig voksen. I den andre enden har vi lillegutt som ikke har fått alle bokstavene helt på plass. Sk – ks, hva er forskjellen, og er det noe å bry seg med? Så for tiden er jeg sett fra et barns synsvinkel fremdeles den utrolige mammaen, det beste i verden. Mens for den eldste er jeg snart kun verdt et håpløst øyekast og noen rare viftinger med hendene mens det litt sarkastisk kommer «Søtt!» ut av hennes munn.

Så det kjære ordet «Mamma» er så innarbeidet i min hverdag at det har mistet den blanke polishen, som nye spennende ting har. Og det har heller blitt noe som har vokst seg sterkt. I flere år var jeg bare mamma. Men så en høstdag for snart 6 år siden ble det en endring i det. For jeg ble «tante»! Og det er jo så flott! Det eneste dumme er at vi ikke bor i samme land, så det å besøke hverandre blir litt tungvindt. Men, jeg er like fult tante! Og jeg koser meg masse med min niese og nevø. Jeg kjenner at når det er mulighet for å møtes så må jeg skjerpe meg, for jeg kunne kjøpt all verdens ting til disse. Leker, klær, bøker og filmer. You name it, og jeg vil glede dem med det. Og det som er så flott er at de trenger jo ikke gjøre annet enn å gi tante en klem eller sitte litt ekstra på fanget så har jeg fått igjen i mangfold!

Her om dagen skulle jeg ligge hos min niese på snart tre år til hun sovnet. Og hun lå så søtt med sin koseklut, totten i munnen og det lille hodet med det krusete håret på puta. Øynene lukket og små suttelyder fra totten. Så plutselig spretter hun til og susser meg masse i ansiktet. Hun slenger bena rundt overkroppen min og jubler av fryd. Denne frøkna bruker et veldig tydelig kroppspråk, og har et så herlig smil at jeg smelter helt når hun smiler og øynene glitrer. Jeg prøver å være bestemt og sier at hun skal ligge på puta, lukke øynene og slappe av. Men hun bare gliser og hiver seg rundt halsen min. Hva kan en stakkars tante gjøre? Jeg gikk ut, for jeg hadde lovet hennes bror at jeg skulle snakke med han også før han sovnet. Og der er det en annen opplevelse. Vi er alle på besøk hos min svigerfar, og der er det store rom med store vinduer. Og det blir ikke mørkt på disse rommene i de lyse sommernettene. Og min lille nevø vil gjerne ha det mørkt. Så jeg har funnet min metode, og han liker den. Jeg sitter ved siden av han, og snakker rolig. Ber han lukke øynene og se at da blir det svart, mørkt og man kan sove. Selv om han ikke hiver seg om halsen på meg når han ikke får sove, så får jeg en bekreftelse på at «tante» er en god ting å være når han vil at jeg skal komme og snakke til han når han skal sove.

Så min konklusjon er at det er fantastisk å være mamma, og like fantastisk å være tante. Det er to ord som for meg er sterke, i den forstand at de uttrykker godhet, trygghet og kjærlighet. Og dette er ting jeg ønsker at alle barn skal kunne forbinde med disse ordene.

Barneselskap

Hva er vel koseligere enn at barnet ditt har fødselsdag. Det har gått enda ett år, det er mange opplevelser og minner man får med seg gjennom ett år med barn.

Min eldste datter fylte 12 år denne uken. Det betyr at hun nå går inn i sitt siste år som «barn». Neste år er hun tenåring. Det er litt spesielt. Jeg tenkte at hun skulle få feire denne dagen på en litt spesiell måte. Siste «barneselskap». Så jeg hørte litt med henne om hva slags selskap hun ønsket seg. Og da kom ønsket, som har kommet flere ganger før (men aldri blitt innfridd): Overnattingsselskap. Hun ville invitere sine beste venner og ha selskap som startet på kvelden, og varte til neste dag. Og siden jeg føler at det er litt spesielt at hun nå går inn i siste året før tenårene tar tak i henne, så tenkte jeg at jeg skulle la henne få denne festen som hun har drømt om i mange år. Så vi fant ut at hun kunne invitere noen venninner. Jeg tenkte en 4 – 5 venninner, men hun tenkte litt flere. Så vi kom til ett kompromiss, det ble 8 gjester. Nå er ikke leiligheten vår av det største slaget. Men jeg er åpen for litt utfordringer så jeg sa ja, uten å høre med min bedre halvdel. Han er derimot litt mer skeptisk til disse tingene. Jeg ordnet med barnepass på de to yngste, slik at ikke de skulle bli forstyrrende for festen. Da ønsket min kjære å også komme seg ut av huset. Og det syntes jeg var like greit. For storesøster og jeg koser oss når vi ordner slike ting sammen.

Far i huset fant ut at han skulle ta med seg lillesøster og dra på hyttetur. De fant en hytte via nettet og la planer. Og disse planene inneholdt selvfølgelig for oss, Geocaching. De har lagt opp til mange «cacher».

I dag er selskapet. Lillebror ble sendt til mormor i går, far og lillesøster reiste på hyttetur i 11-tiden. Så var det storesøster og jeg igjen. Vi begynte på desserten. For planen var flere farger med gele i lag i plast-champangeglass. Første farge gikk som en drøm. Inn i kjøleskapet til avkjøling. Etter en liten stund var det tid for neste farge. Storesøster lagde geleen og vi avkjølte den litt før vi helte den på glassene. Men så var det den utålmodige og lite gjennomtenkte moren som skulle hjelpe til. Og da brettet med alle glassene var halvveis inn i kjøleskapet så veltet alle glassene, bortsett fra to. Det fløt gele i kjøleskapet, på gulvet og rundt bena våre. Det ble en ufrivillig vask av kjøleskapet midt i forberdelsene til selskapet. Noen av glassene sprakk og andre knuste foten på. Så vi måtte endre planen vår. Det ble gele i store boller i stedet. Det smaker jo det samme.

Ut på kvelden begynte gjestene å komme. Og det har gått som det pleier i ett barneselskap. Bortsett fra at det er litt forskjøvet i forhold til start- og sluttidspunkt. Det har vært dansekonkuranse og «Norske talenter». Nå er stuegulvet dekt med madrasser og jentene spiser godteri og ser på film. Når gjengen kommer til å sovne i kveld er en spennende ting å tenke på. Så er det bare å vente på at de våkner til liv i morgen, og så er det brunchtid og etterhvert skal jentene hjem til seg selv.

Jeg håper at dette blir en minneverdig feiring for henne.