Alternative julegaver

De siste årene har alternative julegaver vært veldig i vinden. Vi har hatt mulighet til å kjøpe geiter og høner og bøfler og hva det skulle være. Heldigvis fikk vi ikke dyrene til oss, men det ble delt ut til en familie som kunne bruke dyret for å bli mer selvstendige og ikke være så avhengige av hjelp for å få mat i hverdagen. Når man i tillegg hører i media at ca halvparten av landets befolkning avskyr julehandel så er dette et marked hvor det fremdeles er mye potensiale i.

For vi tvinger oss ut for å prøve og finne på noe som barn, foreldre, besteforeldre, andre slektninger og venner ønsker seg til jul. Og som min bror sier: Når man må bruke masse tid for å finne ut hva man ønsker seg, så har man nok av ting. Og det er sant. Det er vel flertallet i Norge som har alt de virkelig trenger. Vi har husly, klær og mat så det holder til vanlig forbruk. Jeg vet at det finnes mennesker, familier som lever under fattigdomsgrensen og på andre måter nok sliter. Men akkurat i dag fokuserer jeg litt på oss andre. Oss som har viktige ting, men som kanskje ønsker oss en litt bedre versjon av det vi har.

I min familie har vi stort sett sluttet å gi gaver til de voksne. For vi har alt vi trenger, og vi kjøper stort sett alt vi ønsker oss. Så jeg har de siste årene heller kjøpt julegavene hos ADRA. For de av dere som har fulgt litt med i bloggen min, særlig de siste dagene så vil dere har hørt navnet ADRA noen ganger. Og jeg kommer til å fortsette å si det. Det var her pappa jobbet. I en organisasjon hvor penger som blir samlet inn faktisk går direkte ut til de som trenger det. Til de prosjektene som blir beskrevet. Dette er en organisasjon som har vært en del av livet mitt siden jeg var liten. Hver høst har vi det som kalles Hjelpeaksjon. Dette er en bøsseinnsamlingsaksjon. Som speider gikk jeg sammen med de andre fra dør til dør og samlet inn. Etter at jeg fikk barn som kunne gå rundt så har jeg vært ledsager når de har

gått fra dør til dør. Og så kom endelig ADRA også med muligheten for å kjøpe en mulighet, som de kaller det selv. Vi kan gi pengene til ADRA, sende et flott kort til den personen vi ellers ville gitt gave med en tilsvarende verdi. En sånn gave utgjør en spesifikk fordel i livet til noen som ikke har så mange  goder og dermed kjenner forskjellen veldig tydelig.

Ei venninne fortalt at hennes datter på 14 ville bruke de pengene hun ellers skulle bruke på venner til jul skulle nå gå til gaver som Freslsesarmeen kan gi til ungdommer som er vanskeligere stilt. Dette er et fantastisk tiltak.

Så sitter du der og gruer til å gå ut å handle, for det er vanskelig å finne på noe eller fordi du ikke liker å stå i kø. Du kan i ro og mak fra din godstol bestille gavene fra ADRA. Og det som er ennå bedre er at de er ikke så tungrodde. De sender ut gavekortene fort. Og hvis du kjøper/støtter for mer enn 1000 kan du skrive av på skatten.

Nye tanker om litt av hvert

Da jeg satt på jobb i dag fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer fra Trondheimsområdet. Jeg fikk ikke tatt telefonen siden jeg satt i en annen telefon. Og jeg fikk ikke noe treff da jeg søkte opp dette telefonnummeret, så jeg avskrev det som en telefonselger eller liknende. Men etter 5 minutter ringte telefonen på nytt. «Ja, det er Annika», svarer jeg som alltid. Litt reservert for jeg er ikke i humør til å snakke med en telefonselger i dag. Personen i andre enden av telefonlinjen spør om det er den Annika som har blogget om pappaen sin og fredsprisen. Dermed får jeg et sterkt sug i magen. Noen har lest bloggen min, og de ringer meg. Han presenterer seg og forteller at han ringer fra radioprogrammet Norgesglasset på NRK P1, og han lurer på om jeg er villig til å fortelle om historien bak blogginnlegget i programmet hans. Jeg er stolt av historien til pappa så jeg sier ja uten å ha behov for å tenke på det. Dagen i dag er travel, så vi avtaler at vi tar intervjuet på ettermiddagen også kan han finne tid for å sende det siden.

Norgesglasset er P1s fargerike hverdagsmagasin, med stemmer fra hele Norge til hele Norge! Få både litt og smile av, og litt å tenke på, sammen med programledere Pål Plassen og May Reppen- Gjelseth! Norgesglasset i P1 sendes hverdager fra 13.05 til 15.00, og er et av Norges største og mest populære radioprogram!

Jeg møter opp hos NRK Østfold i Gamlebyen i Fredrikstad for intervju. Jeg blir vist inn i et studio av en hyggelig mann ved navn Thomas. Han finner headset til meg og viser meg hvor jeg skal sitte. Han er med når produsenten fra Tyholt tar kontakt for å sjekke linjer og lyd. Så forsvinner han. Jeg sitter igjen alene i radiostudiet. Meg, en miksepult, noen mikrofoner og et headset som forsterket alle lyder i rommet til høye skarpe lyder. Pulsen går fort. Sommerfuglene er i full fart i magen, og jeg føler meg nesten litt andpusten. Hver gang jeg puster hører jeg det som et kjempepes i headsettet. Så plutselig kommer det en mannestemme inn i headsettet. Han presenterer seg som Pål og lurer på om jeg er klar til å begynne. Dermed slår alt i hele kroppen kolbøtte. De som kjenner meg vet at jeg er ikke så redd for å snakke foran mange mennesker. Jeg har snakket mye i nærradio tidligere, men nå hadde ikke jeg styrespakene, de lå i Trondheim hos Pål og hans team. Ja, jeg er klar. Så vi starter. Han presenterer meg og jeg forteller litt mer om historien som er fortalt i Tidens gang. Vi har en veldig hyggelig prat, og det hele gikk ganske greit, om jeg skal si det selv.

Når vi er ferdige så stiller jeg han det store spørsmålet som har kvernet i hodet mitt siden han ringte på formiddagen. «Hvordan i all verden har de fått vite om min blogg?» Jeg er en passe lite aktiv hverdagsblogger. Jeg har to – tre som følger de gangene jeg skriver noe. Riktignok har jeg sett at mange har delt linken min på Facebook. Men det er da måte på hvor langt dette kan spre seg. Men det viser seg at dette har spredd seg til en kollega av ham som igjen tipset han. Så jungeltelegrafen på internett har vært overmåte effektiv. Mitt innlegg som er skrevet litt som terapi for meg selv, og for informasjon til de som kjente pappa har spredd seg ut over min forstand. Aldri i verden om jeg hadde trodd at noe jeg skriver noen gang ville bli lest av så mange.

 

Min pappa

Jeg sitter i undring, med en liten klump i halsen. Og det er på grunn av dere som har lest mitt innlegg om Tidens gang, og alle de ordene som har kommet her. Jeg skriver bloggen min for å ha et sted å lufte tanker. Dette blogginnlegget tok for seg noe mer enn bare frustrasjon over bilister som ikke tar hensyn. Dette innlegget handlet for meg mest om pappa.

Pappa, Kåre Lund, var en stor offentlig profil i vårt kirkesamfunn, og en representant for ADRA i bistands-Norge. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk på min alder, vel det er vel egentlig ikke aldersbestemt, si at de følte at han dem. Og hva er vel ikke viktigere for oss mennesker enn å bli sett. En person som engasjerer seg i andre mennesker er en person som blir husket. Men, ved siden av å være en offentlig person var han også pappa, ektemann, svigerfar og bestefar. Og som datter har det vært spesielt å ha et så stort offentlig tap.

Når vi mister noen som er oss kjære så gjør det ufattelig vondt. Det har ingen betydning om det kommer brått, eller om man har sett at dette kommer. Det kan jeg ikke forestille meg. Jeg har ingen erfaring med å ha tid til å forberede meg på hva som kommer, bortsett fra når mine besteforeldre har gått bort. Men pappa, en tante og en onkel har blitt revet bort uten noe forvarsel. Og dette er vondt. Så selv om jeg skriver om mitt tap av pappa så er dette med viten om at alle andre som mister sine nære har et like stort savn og tap. Mine tanker går ofte ut til andre med sorg. For når man har følt på sorgen vet man hvor vondt og tungt det kan være.

Nå er det sånn at pappa var også en privatperson. Han var min pappa. Han var en jeg kunne snakke med om livets gleder og bekymringer. Han var en veldig engasjert bestefar. Som datter var det en stor glede å se hvordan han koste seg med barnebarna, og hvor glade de var i å være sammen med han og mamma. Min eldste datter hadde også samme tanke som jeg har av og til. «Han er MIN bestefar!» Hun så hvor gøy andre barn syntes det var med han. Han var en person som brydde seg om barn, i familien, på leir og særlig når det kom til hjelpearbeid. Han brant for prosjekter hvor man kunne hjelpe barn til et bedre liv som voksne.

Så til alle dere som leser, og har lest mitt tidligere innlegg så må jeg si «Tusen takk for så mange varmende ord!». Jeg takker også dere som har linket til mitt innlegg. Jeg syns det er fint at det kan spres at pappa var med på å starte endringer i Liberia. Særlig hyggelig er det at det er for meg ukjente personer som gripes av historien. For det gir meg en bekreftelse på at det er ikke bare jeg som syns pappa gjorde noe viktig. For som datter kan man bli litt subjektiv.

Bistand

Nå er valgkampen i gang, og en av sakene de forskjellige partiene er opptatt av er hvor mye av statsbudsjettet skal vi bruke på bistand. Jeg er ikke så opptatt av kroner og ører i denne saken. Men jeg er veldig opptatt av hvem som får pengene.

I alle årene i oppveksten, fra jeg var ca. 6 år, har jeg vært med å samle inn penger til bistandsarbeid. Dette har vært med på å bevistgjøre mine tanker rundt dette. For jeg er oppvokst med at man skal hjelpe andre som trenger det mer enn oss. Nå skal det sies at jeg er ikke den som sier til ungene: «Spis opp maten, for det barn i Afrika som sulter!» Jeg er mer opptatt av å lære ungene at man behøver ikke bruke alle penger man har på seg selv. Man kan dele litt.

Da jeg gikk i 8. klasse reiste familien til Pakistan for at pappa kunne jobbe med bistandsarbeid, på mottakersiden. Han jobbet med å formidle penger fra den vestlige verden til prosjekter som trengte det. Vi som familie var med rundt og opplevde noen av de tingene han jobbet med. Vi var med til en landsby som hadde opplevd en flom som ødela alle bygninger, hvor pengene pappa var med å disponerte gjorde det mulig for dem å bygge opp landsbyen. De fikk penger som ga dem mulighet til å lage mursteiner, slik at de ikke behøvde å bygge opp hus av leire og kumøkk. Da var det større sjanse for at husene skulle tåle en ny oversvømmelse eller flom. Pappa jobbet også med noe de kalte mor/barn-prosjekt, som gikk ut på å få landsbykvinner til å amme barna sine i stedet for å bruke morsmelkerstatning. For det reduserer spedbarnsdødeligheten, og i tillegg er det gratis. Vi var også på steder hvor det ble bygd opp tannklinikker, skoler og andre nødvendige institusjoner. Det er sterke opplevelser å se barn med klumpføtter og hareskår som får hjelp som de ikke ville fått hvis det ikke var for bistandspenger.

Etter at vi kom tilbake til Norge så fikk pappa etter noen år tilbud om å jobbe i samme organisasjon som han hadde jobbet for i Pakistan. Denne gangen skulle han sitte på den siden som skaffer pengene. Dette ville han være med på. Organisasjonen han jobbet for heter ADRA Norge, den gangen var han eneste ansatte i Norge. På verdensbasis er denne organisasjonen ganske stor, men ikke her hjemme. Han jobbet side om side med store organisasjoner som Røde Kors, Care Norge og andre. Alle disse har som ønske og mål og hjelpe flest mulig mennesker. Det at pappa jobbet i bistands-Norge i ca 10 år har gjort meg ganske bevisst på saken. Han forklarte oss blant annet om noe som kalles Innsamlingskontrollen. Det er ett organ som godkjenner forskjellige innsamlinger, slik at man skal unngå useriøse aktører. Så jeg er veldig kritisk når jeg møter folk med bøsser på butikker. Jeg spør konsekvent om de er godkjent, og gir ikke hvis de ikke er det. Der må jeg nok innrømme at jeg ikke vil at mine penger eventuelt skal støtte kriminelle virksomheter. Pappa satt i ADRA med ett budsjett til prosjekter som var utrolig stort for en «enmannsbedrift». ADRA Norge støtte prosjekter som å hjelpe gatebarna i Peru, de lærte opp kvinner i den Dominikanske Republikk til å hjelpe hverandre med fødsler, det var prosjekt i Sudan hvor de hjalp til med brønnboring slik at de innfødte kunne klare å dyrke sin egen mat og ett prosjekt han var opptatt av var å hjelpe flyktninger i Liberia. Dette skulle vise seg å være av livsviktig karakter. Han ble skutt, og døde der da han siste gangen dro ned. Så viktig syntes han det var, at han reiste til ett land hvor det hadde herjet borgerkrig i mange år. Men han så at flere og flere organisasjoner trakk seg ut av landet når det var ett stort behov for å ha dem der. Så derfor fortsatte han.

Med de opplevelsene jeg har så ser jeg på det som veldig viktig å hjelpe. Men jeg mener det er viktig å tenke på hvordan man hjelper. Jeg har mine hjertesaker, som alle andre. Her hjemme støtter jeg Frelsesarmeen med penger, og jeg gir alle avlagte klær til dem. Når jeg skal gi hjelp til u-land så gjør jeg det gjennom ADRA. For ADRA er en organisasjon som bruker lite penger på administrasjon. Lederne sitter ikke med veldig høye lønninger, de har ikke store reklamekampanjer og de har ett stort nettverk som gjør at de ikke trenger å gå gjennom diverse myndigheter sine kanaler. Så for hver krone jeg gir er det ikke så stor prosentandel som forsvinner. ADRA har også den filosofien at man skal gi hjelp til selvhjelp. De ønsker å få mennesker i stand til å forsørge seg selv. Og det er virkelig da hjelpen har nytte. For da kan man på sikt flytte midlene man har til rådighet til andre områder.

Så hvis du som leser dette opplever å få besøk på døren i høst av noen som er ute og samler inn penger til Hjelpeaksjonen, så vit at dette er ADRA Norge sin innsamlingsaksjon. De er godkjent av innsamlingskontrollen og de pengene kommer frem der de trengs.

Jeg håper også at du vil være litt bevist på dette når du stemmer ved Stortingsvalget. Ta det med i vurderingen, hvor mye trenger vi, og hvor mye trenger andre.