Pappa og Terje Vigen

I dag ville pappa blitt 67 år. Kanskje pensjonist? Det er så rart å tenke på ham som så gammel. At mamma, tanter, onkler,søsken,mann,barn og meg selv blir eldre er ikke like rart.

I mange år grudde jeg meg til 1. februar. Tankene mine de siste dagene i januar ble mer og mer opptatt av hvordan det skulle bli i år. Ville dagen føles mørk og tung, ville sorgen føles like skarp og overskyggende. Eller ville dagen ikke skape noen slike tanker, og hvis det skjedde, hva betød det?

Men i fjor og i år har jeg ikke hatt den samme opplevelsen knyttet til denne dagen. I år har jeg gått og tenkt på at jeg skulle skrive et innlegg i dag. Et nytt innlegg hvor jeg kan fortelle litt om pappa. For det gjør godt å kunne tenke på minnene jeg har om ham uten at sorgen skal gjøre det vondt og vanskelig. I fjor delte jeg noen sanger jeg forbinder med pappa. I år tenkte jeg å holde meg i den kunstneriske verden, men denne gangen ikke relatert til musikk.

Da jeg var barn spilte jeg ofte av pappas Frem fra glemselen LP-plater. Og særlig de tragiske historiene elsket jeg. Jeg kunne sitte på stua og høre på “I en sal på hospitalet” flere ganger mens jeg gråt mine modige tårer. Jeg har nok hatt en dragning mot disse litt dramatiske tekstene, for da jeg ble litt eldre oppdaget jeg at pappa også kunne diktet om Terje Vigen utenatt. Dette er et dikt med over 40 vers, og ut i fra det jeg kan huske kunne han alle. Jeg pleide å spørre om han kunne resitere det når vi var ute på biltur, noe vi var stadig vekk. Og vi hadde også ofte lange nok turer til at han fint kunne rekke det. Men selv om det ikke var mange ganger han tok hele diktet så tenker jeg på ham hver gang jeg hører om Terje Vigen.

Å høre pappa med sin “blaude” sørlandske dialekt resitere dette har satt sine spor på en slik måte at å høre en helt ordinær østlending prøve seg er ikke helt det samme. En norsklærer jeg hadde sa hun gjerne skulle hørt ham resitere teksten. For det er noe med å høre historien om sørlendingen Terje Vigen fortalt av en sørlending.

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; —
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt; —
helst mod uroligt vejr, —
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

For resten av teksten kan du lese her.

Jeg tor kanskjem jeg i dag skal feire pappa på et vis han helt sikkert ville vært med på, nemlig å ta en tur på konditori og kose meg med en skillingsbolle eller et godt kakestykke.

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva “alle andre” orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Redet tømmes

For en drøy uke siden tok jeg farvel med min eldste datter på skolen hvor hun skal tilbringe de neste tre årene av sitt liv. Hun er nå så voksen at et liv på internat blir hennes hverdag. Hun skal få gleden av å lære seg å balansere fritid og skolegang. Sosial moro og lekselesing. Dette er hennes utfordring i dagliglivet. Og jeg tror hun vil finne en god balansegang. Continue reading

Julebesøk

En tradisjon som i alle fall i Norge er vel utbredt er en tur til kirkegården på julaften. For oss som har mistet noen kjære er det en hyggelig tradisjon å besøke graven og kanskje tenne et lys. Slik at når julekvelden kommer så skinner det mange lys hos alle de som har fått besøk. Dette besøket har ikke noe å si for den avdøde. Den personen vet jo ikke at vi er der, men det har noe å si for oss.

Julen er en høytid som gjør at vi tenker på vår familie og våre venner. Vi bruker tid til å finne gaver til de vi har kjær. Men noen av våre kjære er ikke lenger blant oss, og da blir besøket ved graven vår måte å gi oppmerksom het til denne, eller disse personene. Men jeg vil poengtere at det er ikke alltid at vi må gå til graven for å minnes eller vie oppmerksomhet til minnet av de vi savner. Vi er skrudd sammen forskjellig, og det går i perioder.

Elsket og savnet

Etter at pappa døde var det å besøke graven viktig. Jeg trengte kanskje en slags bekreftelse på at dette ufattelige faktisk hadde skjedd, jeg er ikke sikker. Jeg er ikke en person som får meg til å snakke til pappa. Selv om jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne si ting, fortelle om hvor ufattelig vanskelig det har vært å akseptere at han ikke er her lenger. Å ta turen for å fortelle om fremganger barna gjør, eller lufte bekymringer som jeg gjorde da han levde. Det har vært så mange tanker som har kretset i hodet mitt når jeg har stått ved graven. Men for meg har ikke graven vært stedet hvor sorgen har fått et ansikt. Men likevel gir det en ro å ha vært der. Jentene mine har pyntet steiner som de har lagt ved siden av støtten, de har kjøpt andre ting for at vi andre skal se at de husker bestefar. Og for dem er det viktig å sjekke at dette er på plass når vi er der. Og steinene ligger der, selv om det etterhvert har vært noen år. Mamma og andre som steller graven sørger for at de ligger trygt.

Det har ikke vært hvert år jeg har vært ved graven på julaften. Men i år var vi der sammen med mamma. Dette var en opplevelse litt annerledes enn tidligere. Mine jenter vokser til. De har vært igjennom forskjellige faser i sorgen og savnet av bestefar. Og det er lenge siden vi har vært på graven hele familien samlet. Og jeg la merke til at denne gangen satt besøket i gang tanker og følelser i dem som de ikke er vant med. Nå har den siste måneden vært spesiell med mye oppmerksomhet rundt pappas død. Så både historien rundt forsvinningen og minner og tanker rundt både sorgen og savnet har blitt forfrisket. Og dette er tanker som jeg, og sikkert også jentene mine har lært oss å leve med uten at det skal ta for mye plass i hverdagen, for jeg vil sitere min eldste datter når hun sa at å snakke mye om det “Gjør så vondt inni her” (og pekte på brystet sitt). Av og til har det vært lettere å finne noe annet å fokusere på.

Men den siste tiden har igjen fått meg til å tenke på hvor viktig det er å holde liv i historiene om pappa. Jeg har en sønn som aldri har truffet bestefar. Han har en savn etter å ha kjent bestefar, etter å ha hørt ham snakke og sett ham i live. Han sier av og til at jeg vet ikke hvordan han så ut, eller hvordan han snakket. Selv om han har sett mange bilder. Så turer til graven, gjennomgang av gamle fotoalbum og det å snakke om de gode historiene er viktig. Ikke bare for å lære gutten om bestefar, men for å holde minnene i live i både meg og jentene mine.

Så selv om dette ikke er det morsomste julebesøket vi tar i år, så er det kanskje det mest meningsfylte.

Nye tanker om litt av hvert

Da jeg satt på jobb i dag fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer fra Trondheimsområdet. Jeg fikk ikke tatt telefonen siden jeg satt i en annen telefon. Og jeg fikk ikke noe treff da jeg søkte opp dette telefonnummeret, så jeg avskrev det som en telefonselger eller liknende. Men etter 5 minutter ringte telefonen på nytt. “Ja, det er Annika”, svarer jeg som alltid. Litt reservert for jeg er ikke i humør til å snakke med en telefonselger i dag. Personen i andre enden av telefonlinjen spør om det er den Annika som har blogget om pappaen sin og fredsprisen. Dermed får jeg et sterkt sug i magen. Noen har lest bloggen min, og de ringer meg. Han presenterer seg og forteller at han ringer fra radioprogrammet Norgesglasset på NRK P1, og han lurer på om jeg er villig til å fortelle om historien bak blogginnlegget i programmet hans. Jeg er stolt av historien til pappa så jeg sier ja uten å ha behov for å tenke på det. Dagen i dag er travel, så vi avtaler at vi tar intervjuet på ettermiddagen også kan han finne tid for å sende det siden.

Norgesglasset er P1s fargerike hverdagsmagasin, med stemmer fra hele Norge til hele Norge! Få både litt og smile av, og litt å tenke på, sammen med programledere Pål Plassen og May Reppen- Gjelseth! Norgesglasset i P1 sendes hverdager fra 13.05 til 15.00, og er et av Norges største og mest populære radioprogram!

Jeg møter opp hos NRK Østfold i Gamlebyen i Fredrikstad for intervju. Jeg blir vist inn i et studio av en hyggelig mann ved navn Thomas. Han finner headset til meg og viser meg hvor jeg skal sitte. Han er med når produsenten fra Tyholt tar kontakt for å sjekke linjer og lyd. Så forsvinner han. Jeg sitter igjen alene i radiostudiet. Meg, en miksepult, noen mikrofoner og et headset som forsterket alle lyder i rommet til høye skarpe lyder. Pulsen går fort. Sommerfuglene er i full fart i magen, og jeg føler meg nesten litt andpusten. Hver gang jeg puster hører jeg det som et kjempepes i headsettet. Så plutselig kommer det en mannestemme inn i headsettet. Han presenterer seg som Pål og lurer på om jeg er klar til å begynne. Dermed slår alt i hele kroppen kolbøtte. De som kjenner meg vet at jeg er ikke så redd for å snakke foran mange mennesker. Jeg har snakket mye i nærradio tidligere, men nå hadde ikke jeg styrespakene, de lå i Trondheim hos Pål og hans team. Ja, jeg er klar. Så vi starter. Han presenterer meg og jeg forteller litt mer om historien som er fortalt i Tidens gang. Vi har en veldig hyggelig prat, og det hele gikk ganske greit, om jeg skal si det selv.

Når vi er ferdige så stiller jeg han det store spørsmålet som har kvernet i hodet mitt siden han ringte på formiddagen. “Hvordan i all verden har de fått vite om min blogg?” Jeg er en passe lite aktiv hverdagsblogger. Jeg har to – tre som følger de gangene jeg skriver noe. Riktignok har jeg sett at mange har delt linken min på Facebook. Men det er da måte på hvor langt dette kan spre seg. Men det viser seg at dette har spredd seg til en kollega av ham som igjen tipset han. Så jungeltelegrafen på internett har vært overmåte effektiv. Mitt innlegg som er skrevet litt som terapi for meg selv, og for informasjon til de som kjente pappa har spredd seg ut over min forstand. Aldri i verden om jeg hadde trodd at noe jeg skriver noen gang ville bli lest av så mange.

 

Min pappa

Jeg sitter i undring, med en liten klump i halsen. Og det er på grunn av dere som har lest mitt innlegg om Tidens gang, og alle de ordene som har kommet her. Jeg skriver bloggen min for å ha et sted å lufte tanker. Dette blogginnlegget tok for seg noe mer enn bare frustrasjon over bilister som ikke tar hensyn. Dette innlegget handlet for meg mest om pappa.

Pappa, Kåre Lund, var en stor offentlig profil i vårt kirkesamfunn, og en representant for ADRA i bistands-Norge. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk på min alder, vel det er vel egentlig ikke aldersbestemt, si at de følte at han dem. Og hva er vel ikke viktigere for oss mennesker enn å bli sett. En person som engasjerer seg i andre mennesker er en person som blir husket. Men, ved siden av å være en offentlig person var han også pappa, ektemann, svigerfar og bestefar. Og som datter har det vært spesielt å ha et så stort offentlig tap.

Når vi mister noen som er oss kjære så gjør det ufattelig vondt. Det har ingen betydning om det kommer brått, eller om man har sett at dette kommer. Det kan jeg ikke forestille meg. Jeg har ingen erfaring med å ha tid til å forberede meg på hva som kommer, bortsett fra når mine besteforeldre har gått bort. Men pappa, en tante og en onkel har blitt revet bort uten noe forvarsel. Og dette er vondt. Så selv om jeg skriver om mitt tap av pappa så er dette med viten om at alle andre som mister sine nære har et like stort savn og tap. Mine tanker går ofte ut til andre med sorg. For når man har følt på sorgen vet man hvor vondt og tungt det kan være.

Nå er det sånn at pappa var også en privatperson. Han var min pappa. Han var en jeg kunne snakke med om livets gleder og bekymringer. Han var en veldig engasjert bestefar. Som datter var det en stor glede å se hvordan han koste seg med barnebarna, og hvor glade de var i å være sammen med han og mamma. Min eldste datter hadde også samme tanke som jeg har av og til. “Han er MIN bestefar!” Hun så hvor gøy andre barn syntes det var med han. Han var en person som brydde seg om barn, i familien, på leir og særlig når det kom til hjelpearbeid. Han brant for prosjekter hvor man kunne hjelpe barn til et bedre liv som voksne.

Så til alle dere som leser, og har lest mitt tidligere innlegg så må jeg si “Tusen takk for så mange varmende ord!”. Jeg takker også dere som har linket til mitt innlegg. Jeg syns det er fint at det kan spres at pappa var med på å starte endringer i Liberia. Særlig hyggelig er det at det er for meg ukjente personer som gripes av historien. For det gir meg en bekreftelse på at det er ikke bare jeg som syns pappa gjorde noe viktig. For som datter kan man bli litt subjektiv.

Tidens gang

Denne delen av min historie startet en sen natt i mars 2003. Hele familien min var i seng og sov da plutselig mamma og en av mine kusiner står inne på stua vår. Jeg går ut og møter mamma som er helt ute av seg. Jeg spør om det har skjedd noe, men mamma klarer ikke svare. Så jeg spør igjen. For det er ingen normal årsak til at mamma og min kusine skulle komme i mitt hus midt på natten. Min kusine sier heller ikke noe. Så jeg spør: “Har det skjedd noe med pappa?” Mamma blir om mulig enda mer ute av seg. “Hva har skjedd? Er pappa død? Hva skjer?” Mine spørsmål renner ut av meg, men mamma klarer ikke snakke. Da blir det klart i mitt hode, at noe har skjedd med pappa. Han må være død siden mamma ikke klarer å si noen ting. Men da bryter min kusine inn.

pappa

Pappa var på reise i jobben. Han var i Liberia for å hjelpe flyktninger i det borgerkrigrammede landet. Han og to lokale medarbeidere var på vei til en flyktingleir for å kontrollere arbeidet som ble utført der. De kjørte ut på fredag. Mandag kveld får vi beskjed om at bilen de kjørte er funnet utbrent langs veien. Men ingen av de som kjørte i bilen er i nærheten. Og de har ikke kommet frem til flyktningleiren. De er heller ikke å finne i Monrovia. Det sendes en melding til Norge, til Syvendedags Adventistsamfunnet. Denne formidles videre til mamma. Men meldingen gir ikke noe svar. Den skaper bare flere spørsmål. Beskjeden lyder omtrent som dette: “ADRA sin bil er funnet utbrent på vei til Toe Town. Ingen personer er funnet”. Så da er det bare fantasien som setter grenser for å spekulere i hva som har skjedd.

Beskjeden slår meg i magen. Jeg får omtrent ikke puste. Er pappa død? Hvem har gjort dette mot dem? Jeg gråter, mamma gråter. Magen har slått knute på seg. Mamma drar videre, jeg har to brødre som også må få beskjed. Jeg blir sittende igjen alene. Angsten er altomfattende. Jeg klarer ikke tenke, jeg vil gråte, men er også lammet. Den natten får jeg ikke sovet. Dette er første av mange netter hvor søvnen er ødelagt.

Ingen vet hva som har skjedd med pappa, det vil si, ingen som vil si noe. Dagene går, mandag blir tirsdag, som blir onsdag og dette går videre til fredag. Disse dagene brukes til å forestille seg hva som har skjedd. Internasjonale rykter går. Noen har sett en hvit mann på vei til Elfenbenskysten, andre har sett dem i en flyktningleir, andre i jungelen. Fredag kveld kommer telefonen. De har funnet en hvit og to afrikanere. De ligger drept ved siden av veien.

En uke etter er kisten tilbake i landet. En ny uke går, og så er begravelsen ferdig. Så da er hverdagen tilbake. Det er i alle fall det mange tror. På kalenderen er det mange hverdager, i tankene våre er det ikke så mye hverdagslig, ei heller noe vanlig. Det første året er i dag en stor tåke. Viktige ting som skjedde husker jeg. Men andre ting er borte. Etter som tiden har gått blir også hukommelsen bedre. Og noen av minnene fra den uken i mars blir mildere. Det stikker ikke så hardt i magen og ut i armene.

7. oktober 2011 annonseres årets Nobels fredsprisvinnere. Jeg følger ikke så nøye med. Men min mann gjør. Han forteller meg at Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee, begge fra Liberia har vunnet. Selv om jeg ikke har fulgt nøye med i media de siste årene vet jeg at ting i Liberia har blitt mye bedre. Borgerkrigen er over. Ellen Johnson Sirleaf har fått demokratiet frem. De har nå demokratiske valg. Leymah Gbowee hadde jeg ikke hørt om tidligere. Men hennes historie er mektig. Hun er en ung kvinne som har stått på for å kjempe for kvinners sak i borgerkrigen. Hun ville ha slutt på voldtekter og mishandlinger av kvinner. En verdig vinner.

Så skjedde det utrolige. Mamma ble invitert til å møte President Ellen Johnson Sirleaf sammen med hjelpeorganisasjonen pappa jobbet for, ADRA. Møtet skulle ta plass på Grand Hotell. Dette setter igang tanker og følelser i henne. Så jeg tilbyr meg å være dagens sjåfør. Vi møter opp på Grand Hotell og der får jeg også bli med inn på møtet.

Vi sitter der, sikkerhetsfolkene har kontrollert rommet, ambassadøren, Høyesterettsjustitiarius og presidentens assistent er sammen med oss. Vi venter på Nobelprisvinnerne. De kommer inn, alle reiser seg. Når de har satt seg ned så setter vi oss også. ADRAs leder fra Liberia ønsker oss velkommen, og takker presidenten for at vi fikk komme. Så er det presidentens tur til å si noe. Hun beklager på vegne av sitt land den sorgen vi har hatt. Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle.

Leymah Gbowee forteller en mektig historie. En historie ingen i Norge har hørt før. En historie som setter følelser i sving i både mamma og meg. Hun forteller at den dagen pappa ble drept møttes de på et Check point på veien. Hun var på vei tilbake til Monrovia og pappa var på vei ut fra Monrovia til Toe Town. De snakker der mens bilene sjekkes. Så får hun kjøre videre. Deretter får hun beskjed om at alle i bilen til pappa er savnet, bilen er funnet øde og utbrent langs landeveien. Det går noen dager før man får vite at alle 3 i bilen er drept. Tre menn som jobbet for at flyktninger og andre som var påvirket av borgerkrigen skulle få det bedre er tatt av dage, hensynsløst.

Dette blir en avgjørende faktor i hennes liv. Hun sier opp sin jobb for å kunne engasjere seg på heltid for kvinners kamp for frihet og fred. Hun mobiliserer mange kvinner med seg. De gjør fredlige demonstrasjoner for å få fokus på kvinners rettigheter. En hendelse som har påvirket og endret min families liv har også endret hennes. Denne endringen er årsak til at hun i år ble en av vinnerne av Nobels fredspris. Både hun og president Ellen Johnson Sirleaf forteller at det er ikke bare de to som fortjener denne prisen. Men alle mennesker som har vært med på å bidra til endringer i samfunnet i Liberia. Der i blant pappa. Den jobben han gjorde for ADRA i Liberia blir sett på som viktig. Han gjorde en innsats i et land så fylt av hat og krig at til og med personer fra Liberia ikke ville oppholde seg der. De som var ressurssterke kunne oppholde seg i andre land, men ADRA og pappa valgte å bli. De valgte å kjempe for den vanlige mannen i gata. De ville hjelpe alle de som ikke kunne hjelpe seg selv.

Så fredsprisvinnerne, to utrolige kvinner som gjør mye stort i sitt land husker min pappa. De husker en mann som ga sitt engasjement, og liv for at deres landsmenn skulle få det bedre. For dem var han en hjelpearbeider, for oss var han pappa, ektemann og bestefar. Men at han var villig til å fortsette sitt hjelpearbeid og engasjement for de sivile i Liberia har gjort at han huskes av disse som har kjempet for freden der nede. De ønsker å hedre hans minne sammen med andre som har gjort en innsats for fred og frigjøring. Jobben hans, og hans innsats har vært viktig. Det gjorde en forskjell.

Dette gjør ikke tapet mindre vondt, men det skaper en større stolthet for den jobben han gjorde.

Dingser

For en stund siden gikk det en reklame på tv om ei lita jente som skriver stil om fremtiden. Fremtiden hennes er vår nåtid. Og hun blir sendt til psykolog for alt hun fantaserer om.

Personlig er jeg veldig glad i, og interessert i alle slags dingser. Elektroniske dingser er intet unntak. Heller kanskje regelen. Det er ikke alltid jeg er den første til å prøve nye ting, men jeg er alltid nysgjerrig. Leser mye på internett om tings funksjoner og bruksområder. Her i huset er det nå flere laptoper enn familiemedlemmer, det gjelder også alle slags typer mp3-spillere. Det er touch-telefoner og smart-telefoner og flatskjerm tv. For mange er dette helt naturlig. Men jeg er ikke yngre enn at jeg husker den gang pappa hadde en mobiltelefon som var så liten at han kun trengte en skulderveske for å bære den med seg! Det var jo stor utvikling! Eller den gang det ble spådd at mobiltelefoner kom til å kun koste en krone. Den skulle bli allemannseie. Og den gang internett også ble noe for hvermannsen. På skolen skulle vi lære “Touch-metoden”. Og i motsetning til min storebror fikk jeg gjøre dette på en datamaskin i stedet for på en skrivemaskin med klistremerker på tastaturet sånn at du ikke kunne se hvilke bokstaver som skjulte seg under tastene.

Alt dette gir oss nye behov. Det er utrolig hva man “trenger”. En mp3-spiller som man har plass til hele sitt cd-arkiv. Det er for tungvint å bytte musikk på den. Vi vil bare fylle på når vi får ny musikk. En datamaskin som er litt raskere. Det går for tregt, vi har ikke tålmodighet til å vente de sekundene det tar å åpne ett program, eller en nettside. Hva med en brus-maskin, eller espresso-maskin. Dette er ting som det nå reklameres ganske heftig for. Alle trenger en sånn.

Men hva gjør dette med oss? En ting jeg selv har vært frustrert over er dagens tilgang til internett. De aller fleste jeg kjenner har trådløst nettverk i huset. Vi trenger kanskje en kode for å bruke det, men så er tilgangen der. Vi kan surfe i sofaen, ved kjøkkenbordet, på do eller i senga. Tenk om det skjer noe ute i verden og det tar noen timer før vi får vite det! Dette kan vi ikke ha noe av. Noen må sjekke forskjellige ting stadig vekk. Det er forskjellig fra person til person. Noen bare på Facebook, andre kan ikke vente til i morgen med å se hva slags vær det blir. Andre igjen er mer opptatt av nyheter. Og jeg er ikke helt borte jeg heller. Har jeg fått en meningsfull mail mellom all spam-mailene? Har noen lest bloggen? Og sånn kan jeg fortsette. Jeg har tenkt på dette noen ganger. For jeg er veldig klar på når jeg syns andre bør legge vekk sin mobil, iPod, iPhone, datamaskin og så videre. Det er når jeg føler at jeg ikke får kontakt lenger. Men hva med barna? Særlig de små som ikke helt skjønner hvorfor mamma, eller pappa må stirre inn i den lille, eller store skjermen hele tiden?

Det har lenge vært fokus på barns tv og databruk. De blir for stillesittende, vi må aktivisere dem. Men da er det om å gjøre at vi som foreldre går foran med et godt eksempel. Når vi slenger oss ned på sofaen, eller i godstolen så burde vi kanskje ta med oss en barnebok og invitere et lite småtroll opp på fanget for en lesestund. Eller ta noen minutter for å høre hva som har skjedd i denne personens verden i dag. Og når barna blir eldre så trenger de virkelig kommunikasjon. Vi kan ikke føre den gode samtalen med tenåringen på Facebook, eller andre nettsamfunn. Vi må ta faktisk tid, og gi dem personlig oppmerksomhet.

En annen ting som det har blitt fokusert på i det siste er surfing i sengen, etter leggetid. Hva gjør det for parfoholdet? Det er ikke alle som setter pris på å legge seg sammen med vg.no, eller liknende. Tenk på hvor koselig, og nyttig, det kan være å bruke den halvtimen på en fin prat. Du kan sikkert lære noe nytt om partneren din som er mye viktigere i hverdagen enn hva som ligger på nettet som ble oppdatert den siste halve timen.

På NRK sine nettsider ligger det en artikkel om dette. Og den traff meg midt i hjertet. Alle voksne bør lese denne og ta den inn over seg. La oss ikke glemme barna og deres tilstedeværelse. Vi får ikke kjøpt tillit og kjærlighet gjennom dingser. Den må vi bruke tid på. Vi må investere tid og oppmerksomhet i barna våre. Da øker vi mulighetene for at de får et bedre liv. Det er vårt ansvar som foreldre.