20 år

I dag er det 20 år siden jeg kunne omtale meg selv som mamma! Første ungen er ikke lenger tenåring, og har flyttet til en annen landsdel for å ta utdannelsen sin.

Selv om vi brukte hele dagen i går i el-bil for å komme oss til Levanger, der hun har valgt å bosette seg er det verdt det for å feire henne.

 

Hun kom til verden i Trondheim. En stor nyfødt baby som ganske tidlig satt blikket rett i øynene dine og gransket deg. Noe hun fortsatte med langt opp i barneårene.

Nå har hun altså flyttet tilbake til Trøndelag. Og nå venter vi i spenning på om hun legger om til trøndersk.

Arv og miljø

«Arv og miljø» er et kjent begrep. Og vi har vel alle sett effekter av dette. Både på hvordan noen ting går i arv, og hvordan noen ting må være miljø. For eksempel måten to søsken går på, selv om en av dem er adoptert.

I forbindelse med at jeg nå har startet en endring i livsstil som innebærer regelmessig trening. Og en trening som gir resultater tenkte jeg å dele en liten opplevelse.

Min kjære sønn ble født tre år etter at pappa døde. Så han har aldri hatt mulighet til å bli påvirket av sin bestefar. Og siden min bestemor og bestefar (farfar og farmor) også er døde er historien her basert på min hukommelse. Så de i slekta som mener det er anderledes får ha overbærenhet med meg 😉

Bestemor fortalte meg så mange ganger om da pappa var liten, for han var så glad i å kose. Han kom til henne og minnet henne på det hvis hun ikke tok seg tid til å sette seg ned og ta ham på fanget. Da var beskjeden klar: «Mamma, vi har ikke kost i dag!». Denne egenskapen har min sønn arvet. Han er så glad i å sitte tett inntil, eller på fanget. Og hvis jeg slenger meg ned ved siden av ham når han har lagt seg, og vi ligger og snakker er det helt topp. Jeg har fortalt at han ligner på bestefar som han aldri har møtt. Da smiler han litt.

I går kom det en ny likhet opp. Han hadde overhørt meg skryte til dattera mi at jeg tok 50 kg i markløft. Så han lurte på hva som skjer med huden på overarmen når det blir mer muskler der. Vil huden slenge? Jeg sa jo at dersom jeg blir tynnere så vil det lett kunne bli ekstra løs hud. Men vi får se hva som skjer. Da fikk han et litt rart uttrykk i ansiktet, så kommer det fra ham: «Skal du bli skikkelig tynn, mamma?» Og jeg svarte at om jeg blir skikkelig tynn vet jeg ikke, men jeg vil jo bli tynnere. Det syntes han ikke jeg skulle. Og jeg skjønte ikke hvorfor. Så sier han: «Da blir du ikke like god å kose på». Og der kom likheten. Pappa kunne som liten ikke forstå at tynne damer kunne være mammaer, for bestemor var en trinn dame, og veldig god å kose på. Så han var helt på bølgelengde med sitt barnebarn. Mammaer skal være myke og gode å kose på.

Jeg snakket med ham om at jeg nok aldri vil bli et beinrangel, men normalvektig. Og at vår kjære Whippet er veldig tynn og han elsker å kose på henne.

Pappa og Terje Vigen

I dag ville pappa blitt 67 år. Kanskje pensjonist? Det er så rart å tenke på ham som så gammel. At mamma, tanter, onkler,søsken,mann,barn og meg selv blir eldre er ikke like rart.

I mange år grudde jeg meg til 1. februar. Tankene mine de siste dagene i januar ble mer og mer opptatt av hvordan det skulle bli i år. Ville dagen føles mørk og tung, ville sorgen føles like skarp og overskyggende. Eller ville dagen ikke skape noen slike tanker, og hvis det skjedde, hva betød det?

Men i fjor og i år har jeg ikke hatt den samme opplevelsen knyttet til denne dagen. I år har jeg gått og tenkt på at jeg skulle skrive et innlegg i dag. Et nytt innlegg hvor jeg kan fortelle litt om pappa. For det gjør godt å kunne tenke på minnene jeg har om ham uten at sorgen skal gjøre det vondt og vanskelig. I fjor delte jeg noen sanger jeg forbinder med pappa. I år tenkte jeg å holde meg i den kunstneriske verden, men denne gangen ikke relatert til musikk.

Da jeg var barn spilte jeg ofte av pappas Frem fra glemselen LP-plater. Og særlig de tragiske historiene elsket jeg. Jeg kunne sitte på stua og høre på «I en sal på hospitalet» flere ganger mens jeg gråt mine modige tårer. Jeg har nok hatt en dragning mot disse litt dramatiske tekstene, for da jeg ble litt eldre oppdaget jeg at pappa også kunne diktet om Terje Vigen utenatt. Dette er et dikt med over 40 vers, og ut i fra det jeg kan huske kunne han alle. Jeg pleide å spørre om han kunne resitere det når vi var ute på biltur, noe vi var stadig vekk. Og vi hadde også ofte lange nok turer til at han fint kunne rekke det. Men selv om det ikke var mange ganger han tok hele diktet så tenker jeg på ham hver gang jeg hører om Terje Vigen.

Å høre pappa med sin «blaude» sørlandske dialekt resitere dette har satt sine spor på en slik måte at å høre en helt ordinær østlending prøve seg er ikke helt det samme. En norsklærer jeg hadde sa hun gjerne skulle hørt ham resitere teksten. For det er noe med å høre historien om sørlendingen Terje Vigen fortalt av en sørlending.

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; —
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt; —
helst mod uroligt vejr, —
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

For resten av teksten kan du lese her.

Jeg tor kanskjem jeg i dag skal feire pappa på et vis han helt sikkert ville vært med på, nemlig å ta en tur på konditori og kose meg med en skillingsbolle eller et godt kakestykke.

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva «alle andre» orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Redet tømmes

For en drøy uke siden tok jeg farvel med min eldste datter på skolen hvor hun skal tilbringe de neste tre årene av sitt liv. Hun er nå så voksen at et liv på internat blir hennes hverdag. Hun skal få gleden av å lære seg å balansere fritid og skolegang. Sosial moro og lekselesing. Dette er hennes utfordring i dagliglivet. Og jeg tror hun vil finne en god balansegang. Les videre

Julebesøk

En tradisjon som i alle fall i Norge er vel utbredt er en tur til kirkegården på julaften. For oss som har mistet noen kjære er det en hyggelig tradisjon å besøke graven og kanskje tenne et lys. Slik at når julekvelden kommer så skinner det mange lys hos alle de som har fått besøk. Dette besøket har ikke noe å si for den avdøde. Den personen vet jo ikke at vi er der, men det har noe å si for oss.

Julen er en høytid som gjør at vi tenker på vår familie og våre venner. Vi bruker tid til å finne gaver til de vi har kjær. Men noen av våre kjære er ikke lenger blant oss, og da blir besøket ved graven vår måte å gi oppmerksom het til denne, eller disse personene. Men jeg vil poengtere at det er ikke alltid at vi må gå til graven for å minnes eller vie oppmerksomhet til minnet av de vi savner. Vi er skrudd sammen forskjellig, og det går i perioder.

Elsket og savnet

Etter at pappa døde var det å besøke graven viktig. Jeg trengte kanskje en slags bekreftelse på at dette ufattelige faktisk hadde skjedd, jeg er ikke sikker. Jeg er ikke en person som får meg til å snakke til pappa. Selv om jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne si ting, fortelle om hvor ufattelig vanskelig det har vært å akseptere at han ikke er her lenger. Å ta turen for å fortelle om fremganger barna gjør, eller lufte bekymringer som jeg gjorde da han levde. Det har vært så mange tanker som har kretset i hodet mitt når jeg har stått ved graven. Men for meg har ikke graven vært stedet hvor sorgen har fått et ansikt. Men likevel gir det en ro å ha vært der. Jentene mine har pyntet steiner som de har lagt ved siden av støtten, de har kjøpt andre ting for at vi andre skal se at de husker bestefar. Og for dem er det viktig å sjekke at dette er på plass når vi er der. Og steinene ligger der, selv om det etterhvert har vært noen år. Mamma og andre som steller graven sørger for at de ligger trygt.

Det har ikke vært hvert år jeg har vært ved graven på julaften. Men i år var vi der sammen med mamma. Dette var en opplevelse litt annerledes enn tidligere. Mine jenter vokser til. De har vært igjennom forskjellige faser i sorgen og savnet av bestefar. Og det er lenge siden vi har vært på graven hele familien samlet. Og jeg la merke til at denne gangen satt besøket i gang tanker og følelser i dem som de ikke er vant med. Nå har den siste måneden vært spesiell med mye oppmerksomhet rundt pappas død. Så både historien rundt forsvinningen og minner og tanker rundt både sorgen og savnet har blitt forfrisket. Og dette er tanker som jeg, og sikkert også jentene mine har lært oss å leve med uten at det skal ta for mye plass i hverdagen, for jeg vil sitere min eldste datter når hun sa at å snakke mye om det «Gjør så vondt inni her» (og pekte på brystet sitt). Av og til har det vært lettere å finne noe annet å fokusere på.

Men den siste tiden har igjen fått meg til å tenke på hvor viktig det er å holde liv i historiene om pappa. Jeg har en sønn som aldri har truffet bestefar. Han har en savn etter å ha kjent bestefar, etter å ha hørt ham snakke og sett ham i live. Han sier av og til at jeg vet ikke hvordan han så ut, eller hvordan han snakket. Selv om han har sett mange bilder. Så turer til graven, gjennomgang av gamle fotoalbum og det å snakke om de gode historiene er viktig. Ikke bare for å lære gutten om bestefar, men for å holde minnene i live i både meg og jentene mine.

Så selv om dette ikke er det morsomste julebesøket vi tar i år, så er det kanskje det mest meningsfylte.

Nye tanker om litt av hvert

Da jeg satt på jobb i dag fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer fra Trondheimsområdet. Jeg fikk ikke tatt telefonen siden jeg satt i en annen telefon. Og jeg fikk ikke noe treff da jeg søkte opp dette telefonnummeret, så jeg avskrev det som en telefonselger eller liknende. Men etter 5 minutter ringte telefonen på nytt. «Ja, det er Annika», svarer jeg som alltid. Litt reservert for jeg er ikke i humør til å snakke med en telefonselger i dag. Personen i andre enden av telefonlinjen spør om det er den Annika som har blogget om pappaen sin og fredsprisen. Dermed får jeg et sterkt sug i magen. Noen har lest bloggen min, og de ringer meg. Han presenterer seg og forteller at han ringer fra radioprogrammet Norgesglasset på NRK P1, og han lurer på om jeg er villig til å fortelle om historien bak blogginnlegget i programmet hans. Jeg er stolt av historien til pappa så jeg sier ja uten å ha behov for å tenke på det. Dagen i dag er travel, så vi avtaler at vi tar intervjuet på ettermiddagen også kan han finne tid for å sende det siden.

Norgesglasset er P1s fargerike hverdagsmagasin, med stemmer fra hele Norge til hele Norge! Få både litt og smile av, og litt å tenke på, sammen med programledere Pål Plassen og May Reppen- Gjelseth! Norgesglasset i P1 sendes hverdager fra 13.05 til 15.00, og er et av Norges største og mest populære radioprogram!

Jeg møter opp hos NRK Østfold i Gamlebyen i Fredrikstad for intervju. Jeg blir vist inn i et studio av en hyggelig mann ved navn Thomas. Han finner headset til meg og viser meg hvor jeg skal sitte. Han er med når produsenten fra Tyholt tar kontakt for å sjekke linjer og lyd. Så forsvinner han. Jeg sitter igjen alene i radiostudiet. Meg, en miksepult, noen mikrofoner og et headset som forsterket alle lyder i rommet til høye skarpe lyder. Pulsen går fort. Sommerfuglene er i full fart i magen, og jeg føler meg nesten litt andpusten. Hver gang jeg puster hører jeg det som et kjempepes i headsettet. Så plutselig kommer det en mannestemme inn i headsettet. Han presenterer seg som Pål og lurer på om jeg er klar til å begynne. Dermed slår alt i hele kroppen kolbøtte. De som kjenner meg vet at jeg er ikke så redd for å snakke foran mange mennesker. Jeg har snakket mye i nærradio tidligere, men nå hadde ikke jeg styrespakene, de lå i Trondheim hos Pål og hans team. Ja, jeg er klar. Så vi starter. Han presenterer meg og jeg forteller litt mer om historien som er fortalt i Tidens gang. Vi har en veldig hyggelig prat, og det hele gikk ganske greit, om jeg skal si det selv.

Når vi er ferdige så stiller jeg han det store spørsmålet som har kvernet i hodet mitt siden han ringte på formiddagen. «Hvordan i all verden har de fått vite om min blogg?» Jeg er en passe lite aktiv hverdagsblogger. Jeg har to – tre som følger de gangene jeg skriver noe. Riktignok har jeg sett at mange har delt linken min på Facebook. Men det er da måte på hvor langt dette kan spre seg. Men det viser seg at dette har spredd seg til en kollega av ham som igjen tipset han. Så jungeltelegrafen på internett har vært overmåte effektiv. Mitt innlegg som er skrevet litt som terapi for meg selv, og for informasjon til de som kjente pappa har spredd seg ut over min forstand. Aldri i verden om jeg hadde trodd at noe jeg skriver noen gang ville bli lest av så mange.

 

Min pappa

Jeg sitter i undring, med en liten klump i halsen. Og det er på grunn av dere som har lest mitt innlegg om Tidens gang, og alle de ordene som har kommet her. Jeg skriver bloggen min for å ha et sted å lufte tanker. Dette blogginnlegget tok for seg noe mer enn bare frustrasjon over bilister som ikke tar hensyn. Dette innlegget handlet for meg mest om pappa.

Pappa, Kåre Lund, var en stor offentlig profil i vårt kirkesamfunn, og en representant for ADRA i bistands-Norge. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk på min alder, vel det er vel egentlig ikke aldersbestemt, si at de følte at han dem. Og hva er vel ikke viktigere for oss mennesker enn å bli sett. En person som engasjerer seg i andre mennesker er en person som blir husket. Men, ved siden av å være en offentlig person var han også pappa, ektemann, svigerfar og bestefar. Og som datter har det vært spesielt å ha et så stort offentlig tap.

Når vi mister noen som er oss kjære så gjør det ufattelig vondt. Det har ingen betydning om det kommer brått, eller om man har sett at dette kommer. Det kan jeg ikke forestille meg. Jeg har ingen erfaring med å ha tid til å forberede meg på hva som kommer, bortsett fra når mine besteforeldre har gått bort. Men pappa, en tante og en onkel har blitt revet bort uten noe forvarsel. Og dette er vondt. Så selv om jeg skriver om mitt tap av pappa så er dette med viten om at alle andre som mister sine nære har et like stort savn og tap. Mine tanker går ofte ut til andre med sorg. For når man har følt på sorgen vet man hvor vondt og tungt det kan være.

Nå er det sånn at pappa var også en privatperson. Han var min pappa. Han var en jeg kunne snakke med om livets gleder og bekymringer. Han var en veldig engasjert bestefar. Som datter var det en stor glede å se hvordan han koste seg med barnebarna, og hvor glade de var i å være sammen med han og mamma. Min eldste datter hadde også samme tanke som jeg har av og til. «Han er MIN bestefar!» Hun så hvor gøy andre barn syntes det var med han. Han var en person som brydde seg om barn, i familien, på leir og særlig når det kom til hjelpearbeid. Han brant for prosjekter hvor man kunne hjelpe barn til et bedre liv som voksne.

Så til alle dere som leser, og har lest mitt tidligere innlegg så må jeg si «Tusen takk for så mange varmende ord!». Jeg takker også dere som har linket til mitt innlegg. Jeg syns det er fint at det kan spres at pappa var med på å starte endringer i Liberia. Særlig hyggelig er det at det er for meg ukjente personer som gripes av historien. For det gir meg en bekreftelse på at det er ikke bare jeg som syns pappa gjorde noe viktig. For som datter kan man bli litt subjektiv.