I dag har jeg for første gang prøvd geocaching. For flere måneder siden hørte jeg fra min kusine om dette. Og det virket som en hyggelig aktivitet. For de av dere som ikke har hørt om geocaching fra før så kan jeg forklare at det er som orientering, med bruk av gps (og bil). Man logger seg for eksempel inn på Geocaching.com og der kan man finne «cacher» i nærheten. Man kan visst også velge å finne «cacher» langs reiserute eller liknende.
Jeg fant i dag ut at da min kjære skulle se to fotballkamper på rad at NÅ var tiden inne til å sette seg litt inn i dette. Så da var det bare å logge seg inn på siden på nettet og finne noen «cacher» i nærheten. Jeg la opp til 8-10 mål. Og så tenkte jeg at vi får ta så mange som vi orker, og klarer. Så puttet jeg alle tre barna inn i bilen. De to yngste var kledd etter regnværet som var utenfor. Men den eldste er ikke like flink til å høre på gode råd, så der manglet både støvler og regnjakke… Så med bilen utstyrt med vår venn TomTom så bar det avgårde til første mål. Jeg hadde hørt at det skulle være en serie med mål som tar for seg severdigheter/minnesmerker i området. Med tanke på at vi bor i riktig område i Østfold så er det både helleristninger og gravsteder og liknende å velge mellom. Jeg stilte bare GPS’en inn på første koordinater og satte i gang. Det ble litt rot i begynnelsen, jeg stolte litt for mye på GPS’en, så det ble noen stikkveier som jeg ikke trengte å kjøre på. Men til slutt så jeg at vi var på riktig vei. Nå skal vi ha i tanke at dette var første turen hvor TomTomen skulle klare å finne til ett punkt som ikke lå langs en vei, så jeg var nok ikke helt sikker på hvordan dette ville fungere. Da vi nærmet oss målet så jeg at vi kom til ett gårdstun. Og jeg vet at jeg ikke ville satt stor pris på om fremmede drev og kjørte gjennom tunet mitt til stadighet, så jeg er litt reservert for å gjøre sånt. Så da TomTomen sa at jeg måtte dit, så stoppet jeg. For det så ikke ut som et vanlig tun hvor veien går videre på andre siden. Jeg snudde bilen, og fant et passende sted å parkere langs veien. Da var jeg på riktig linje, så det var bare å finne den østgående linjen, slik at jeg fant koordinatet, og dermed «cachen».
Jeg fikk ungene ut av bilen. Mobil, GPS, papir, penn og regnjakke og satt i vei med godt mot. Rett inn i skogen. Det var ikke noen sti der, så det var tydelig at det var ingen vanlig vei å komme seg inn til dette stedet. Men vi var litt gira alle fire, så vi gikk på gjennom høyt gress, masse våte grener og falne trær. Etter ett fall så oppdaget jeg at jeg hadde gjort tabben å glemme å putte buksa til lillebror opp i støvlene hans, så han var våt til knærne. Vi gikk fremover for å finne riktig koordinat. Men den flotte TomTomen, som får oss til ukjente adresser, var ikke like nyttig når man gikk med den i hånda. Den slet med å gi oss korrekte data ved små forandringer. Jeg tror man må bevege seg mange hundre meter før den slår til. Og det er litt upassende i den situasjonen vi befant oss i. Men etter noen runder frem og tilbake på dette punktet så fant jeg ut at det gikk en traktorvei som førte fra gården vi hadde snudd ved, og inn i skogen. Vi fulgte denne innover i skogen, og plutselig så vi noen store steiner som stod i sirkel. Dette stedet kalles Gunnarstorp (ett minnesmerke over liv og død). Vi visste at «cachen» skulle ligge under en stor stein. Og det er nok av store steiner der, skal jeg si deg. Vi leita rundt i lang tid. Men jeg begynte å bli motløs, lillebror kom med utallige argumenter på at vi måtte gå, så jeg fant ut at jeg måtte bruke ett hjelpemiddel: Ring en venn. Jeg ringte min kusine som har drevet med dette lengre enn meg, og som jeg håpet hadde vært her før. Hun hadde det! Og det var jeg glad for. Hun ga meg noen gode hint, og da fant dattera mi «cachen» under en stein. Den lå i plastpose, så hun var sikker på at dette ikke kunne være en «cach». Men husk igjen, dette var vår første «cache». Der lå det en del ting. For i Geocaching så skal man ved visse «cacher» bytte ting. Lillebror plukket ut en ting, en USB-kabel (!) og storesøster puttet opp i ett pynteskjell. Vi signerte loggen og puttet hele «cachen» tilbake der vi fant den.
Så var det bare å tusle tilbake til bilen. Denne gangen gikk vi ned til traktorveien og fulgte den tilbake til bilen. Da vi kom inn i bilen måtte lillebror ta av seg buksa, for han var blitt våt til langt opp på lårene, og de andre to kledde også litt av seg, for å tørke seg litt. Vi kjørte videre til andre «cacher». Disse går jeg ikke like i detalj på, for det var ikke mye som skjedde. Men jeg kan avslutte med å si at vi var på seks steder, og fant fire «cacher». Det går rykter om at den ene vi ikke fant er borte, så jeg er ikke helt håpløs til å lete.
Det kommer nok flere rapporter fra våre turer etterhvert som vi opplever spennende ting.
