Underveisvurdering

Jeg må bare begynne med å si: «Tusen takk til alle dere som har lest, likt, kommentert og delt det jeg har skrevet den siste uka! Det har gitt meg så mye inspirasjon, og en større følelse av forpliktelse til å gjennomføre den endringen jeg har startet!»

En ny arbeidsuke er over, og med det en uke på treningssenteret. Jeg har denne uka også avsluttet med pt-time. Når jeg er inne på fredager er det veiing før det er trening. Så med stor spenning gikk jeg på vekta. Ville jeg i dag nå det store delmålet, eller kommer det til å ta lengre tid? Så det var med litt spenning jeg gikk på vekta. PT Salvesen ville gjøre det ekstra spennende og la et visittkort over displayet slik at jeg ikke skulle se resultatet med en gang. Men så tok det så lang tid før vekta var ferdig med å kalkulere at han måtte sjekke hva som skjedde, og da så vi resultatet sammen. 10,3 kg ned på 15 uker! Jeg er strålende fornøyd! Og i dag var den godeste PT’en fornøyd med mitt smil også 🙂 Han har syntes at jeg har holdt litt igjen på feiring ved fremgang. Men i dag hadde jeg nok danset av glede, hadde jeg kunne danse. Neste delmål er tosifret vekt. Og det tar forhåpentligvis ikke alt for lang tid. Og et ønskemål før jul er å passe en kjole jeg kjøpte for mange år siden. Det er en svart fotsid kjole, som hadde vært artig å kunne bruke til jul i år.

Så over til treningen. For her skjer det ting som jeg ikke skulle skje, og det fort. Jeg har begynt å ta rumenske markløft. Forrige fredag var jeg helt imponert over meg selv som klarte å ta 50 kg. For jeg har ikke løftet en vekstang før jeg begynte med PT. På onsdag la han på nye vekter når jeg holdt på med markløft. Og i dag la han på enda mer. Så jeg endte med 62,5 kg i dag! Jeg blir jo helt gira. Jeg forstår at folk blir litt hekta på styrketrening. For det er morsommere enn tredemølle og crosstrainer. En aktivitet jeg ikke er fullt så glad i er å jobbe med tau. Men det er mest for at jeg blir så fort tom for krefter og pust. Når jeg har sett på «The biggest looser» og de har stått der og slått med de tjukke tauene så har jeg tenkt at det ser tungt ut. Og det er det! Jeg bruker bare et tau, for korsryggen min likte ikke når jeg stod med et i hver hånd. Men så for å gjøre det litt mer variert så er det en omgang med «pisking» med tauet, og en omgang hvor jeg skal dra PT Salvesen mot meg, og under denne øvelsen minnes jeg litt hvorfor jeg tenkte på ham som personlig torturist 🙂 Men når han skryter av at jeg får til ting så er det ute av hodet igjen. For jeg er ganske grei sånn, litt skryt og jeg smiler og kjører på.

På vei hjem fra trening i dag satt jeg og tenkte på hva i all verden det er som gjør at jeg har klart å øke så mange kg på markløften. Er det frykten for at det skal gjøre vondt i ryggen som gjorde at jeg holdt igjen forrige uke, er det bare en enorm styrkeendring eller er det rett og slett at mine muskler får så god hvile mellom treningene at de kan jobbe skikkelig igjen. Nei, det siste er bare tull og tøys, det vet jeg. Men det var en morsom tanke. Uansett hva som ligger bak er det gøy å tøye nye grenser. Og når jeg i tillegg klarer å passere hvor mye folk jeg kjenner tar i vekt blir jeg bare mer motivert.

I mange år har jeg slitt med kontormuskler, som jeg kaller det. Stiv nakke og smerter i skuldre og øvre del av ryggen. I tillegg får jeg til tider vondt i «strikkemusklene». Det viser seg at «strikkemusklene» egentlig heter brystmuskler, og hovedgrunnen til at jeg får vondt der er at både når jeg sitter ved tastaturet og med strikkepinner så samler jeg armene forran meg og dermed drar musklene seg sammen og der blir de gjerne stående og jobbe en god stund. Det er ikke rart de blir stramme og vonde. I vinter var det så ille at når jeg lot venstrearmen henge fritt ned langs siden så kjentes det ut som om den skulle rives løs fra kragebenet. Da ble det en runde hos naprapaten. Men nå blir disse musklene, og «motmusklene» trent. De får jevnlig arbeidsbelastning og bevegelse. En av måtene jeg merker dette på er at de første ukene etter at jeg hadde vært på trening så orket jeg ikke strikke mer enn få minutter av gangen. Og nå klarer jeg å slappe bedre av når jeg strikker, så musklene spenner seg nok ikke like mye.

I morgen er det helg, og denne helga blir ingen ligge-på-sofaen-hele-dagen helg. I morgen skal vi opp til min bror og hans familie, der skal jeg hjelpe til som banemannskap på agility-banen. Og på søndag skal de arrangere hundeløp. Whippetsprint, kalles det. Det er whippeter som løper etter en fille som dras av en motor. Akkurat distansen er jeg ikke sikker på, men det er vel noen hundre meter. Og der vil min oppgave, sammen med en annen, å trekke lina med filla tilbake til start etter hvert løp. Med 50 påmeldte hunder, og noen løp hver så blir det litt sykling. Det er heldigvis el-sykkel. Men jeg har ikke syklet mer enn en tur i sommer. Så jeg får vel ta med geleputa til sykkelsetet, hvis jeg skal klare å sitte der en stund.

Med dette ønsker jeg dere alle en god helg!

Trening som ikke gir muskelvekst

Da jeg la ut innlegget om at jeg er i gang med trening sammen med min PT Stein Ove Salvesen fikk jeg utrolig mye gode kommentarer. Både på tidslinjen på Facebook, på Messenger og til og med på sms. Bare støttende kommentarer. Og fra personer jeg ikke har mye kontakt med. Jeg er ganske forundret. For det samme skjedde i 2011 da jeg også skrevet langt blogginnlegg. Det var også for å lufte tankene og kanskje en eller to ville ha intresse av å lese det. Og det tok helt av! Men det var en mer spesiell historie. Hvis du ble nysgjerrig kan du lese om det her, for jeg vil tilbake til nåtiden.

I går var jeg innom hovedkontoret på jobben, på Hvalstad nær Asker. Og jeg visste at flere av mine kolleger hadde lest hva jeg skrev, for de har kommentert og likt innlegget. Men at opp til flere har sagt til meg at det jeg skrev har fått dem til å tenke at de må ta tak i sine vaner, og komme i gang med trening igjen de også er ganske ufattelig for meg. Aldri i verden om jeg noen gang skulle sett for meg at mine fysiske aktiviteter skulle danne grunnlag for andres inspirasjon til trening. Min gode PT sa at jeg nå ble et eksempel, og til det flirte jeg litt inn i meg, og sa at det kunne jeg vel leve med. Så da får jeg ta det til meg som inspirasjon for å stå på videre.

I dag har jeg også trent, men denne gangen er det ikke rygg-, mage-, eller armmuskler. Det er viljestyrken. Den må også trenes i denne prosessen. Det har vært noen små fristelser som jeg har møtt, men jeg har klart å styre unna.

Som bakgrunn må jeg fortelle at i går dro jeg hjemmefra kl 06.00 og var hjemme igjen ca 20.00. Det var nesten full dag med kundebesøk og tur innom kontoret for fotografering og gjennomgang av saker med kunder. Så bar det hjemover, og som el-bilist måtte jeg ha en ladestopp, da det ikke hadde vært ledige ladere ved kontoret. Jeg benyttet den tiden til å snakke med yngstedattera i telefon. Så det var vel anvendt tid. På vei tilbake til Sarpsborg var jeg en snartur innom en butikk for å returnere to tights jeg hadde kjøpt som var for store (!), og et stopp hos mamma for å lete gjennom bokser på hennes garasjeloft etter en bok min eldste datter trenger. Og gårsdagen gikk mye greiere enn jeg ville trodd.

Men i dag er jeg sliten. Det kommer ofte både en og to dager etter en slik økt. Så da jeg skulle ut av huset i dag for å gjøre noen ærender var både kropp og sjel, kanskje særlig sjel sliten. Mitt første ærend var å poste brev til begge mine døtre. Når de bor langt hjemmefra og trenger ting herfra er det jo sånn det må bli. På vei inn til Post i butikk på den lokale Coop Extra må jeg passere en smultringsselger. Lukten av ferske smultringer går rett i magen. Og jeg formelig kjenner hvor godt det hadde gjort for alt om jeg bare spiste noen nystekte smultringer. Heldigvis så rister jeg tanken ut av hodet og går inn og poster det jeg skal, og går bestemt forbi smultringvogna på vei ut.

Så kjørte jeg bilen til service. Verkstedet ligger ikke så veldig langt unna et kjøpesenter, så jeg hadde bestemt meg for at jeg kunne gå der mens jeg ventet. Og det er jo greit nok, hvis jeg bare hadde noe fornuftig å gjøre der. For når jeg blir sånn som jeg er i dag bør jeg ikke slippes løs med bankkort hvor som helst. Og et sted med bakeri, isbar og andre spisesteder skaper enda flere fristelser. Jeg unngikk hobbybutikken, for jeg trenger virkelig ikke mer garn eller flere strikkeprosjekt akkurat nå. Og jeg skal i alle fall ikke begynne med en ny hobby. Jeg var en snartur innom bokhandlene, for eldstedattera ser etter noe skjønnlitteratur, så jeg skulle se hva de hadde her. Der kom jeg ut med en av de bøkene hun trenger, men ikke noe tull som jeg «bare må ha».

Etter en stund så kom det til at jeg måtte spise. Jeg hadde ikke vært flink å lage meg mat som jeg hadde med. Så da endte jeg opp med en kyllingsalat. Det var en del fristelser å velge mellom, men jeg klarte å holde hodet kaldt. Det ble ikke noe dessert, eller annet som ikke står på matplanen min.

Konklusjonen er at i dag, på tross av at jeg er ganske sliten mentalt har jeg klart å vise noe styrke likevel. Og det er også fremgang.

Opp og frem, eller…?

Det er fredag. Jeg har inntatt godstolen, lent ryggen bakover og fått beina høyt. Deilig! En ganske rolig helg ligger foran meg. Men før jeg tok helg hadde jeg litt jobb. Noen oppgaver som krevde mer tankegang og komplisert tenking enn andre. Og hodet var ikke superraskt, men jeg kom gjennom dagen. Så ble det en rask lunsj for å være klar for trening. Og det er grunnen til at jeg nå vil dele noen ord.

I vår begynte min kjære på treningsstudio. Det er noen år siden sist, og i mitt hode var det ikke aktuelt å begynne igjen nå. I vinter har kropp og hode vært ganske lite samarbeidsvillige, så atter en gang å betale for et lite brukt medlemsskap var jeg ikke interessert i. Så min kjære gikk alene på trening noen ganger i uka, i noen uker. Med jevnlig «masing» om at jeg burde bli med. Så en dag fant jeg motivasjonen til å prøve og gjøre noe med denne råtne kroppen. Jeg har jo en del år igjen i denne kroppen, håper jeg. Gikk en halv time til tre kvarter på elipsemaskinen (crosstrainer), og så en liten runde på treningsapparatene. Frivekter, kettlebells og liknende var helt uaktuelt. Det er jo for de som kan trene. Jeg passet også på at jeg ikke pushet for hardt på belastningen på apparatene så jeg ikke skulle ende opp med vonde ledd.

Etter noen treningsøkter fant jeg ut at jeg skulle spørre om veiledningstime. For med mine 40+ kg i overvekt er det greit å få litt innspill på hvordan jeg bør trene. Vi startet veiledningstimen med prat om hva jeg ønsket å oppnå, og hva jeg har gjort før. Ønskene var, og er, vektnedgang, en kropp som fungerer bedre og bedre helse. Tidligere har jeg gått på treningsstudio med egentrening og noe saltrening og jeg har prøvd Grete Roede, Viktväktarna, Ketolysedietten, generell lavkarbo, Herbalife og diverse rensekurer. Jeg har gått ned av noen av diettene, men det har ikke holdt seg der nede. Men jeg har ikke hatt kjempegod fremgang på treningen. Det har gått sakte fremover. Og som jeg har skrevet i tidligere blogginnlegg er tålmodighet IKKE min sterkeste egenskap. Så da blir jeg lett desillusjonert.

9. juni 2017

9. juni 2017

Jeg har aldri drevet med organisert idrett, ett år eller to spilte jeg litt fotball med en gjeng ungdommer i Trondheim. Mne det er det eneste. Men som tenåring/ung voksen gikk jeg mye. Jeg elsket å gå turer, og når jeg flyttet hjemmefra hadde jeg ikke bil og gikk alle mulig steder. Kondisen var god, og farta også. Men etter noen barnefødsler med påfølgende barselsdepresjoner og diverse medisinbruk som stimulerte vektoppgang har kiloene satt seg godt på kroppen.

Så tilbake til i sommer. Jeg satt på kontoret på treningsstudioet og snakket med Stein Ove Salvesen, leder for stedet og personlig trener. Så jeg var sikker på at han måtte ha noen gode råd. Vi snakket om kosthold og trening. Balansen i hverdagen og det at man kan unne seg en kosedag, men kun én. Han veide meg, med kroppsanalyse, og han gadd ikke snakke om BMI, men så på magefettet. Dette fettet som kan gjøre så mye skade. Og det kom ikke som noe sjokk at det var alt for høy prosentandel fett der. Og med mye diabetes 2 i familien bør jeg jo tenke på hva jeg kan gjøre for å unngå det. For foreløpig er mine blodverdier helt fine, på tross av kroppen. Men det varer nok ikke evig.

I løpet av samtalen spør han om jeg har vurdert personlig trener noen gang. Og til det er svaret at de gangene jeg har tenkt på det svarte jeg litt uklart. For tidligere har svaret til meg selv vært: «Nei, det kan da umulig være verdt pengene» hvis jeg har lurt på om jeg skulle prøvd det. Faktisk så hadde min kjære snakket om det da jeg endelig begynte å trene. Om jeg skulle ta noen timer, sånn for å komme i gang. Så etter litt om og men, og frem og tilbake bestemte jeg meg for å prøve 10 timer. Jeg regnet på det og fant ut at det var ikke så stor forskjell fra å gå på Grete Roede kurs og her ville jeg bli tvunget til å trene, ikke bare endre kosthold. Og det er en livsstilendring jeg er ute etter.

Med skrekkblandet entusiasme møtte jeg opp til første time. Da var det ikke snakk om aparattrening. Det var rett på kettlebells, slynge og frivekter. Det var knebøy, som jeg nesten ikke fikk til. Jeg slet helt utrolig mye med å gjennomføre dem. Det samme med utfall. Konklusjonen der er at det var godt grunnlag for forbedringer i benmuskulaturen. For et år siden slet jeg veldig med vondt i nakke og skulder. Dette plagde meg ikke da jeg begynte å trene, men når jeg fikk beskjed om å løfte frivektene over hodet i «Arnold press» ble jeg skeptisk. Jeg så for meg at telefon til naprapaten ble nødvendig dagen etter.

Da timen var ferdig var det så vidt jeg greide å gå ned trappa utenfor treningsstudioet. Og den har fire trinn! Bena var gele og kroppen totalt tømt for energi. Og tanken på at PT egentlig står for personlig torturist syntes mer logisk enn personlig trener.

 

Sommeren er jo ferietid. Og jeg har vært en del på reise, og da er det ikke alltid like greit å holde seg til en matplan og et treningsprogram. Men jeg gjorde mitt beste, og vi hadde planlagt neste pt-time etter hver ferie i forkant. Så da jeg kom jeg fra ferien, totalt demotivert og uten tro på at noe kan hjelpe for å bedre kropp eller hodet var det utrolig greit å ha en time jeg måtte gå på. For hvor dumt er det ikke å ringe for å melde avbud på treningstime når både han og jeg vet at jeg virkelig trenger den økta? Og det ble en fin økt. Jeg hadde ikke den store spruten i musklene og motivasjonen kom ikke helt på plass i løpet av timen, men tankene snudde litt.

Det har vært flere tunge dager i løpet av sommeren, som de av dere som har lest her tidligere vet så går det trått i perioder. Og når psyken knekker litt så påvirker det så mye. Så det har vært dager da jeg har grått mine modige tårer både før, under og etter en økt. Men heldigvis er Stein Ove Salvesen en mann med forståelse for slikt. Han er god på å tilpasse trykket i treninga til formen. Så når jeg er så sårbar er det ikke så store forventnnger og så hardt press som på gode dager. Og det er utrolig godt. Derfor tenker jeg ikke lenger personlig torturist, men personlig trener. For han heier på meg! Og ikke bare meg. Han snakker stadig om andre som gjør en innsats for å bedre livet sitt, om det er livstilsendring på samme måte som meg, eller rehabilitering så blir han gira når vi gir det vi har. Og denne entusiasmen og forståelsen han viser gjør at jeg møter opp på trening selv om jeg syns livet er tungt og dritt. Selv om det har resultert i ettermiddag og kvelder på sofaen, fordi jeg har blitt helt tappet for energi resten av dagen.

Så lurer du kanskje på om jeg har merket noe forskjell. Og det har jeg. Noen eksempler::

  • I dag tok jeg 50 kg i markløft, i juni klarte jeg knapt knebøy
  • Jeg har nesten doblet tyngden på vektene ved Arnold press
  • Jeg legger på mye mer tyngde når jeg trener apparattrening alene
  • Jeg har gått inn et hakk på beltet, og i går savnet jeg et til innenfor
  • Jeg kan ligge på ryggen uten å få pustestans
  • Jeg klarte å bære flyttelass opp tre etasjer non-stop i 2,5 timer

Fredager er min veiedag. Da jeg gikk på vekta til Stein Ove i dag visste jeg at den viste mindre enn forrige uke, for jeg veier meg hjemme også. Men at den skulle vise at jeg har gått ned ca to kg på en uke hadde jeg ikke trodd! Denne uka har jeg vært veldig nøye på å følge hans matplan, og trene godt. Jeg har også hatt litt lengre turer med bikkja enn hva jeg har gjort det siste året. Og det viser at vi er i ferd med å finne balansen for meg. For siden jeg begynte hos ham i juni har jeg gått ned 8 kg. Så det har vært uker der det nesten ikke har beveget seg, og til og med gått opp. Så helt utrolig flott å kunne se skikkelig fremgang. Og for dere som ikke liker så mye vektnedgang på en uke: han (vi) satser ikke på å gjøre dette hver uke. Men det er nok heller resultat av noen små justeringer vi har gjort denne uka, og at de har fungert. Så nå gleder jeg meg til veiing neste uke også.