Half-and-half, surf-and-turf eller noe annet

For et døgn siden parkerte vi heldigvis bilen helt oppe ved hytta (til Vitari) på Lykkja. Turen i seg selv var veldig rolig. Med el-bil ble det to rene ladestopp, og så en kombinert med matinnkjøp nede på Ulsåk før vi skulle opp alle bakkene til Lykkja. På et tidspunkt mellom Gulsvik og Ulsåk fikk jeg litt rekkeviddeangst, for bakkene opp fra Gol krevde sitt av et enkelt Leaf-batteri. Men vi ankom Ulsåk med hele 4 % strøm igjen. Og etter en rolig runde på butikken var det over 80 % på batteriet da vi kom ut igjen.

Opp bakkene til Lykkja gikk det helt fint, ikke skremmende veigrep eller batteriforbruk. Vi hadde også kommet så pass tidlig i gang at det kun så vidt var begynt å skumre da vi så avkjørselen til hytta. Og eldstedattera og jeg snakket om hvor deilig det var å komme frem før det ble mørkt. Nå gjenstod bare den siste lille bakken opp til vår hytte. Det er kanskje 100-150 meter opp til vår hytte. Jeg kjørte inn med godt mot. Og merket at det var litt glatt, men det hadde jeg regnet med. Så begynte vi skikkelig å spinne. Det blinket som et juletre i dashbordet av alle mulige varselslys. Så jeg hugg inn bremsen, for jeg skjønte raskt at jeg kom ikke til å komme opp. Og akkurat da ønsket jeg meg piggdekk, eller kjettinger. Det ønsket kom til å forsterke seg i løpet av den neste halve timen. For jeg måtte jo få bilen ned bakken igjen. Om ikke annet så for å finne et bra sted å parkere den. Så jeg løsnet forsiktig på bremsen og lot bilen rulle sakte bakover. Jeg merket at å navigere på snøveier, i skumring, med høy puls, ryggende på en automatgiret bil var ikke det jeg føler meg mest komfortabel med. Og når bilen plutselig begynte å skli og skrense nedover bakken, baklengs satt panikken ganske løst. All teori om at man ikke skal ratte for mye, eller tråkke bremsen helt inn føltes helt feil. Jeg fikk heldigvis stoppet bilen før den stod helt på tvers av veien. Og det uten at noen barn, eller mor, tok til tårene. Så rettet jeg bilen forsiktig opp og slapp veldig forsiktig på bremsen igjen. Noen småglipp kom det fremdeles, på tross av at bilen beveget seg så sakte at det meste som lever kan klare å bevege seg raskere enn vi kjørte.

Vel nede igjen bestemte jeg meg for å prøve igjen. Jeg hadde nå følt litt på hvordan veien opp var, og sa til ungene at dersom jeg ikke kom helt opp til hytta vår skulle jeg parkere foran hytta nedenfor, så kunne vi bære med oss ting de meterne. Vi endte opp ved den hytta. For jeg merket at veigrepet var dårlig da jeg kom opp til den. Så for å redusere stress på både sjåfør og passasjerer parkerte jeg bilen og vi gikk opp til hytta.

Bikkja var spesielt glad for å komme seg ut for å løpe litt. Og var klar for å gå inn i nabohytta. Hun var ikke helt enig i at vi skulle gå opp bakken. Men da vi andre begynte å gå kom hun løpende etter. Det var ikke så lett for en som går på fire å holde seg på beina hele tiden heller. Så både to- og firbeinte beveget seg forsiktig langs den glatte vegen. Her er det nemlig snakk om tettpakket snø som har opplevd litt mildvær, for så å fryse på igjen. Og så et lite melisstrø på toppen. Så glatt og fint, med andre ord.

Ungene og bikkja gikk inn i hytta, og jeg gikk tilbake til bilen for å bære opp bagasje. Én erfaring jeg gjorde meg er at joggesko er ikke nødvendigvis de skoene med best grep på glatt føre. Men jeg kom meg opp og ned flere ganger uten å falle. Etter å ha tømt ut de tyngste tingene fant jeg ut at jeg ville prøve en gang til for å se om jeg kunne få bilen helt opp. Jeg hadde allerede snakket med min kjære som kom litt senere med bensinbilen, og vi var enige om at dersom jeg ikke kom meg opp så skulle han se om han kunne få tak i kjetting eller liknende så vi kunne få kjørt helt opp.

Jeg bestemte meg for å strø litt før siste forsøk. Jeg begynte med å strø foran hyttedøra og på parkeringsplassen der. Så strødde jeg en sti foran meg, slik at jeg kunne gå på strødd vei hele tiden. Jeg holdt på helt til jeg hadde fått lagt grus helt ned til der jeg spant og skrenset på første forsøk. Så gikk jeg ned til bilen, rygget forsiktig bakover. Og der i bakken glapp jeg virkelig taket, bilen bare skled bakover og svingte fra side til side. Mot alt jeg har lært så hogg jeg bremsen inn helt til bunn. Heldigvis stoppet bilen før den kjørte i grøfta. Men det var ikke langt unna at den stod helt på tvers av veien. Jeg var veldig glad for at ungene ikke satt i bilen akkurat da. For jeg var sikker på at jeg kom til å skli helt ned bakken og over veien og ned i grøfta. Jeg ba en bønn om at jeg måtte komme trygt ned til veien igjen og gjerne helt opp til hytta også. Jeg kom trygt ned til veien, hvor jeg pustet lettet ut. Og så var det bare å rygge langt nok tilbake til at jeg ville få god nok fart til å komme meg opp. Igjen sendte jeg en bønn oppover og trakk pusten dypt før jeg med fast grep om rattet tråkket bestemt på gasspedalen og satt fart opp bakken hvor jeg siktet på de deler av veien som ikke var kjørt ekstra glatte. Og i det jeg var i ferd med å miste veigrepet kunne jeg svinge inn til høyre og ned til hytta. Da skal jeg love deg at det var ei som var fornøyd.

I løpet av hele hendelsen var jeg flere ganger takknemlig for at jeg har trent litt siden sist vi var her. Da var vi her på sommeren og det var ikke noe problemer med føret. Bakken som jeg nevnte er ikke veldig lang, men den er litt bratt. Og i går da jeg gikk opp og ned denne for å bære bagasje merket jeg igjen at kroppen ikke blir så fort sliten. Jeg fikk ikke melkesyre i beina, og jeg ble ikke spesielt andpusten. For jeg har vært litt spent på hvordan jeg ville håndtere denne bakken nå. Tidligere har det nemlig vært en bøyg med tanke på å gå tur. Fordi jeg visste at når jeg kom tilbake måtte jeg opp denne bakken. Og da ble beina gjerne gele og pusten brukte lang tid på å bli normal igjen.

I kveld har jeg gått denne bakken opp og ned to ganger. Jeg og yngstedattera skulle lufte bikkja. Men dattera mi var så uheldig å falle på isen, så hun måtte følges opp igjen. Og bikkja var ikke ferdig med sitt ærend, så da måtte jeg ned igjen. Da vi kom til bunnen av bakken gjorde bikkja sitt og vi snudde for å gå hjem igjen. Det ble da andre turen oppover på få minutter. Men selv om jeg gikk litt ekstra på den siste turen kjente jeg ikke antydning til melkesyre i beina og pusten var ikke spesielt anstrengt. Og innen jeg hadde fått av jakke og sko var pusten helt normal.

Når det kommer til mat er strategien i jula litt så som så. Er det matplanen til PT Salvesen, eller er det «vanlig» mat? Foreløpig har jeg prøvd å holde meg mest til matplanen. Men ikke like slavisk som hjemme. Så det blir kanskje litt half-and-half. Så må jeg kanskje heller hive meg med ungene i lek i snøen, eller gå en skikkelig tur med bikkja i dagslyset. Jeg har også med meg treningsstrikker, så jeg kan godt få gjort en liten treningsøkt.

Uansett, så skal jeg kose meg med måte i jula, men kose meg, det skal jeg!

En (kj)ærlig julehilsen

Da er den tiden på året her hvor vi sender hverandre ønsker om god jul og godt nytt år. Det kommer på Facebook, Messenger, mail og av til og med i postkassen en sjelden gang. Og her kommer det en hilsen fra meg og mine også.

Kjærlig hilsen oss!

I løpet av det siste året har eldstedattera flyttet fra Halden til Levanger, hvor hun studerer til barneskolelærer på Nord Universitet. Med tanke på at hun er født i trønderhovedstaden er jo hun på en måte tilbake til røttene sine. Hun syns det er en koselig by, og trives med å bo nærmere bestefar og onkel. Det har også vært stas å være i praksis og få jobbe med elever.

Datter nummer to er avgangselev på Tyrifjord videregående skole, og med det kommer våren med en spennende russetid. Hun koser seg på internatet og har et rikt sosialt liv der. Det er nesten så hun ikke har tid til å komme hjem.

Lillebror går i 6. klasse på barneskolen. Han har prøvd seg på kodeklubb, og litt koding hjemme. Ellers går dagene hans med til lekser og kontakt med venner.

Min kjære jobber fremdeles i barnehage i Moss. Han byttet avdeling etter sommeren, så nå som han er på stor avdeling er det ikke så mye bleieskift og barna er mer selvstendige.

Jeg selv jobber også på samme sted som tidligere. Det er en spennende jobb, det kommer ny programvare med jevne mellomrom som jeg får gleden av å sette meg inn i. Og jeg har veldig hyggelige kolleger. Jeg koser meg med håndarbeid på kveldene, og rett som det er stikker jeg innom treningssenteret.

Bikkja og katten har det som de pleier. Får de mat, vann og kos er det stort sett fornøyde.

Og med dette vil vi ønske dere en riktig God jul og et Godt nytt år!

Nei, det er vel ikke helt sånn hverdagen er, jeg prøver på nytt.

Ærlig hilsen oss!

Så er det den tiden på året hvor jeg sender ut julehilsen, vel å si at det er den tid på året er vel å dra sannheten litt langt. Den tid i tiåret er kanskje mer korrekt. Jeg husker sist vi prøvde å ta bilder til julekort. Det er vel sikkert fem år siden, men de ble ikke brukt en gang. Så det sier litt om hvor mye julekort jeg har send i det siste. Men i år tenkte jeg at jeg skulle lage en koselig julehilsen og fortelle glanshistorien i familien Haugviks liv. Så jeg spurte om ikke alle kunne ta en selfie med julefilter, så kunne vi lage en julecollage av det. Vi bor jo så langt fra hverandre nå. Men det var utrolig dårlig respons på det ønsket, så det ble en selfie av meg og han som fremdeles hører litt på mammaen sin.

Familieoppsummering

Eldstedattera, som flyttet til Halden for ett år siden, har erfart at etter å leve som tilkallingsvikar kan det være fint med en utdannelse og fast jobb. Hun har jobbet som vikar på grunnskole, SFO og barnehage. Dette har hjulpet henne til å se at å jobbe med barn er gøy. Hun har vært speiderleder i noen år, men nå har hun gjort dette mer og syns det ser spennende ut. Så i august flyttet hun til Levanger. Flyttelasset kjørte mor opp sammen med henne. Og hun lovet at hun ikke skulle flytte igjen på fem år. For en lærerutdanning i dag er femårig. Når det hadde gått noen måneder så kom alvoret over henne med at det er en ganske lang utdannelse. Og mye teori. Det er kanskje ikke helt det hun har lyst til. Så nå har hun bestemt seg for et års permisjon mens hun flytter hjem til mormor for å jobbe og tenke litt. 

I den sammenheng får mormoren god anledning til å lære om miljøvern og resirkulering. For det er noe hun brenner for. Så mye at jeg får nesten dårlig samvittighet hvis jeg gjør noe som ikke er helt innenfor hennes idealer. Men så for å være litt gjennomført, så fikk ikke hun adventskalender av oss, slik som småsøsknene. Jeg ga heller penger til WWF og den jobben de gjør for tigere.

Minstedattera, som går i tredje på videregående er også preget av at voksenlivet trykker seg innpå. Med avsluttende eksamener i alle fag og valg for videre studier. Til tider kan det bli litt folksomt å bo på internat og da er det greit å kunne ta en telefon til mamma og lette på trykket. Hun er i full gang med julens russeknuter og har alltid noen ting hun styrer med. Det som kanskje stresser henne mest er hva hun skal gjøre til høsten. For hun har noen krav til hvordan ting skal bli. Hvilke venner som skal hvor, hvordan meninghetslivet er i byen, hvor kjæresten skal og så kommer med hvem og hvordan hun skal bo. Så de siste månedene har det vekslet mellom Bergen, Trondheim, Bergen, hvor som helst, men IKKE Oslo.

Hun synger i skolekor og Sananina, samt er med i forskjellige allsanggrupper på skolen. Og hun er nok skremmende lik sin mor på noen områder, så ønsket om å være med på det meste er fremtredende. Men i tillegg har hun et større krav til seg selv når det gjelder karakterer. Så hun skal rekke alt hun ønsker sosialt samtidig som hun skal gjøre det bra på skolen. Det kan være slitsomt. Så hun ser nok frem til juleferie.

Lillebror er for tiden nesten som et enebarn å regne. Med bare ham som barn som bor fast hjemme blir det sånn. Han er flink på skolen, men som mange barn i hans alder ikke like glad i å gjøre lekser hver dag. Han er veldig pratesyk og elsker å tulle, noe som medfører litt hastsverk ut av døra om morgenen. Men han pleier å rekke skolebussen. Skulle han ikke gjøre det er som regel mor hjemme til han har gått så hun kan stoppe innom skolen med ham på vei ut.

På ettermiddagene går det alt for mye tid bort til pc-spill. En av hans bestevenner flyttet i sommer til Svalbard, så nå er det nesten daglig kontakt via Skype og spillsamfunn. De er ofte flere venner som spiller, kjefter, roper og ler så det til tider går litt rundt i hodet på både mor og far.

Min kjære jobber fremdeles i Trollskogen naturbarnehage. Han er veldig glad for at han jobber i en barnehage hvor de er så mye ute. Det som kanskje til tider kan være slitsomt er å jobbe på en kvinnedominert arbeidsplass. Og det kan sikkert være litt slitsomt. Vi kvinner er jo ikke akkurat kjent for å være de enkleste å være rundt. Noe med humørsvingninger og skravling og slikt. Men sånn er det bare 😉

På fritiden tilbringer han også alt for mye tid foran pc’en. Men han multitasker litt mer enn sønnen. Han kan gjerne se på fotballkamp (en eller to), en stream fra en som spiller og så kanskje til og med spille litt selv. Jeg blir sliten i hodet av bare å tenke på så mange detaljer på en gang. Det er jo som å se fire filmer på en gang.

Så var det meg. Jeg har i løpet av det siste året vært nødt til å trappe ned jobbing til 40%. Dette håper jeg skal fungere, slik at jeg kommer meg gjennom en vinter uten for lange og tunge nedturer. For i de periodene spiser jeg alt for mye drittmat. Og det har jo i løpet av litt tid medført 40+ kg de siste tyve år. Noe som jeg i år har begynt å kjempe mot. Jeg har skrevet masse om det her på bloggen. Og det har skjedd en endring. Men ikke noe så revolusjonerende at huset i dag er nyvasket og julepyntet. De syv slag er ikke bakt, og julekort er det snart 10 år siden jeg sendte ut sist. Huset mitt ser ut som et litt typisk hus hvor mor ikke makter å gjøre det husarbeidet hun burde og far heller ikke gjør det mor burde. Og i dette huset skal jeg nå være vertinne frem til 5. januar. Sosialt sett er det veldig koselig. Men min vertinnesans sliter veldig.

Julegavene er snart ferdig handlet. Det er en eller to som gjenstår. Og det samme gjelder julematen. Planen om å ha laget en ukesmeny forsvant sammen med det lille overskuddet jeg hadde samlet. Så da blir det litt mer jobb for å koordinere mat til én vegetarianer (gjerne veganer), én med melkeallergi, én litt kresen og så de andre som spiser stort sett hva som helst. Og til nyttår kan vi slenge på én med cøliaki. I fjor hadde jeg faktisk en oversikt over hva vi skulle ha, og jeg lagde noe på forhånd. Men der er jeg ikke i år. Heldigvis er butikkene åpne noen dager til. Men i morgen drar vi på hytta (til jobben), så det føles som om julaften er her nå. Og godt er det, for her er energien totalt utbrukt. Jeg ble til og med sendt hjem fra treningen i dag, for PT Salvesen mente at jeg ikke var brukandes til noe 🙂

Jeg skjønner godt hvorfor det heter «som julekvelden på kjerringa»!

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva «alle andre» orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Deilig er jorden!

I alt stress som både adventstid og min jobb, som har økt arbeidsmengde rundt årsslutt, medfører så finnes det momenter i denne tiden som gir bare glede. En av disse er de rundene jeg får være med i musikkgruppen i min lokale menighet. Vi øver inn sanger vi spiller til jul. For en uke siden hadde vi et adventsprogram hvor vi hadde fokus på sang og musikk fra flere forskjellige land. Det var solosang, duetter, barne- og voksenkor, klokkekor, fiolinspill, orgelmusikk og fellessang. Selv er jeg med i klokkekoret og i instrumentgruppen som spiller til allsangen. Jeg veksler på å spille trompet og flygelhorn.Flygelhorn og trompet

Det er dager i november og desember jeg tenker at i dag har jeg virkelig ikke lyst eller energi til å reise på øvelse. Men det ender som oftest med at jeg gjør det likevel. Og jeg har alltid glede av øvelsene. Jeg pleier å kalle oss for hobbymusikanter. Bortsett fra de som trakterer flygel og orgel. De øver og spiller på et litt mer avansert nivå enn oss andre. Det er pianisten som organiserer oss. En tålmodig og utrolig positiv og oppmuntrende person. Hun finner noter, fikser arrangement til sangene og øver med oss. Og hun har presentert arrangementet til «Deilig er jorden» som vi har spilt i kirken til jul flere år på rad nå. Og jeg må si at når jeg nå hører «Deilig er jorden» andre steder nå så savner jeg overstemmene våre. Jeg har gleden av å ha overstemme med trompeten på andre vers hos oss, og min kjære kusine spiller overstemmen på tverrfløyte på siste vers.

Jeg har flere ganger tenkt at noen burde ta det opp, så vi som spiller kan høre hvordan det faktisk høres ut, for trompeten er så dominerende i vår gruppe så jeg vet jo ikke hva andre hører. I dag la jeg mobilen i stolen min med igangsatt opptak da vi skulle avslutte gudstjenesten med denne sangen. Og det vil jeg dele med dere her.

Opptaket er ikke lydmessig den aller beste kvalitet da det er tatt opp med mobil, ganske nærme musikerne. Og husk at alle utenom organisten øver heller sporadisk, så vi er veldig stolt av at vi faktisk får til dette.

Og GOD JUL til deg!

Adventsblues

Det er én uke igjen av november. Dagene blir stadig kortere og kveldene intime og mørke. Det er tid for stearinlys og innekos. Og juleforberedelser. For det er ikke bare handelsstanden som starte julemaset i god tid før desember. Allerede nå florerer det av det man gjør i adventstiden, selv om det rent teknisk er nesten en uke igjen til 1. søndag i advent. For mange av oss starter ikke adventstiden før denne dagen, og det er også de som venter ennå lenger enn det før de setter igang. Adventstiden er ventetiden til jul. En ventetid som kan bli ganske slitsom.

hus-og-figurer-_547x

I mitt tilfelle blir dette en slitsom tid for jeg har ikke nødvendigvis overskudd til å sette igang med syv slag etter endt arbeidsdag. Eller i helga, for den bruker jeg til å hente meg inn etter en arbeidsuke. Så vinduene, som gikk glipp av vårrengjøringen i år, blir kanskje ikke vasket til jul heller. Andre deler av huset som også hadde hatt nytte av en rundvask blir utsatt til en annen gang. Og det er ikke uten følelse av nederlag jeg ser på bildene som florerer av julekaker som er ferdige allerede og julekalendere som er personlig laget, pakket pent inn i flott papir eller hjemmelaget kurver av forskjellig slag. I år får kun yngste i familien gavekalender, og det er ikke hjemmelaget som ligger i den. Det blir en legobygning delt opp i 24 deler. Og den pakkes ned i kalenderposer kjøpt inn i butikk, i en pakke med 24 poser og klistremerker, så slipper jeg å pakke inn alle småtingene selv. De to tenåringen får nøye seg med enkle ferdigkjøpte kalendere med sjokolade i. Jeg vet at jeg er heldig som har økonomi til å kjøpe denne type kalendere, men det er likevel en stemme i hodet som sier at jeg burde lagt mer flid i innpakningen også.

Bakergutten

Så når 1. søndag i advent kommer ønsker jeg å starte juledekorering av huset. Ungene koser seg med pynting og julemusikk. Vil jeg i år få opp julegardinene på kjøkkenet? Får jeg satt frem adventslysestaken? Men med en kropp og et hode som ikke alltid spiller på lag med meg så kan plutselig en dag rett og slett renne ut mellom fingrene på meg.

I fjor deaktiverte jeg min Facebook-konto i desember. Hver dag ble tidslinjen min fylt opp av bilder av flotte adventslys, alle gavene som var kjøpt inn og pent pakket inn, av julebakst og idyllisk julestemning. Mens jeg selv satt utslitt i en stol. Ungene fikk hengt opp litt pynt. Og storesøster fikk med lillebror på pepperkakebaking en dag mens jeg var på jobb, og det var fantastisk å komme hjem til det. Men likevel føler jeg at jeg skuffer ungene mine. At jeg er en mamma som ikke lager en riktig adventstid. En mamma som ikke klarer å sette huset i julestemning. Selv om jeg prøver å kompensere med kongerøkelse når julepynten ikke står på benker og henger i vinduene.

Og nå ligger denne tiden rett foran oss, og det er ikke uten litt angst jeg går den i møte. Og håper at ikke adventsgleden igjen blir byttet ut med adventsblues.

betlehemsstjernen

Julebesøk

En tradisjon som i alle fall i Norge er vel utbredt er en tur til kirkegården på julaften. For oss som har mistet noen kjære er det en hyggelig tradisjon å besøke graven og kanskje tenne et lys. Slik at når julekvelden kommer så skinner det mange lys hos alle de som har fått besøk. Dette besøket har ikke noe å si for den avdøde. Den personen vet jo ikke at vi er der, men det har noe å si for oss.

Julen er en høytid som gjør at vi tenker på vår familie og våre venner. Vi bruker tid til å finne gaver til de vi har kjær. Men noen av våre kjære er ikke lenger blant oss, og da blir besøket ved graven vår måte å gi oppmerksom het til denne, eller disse personene. Men jeg vil poengtere at det er ikke alltid at vi må gå til graven for å minnes eller vie oppmerksomhet til minnet av de vi savner. Vi er skrudd sammen forskjellig, og det går i perioder.

Elsket og savnet

Etter at pappa døde var det å besøke graven viktig. Jeg trengte kanskje en slags bekreftelse på at dette ufattelige faktisk hadde skjedd, jeg er ikke sikker. Jeg er ikke en person som får meg til å snakke til pappa. Selv om jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne si ting, fortelle om hvor ufattelig vanskelig det har vært å akseptere at han ikke er her lenger. Å ta turen for å fortelle om fremganger barna gjør, eller lufte bekymringer som jeg gjorde da han levde. Det har vært så mange tanker som har kretset i hodet mitt når jeg har stått ved graven. Men for meg har ikke graven vært stedet hvor sorgen har fått et ansikt. Men likevel gir det en ro å ha vært der. Jentene mine har pyntet steiner som de har lagt ved siden av støtten, de har kjøpt andre ting for at vi andre skal se at de husker bestefar. Og for dem er det viktig å sjekke at dette er på plass når vi er der. Og steinene ligger der, selv om det etterhvert har vært noen år. Mamma og andre som steller graven sørger for at de ligger trygt.

Det har ikke vært hvert år jeg har vært ved graven på julaften. Men i år var vi der sammen med mamma. Dette var en opplevelse litt annerledes enn tidligere. Mine jenter vokser til. De har vært igjennom forskjellige faser i sorgen og savnet av bestefar. Og det er lenge siden vi har vært på graven hele familien samlet. Og jeg la merke til at denne gangen satt besøket i gang tanker og følelser i dem som de ikke er vant med. Nå har den siste måneden vært spesiell med mye oppmerksomhet rundt pappas død. Så både historien rundt forsvinningen og minner og tanker rundt både sorgen og savnet har blitt forfrisket. Og dette er tanker som jeg, og sikkert også jentene mine har lært oss å leve med uten at det skal ta for mye plass i hverdagen, for jeg vil sitere min eldste datter når hun sa at å snakke mye om det «Gjør så vondt inni her» (og pekte på brystet sitt). Av og til har det vært lettere å finne noe annet å fokusere på.

Men den siste tiden har igjen fått meg til å tenke på hvor viktig det er å holde liv i historiene om pappa. Jeg har en sønn som aldri har truffet bestefar. Han har en savn etter å ha kjent bestefar, etter å ha hørt ham snakke og sett ham i live. Han sier av og til at jeg vet ikke hvordan han så ut, eller hvordan han snakket. Selv om han har sett mange bilder. Så turer til graven, gjennomgang av gamle fotoalbum og det å snakke om de gode historiene er viktig. Ikke bare for å lære gutten om bestefar, men for å holde minnene i live i både meg og jentene mine.

Så selv om dette ikke er det morsomste julebesøket vi tar i år, så er det kanskje det mest meningsfylte.

Jul

Dette er tidspunktet for innspurten av julestria. Men kan man få julestri uten julefølelse? I år sliter flere i familien med å få julefølelsen på plass før julaften. Vi prøver med julemusikk, vi tenner adventslys og brenner røkelse. Men selv 14-åringen er helt ute av seg. Kommer julefølelsen før julaften? Kommer den når vi får opp juletreet?

I år blir nok julen tung for mange familier i dette landet. Utøyatragedien har satt spor i oss alle. Personlig kjente jeg ingen som var der. Men jeg har kjent på det å feire jul uten en kjær. Den første julen er på samme måte som andre merkedager vonde. Mange tanker kommer, savnet er ekstra sterkt. Vi ønsker at den som ikke er her burde få være med på opplevelsen.

Min sorg og mitt savn er ikke lenger så akutt vondt. Men jeg husker hvordan det var, hvordan en hver merkedag var vond og ga mange tanker. Særlig tunge tanker. Og minnene var nesten for vonde å ta inn over seg. I år kan jeg se tilbake på min siste jul sammen med pappa med glede. Det var ikke bare det at pappa fremdeles var i live, men vi var mange samlet. Lillebroren min var hjemme, bestemor kom på besøk og min svoger kom og var sammen med oss. Så i huset til mamma og pappa bodde vi alle sammen. Det var sosialt, og det var en jul fylt av glede og kjærlighet. Vi koste oss på tvers av generasjoner og familiegrenser.

Julen etter det var mer spesiell. Vi skulle feire uten pappa. En mann som elsket høytider og festdager. Men vi fokuserte på at dette skulle bli en jul som ungene kunne kose seg med. En jul som ikke skulle være så annerledes i innhold, selv om vi manglet en person. Jeg tror at for hver av oss som var sammen den kvelden var det et savn. Men vi klarte likevel å ha en koselig julaften. En julaften med begeistring for gavene vi fikk, en julaften hvor fokuset etterhvert kom over på barna, som det stort sett gjør når det er jul.

I år feirer vi jul for 9. gang uten pappa. Vi har som en familie her i huset blitt vant til at dagene går uten at han får være med. Tankene går ofte til ham, og ønsket om at han kunne oppleve ting sammen med oss blir ikke svakere. Så i år går tankene mine til alle familiene som sitter og skal feire sin første jul med for få familiemedlemmer. Tankene går til alle foreldre som har ett, eller flere barn for lite hjemme til jul. Jeg vet at sorg er vondt, men sorgen over å miste et barn kjenner jeg ikke til. Men jeg tenker at den må være en helt egen følelse. Sorg og tap føles forskjellig om det er en bestefar eller bestemor som går bort etter mange år på denne jord. De har kanskje vært syke. Og som vi forklarte våre barn da deres oldeforeldre døde, etter at pappa døde: «Det er deres tur.». På et punkt er det sånn, men for alle de som ble rammet på Utøya var det ikke deres tur. Uansett om de var unge politikere, eller voksne rundt dem som sørget for at dagene gikk greit på leiren.

Så jeg ønsker alle etterlatte etter Utøyatragedien en rolig og god jul.

Alternative julegaver

De siste årene har alternative julegaver vært veldig i vinden. Vi har hatt mulighet til å kjøpe geiter og høner og bøfler og hva det skulle være. Heldigvis fikk vi ikke dyrene til oss, men det ble delt ut til en familie som kunne bruke dyret for å bli mer selvstendige og ikke være så avhengige av hjelp for å få mat i hverdagen. Når man i tillegg hører i media at ca halvparten av landets befolkning avskyr julehandel så er dette et marked hvor det fremdeles er mye potensiale i.

For vi tvinger oss ut for å prøve og finne på noe som barn, foreldre, besteforeldre, andre slektninger og venner ønsker seg til jul. Og som min bror sier: Når man må bruke masse tid for å finne ut hva man ønsker seg, så har man nok av ting. Og det er sant. Det er vel flertallet i Norge som har alt de virkelig trenger. Vi har husly, klær og mat så det holder til vanlig forbruk. Jeg vet at det finnes mennesker, familier som lever under fattigdomsgrensen og på andre måter nok sliter. Men akkurat i dag fokuserer jeg litt på oss andre. Oss som har viktige ting, men som kanskje ønsker oss en litt bedre versjon av det vi har.

I min familie har vi stort sett sluttet å gi gaver til de voksne. For vi har alt vi trenger, og vi kjøper stort sett alt vi ønsker oss. Så jeg har de siste årene heller kjøpt julegavene hos ADRA. For de av dere som har fulgt litt med i bloggen min, særlig de siste dagene så vil dere har hørt navnet ADRA noen ganger. Og jeg kommer til å fortsette å si det. Det var her pappa jobbet. I en organisasjon hvor penger som blir samlet inn faktisk går direkte ut til de som trenger det. Til de prosjektene som blir beskrevet. Dette er en organisasjon som har vært en del av livet mitt siden jeg var liten. Hver høst har vi det som kalles Hjelpeaksjon. Dette er en bøsseinnsamlingsaksjon. Som speider gikk jeg sammen med de andre fra dør til dør og samlet inn. Etter at jeg fikk barn som kunne gå rundt så har jeg vært ledsager når de har

gått fra dør til dør. Og så kom endelig ADRA også med muligheten for å kjøpe en mulighet, som de kaller det selv. Vi kan gi pengene til ADRA, sende et flott kort til den personen vi ellers ville gitt gave med en tilsvarende verdi. En sånn gave utgjør en spesifikk fordel i livet til noen som ikke har så mange  goder og dermed kjenner forskjellen veldig tydelig.

Ei venninne fortalt at hennes datter på 14 ville bruke de pengene hun ellers skulle bruke på venner til jul skulle nå gå til gaver som Freslsesarmeen kan gi til ungdommer som er vanskeligere stilt. Dette er et fantastisk tiltak.

Så sitter du der og gruer til å gå ut å handle, for det er vanskelig å finne på noe eller fordi du ikke liker å stå i kø. Du kan i ro og mak fra din godstol bestille gavene fra ADRA. Og det som er ennå bedre er at de er ikke så tungrodde. De sender ut gavekortene fort. Og hvis du kjøper/støtter for mer enn 1000 kan du skrive av på skatten.

Julekvelden på kjerringa

I fjor var planene klare. Jeg skrev lister, og la planer. Denne gangen skulle jeg og ungene få kjøpt inn gaver til alle som man lyst å gi gaver til. Det ble satt av tid til å gå i butikker, penger ble fordelt mellom barna og mor var med som organisator. Gavene ble kjøpt inn og navn ble strøket av listene. Noen navn ble lagt til etterhvert, for det er ikke alt som kommer med på første forsøk. Så handlingen fortsatte. Når det gjelder julegaver, så er det sånn at noen av disse skal sendes. Og det er allmenn kjent. Det annonseres tydelig med sendefrister for at gavene skal nå frem før julaften. Så vi kan ikke si at vi ikke blir informert om dette, for det blir vi virkelig.

Så da planen min sviktet i desember så kan jeg ikke skylde på andre enn meg selv. Gavene ble handlet inn, de ble pakket inn og lagt i poser sortert på hvor de skulle. Turen bar til postkontoret og noen av pakkene ble sendt med en gang. Andre skulle vi ha en ekstra gave til så disse skulle vente til en annen dag. Og plutselig så skjedde det i år også. Postkontorenes stengetid kom som julekvelden på kjerringa. Nå var det for sent. Jula var her, og man fikk slå seg til ro med at pakkene måtte vente til romjula før de fikk se innsiden av en postbil.

Da julaften var et tilbakelagt stadie og gavene var pakket ut, og hadde fått seg nye plasser i huset så ble andre ting prioritert. Det var ikke lenger fokus på gaver. Nå så man frem mot det nye året. Hvilke muligheter det hadde. Man ladet batteriene, som det heter.

På nyåret skulle ting atter en gang settes litt i system. Kaoset som herjet i visse kroker i huset skulle sorteres. Det lå bæreposer med forskjellig innhold som ikke var søppel som måtte gås gjennom. I en pose lå det julegaver fra barna til bestemor, en annen hadde masse smågaver som skulle vært til tremenninger på familiefest og atter andre var til en «gammel-tante». Så noen poser som måtte bort. Smågavene ble fordelt på husets egne barn. Og gavene til bestemor ble sendt i tide til morsdagen, så hun fikk i alle fall julegavene til en merkedag.

Nå står en annen høytid for døren, påsken. Og fremdeles ligger det pakker av ukurant størrelse og fasong hjemme som burde vært postet. Blir de liggende lenger nå så er de jo klare for jula 2010. Og det er i alle fall ikke planen. Så før alt kommer som påskeaften på kjerringa må jeg nok ta meg en tur på postkontoret i morgen og sende de siste gavene avgårde, med ett pent skrevet påskekort og en god forklaring om hvordan julaften (og påskeaften) kom som julekvelden på kjerringa.