Adventstiden

Posted on 12/01/2016 by hevingen

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva “alle andre” orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Deilig er jorden!

Posted on 12/19/2015 by hevingen

I alt stress som både adventstid og min jobb, som har økt arbeidsmengde rundt årsslutt, medfører så finnes det momenter i denne tiden som gir bare glede. En av disse er de rundene jeg får være med i musikkgruppen i min lokale menighet. Vi øver inn sanger vi spiller til jul. For en uke siden hadde vi et adventsprogram hvor vi hadde fokus på sang og musikk fra flere forskjellige land. Det var solosang, duetter, barne- og voksenkor, klokkekor, fiolinspill, orgelmusikk og fellessang. Selv er jeg med i klokkekoret og i instrumentgruppen som spiller til allsangen. Jeg veksler på å spille trompet og flygelhorn.

Det er dager i november og desember jeg tenker at i dag har jeg virkelig ikke lyst eller energi til å reise på øvelse. Men det ender som oftest med at jeg gjør det likevel. Og jeg har alltid glede av øvelsene. Jeg pleier å kalle oss for hobbymusikanter. Bortsett fra de som trakterer flygel og orgel. De øver og spiller på et litt mer avansert nivå enn oss andre. Det er pianisten som organiserer oss. En tålmodig og utrolig positiv og oppmuntrende person. Hun finner noter, fikser arrangement til sangene og øver med oss. Og hun har presentert arrangementet til “Deilig er jorden” som vi har spilt i kirken til jul flere år på rad nå. Og jeg må si at når jeg nå hører “Deilig er jorden” andre steder nå så savner jeg overstemmene våre. Jeg har gleden av å ha overstemme med trompeten på andre vers hos oss, og min kjære kusine spiller overstemmen på tverrfløyte på siste vers.

Jeg har flere ganger tenkt at noen burde ta det opp, så vi som spiller kan høre hvordan det faktisk høres ut, for trompeten er så dominerende i vår gruppe så jeg vet jo ikke hva andre hører. I dag la jeg mobilen i stolen min med igangsatt opptak da vi skulle avslutte gudstjenesten med denne sangen. Og det vil jeg dele med dere her.

Opptaket er ikke lydmessig den aller beste kvalitet da det er tatt opp med mobil, ganske nærme musikerne. Og husk at alle utenom organisten øver heller sporadisk, så vi er veldig stolt av at vi faktisk får til dette.

Og GOD JUL til deg!

Adventsblues

Posted on 11/24/2014 by hevingen

Det er én uke igjen av november. Dagene blir stadig kortere og kveldene intime og mørke. Det er tid for stearinlys og innekos. Og juleforberedelser. For det er ikke bare handelsstanden som starte julemaset i god tid før desember. Allerede nå florerer det av det man gjør i adventstiden, selv om det rent teknisk er nesten en uke igjen til 1. søndag i advent. For mange av oss starter ikke adventstiden før denne dagen, og det er også de som venter ennå lenger enn det før de setter igang. Adventstiden er ventetiden til jul. En ventetid som kan bli ganske slitsom.

I mitt tilfelle blir dette en slitsom tid for jeg har ikke nødvendigvis overskudd til å sette igang med syv slag etter endt arbeidsdag. Eller i helga, for den bruker jeg til å hente meg inn etter en arbeidsuke. Så vinduene, som gikk glipp av vårrengjøringen i år, blir kanskje ikke vasket til jul heller. Andre deler av huset som også hadde hatt nytte av en rundvask blir utsatt til en annen gang. Og det er ikke uten følelse av nederlag jeg ser på bildene som florerer av julekaker som er ferdige allerede og julekalendere som er personlig laget, pakket pent inn i flott papir eller hjemmelaget kurver av forskjellig slag. I år får kun yngste i familien gavekalender, og det er ikke hjemmelaget som ligger i den. Det blir en legobygning delt opp i 24 deler. Og den pakkes ned i kalenderposer kjøpt inn i butikk, i en pakke med 24 poser og klistremerker, så slipper jeg å pakke inn alle småtingene selv. De to tenåringen får nøye seg med enkle ferdigkjøpte kalendere med sjokolade i. Jeg vet at jeg er heldig som har økonomi til å kjøpe denne type kalendere, men det er likevel en stemme i hodet som sier at jeg burde lagt mer flid i innpakningen også.

Så når 1. søndag i advent kommer ønsker jeg å starte juledekorering av huset. Ungene koser seg med pynting og julemusikk. Vil jeg i år få opp julegardinene på kjøkkenet? Får jeg satt frem adventslysestaken? Men med en kropp og et hode som ikke alltid spiller på lag med meg så kan plutselig en dag rett og slett renne ut mellom fingrene på meg.

I fjor deaktiverte jeg min Facebook-konto i desember. Hver dag ble tidslinjen min fylt opp av bilder av flotte adventslys, alle gavene som var kjøpt inn og pent pakket inn, av julebakst og idyllisk julestemning. Mens jeg selv satt utslitt i en stol. Ungene fikk hengt opp litt pynt. Og storesøster fikk med lillebror på pepperkakebaking en dag mens jeg var på jobb, og det var fantastisk å komme hjem til det. Men likevel føler jeg at jeg skuffer ungene mine. At jeg er en mamma som ikke lager en riktig adventstid. En mamma som ikke klarer å sette huset i julestemning. Selv om jeg prøver å kompensere med kongerøkelse når julepynten ikke står på benker og henger i vinduene.

Og nå ligger denne tiden rett foran oss, og det er ikke uten litt angst jeg går den i møte. Og håper at ikke adventsgleden igjen blir byttet ut med adventsblues.

Julebesøk

Posted on 12/26/2011 by hevingen

En tradisjon som i alle fall i Norge er vel utbredt er en tur til kirkegården på julaften. For oss som har mistet noen kjære er det en hyggelig tradisjon å besøke graven og kanskje tenne et lys. Slik at når julekvelden kommer så skinner det mange lys hos alle de som har fått besøk. Dette besøket har ikke noe å si for den avdøde. Den personen vet jo ikke at vi er der, men det har noe å si for oss.

Julen er en høytid som gjør at vi tenker på vår familie og våre venner. Vi bruker tid til å finne gaver til de vi har kjær. Men noen av våre kjære er ikke lenger blant oss, og da blir besøket ved graven vår måte å gi oppmerksom het til denne, eller disse personene. Men jeg vil poengtere at det er ikke alltid at vi må gå til graven for å minnes eller vie oppmerksomhet til minnet av de vi savner. Vi er skrudd sammen forskjellig, og det går i perioder.

Etter at pappa døde var det å besøke graven viktig. Jeg trengte kanskje en slags bekreftelse på at dette ufattelige faktisk hadde skjedd, jeg er ikke sikker. Jeg er ikke en person som får meg til å snakke til pappa. Selv om jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne si ting, fortelle om hvor ufattelig vanskelig det har vært å akseptere at han ikke er her lenger. Å ta turen for å fortelle om fremganger barna gjør, eller lufte bekymringer som jeg gjorde da han levde. Det har vært så mange tanker som har kretset i hodet mitt når jeg har stått ved graven. Men for meg har ikke graven vært stedet hvor sorgen har fått et ansikt. Men likevel gir det en ro å ha vært der. Jentene mine har pyntet steiner som de har lagt ved siden av støtten, de har kjøpt andre ting for at vi andre skal se at de husker bestefar. Og for dem er det viktig å sjekke at dette er på plass når vi er der. Og steinene ligger der, selv om det etterhvert har vært noen år. Mamma og andre som steller graven sørger for at de ligger trygt.

Det har ikke vært hvert år jeg har vært ved graven på julaften. Men i år var vi der sammen med mamma. Dette var en opplevelse litt annerledes enn tidligere. Mine jenter vokser til. De har vært igjennom forskjellige faser i sorgen og savnet av bestefar. Og det er lenge siden vi har vært på graven hele familien samlet. Og jeg la merke til at denne gangen satt besøket i gang tanker og følelser i dem som de ikke er vant med. Nå har den siste måneden vært spesiell med mye oppmerksomhet rundt pappas død. Så både historien rundt forsvinningen og minner og tanker rundt både sorgen og savnet har blitt forfrisket. Og dette er tanker som jeg, og sikkert også jentene mine har lært oss å leve med uten at det skal ta for mye plass i hverdagen, for jeg vil sitere min eldste datter når hun sa at å snakke mye om det “Gjør så vondt inni her” (og pekte på brystet sitt). Av og til har det vært lettere å finne noe annet å fokusere på.

Men den siste tiden har igjen fått meg til å tenke på hvor viktig det er å holde liv i historiene om pappa. Jeg har en sønn som aldri har truffet bestefar. Han har en savn etter å ha kjent bestefar, etter å ha hørt ham snakke og sett ham i live. Han sier av og til at jeg vet ikke hvordan han så ut, eller hvordan han snakket. Selv om han har sett mange bilder. Så turer til graven, gjennomgang av gamle fotoalbum og det å snakke om de gode historiene er viktig. Ikke bare for å lære gutten om bestefar, men for å holde minnene i live i både meg og jentene mine.

Så selv om dette ikke er det morsomste julebesøket vi tar i år, så er det kanskje det mest meningsfylte.

Jul

Posted on 12/22/2011 by hevingen

Dette er tidspunktet for innspurten av julestria. Men kan man få julestri uten julefølelse? I år sliter flere i familien med å få julefølelsen på plass før julaften. Vi prøver med julemusikk, vi tenner adventslys og brenner røkelse. Men selv 14-åringen er helt ute av seg. Kommer julefølelsen før julaften? Kommer den når vi får opp juletreet?

I år blir nok julen tung for mange familier i dette landet. Utøyatragedien har satt spor i oss alle. Personlig kjente jeg ingen som var der. Men jeg har kjent på det å feire jul uten en kjær. Den første julen er på samme måte som andre merkedager vonde. Mange tanker kommer, savnet er ekstra sterkt. Vi ønsker at den som ikke er her burde få være med på opplevelsen.

Min sorg og mitt savn er ikke lenger så akutt vondt. Men jeg husker hvordan det var, hvordan en hver merkedag var vond og ga mange tanker. Særlig tunge tanker. Og minnene var nesten for vonde å ta inn over seg. I år kan jeg se tilbake på min siste jul sammen med pappa med glede. Det var ikke bare det at pappa fremdeles var i live, men vi var mange samlet. Lillebroren min var hjemme, bestemor kom på besøk og min svoger kom og var sammen med oss. Så i huset til mamma og pappa bodde vi alle sammen. Det var sosialt, og det var en jul fylt av glede og kjærlighet. Vi koste oss på tvers av generasjoner og familiegrenser.

Julen etter det var mer spesiell. Vi skulle feire uten pappa. En mann som elsket høytider og festdager. Men vi fokuserte på at dette skulle bli en jul som ungene kunne kose seg med. En jul som ikke skulle være så annerledes i innhold, selv om vi manglet en person. Jeg tror at for hver av oss som var sammen den kvelden var det et savn. Men vi klarte likevel å ha en koselig julaften. En julaften med begeistring for gavene vi fikk, en julaften hvor fokuset etterhvert kom over på barna, som det stort sett gjør når det er jul.

I år feirer vi jul for 9. gang uten pappa. Vi har som en familie her i huset blitt vant til at dagene går uten at han får være med. Tankene går ofte til ham, og ønsket om at han kunne oppleve ting sammen med oss blir ikke svakere. Så i år går tankene mine til alle familiene som sitter og skal feire sin første jul med for få familiemedlemmer. Tankene går til alle foreldre som har ett, eller flere barn for lite hjemme til jul. Jeg vet at sorg er vondt, men sorgen over å miste et barn kjenner jeg ikke til. Men jeg tenker at den må være en helt egen følelse. Sorg og tap føles forskjellig om det er en bestefar eller bestemor som går bort etter mange år på denne jord. De har kanskje vært syke. Og som vi forklarte våre barn da deres oldeforeldre døde, etter at pappa døde: “Det er deres tur.”. På et punkt er det sånn, men for alle de som ble rammet på Utøya var det ikke deres tur. Uansett om de var unge politikere, eller voksne rundt dem som sørget for at dagene gikk greit på leiren.

Så jeg ønsker alle etterlatte etter Utøyatragedien en rolig og god jul.

Alternative julegaver

Posted on 12/15/2011 by hevingen

De siste årene har alternative julegaver vært veldig i vinden. Vi har hatt mulighet til å kjøpe geiter og høner og bøfler og hva det skulle være. Heldigvis fikk vi ikke dyrene til oss, men det ble delt ut til en familie som kunne bruke dyret for å bli mer selvstendige og ikke være så avhengige av hjelp for å få mat i hverdagen. Når man i tillegg hører i media at ca halvparten av landets befolkning avskyr julehandel så er dette et marked hvor det fremdeles er mye potensiale i.

For vi tvinger oss ut for å prøve og finne på noe som barn, foreldre, besteforeldre, andre slektninger og venner ønsker seg til jul. Og som min bror sier: Når man må bruke masse tid for å finne ut hva man ønsker seg, så har man nok av ting. Og det er sant. Det er vel flertallet i Norge som har alt de virkelig trenger. Vi har husly, klær og mat så det holder til vanlig forbruk. Jeg vet at det finnes mennesker, familier som lever under fattigdomsgrensen og på andre måter nok sliter. Men akkurat i dag fokuserer jeg litt på oss andre. Oss som har viktige ting, men som kanskje ønsker oss en litt bedre versjon av det vi har.

I min familie har vi stort sett sluttet å gi gaver til de voksne. For vi har alt vi trenger, og vi kjøper stort sett alt vi ønsker oss. Så jeg har de siste årene heller kjøpt julegavene hos ADRA. For de av dere som har fulgt litt med i bloggen min, særlig de siste dagene så vil dere har hørt navnet ADRA noen ganger. Og jeg kommer til å fortsette å si det. Det var her pappa jobbet. I en organisasjon hvor penger som blir samlet inn faktisk går direkte ut til de som trenger det. Til de prosjektene som blir beskrevet. Dette er en organisasjon som har vært en del av livet mitt siden jeg var liten. Hver høst har vi det som kalles Hjelpeaksjon. Dette er en bøsseinnsamlingsaksjon. Som speider gikk jeg sammen med de andre fra dør til dør og samlet inn. Etter at jeg fikk barn som kunne gå rundt så har jeg vært ledsager når de har

gått fra dør til dør. Og så kom endelig ADRA også med muligheten for å kjøpe en mulighet, som de kaller det selv. Vi kan gi pengene til ADRA, sende et flott kort til den personen vi ellers ville gitt gave med en tilsvarende verdi. En sånn gave utgjør en spesifikk fordel i livet til noen som ikke har så mange goder og dermed kjenner forskjellen veldig tydelig.

Ei venninne fortalt at hennes datter på 14 ville bruke de pengene hun ellers skulle bruke på venner til jul skulle nå gå til gaver som Freslsesarmeen kan gi til ungdommer som er vanskeligere stilt. Dette er et fantastisk tiltak.

Så sitter du der og gruer til å gå ut å handle, for det er vanskelig å finne på noe eller fordi du ikke liker å stå i kø. Du kan i ro og mak fra din godstol bestille gavene fra ADRA. Og det som er ennå bedre er at de er ikke så tungrodde. De sender ut gavekortene fort. Og hvis du kjøper/støtter for mer enn 1000 kan du skrive av på skatten.

Julekvelden på kjerringa

Posted on 03/30/2010 by hevingen

I fjor var planene klare. Jeg skrev lister, og la planer. Denne gangen skulle jeg og ungene få kjøpt inn gaver til alle som man lyst å gi gaver til. Det ble satt av tid til å gå i butikker, penger ble fordelt mellom barna og mor var med som organisator. Gavene ble kjøpt inn og navn ble strøket av listene. Noen navn ble lagt til etterhvert, for det er ikke alt som kommer med på første forsøk. Så handlingen fortsatte. Når det gjelder julegaver, så er det sånn at noen av disse skal sendes. Og det er allmenn kjent. Det annonseres tydelig med sendefrister for at gavene skal nå frem før julaften. Så vi kan ikke si at vi ikke blir informert om dette, for det blir vi virkelig.

Så da planen min sviktet i desember så kan jeg ikke skylde på andre enn meg selv. Gavene ble handlet inn, de ble pakket inn og lagt i poser sortert på hvor de skulle. Turen bar til postkontoret og noen av pakkene ble sendt med en gang. Andre skulle vi ha en ekstra gave til så disse skulle vente til en annen dag. Og plutselig så skjedde det i år også. Postkontorenes stengetid kom som julekvelden på kjerringa. Nå var det for sent. Jula var her, og man fikk slå seg til ro med at pakkene måtte vente til romjula før de fikk se innsiden av en postbil.

Da julaften var et tilbakelagt stadie og gavene var pakket ut, og hadde fått seg nye plasser i huset så ble andre ting prioritert. Det var ikke lenger fokus på gaver. Nå så man frem mot det nye året. Hvilke muligheter det hadde. Man ladet batteriene, som det heter.

På nyåret skulle ting atter en gang settes litt i system. Kaoset som herjet i visse kroker i huset skulle sorteres. Det lå bæreposer med forskjellig innhold som ikke var søppel som måtte gås gjennom. I en pose lå det julegaver fra barna til bestemor, en annen hadde masse smågaver som skulle vært til tremenninger på familiefest og atter andre var til en “gammel-tante”. Så noen poser som måtte bort. Smågavene ble fordelt på husets egne barn. Og gavene til bestemor ble sendt i tide til morsdagen, så hun fikk i alle fall julegavene til en merkedag.

Nå står en annen høytid for døren, påsken. Og fremdeles ligger det pakker av ukurant størrelse og fasong hjemme som burde vært postet. Blir de liggende lenger nå så er de jo klare for jula 2010. Og det er i alle fall ikke planen. Så før alt kommer som påskeaften på kjerringa må jeg nok ta meg en tur på postkontoret i morgen og sende de siste gavene avgårde, med ett pent skrevet påskekort og en god forklaring om hvordan julaften (og påskeaften) kom som julekvelden på kjerringa.

To be, or not to be!

Annikas blogg

Tag Archives: jul