Jeg er (nesten) ikke sint, bare veldig, veldig skuffet

Da jeg var barn ble jeg oppdratt til å ta vare på tingene mine, og jeg skulle være forsiktig med andres ting. Denne lærdommen prøver jeg å videreformidle til mine barn. Men av og til så skjer ting vi ikke mener, eller ønsker skal skje. Vi kan hende ødelegger ting som ikke er våre. Og hvis dette skjer ved et uhell så er det dessverre sånt som kan skje. Men jeg har lært, og prøver å lære bort at man tar ansvar for det man har gjort. Man sier i fra og ber om forlatelse.

I går ettermiddag, første lørdag i oktober skjedde det ting som satt en reaksjon i meg. Det var greit nok vær, så mange barn og unge var ute. Og selvfølgelig var det katter ute. Vi bor i et boligområde med mange barnefamilier, og minst like mange dyrefamilier. Jeg hadde slappet av på sofaen, og hadde en ganske vanlig lørdags ettermiddag. Så ringte det på døren. Og min kjære gikk og åpnet. «Ywonne er kjørt på!» sier han til meg. Ywonne er en av to katter i huset. Jeg spretter opp av sofaen og tråkker opp i nærmeste skopar og går ut for å se hva som har skjedd. På veien, rett utenfor huset vårt står det to av nabomennene, og en nabodame. På veien ligger katten helt livløs. Jeg ser at hun har store hodeskader. Så det må ha vært et møte med en bil. Men det som mangler her er en bil, og en sjåfør.  «Lekekameraten» hennes sitter oppe ved nabohuset og ser på oss. Følger liksom med på hva som skjer. Han skjønner vel ikke hvorfor leken så brått tok slutt. Min søte lille katt er kjørt i hjel, og den personen som gjorde det brydde seg ikke med å stoppe for å se hvor store skader han/hun påførte dyret. For det kan ikke være mulig å ha påført så pass store skader og ikke merket det.

Stolt kattemor

Det flyr mange tanker og føleleser igjennom meg. Jeg blir så klart trist og lei meg. Men vil også skjerme katten så ikke de små skal se skadene hennes. Jeg er utrolig takknemlig for at nabomennene T og T har sagt fra og er der som støtte. Den eldste T hjelper meg å få flyttet henne opp fra veien og i en pose så jeg kan få tatt henne vekk. Vi henter en stor bøtte vann for å vaske asfalten. Men den sterkeste følelsen er kanskje frustrasjon, eller er det sinne? Jeg vet ikke. Men de tankene jeg har er at her har en person kjørt på en katt i et boligområde en lørdag ettermiddag. Det er så mange faktorer her som hver for seg er opprørende. Men hvis jeg ser på den første biten. Noen har kjørt på en katt. Jeg kan skjønne at man som sjåfør blir stresset, og redd. Men man går da ut for å se hvor store skader som har skjedd? Katten min var utstyrt med halsbånd med navnet hennes og mitt tlfnr. Så selv om det var en som ikke kjente katten så kunne personen fått tak i meg. Det neste som opprører meg er at dette skjedde i en gate i et lite boligområde. Dette er en gate som vi som bor her anser som ganske trygg. Ungene leker og sykler her alene fra de er 4-5 år. Hva om det hadde vært et barn, kanskje et av mine som hadde vært første person som fant henne i stedet for nabomannen? Jeg vil ikke tenke tanken! Jeg ba mine holde seg borte, for jeg vil at de husker katten slik som hun var.  En annen faktor som naboene snakket om da vi stod der rundt katten var farten på biltrafikken i området. Det er ikke fartsdempere her. Men ALLE vet at det er mange barn og katter som går rundt her. Barn kan plutselig komme ut fra en innkjørsel, eller gjennom en hekk. Man MÅ tilpasse tempoet!

Så jeg sitter nå med alle disse følelsene, og i tillegg skal jeg trøste mine små som alle reagerer på forskjellig vis. Mens jeg prøver å tenke at jeg er ikke sint. For alle kan komme ut for uhell. Men jeg er veldig skuffet over at sjåføren ikke stoppet og tok ansvar. Og dette er andre gang på to uker her på feltet at en katt er påkjørt og forlatt. Så en oppfordring til alle. Hvis uhellet er ute så vær tøff nok til å melde fra til noen.

Kattunger

Det var midt i desember og spenningen var stor. Nye verdensborgere var ventet. Og for meg var dette ekstra spesielt, for for aller første gang i vår familie var det ikke jeg som skulle nedkomme med disse. Men jeg trippet rundt og prøvde å følge med på tegnene. Er det i gang? Begynner det å gjøre vondt? Når var egentlig termin igjen? Disse spørsmålene var det umulig å få besvart, da den vordende moder ikke snakker et språk jeg forstår. Det var nemlig min kjære katt som ventet kattunger. Og for første gang i min tid som voksen katteeier skulle jeg få være med på en kattefødsel.

Åtte uker tidligere hadde Ywonne (som katten heter) vært på besøk hos en frier i Sverige. De hadde først ikke vært noe særlig interessert i hverandre, så vi var litt skeptiske. Etter en ukes tid trodde de som var i samme hus som dem at “ting” nok hadde skjedd og Ywonne kom hjem. Og det var da ventingen og spenningen startet. Vi skulle se etter tegn på om hun var drektig eller ikke. Man kan ikke akkurat spørre katten om den er kvalm eller trøtt eller andre tegn på drektighet. Det var først etter en liten stund at vi kunne se at pattene var blitt større og ganske rosa. Dette skulle være første tegn på at ting var som det skulle. Ukene gikk og magen vokste. Mot slutten kunne vi observere livet i magen når hun lå på siden. Hele magen bølget. Og spenningen nå bestod i å gjette hvor mange som var der inne. Vi hadde ikke hatt noen ultralydundersøkelse eller annet besøk hos veterinæren så vi hadde ikke noe grunnlag å gjette på. Moren til Ywonne har hatt kull med alt fra en til fem kattunger. Så ikke noe standard der heller.

Den 15. desember så jeg at hun ble litt rastløs. Hun ga også etter hvert tegn til rier med jevne mellomrom. Jeg hadde laget en fødekasse av en gammel banankasse. Den var fylt med et deilig fleeceteppe (donert av min yngste jente) og på toppen et gammelt dynetrekk som bare kunne kastes når den hadde gjort sin nytte i forhold til fødselen. I løpet av ettermiddagen tok jeg med meg Ywonne inn på badet hvor denne kassen stod. Jeg la henne opp i og strøk på henne. Masserte ryggen hennes litt og snakket rolig til henne. Hun lå der en stund. Men så ble hun rastløs. Det er ikke hele huset vårt som er like bra for katter å føde på så jeg prøvde å holde henne inne på badet. Jeg var sammen med henne og snakket med henne. Hun gikk litt rundt og slo seg til rette i en kleshaug ved siden av vaskemaskinen. Og det var greit for meg. Hun skulle få føde der hvis hun ville. Jeg tok bare å klippet det gamle dynetrekket i to og la en del over kleshaugen så skulle hun få gå mellom disse plassene.

Å sitte passiv ved siden av noen som føder føltes veldig lite nyttig. Jeg har kun vært i posisjonen til den fødende tidligere, og har aldri opplevd hva det vil si å være tilskuer, eller medhjelper. I tillegg kunne ikke denne fødende gi uttrykk for hvordan det gikk, om hun hadde veldig vondt eller om hun hadde noen ønsker. Jeg måtte prøve å tolke alt ut i fra de signalene hun ga. Og det var første gang for henne også. En ung og uerfaren katt sammen med sin uerfarne matmor. Dette var paret som skulle jobbe sammen utover kvelden. Men nå holder jeg på å glemme min gode hjelper. Hun må vel egentlig kalles den ferskeste av oss alle. I en alder av 11,5 år og uten noen erfaring i forhold til svangerskap annet enn at hun har sett mamma være gravid var hun som en klippe. Hun var så omtenksom og kjærlig, og ikke minst rolig denne kvelden. Hun koste med katten og hun satt bare og fulgte med når katten ville være i fred.

Tidspunktet for fødselen nærmet seg. Vi så at katten jobbet mer intenst. Hun gjorde seg klar til å føde. Oppe i fødekasse satt det en liten grå katt meget konsentrert om sin oppgave, og rundt satt det nysgjerrige mennesker. Hva skjer, og hvordan skulle dette gå? Katten krummet ryggen, klar til dyst og vi fulgte spent med. Vi hadde jo ingen anelse om hvor lang tid det kunne ta, eller hva som er normalt, og hva man burde bekymre seg for. Endelig så vi kattungen. Den lå i sin lille sekk som de skal. Akkurat dette ble nok litt forvirrende for Ywonne. For hun reiste seg opp for å gå litt rundt. Så satt hun seg ned på rumpa, eller skal vi si kattungen. Jeg la henne litt over på siden slik at det skulle være mulig for kattungen å komme ut på neste press. Og ut kom den.

Da fikk vi se hva instinktene kan gjøre med et dyr. De har ikke gått på alskens svangerskapskurs, eller lest bøker/forum om hva som skal skje. Men like rolig som en hardbarket viking tok Ywonne kontroll på situasjonen. Hun vasket kattungen og stelte den som om hun hadde lang erfaring med dette fra før. Og når den var stelt kom det sannelig en til. Denne gangen gikk det lettere. Hun vasket og stelte nr. to også. Hun slo seg til ro med sine to små, og lot de få tilgang til melk. Jeg prøvde å kjenne om jeg kunne kjenne en kattunge til inn i magen. Men det var ikke godt for meg å si. Igjen, jeg hadde aldri gjort dette før. Så etter å ha forsikret meg om at mor og kattunger hadde det bra gikk jeg ut på stua for å se litt på tv. De andre i huset hadde lagt seg og roen hadde endelig senket seg. Plutselig hører jeg et smerteskrik fra badet. Jeg spretter opp fra stolen og skynder meg inn på badet. Og der er kattunge nr. tre i ferd med å komme til verden. Nå går alt som på skinner. Ywonne vet hva hun skal gjøre. Steller og dier. Med tanke på at det var en ganske lang pause mellom nr. to og tre ville jeg ikke gå og legge meg før jeg var helt overbevist om at nå var det slutt.

Men nå var hun ferdig. Tre friske og fine kattunger var resultatet. De tok til seg næring som de skulle og Ywonne var en rolig og flink førstegangsmor. Alt dette ga oss som katteeiere en herlig opplevelse. Vi fikk se en vellykket og grei kattefødsel. Og man vet jo at det ikke alltid er tilfellet så derfor er kanskje glede og lettelsen ekstra stor når alt gikk så bra.

Katteutstilling

Som noen av dere kanskje har fått med dere så er jeg veldig glad i katter. Og jeg er så heldig at jeg har fått meg den rasekatten jeg har ønsket meg. Og nå begynner moroa!

I helgen var jeg på min (og kattens) første katteutstilling. Lørdag morgen kl 6.15 ringte vekkerklokken for at vi skulle rekke dette. Utstyr var pakket kvelden i forvegen så det skulle bli minst mulig stress om morgenen. Storesøster i huset skulle være med, så vi gikk stille rundt i huset og ordnet ting. Lillebror og lillesøster våknet før vi gikk. Og det var spennende å putte Ywonne inn i buret, og se hva mamma og storesøster skulle ha med av utstyr til katt og seg selv. For her måtte vi forberede oss på 10 timer på katteutstilling. Og med 12 års erfaring med barn hadde mor med seg en del mat, kjeks, drikke og annet snacks. Og godt var nok det 🙂

Vi ankom ustillingen litt over åtte. Og da var det bare å ta med alt pikk-pakket og stille seg i kø til veterinærkontrollen. Der møtte vi også oppdretteren til Ywonne. Hun skulle hjelpe oss, for hun er en erfaren ringrev i disse kretser. Vi kom oss glatt gjennom veterinærkontrollen. Så var det registrering og tildeling av burplass. Dette gikk veldig fort og greit. Men å finne buret var ikke fullt så lett… Vi lette lenge, for vi hadde ikke lagt merke til at alle radene var merket med bokstav og tall. Men da vi endelig fant ut av det gikk det greit å finne riktig bur. Så var det å finne frem burpynt. Det er ett stort tøystykke som skal dekke disse triste metallveggene i burene. Jeg hadde sydd mitt av svart fløyel. For jeg har lest at det var lurt å ha en mørk farge og litt tungt stoff som kunne dempe lyden. Jeg hadde derimot ikke tenkt så nøye over andre ting. Den viktigste tingen jeg hadde glemt var seng til Ywonne. Matskål og dokasse hadde jeg. Og sand hjemmefra så hun skulle ha kjent den lukta før. Og maten var hennes vanlige. For man kan få både sand og mat på utstillingen, men jeg ville at min lille katt på bare 5 mnd skulle ha mest mulig vante omgivelser. Og det kan man jo si at hun utnyttet. Dagens seng ble dokassa. Selv om jeg kjøpte en ny seng til henne. Fordelen var at hun gikk ikke på do i den, selv om vi var borte i over 12 timer. Så jeg regner med at hun var klar for sin vanlige dokasse da hun kom hjem.

Da alt var ferdig rigget, og kattene var i bur så var det klart for oss tobeinte å gjøre oss klare. Det var frem med campingstolene og program. Nå var det på tide å finne ut hvor lenge vi kunne anta å vente til det ble vår tur. Her var det sannelig greit å sitte sammen med ringreven. Hun viste meg hvordan jeg skulle få litt oversikt. Det var om å gjøre å finne hvilken dommer som skulle dømme kattene, og hvilke andre raser han/hun skulle dømme. Så var det bare å telle opp hvor mange katter det var i de rasene som stod før oss på lista, gange dette med 5, for det tar ca 5 minutter å dømme hver katt. Og da fant vi ut at det var ca 4 timer til det ble vår tur. Så da var det bare å slå seg til ro med det. Vi gikk en runde rundt for å se litt på andre katter og de som stod der med stands for å reklamere og selge ting.

Men inn i mellom måtte vi tilbake å se til kattene våre. Det ble også god tid til kaffe og snacksen vi hadde med. Vi leste litt i katalogen og snakket masse om hvordan bedømmingen skulle foregå, og hvordan prisene var satt opp. Jeg har mest kunnskap, om enn det ikke er mye, om hvordan hunder bedømmes. Så skulle jeg prøve å lære meg ett nytt system, som jeg da prøvde å sammenligne med systemet jeg ikke kan ordentlig. Men jeg kan trygt si at jeg var smått forvirret.

Ettersom dagen gikk bled det vår tur. Først skulle oppdretter stille mor til Ywonne. Så jeg fulgte nøye med for å se hvordan dette ble gjort. Dommeren tok seg god tid med katten, kjente på henne og snakket med henne. Han var også flink til å forklare for oss som stod ved siden av og så på hva han så etter og hva han syntes var bra på rasen. Jeg fulgte også nøye med på hva han sa om de andre kattene. Så var det min tur. Jeg var den eneste som stilte kattunge i denne rasen, så det var ingen i samme aldersgruppe å sammenligne katten med. Det gjorde ting litt annerledes. Jeg var nok minst like nervøs som katten, selv om familien min mente at jeg taklet dette helt fint. Men dommeren merket det, og det kan jo være lett for han å se som også ser og kjenner på katten som reflekterer mine følelser.

Da han var ferdig med vurdering av Ywonne fikk jeg vite at hun fikk bedømmelsen EX1, det betyr at han mener katten er eksellent. Og det er jeg enig i… Siden hun er så ung er det det høyeste hun kan få. For de av dere som er vant med utmerkelser i dyreverden så vil det si at hun kan enda ikke bli Champion. Og han sa at han ville gjerne se henne en gang til den dagen.

Så var det tid for å sammenligne alle Russian Blue mot hverandre. Vi stolte katteeiere stod og holdt frem våre små og store katter, og ventet i spenning. Han begynte med de voksne og sa hva han syntes var bra, og begrunnet hvorfor han plasserte dem på det nivået han gjorde. Den som kom sist var moren til Ywonne. Og så fortsatte han med de andre. Til slutt tok han Ywonne. Og jeg tenkte at det var fordi hun var kattunge. Men nei, han mente at hun var Best i Variant. Det vil si at han syntes hun var den fineste Russian Blue som var der den dagen! Jeg kunne nesten ikke tro det. Hun skulle stilles en gang til, og hun ble best i rasen. Dette var helt utrolig! Jeg tenkte at dette var nesten umulig til å være første utstilling.

Så kom tiden for å bli vurdert en gang til. Alle kattene dommeren hadde plukket ut i kategorien og aldersgruppen skulle nå vurderes mot hverandre. Nå var det bare 2 katter han hadde sendt videre til denne vurderingen. Og han var veldig fascinert av Ywonne og valgte å nominere henne til panel. Det vil si at nå kom hun til den siste vurderingen hvor alle dommerne i kategorien skulle velge en å stemme på. Den med flest stemmer ble «Best in Show». Og nå ble spenningen i meg enda større. Vi ventet en stund før det var vår tur til å komme i panel. Der var det ikke lenger jeg som presenterte katten. Nå skulle assistenter bære katten fra dommer til dommer. Og så til slutt ga dommeren sin stemme. Det var nå fem dommere som alle hadde nominert hver sin katt. Så her stod Ywonne mot fire andre katter. Så da det ble ropt opp hvilken katt de forskjellige dommerne hadde stemt på spisset vi ørene ekstra. De tre første stemmene ble fordelt på tre forskjellige katter. Deriblant Ywonne. Hjertet hamret ekstra da de sa at dommer X var enig med dommer Y om at katt Z var favoritt. Det var ikke Ywonne. Men det gjør ingen ting. Vi kom hjem fra utstilling med en delt andreplass. Selv om jeg egentlig tror at de ikke teller andre plasser enn førsteplass i katteverden 😉

Så nå er jeg bitt av basillen. Jeg vil på flere utstillinger. For jeg må jo se om andre dommere er like imponert over katten som denne dommeren var.

Hverdagsliv

Her i huset er det ganske mange hverdager, som i de fleste andre hjem. Beboerne i dette huset består av en mor, en far, en storesøster, en lillesøster og en lillebror. Dette er de tobente, vi har også noen firebente som bor her, gamlemor Minnie, hun er to år og lille frøken Ywonne, som i skrivende stund er 17 uker gammel. Disse er katter. I tillegg bor det en hel drøss med fisker her. Men de gjør ikke mye ut av seg, så det er ikke mye å si om dem.

En vanlig hverdag starter rundt kl. 6.00. Mor og far står opp, som oftest er far først ute av senga, for mor er litt morgentrøtt. Når han har kommet seg ned til badet står mor opp og tar gjerne med seg lillebror. De slipper inn Minnie, som er ute de aller fleste netter, og så sjekker de at det er nok mat og drikke i skålene hennes. Deretter vandrer de inn på badet, for nå er det muligheter for dem til å få ordnet seg litt. Mor og far steller seg, og lillebror. Og i løpet av denne tiden så begynner det å bli på tide å vekke søstrene. Av og til sendes lillebror av gårde for å gi dem god morgen-suss. Det syns han er gøy, de dagene han i form til dette. Det er to vidt forskjellige jenter som kommer inn på badet. Den ene er morgentrøtt så det holder og den andre er i full fart og klar for en ny dag.

Etter litt frem og tilbake mellom kjøkken og bad må mor, far og lillebror ut av huset for å rekke barnehagelevering før jobbene kaller. Storesøstrene for klare seg selv frem til arbeidsdagen er ferdig. De spiser frokost, lager seg matpakke og får på seg klær. Så når mor ringer dem litt før de må gå til bussen skal de være klare. Og da er det gjerne en siste diskusjon ang hva slags ytterklær og sko som passer til dagens værsituasjon. Det er ikke alltid 12-åringen er enig med mor.

Mor og far er på jobb. Der skjer det litt forskjellige ting, men ikke så mye spennende å snakke om her. Noen dager er det hektisk på jobben til mor, og da blir hun litt sliten, men ellers går det greit. Og de pleier ofte å komme hjem på likt. Den som kommer først henter gjerne lillebror i barnehagen, og får ett lite referat fra ham om hva han har gjort. Og stort sett så er det «leka ute og inn».

Når jentene kommer hjem fra skolen er det mat- og leksetid. De skal gjerne spise litt før de setter igang med leksene. I løpet av den tiden går det gjerne noen telefoner til mor som lyder sånn «kan …. bli med meg hjem?», «kan jeg gjøre lekser hos….?», «hva betyr…. i leksa mi?» osv. Så må mor i sin til tider stressende jobbsituasjon i tillegg ta standpunkt til om det er gjort nok lekser til at jentene kan gjøre lekser sammen med andre (For merkelig nok tar lekser med venninner dobbelt så lang tid som lekser man gjør alene…), om været er sånn at de helst burde leke ute, og at det ikke er nødvendig med besøk. Så inni mellom kommer de mest slitsomme telefonene «…. gjorde sånn med meg», «jeg har så vondt i halsen at jeg ikke kan gjøre lekser», «vet du hva …. sa til meg?». Og da er det jobben med å være fredsmegler, trøster, motivator og litt streng mor som slår til. Når passer det å si det ene og når passer det å si det andre. Det blir ofte sånn at disse samtalene slutter med «… Så må du gjøre ferdig leksene du har i dag!» Når man har sagt denne setningen opp mot 10 ganger på en dag blir man lei. Mor kommer hjem og er oppgitt over situasjonen hjemme før hun har satt sine ben innefor dørstokken. Og hun må skrape sammen tålmodighet fra alle kroker i kroppen for å få ryddet opp i uenigheter, sett over lekser og samtidig hjelpe far med middagen. For som oftest er det far som lager middag i dette huset. Det er utrolig deilig. Mor hadde ikke klart å være alenemor.

Når middagen er spist så begynner ryddingen. Sekker skal fylles med skolebøker, klær skal legges på plass, kjøkkenet skal ryddes og i alt dette så sitter som regel lillebror og fyller stuegulvet med biler eller puslespill. Ungene leker, helst ute, men ellers er de også glad i å sitte ved hver sin pc og surfe og spille. De får litt pause fra stresset i hverdagen. Noen dager i uka er det trening. Men våre unger har ikke mange aktiviteter å holde på med, for det orker ikke mor og far.

I 19-tiden så legges lillebror. Det er en enkel jobb, så lenge han har fått med seg vannflaske og gjerne en lekebil, eller to opp til senga. Når lillebror er i seng så synker som regel mor sammen i godstolen, eller på sofaen og ser på tv. Far setter seg gjerne ved en datamaskin, og de nyter stillheten. For de to store gjør gjerne andre ting. Kanskje for at vi skal glemme å sende dem i seng etterhvert, jeg er ikke sikker.

Men når de to store er i seng, sovende (ca 21.00) så er det kvelden. Da styrer mor fjernkontrollen. Og far styrer pcen. Mor kan sette på en klesvask i en reklamepause, og henge opp i en annen. Far rydder litt mer på kjøkkenet og setter på oppvaskmaskinen.

Vi er vanemennesker, vi er ikke flinke til å komme oss ut på ettermiddagen. Dette er ting vi må gjøre endringer på. Så nå går mor med skritteller, og hun skal melde seg inn på treningssenter ved siden av jobben sin. Hun vil komme i form. Ikke bare for å bli smalere, men også for å orke mer. Slik at når kl. blir 19.30 så synker hun ikke så tungt sammen. Hun vil leve ett litt mer aktivt liv. Men etter 10-12 år med inaktivitet og tunghet i kroppen tar dette litt tid. Men motivasjonen er der, og den stiger. Så nå ønsker familien, og kanskje særlig far at mor skal bli en mor med ett normalt energinivå.

Katt

En gang var det ei lita jente som så opp på sine foreldre og sa: «Jeg kan ikke leve uten katt!» Det har blitt mye sagt rundt denne uttalelsen, men det lå nok noe i den. Denne jenta fikk stort sett vokse opp med en, eller flere katter i huset. Så det var ikke noe problem med å leve da. Men så ble det sånn at familien hennes skulle flytte til utlandet. Og da måtte familiens kattekonge flytte til naboen. For han kunne ikke bli med på flyttelasset. Det var trist for jenta. Hun savnet katten, men hun visste i alle fall hvor den var. Så hun benyttet sjansen til å besøke katten når hun hadde mulighet. Og katten la seg i fanget hennes, som om den kjente henne, selv etter flere år.

Jenta ble større, for det pleier man å bli. Det var på tide å flytte hjemmefra. Hun skulle studere. Da var det ikke snakk om å skaffe seg katt. Så hun fikk stadig spørsmål fra slekt og venner om hvordan hun kunne leve, uten katt. Og da fikk hun forklart at det var ikke som det burde være.

Etter noen år hjemmefra traff jenta en gutt. Og selv om han ikke hadde katt, ble hun glad i ham likevel. Som det kan gå, så ble dette unge paret gift. Og da brudgommens søster fikk høre at bruden ikke kunne leve uten katt så hun en utvei på ett eget problem. Hun hadde nemlig fått en katt, men den måtte hun gi bort. For det var ting som gjorde at det passet ikke for henne å ha katt. Bruden ble lykkelig og brudgommen syntes det var greit, men brudgommens far (og parets kommende husvert) sa: «Nei». Det skulle ikke noen katt inn i den leiligheten. Så da ble bruden litt lei seg. Men siden hun var nyforelsket i sin mann så gikk dette greit likevel.

Tiden gikk, paret ble opptatt av barn, jobb og studier. Så det var ikke mye diskusjon om katt. Det skal også nevnes at brudgommen kunne godt leve uten katt. Etter noen år så begynte bruden å snakke om at hun ville ha katt igjen. Men dette var nå blitt «ikke aktuelt» for mannen. Kona (som man nå kan kalle henne), følte at det var litt trist at andre fikk ha katt, men ikke hun. Men hun hadde nå levd i mange år uten katt, så hun visste at det var mulig å leve uten.

Så en dag, eller skal vi være ærlige å si en natt, kjørte kona en slektning hjem fra et vennetreff, og der var det ett kull med nydelige kattunger. Hun så på dem, og hun koste med dem og hun kjente hvordan den følelsen av å ikke kunne leve uten katt blomstret opp igjen. Det var en kattunge hun falt spesielt for. Matmoren sa at det var den styggeste. For mønsteret på katten var ikke symmetrisk. Men det gjorde ikke noe for kona. Hun tok ett bilde av katten, sendte dette på MMS til mannen og sa at hun tok med kattungen hjem. Men det skulle hun visst ikke! Han sa nei, og ble nesten litt irritert, for det var ganske sent på kveld. Hun dro hjem, uten katt, men med flere bilder og en vilje til å snakke med mannen for å få denne katten.

Hun kom hjem, og dagen etter prøvde hun å snakke med mannen. Men han var standhaftig, han skulle ikke ha katt! Og siden kona mente at man skal ikke ha husdyr med mindre begge parter er enige så ga hun seg. Etter en liten stund begynte mannen å snakke om at han ville ha en vedovn inn i huset. Og kona syntes det hørtes ut som en glimrende ide. Det er jo deilig å sitte foran ovnen om vinteren når det er kaldt. Så de snakket om dette. De begynte å planlegge litt hvordan dette skulle gjøres, og som alt annet praktisk måtte man snakke om oppbevaring av veden. For de bodde i et hus uten kjeller eller annen plass til å stable veden. Så konklusjonen var at den måtte stables langs veggen på boden. Rundt sånne vedstabler blir det ikke så kaldt når vinteren slår til. Åpningen mellom vegg og vedstabel er ett fint sted for mus å varme seg. Så da sa kona: «Hvis vi skal ha vedovn, og veden skal stables ute må vi ha en katt til å fange musene.» Dette fikk mannen til å tenke. Kona minte ham på katten hun hadde sett. Den var fremdeles ikke gitt bort. Det hadde hun sjekket. Og mannen ga seg. Kona ble overlykkelig og begynte planleggingen. Hun måtte kjøpe utstyr. En katt må jo ha seng, do, leker og mat. Det var også annet utstyr som måtte handles inn. Og kona følte det nesten som da hun handlet utstyr til ventende babyer. Til og med konas mor syntes det var spennende med en katt som skulle komme i hus. Selv om hun ikke hadde så mye til overs for katter.

Så kom dagen hvor katten skulle hentes. Det var en septemberdag i 2007. Kona hadde vært på helgetur og hadde bur med seg i bilen som hun kunne ha katten i. Kona og hennes kusine kjørte til kattens familie. De snakket med matmor og matfar, og etter en liten stund la de katten i buret sammen med ett teppe fra kattesenga hennes. Og de satt seg inn i bilen for å kjøre hjem til konas hjem. Katten pep litt, som alle kattunger gjør når de må reise fra familien. Men etterhvert så sovnet hun og lå stille til de kom hjem til det som skulle bli kattens nye hjem. Katten fikk navnet Minnie. Det var kona som bestemte det, for det var i grunnen hennes katt. Det var klart. Hun skulle ha ansvar for mat og stell av katten.

De koste seg, katten og kona. Men så vokste katten opp. Og da hun ble eldre så man vilken nydelig katt dette var. Men det var et skår i gleden katten var ikke så glad i kos. Den ble en egen katt. Kunne godt ligge på fanget, av og til. Og definitivt bare når hun bestemte. Kona kunne ikke ta katten i sitt fang og kose med henne. Da spratt hun ned. Dette ble tydeligere og tydeligere jo eldre katten ble. Det hadde ikke kommet noen vedovn i huset. Men katten ble en god jeger. (Noe kona hadde trodd hun ikke ville bli, for hun ble sterilisert som liten. Og kona trodde det hadde stoppet jaktinstinktet.) Det lå stadig mus utenfor døra, som en gave til familien. Og en dag så familien at katten hadde klart å fange en fugl også. Og det ble ikke helt uvanlig det heller. Så de hadde fått en katt som var utmerket jeger, men ikke noe kosete. Dette syntes kona var litt kjedelig. For når hun endelig hadde fått en katt i hus så hadde hun drømt om en katt som kunne ligge på fanget når hun satt i godstolen. Og en katt som ville ligge sammen med henne på sofaen. Men sånn ble det altså ikke.

Av og til sa kona til mannen at hun ville ha en katt til, for hun ønsket så en katt som ville kose. Men mannen syntes det holdt med en katt. Han hadde ikke noen stor erfaring med katter, så han tenkte kanskje ikke over at katter var forskjellige. Litt over ett år etter at katten kom i hus fant mannen ut at han ville ha en hobby. Og til hans svogeres store glede ville han prøve å ha akvarium. Han fikk låne ett og gikk i gang med å fylle opp, han leste masse på internett og i bøker om fiskehold. Og ett akvarium ble til to, som igjen ble til tre. Og kona, som ikke hadde noe forhold til fiskene tenkte at det var koselig at han hadde fått seg en hobby, selv om det tok ganske mye tid. Hun sa litt oppgitt ja til alle gode idéer han hadde om ting han trengte til akvariene. Så da han hadde holdt på med dette en stund så sa kona at hun ønsket seg en katt til. En som ville bli en kosekatt. Mannen var fremdeles skeptisk. Men etter litt argumentasjon og overtalelse syntes han det var greit med en katt til. Denne gangen ville kona ha en rasekatt. For det sies at det er lettere å få en katt som liker kos når du kjøper en rasekatt. Så undersøkelsene startet. Hun leste om katteraser og hun fant noen hun likte. Hun leste mer om disse og noen ble raskt utelukket av den ene eller andre grunnen. Det som var viktig var at rasen godt kunne trives med katter som allerede bodde i huset og at den ikke var redd for barn. For de hadde tre herlige unger som også bodde i huset. Også ville kona ha en katterase som ikke var så utbredt. For det er jo gøy å ha en litt anderledes katt også. Etter masse undersøkelser, mailer frem og tilbake fra forskjellige oppdrettere av forskjellige raser så falt valget på Russian Blue. Og siden dette var en rase hun kun hadde lest om så ville hun se en katt før hun bestemte seg helt sikkert.

En dag, da familien var på ferie bestemte hun seg for at nå var tiden inne til å se på katt. Og da ville hun se en voksen katt, for alle kattunger er jo søte. Men hun ville se hva hun ville ende opp med. Hun tok kontakt med noen som bodde i nærheten som hadde Russian Blue katt og avtalte ett møte for å hilse på katten. Og katten, som var voksen var like nydelig som den var på bilder. Og da var saken klar. En russer skulle det bli. Men siden dette er katter som koster litt så måtte hun vente med å kjøpe til hun hadde fått spart opp penger. Så da slo hun seg til ro med at det ble nok katt i løpet av vinteren. Nå var det ikke likt henne å være så tålmodig, men for en katt…

Så dro hun til familien som var på ferie. De koste seg hos mannens familie. Katten lå alltid i hodet til kona. En dag, da hun leste mailen sin, mens hun var på ferie fikk hun seg en overraskelse. For der lå det en mail fra ei som heter Eva. Eva hadde to kattunger, dette visste kona fra før, men hun trodde disse var solgt, og Eva lurte på om ikke kona var interessert. Og kona sa som saken var at hun hadde ikke spart opp pengene ennå til å kjøpe seg en katt. Etter litt rådslaging sa Eva at siden kona ville drive oppdrett så kunne de ordne en avtale der det ikke ble betalt noen penger for katten, men Eva skulle ha rett til å ha første kull med kattunger. Etter det ble katten konas. Kona syntes dette hørtes for godt ut til å være sant. Men sa gladelig ja til avtalen. Så da familien var hjemme etter ferien dro familien på tur for å se på kattungen. Det var en nydelig og aktiv kattunge. Hele familien, bortsett fra lillesøster ble helt forelsket. Lillesøster var litt redd for at kattene skulle klore. Hun hadde litt dårlig erfaring fra da Minnie var liten. Så ble de enige om at katten skulle hentes neste uke.

Uken etter dro mann og kone, uten barn for å hente kattungen. De snakket lenge med Eva om alt som har med katter å gjøre, og om masse annet. Etter noen timer fant de ut at de måtte dra hjem. Så da fikk denne kattungen, som het Ywonne turen i samme bur som Minnie hadde brukt for nesten to år siden. Den fikk også med seg ett teppe fra senga, for det er litt skummelt for disse små å flytte til nytt hus med så anderledes lukter. Ywonne var akkurat som Minnie, pep en stund i bilen, men så sovnet hun. Da de kom hjem brukte kona lang tid på å bli kjent med Ywonne helt alene først. Så kom de andre også inn i rommet, og etterhvert fikk Ywonne undersøke resten av huset.

Nå har det gått en uke og katten har blitt venn med hele familien. Til og med Lillebror som var så skummel før, for han gjør så mange brå bevegelser er ikke farlig lenger. Og den nye katten ligger stadig på fanget, eller brystkassa. Hun vil bli kost på hele tiden. Og er flink til å gi beskjed om det. Så nå håper bare kona at katten vil fortsette sånn når hun blir voksen også.

Snipp, Snapp, Snute, nå fortsetter eventyret ute.
Ywonne