Dingser

For en stund siden gikk det en reklame på tv om ei lita jente som skriver stil om fremtiden. Fremtiden hennes er vår nåtid. Og hun blir sendt til psykolog for alt hun fantaserer om.

Personlig er jeg veldig glad i, og interessert i alle slags dingser. Elektroniske dingser er intet unntak. Heller kanskje regelen. Det er ikke alltid jeg er den første til å prøve nye ting, men jeg er alltid nysgjerrig. Leser mye på internett om tings funksjoner og bruksområder. Her i huset er det nå flere laptoper enn familiemedlemmer, det gjelder også alle slags typer mp3-spillere. Det er touch-telefoner og smart-telefoner og flatskjerm tv. For mange er dette helt naturlig. Men jeg er ikke yngre enn at jeg husker den gang pappa hadde en mobiltelefon som var så liten at han kun trengte en skulderveske for å bære den med seg! Det var jo stor utvikling! Eller den gang det ble spådd at mobiltelefoner kom til å kun koste en krone. Den skulle bli allemannseie. Og den gang internett også ble noe for hvermannsen. På skolen skulle vi lære «Touch-metoden». Og i motsetning til min storebror fikk jeg gjøre dette på en datamaskin i stedet for på en skrivemaskin med klistremerker på tastaturet sånn at du ikke kunne se hvilke bokstaver som skjulte seg under tastene.

Alt dette gir oss nye behov. Det er utrolig hva man «trenger». En mp3-spiller som man har plass til hele sitt cd-arkiv. Det er for tungvint å bytte musikk på den. Vi vil bare fylle på når vi får ny musikk. En datamaskin som er litt raskere. Det går for tregt, vi har ikke tålmodighet til å vente de sekundene det tar å åpne ett program, eller en nettside. Hva med en brus-maskin, eller espresso-maskin. Dette er ting som det nå reklameres ganske heftig for. Alle trenger en sånn.

Men hva gjør dette med oss? En ting jeg selv har vært frustrert over er dagens tilgang til internett. De aller fleste jeg kjenner har trådløst nettverk i huset. Vi trenger kanskje en kode for å bruke det, men så er tilgangen der. Vi kan surfe i sofaen, ved kjøkkenbordet, på do eller i senga. Tenk om det skjer noe ute i verden og det tar noen timer før vi får vite det! Dette kan vi ikke ha noe av. Noen må sjekke forskjellige ting stadig vekk. Det er forskjellig fra person til person. Noen bare på Facebook, andre kan ikke vente til i morgen med å se hva slags vær det blir. Andre igjen er mer opptatt av nyheter. Og jeg er ikke helt borte jeg heller. Har jeg fått en meningsfull mail mellom all spam-mailene? Har noen lest bloggen? Og sånn kan jeg fortsette. Jeg har tenkt på dette noen ganger. For jeg er veldig klar på når jeg syns andre bør legge vekk sin mobil, iPod, iPhone, datamaskin og så videre. Det er når jeg føler at jeg ikke får kontakt lenger. Men hva med barna? Særlig de små som ikke helt skjønner hvorfor mamma, eller pappa må stirre inn i den lille, eller store skjermen hele tiden?

Det har lenge vært fokus på barns tv og databruk. De blir for stillesittende, vi må aktivisere dem. Men da er det om å gjøre at vi som foreldre går foran med et godt eksempel. Når vi slenger oss ned på sofaen, eller i godstolen så burde vi kanskje ta med oss en barnebok og invitere et lite småtroll opp på fanget for en lesestund. Eller ta noen minutter for å høre hva som har skjedd i denne personens verden i dag. Og når barna blir eldre så trenger de virkelig kommunikasjon. Vi kan ikke føre den gode samtalen med tenåringen på Facebook, eller andre nettsamfunn. Vi må ta faktisk tid, og gi dem personlig oppmerksomhet.

En annen ting som det har blitt fokusert på i det siste er surfing i sengen, etter leggetid. Hva gjør det for parfoholdet? Det er ikke alle som setter pris på å legge seg sammen med vg.no, eller liknende. Tenk på hvor koselig, og nyttig, det kan være å bruke den halvtimen på en fin prat. Du kan sikkert lære noe nytt om partneren din som er mye viktigere i hverdagen enn hva som ligger på nettet som ble oppdatert den siste halve timen.

På NRK sine nettsider ligger det en artikkel om dette. Og den traff meg midt i hjertet. Alle voksne bør lese denne og ta den inn over seg. La oss ikke glemme barna og deres tilstedeværelse. Vi får ikke kjøpt tillit og kjærlighet gjennom dingser. Den må vi bruke tid på. Vi må investere tid og oppmerksomhet i barna våre. Da øker vi mulighetene for at de får et bedre liv. Det er vårt ansvar som foreldre.

Liten jentes store tap

I løpet av livet opplever vi tap av forskjellig art. Det kan være en leke, et husdyr, en venn eller noen i familien.

Da min datter var rundt tre år mistet hun bamsen sin. En bamse hun hadde fått av sin tante og onkel da hun fylte ett år. Bamsen fikk navnet «onkel Bård-bamsen», enda det ikke var onkel Bård som hadde kjøpt den til henne.  Denne bamsen «bodde» i armkroken hennes hele dagen. Så en dag ble den borte på lekeplassen. Hun hadde lagt den fra seg da hun skulle huske og så ble den glemt. Da hun kom tilbake for å hente den da hun kom på at bamsen var borte så var den ikke lenger på lekeplassen. Dette førte til mange tårer, og vanskelig å sove for henne i ganske mange netter. Bamsen var to år gammel, så det ville ikke bli lett å erstatte den. For jeg visste ikke hvor den var kjøpt, da den var en gave til henne. Så da måtte jeg ut og lete i butikker etter en erstatter. Jeg lette og undersøkte for å se om jeg kunne finne en som var mest mulig lik den hun hadde mistet. Til slutt fant jeg en som jeg syntes liknet, den hadde omtrent samme farge og fasong. Jeg kjøpte den og tok den med hjem. Det var ikke umiddelbar glede, for dette var jo ikke den riktige bamsen. I hennes unge uskyld var hun sikker på at mamma ville klare å kjøpe en helt lik bamse. Da hun etterhvert innså at den gamle bamsen nok var borte for alltid klarte den nye å krype inn i armkroken og hjerterota til lille frøkna. Han fikk til og med det samme navnet som den gamle. Men i en periode het den «Nye onkel Bård-bamsen».

I dag, syv år etter heter bamsen «onkel Bård-bamsen» og er med i senga hver natt. Skal hun noe sted må bamsen være med, ellers blir det litt trist. Og hvis den er savnet blir det mye styr. Men selv i dag, hvis vi kjører forbi lekeplassen, eller man kommer inn på hvordan det var den gangen så snakker hun om «gamle onkel Bård-bamsen», og håper i sitt indre at den på mirakuløst vis skal ligge på lekeplassen og vente på henne.