En dom ankes

I dag er det mye omtale av anken til den tidligere ordføreren i Vågå, Rune Øygard. Og at hans dom ble skjerpet av Høyesterett. Dette er en domsavsigelse som jeg er enig i. Men det er ikke denne ankesaken som har hatt mitt fokus i dag. Du må lete mye lengre nede på nyhetssidene for å finne den.

Den ankesaken som har opptatt mine tanker og som jeg har ventet på i noen dager er ikke like profilert i norske medier. Men det gjelder en mann som har ødelagt tusenvis av mennesker. Innbyggere i flere land har slitt under hans regime. Det er tidligere president i Liberia, Charles Taylor jeg tenker på.

Aftenposten.no skriver i dag:

Charles Taylor er kjent som en av Afrikas mest blodige krigsherrer, og er den første statsleder som er dømt for krigsforbrytelser etter Nürnberg-rettsakene etter 2. verdenskrig.

 

Han ble valt til president i Liberia i 1997,men etter seks år som president ble han tvunget til eksil i Nigeria. Han ble arrestert i mars 2006, og etterpå utlevert til spesialdomstolen i Haag.

 

Et viktig punkt i tiltalen var at Taylor forsynte de brutale opprørerne i Revolutionary United Front (RUF) i Sierra Leone med våpen. Opprørsgruppen ble beryktedt for å hugge av hendene til sivile under borgerkrigen.

Domstolen konkluderte med at Taylor kjente til overgrepene mot sivilbefolkningen, og dermed har straffeansvar.

Det siste avsnittet her treffer noen av følelsene i meg. Dette er mannen som satt som president i Liberia da pappa, som nøytral bistandsarbeider, ble skutt og drept da han var der for å følge opp et prosjekt for å hjelpe sivilbefolkningen.

Charles Taylor sitt regime gjorde omtrent en hel generasjon til soldater. Soldater som i stedet for lønn fikk narkotika og maskingevær. Soldater som i prinsippet kunne gjøre hva de ville, så lenge det var til fordel for Charles Taylor. Unge mennesker som nok handlet mer av frykt for hva som skjedde dersom de ikke gjorde som presidenten sa, enn på grunn av en politisk overbevisning.

På de 10,5 årene siden pappa ble drept har jeg aldri følt noe behov for å vite hvem som trakk i avtrekkeren på geværet som drepte pappa. For jeg har alltid visst hvem som forsynte denne personen med våpenet. Det er i mitt hode Charles Taylor som er mannen som er ansvarlig for pappas død. Og at han nå mest sannsynlig kommer til å dø av alderdom i fengsel føles godt, hvis jeg har lov til å si det.

Advent Radio 93.7

Det er torsdag kveld. Klokken nærmer seg åtte. Vi fraktes fra hotellet til Adventistenes radiostasjon i Monrovia. Tidligere i uken har jeg sagt ja til å være med Emmanuel når han holder sitt program. Han vil gjerne at noen av gjestene skal være der. Mamma og brodern er ikke så gira på å være med. Men med 6 års erfaring fra radioarbeid da jeg var yngre så syns jeg ikke dette er skremmende. Og som alt annet her nede er de fleste med på alt som skal skje. Så det kom en bil for å plukke oss opp på hotellet. Men når vi tok en opptelling viser det seg at det er mamma, André, Geir Olav, Ken, Hege og jeg som skal være med til radiostasjonen. I kveld kom det bare en bil. Vanligvis er det to. Så Ken sier at noen kan jo sitte i bagasjerommet. Dette liker ikke sjåføren helt. Han sier: “Dere er ikke tegneseriefigurer!” Det blir mye latter og vi klarere etterhvert å overtale sjåføren til å la André og Ken sitte i bagasjerommet. Og selv om Ken sikkert er 30 år eldre enn André så er han nok like oppspilt over muligheten til å sitte i bagasjerommet. Han sitter i alle fall godt nok til at han sovner på den korte kjøreturen.

Når vi ankommer radiostasjonen er det en som holder på å avslutte sendingen sin. Han snakker fort og spiller livlig musikk. Jeg ser på han og tenker at jeg har begitt meg ut på noe jeg ikke burde, for jeg forstår ikke ett ord av hva han sier. Det er ikke alltid like greit å skjønne hva libererne sier selv om de snakker engelsk, og Emmanuel har sagt at det er åpent for innringere under sendingen. Og at de kanskje kommer til å stille meg spørsmål. Dermed får jeg litt panikk for at jeg har sagt at jeg skal være med på et program hvor jeg ikke kommer til å skjønne noe av det som skal sies. Det er ikke bra radio hvis gjesten ikke kan forstå noen ting.

Da jeg jobbet i radio i Norge hadde vi noe vi kalte en kjøreplan. Vi planla hva slags musikk vi skulle ha, vi forberedte gjester på hva man skulle snakke om og hadde gjerne litt tid sammen hvor vi snakket om sendingen før vi startet. Dette er nok ikke vanlig for Emmanuel. Kan være at han stort sett holder sendingene alene, og da trenger man ikke diskutere planen med noen.

Når mannen med sending før oss setter på siste sang gjør man klar til bytte. Mamma, Geir Olav, Ken og jeg blir satt inn i studio. Mamma har poengtert at hun kommer ikke til å si noen ting. Geir Olav og Ken skal heller ikke på lufta. Men Emmanuel sier at de kan sitte der inne for å være støtte for meg. Og han deler ut hodetelefoner slik at vi kan høre alt som sendes. Han selv sitter i studioet ved siden av, på den andre siden av glasset og han styrer teknikk og telefon samtidig som han snakker. I tillegg har han i dag besøk av André, Hege, sjåføren vår og sine to søte små barn.

Klokken når 20.00. Sendingen begynner. Og mannen som sitter midt i mot meg starter sendingen. I det han begynner å snakke detter haka mi ned på brystkassa. Denne mannen som i løpet av de siste dagene har løpt rundt med iPaden under den ene armen og mobiltelefonen godt forankret i den andre hånda, mannen som har ringt rundt for å organisere det ene eller det andre blir som en annen person i det han trekker pusten for å introdusere sendingen. Fra å være en “vanlig” lederskikkelse til å forvandles til en unik radiostemme. Han snakker med en ny giv i stemmen. Mannen som nå sitter og snakker på andre siden av glasset minner mer om en ivrig og intens predikant enn den organisatoren vi har sett tidligere i uken.

Programmet kalles “The Evidence” – “Beviset”. Og dagens tema er å bekjempe kjempene i ditt liv. Bare dette, å vite temaet for sendingen hadde han ikke klart å formidle. Så jeg vet ikke hva han forventer at jeg skal snakke om. Så begynner han å snakke om at vi har kommet til Liberia for å se hvor pappa døde, og han spør hvordan det har vært for meg å oppleve det at pappa ble drept i et land langt borte og hvordan jeg har kommet meg videre. Jeg blir rett og slett satt helt ut. Her sitter jeg i en liten radiostasjon i Monrovia og snakker på lufta for et område som dekker mange hundre tusen mennesker. Mennesker som har opplevd mangfoldige år med krig og vanskeligheter, og så vil Emmanuel at jeg skal fortelle om hvor vanskelig det har vært for meg at pappa døde. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Kan jeg fortelle at livet falt sammen? Er det rettferdig for dem? Jeg svarer litt unnvikende. Men tydeligvis er jeg på det sporet han vil ha meg inn på så han fortsetter å grave i svarene. Han vil at jeg skal fortelle at det har vært vanskelig, at selv for meg som kommer fra et sted der ting fungerer bedre så er en slik opplevelse vanskelig å fordøye. Vi blir sittende å småsnakke litt om dette. Så setter han på en sang. Jeg puster lettet ut. Første runde gikk brukbart. Geir Olav sitter i kroken sin og ler litt. Han lurer på om jeg visste noe om sendingen på forhånd. Og jeg må jo med hånden på hjerte si at det gjorde jeg ikke.

Jeg har tatt med en cd med sangen som Karen Olsen lagde til pappas minnestund. Dette er sangen Emmanuel spiller som første sang i sendingen. Han setter den på, og inn i mellom senker han volumet på sangen og forteller om telefonnummerene hvis lytterne vil ringe inn, eller sende sms med kommentarer eller spørsmål. Det går ikke så lang tid før ei dame ringer inn. Hun forteller at hun bodde i en av leirene pappa jobbet med. Hun hadde truffet pappa. Og hun sier at han var en hyggelig mann. Jeg sitter ganske sjokkert og hører på samtalen mellom henne og Emmanuel. Uheldigvis blir samtalen brutt. Så vi får ikke vite så mye mer om henne, men den opplevelsen av å sitte i en liten radiostasjon i et land langt hjemmefra og en tilfeldig innringer forteller at hun traff pappa langt ute i landsbygda i Liberia er helt uvirkelig. Sangen fortsetter litt til etter denne samtalen. Når Emmanuel tar opp tråden snakker han litt om ADRA sitt arbeide i Liberia, og det er jo ikke så rart, for han er leder for ADRA Liberia, ved siden av meg sitter Ken Flemmer, Vice President av ADRA International og Geir Olav Lisle, styreleder i ADRA Norge. Mens han snakker om ADRA tenker jeg at dette blir ikke lett for meg å snakke om. Her er jeg på virkelig tynn is. Men så plutselig hører jeg at han stiller et spørsmål til Geir Olav. Og deretter til Ken. Disse to som skulle få sitte der for å være mine støtter ble plutselig veldig involvert i sendingen. Nå er heldigvis begge disse mennene dyktige til å snakke for seg, og de er nok ikke så skvetne heller. Så en stund er fokuset over på dem, og jeg kan puste litt. Det har snart gått halve sendetiden og jeg skjønner at dette kommer til å gå bra.

Etter at det har vært en del ADRA prat kommer han tilbake til mine opplevelser, det ringer inn to personer til. Også disse to har personlig referanse til familien vår. En av dem traff vi nok under turen tidligere i uken, og han andre er sønnen til en av de som ble drept sammen med pappa. Det er heldigvis Emmanuel som står for snakkingen med innrigerne. De snakket tydelig nok til at jeg forstod dem. Men det å snakke engelsk på direkten og samtidig skal føle at det du sier er forholdsvis fornuftig er ikke helt uten anstrengelse.

Sendingen avsluttes med at Emmanuel forteller om hva planen for neste uke er. Og vi takker for oss. Å få være del i en sending hvor han som styrte sendingen ikke tenkte at det er greit å snakke litt om hvordan vi pleier å gjøre ting er ganske spennende og unik. Og jeg tar med meg lærdommen at hvis jeg noensinne skal på lufta igjen hjemme så skal alle gjester informeres om hva planen og hensikten med sendingen er.

Æresmarkering

Kl. 16.00 lokal tid, onsdag 25. juni møtte vi opp ved Ministry of Foreign Affairs i Monrovia for å være med på en seremoni hvor Presiden Ellen Johnson Sirleaf skulle dele ut ordener til forskjellige personer som har gjort en bemerkelsesverdig innsats for Liberia.

Når vi ankommer så viser vi frem invitasjonen og blir vist inn. Mamma får beskjed om hvor hun skal sitte, André og jeg får sitte i radene for familie til de som skal hedres. Emmanuel, Birgit og Geir Olav må sitte et annet sted. Hege sitter også der, men som fotograf sitter hun ikke så mye stille i slike sammenhenger så hun ser jeg frem og tilbake og hun ser ut til å kose seg.

Det tar ikke så lang tid så flytter de mamma ut til siden, vekk fra de radene hvor de som skal motta ordner sitter. Hun signaliserer til meg og jeg går bort til henne og hun sier: “Jeg er ikke med i programmet.”. Jeg blir litt sjokkert. Og tankene begynner å svirre. For mamma og jeg har snakket om det så mange ganger, at tenk om det egentlig ikke er sånn at de mente at de ville gjøre dette. Og andre sånne “Tenk om…”-tanker. Det blir litt ventetid, men etter en stund kommer en av organisatorene til mamma og ber henne følge henne. I mellomtiden har det kommet en mann ved siden av André. Denne mannen er hvit. Og det er ikke så mange av oss i salen som er det, men ikke nok med at han er hvit, når han begynner å videofilme og kommentere filmingen hører vi at han er svensk. Da tar vi mot til oss og snakker med ham. Han er gift med ei som også skal få tildelt en orden. Tilfeldigvis havner hun rett der mamma sitter, så mamma benytter anledningen til å snakke med henne.

Når vi får programmet skjønner jeg hvorfor de ikke kunne finne mamma i programmet. For det er pappa som står i programmet. Det er 19 personer som skal motta en orden. Og jeg er ikke veldig oppdatert på ranger og slikt, men skjønner at det er noen som får slike bånd som går på skrå over kroppen og noen som får et bånd de knyter rundt halsen.

Så starter seremonien. Vi hører noen rare lyder bakerst i salen. Som om noen prøver å blåse i et stort horn, men ikke kan teknikken. Nesten litt som prompelyder. Og etter noen blås blir det litt mer klang i lyden. Men særlig melodiøs kan man vel ikke si at den er. Men dette er i alle fall et signal på at nå kommer Presidenten og hennes embetsmenn inn. Alle reiser seg og de går frem og setter seg på sine plasser.

Det hele starter ved at Storkansleren leser fra Ecclasiasticus 44: 1-4, 7-8, 15. Og så holdes det en bønn. Det fortelles at presidenten av Sierra Leone også skulle være der, men på grunn av tidsproblemer holder han på med et arrangement på sin ambassade, men kommer så snart han er ferdig.

Første til å bli hedret er ei gammel dame, og jeg tillater meg å kalle henne gammel når hun står oppgitt som 125 år gammel. Ordstyrer ber henne tre frem for å høre begrunnelsen for hvorfor hun er valgt. Dette er ei dame som ser ut som sine 125 år. Lita og sped, og bruker gåstol. Da ser presidenten på ordstyrer og sier at hun godt kan bli sittende. Det syntes jeg var en flott handling.

De fortsetter med opplesningene. Og for hver person som hedres går presidenten ned til plassen der personen er hentet frem for å overrekke ordenen. Og hver gang presidenten reiser seg så må alle i salen reise seg. Og ingen kan sitte igjen før hun har satt seg. Dette gjør hun etter hver overrekkelse. Så det blir en del opp og ned for noen og enhver. Kode ordet for at hun reiser seg er “Now, therefore”. På det signalet snur hun stolen og reiser seg rolig opp av stolen. På et tidspunkt reagerer hun ikke når kodeordene kommer. Hun sitter bare der, nesten som hun dagdrømmer. Men når det har vært stille noen sekunder snur hun stolen og reiser seg. Så da gjør alle vi andre det også.

Etter at de fleste er hedret får vi lest opp noen andre vers fra Ecclasiasticus. Denne gangen kapittel 44, 9-14. Og ber de familien til Kaare Lund komme frem. I første omgang fikk vi beskjed om at det kun var mamma som skulle være der så jeg ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men de sier igjen at familien skal. Jeg reiser meg litt nølende og får bekreftende nikk fra Storkansleren som står og snakker. Jeg får med meg André og går frem til mamma. Så begynner han å lese opp bakgrunnen til pappa. Og midt i det han holder på å lese blir han avbrutt av en som sitter rett ved talerstolen. Det snodige hornet blåser og han introduserer presidenten av Sierra Leone. Alle reiser seg og snur seg for å se på følget. Og inn kommer en hvit mann. André hvisker til meg at han ikke visste at de hadde hvit president. Men denne mannen stopper med en gang og vi ser nøyere etter. Men det kommer ingen. Dermed får Storkansleren beskjed om å fortsette å lese. Det gjør han, inntil han blir stoppet på nytt. Presidenten av Sierra Leone presenteres en gang til, både med ord og med hornspill. Og denne gangen stemmer det. Når han har satt seg, og alle i salen har satt seg fortsetter Storkansleren å lese opp pappas bakgrunn. Dermed blir han stoppet en gang til. Vi får ikke høre hva som blir sagt, men han tar en pause før han starter på nytt fra der han var kommet. Det er en ganske lang bakgrunn som blir lest opp. Og han ser litt lei ut på slutten. Men endelig sier han “Now, Therefore” og Madame President kommer ned. Mens hun går ned leses det opp hva hun har gitt pappa. Storkansleren sier at presidenten tar ham opp i “Humane Order of African Redemption” og gir ham graden “Knight Grand Commander”. Hun sier noen ord til mamma før hun overrekker ordenen til mamma. Deretter hilser hun på oss alle tre.

Når hun setter seg ned igjen tar hun et papir og begynner å lese. Det er ennå mer om pappa. Han er den eneste av personene som hun personlig leste noe om.

Vi sitter der mens seremonien fortsetter. Og plutselig hører jeg de si noe om at familien til Kaare Lund skal komme frem. Da skjønner jeg i alle fall ingen ting. Mamma reiser seg ikke, og de gjentar det. Jeg reiser meg halvveis opp av stolen og da vinker presidenten på meg, som for å si at jeg gjør det riktige. Jeg får med meg mamma bort til talerstolen og hvisker til en av de som står der om vi skal si noe. For jeg hadde ikke fått offisiell, eller forsåvidt uoffisiell beskjed om at vi skulle si noe. Mamma hadde bare spurt meg om jeg kunne snakke hvis noe måtte sies offentlig. Og det hadde jeg sagt ja til. Men å tale forran to presidenter i et land man ikke kjenner tradisjonene til er ikke helt det samme som å stå og holde kurs i noe jeg har holdt kurs i tidligere. Siden mamma hadde nevnt dette for meg tidligere så har jo noen ord snurret rundt i topplokket. Så selv om jeg ikke hadde noe skrevet ned så hadde hjernen litt på lager. Jeg klarte å starte på korrekt måte med å anerkjenne begge presidenter og andre embetsmenn. Og jeg takket for prisen og jeg fortalte også at vi som familie har stor medfølelse med alle i Liberia, for alle der har opplevd et tap av noen de er glade i. Og gjerne flere. Det ble ikke så mange ord. Men jeg følte at det var lurt å runde av mens leken var god.

Vi setter oss og hun svensk-liberiske damen går opp og holder takketale på vegne av alle de andre. Hun var nok forberedt. For hun hadde mye hun skulle ha sagt og hun hadde nok en agenda med det hun sa.

Når det var over var det ferdig. Og vi gikk ut i hallen og det var tid for litt mingling. Dette kommer jeg tilbake til siden.

Men vi hadde en flott kveld som ble avrundet på restaurant på stranden rett nedenfor hotellet.

Litt rask informasjon fra turen

Søndag morgen kl. 06.40 tok vi av med fly til Brüssel fra Gardermoen. Derfra bar det videre til Monrovia. Reisefølget består av mamma (Christel), lillebror (André), Birgit (Leder for ADRA Norge), Geir Olav (Styreformann i ADRA Norge), Hege (Journalist fra Bistandsaktuelt) og meg selv. Vi ankommer Monrovia tidlig søndag kveld.

Mandag morgen reiser vi med fly med Zwedru som mål. Flyet mellomlander i Harper, og flyturen ender i en nødlanding i Greenville. Dette er langt fra Zwedru, men på grunn av et ganske tett program har vi ikke tid til å reise tilbake med flyet for å prøve igjen en annen dag så vi bestemmer oss for å kjøre videre.

Dette resulterer i at vi blir kjørende i bil i bushen hele tirsdag og halve onsdag. Og når jeg sier hele tirsdag så er det ganske korrekt. Vi begynte reisen rundt kl. 06.00, men siden alt tar veldig lang tid her så var det mye forsinkelser før vi virkelig kom i gang, og underveis likedan. Vi er innom flere steder og ender i en by som heter Saclepea rundt 22.00. Noen av oss sover i gjestehuset til UNHCR og andre i WFP (World food programe) sitt gjestehus.

Onsdag starter bilturen 05.30. Vi skal på en seremoni med Madame President kl. 16.00 så vi må være litt raske. Vi kjører ganske i ett hele dagen, og etter mye stress, ikke minst psykisk er vi på hotellet i Monrovia ca 14.40. Kl. 15.15 skal vi være klare til avreise til seremonien. Beskrivelsen av hvor herlig det er med innlagt vann, dusj og air condition krever kanskje ikke så mange ord hvis jeg sier at de siste tre dagene har vi vært i et varmt og fuktig klima. Det har ikke vært innlagt vann de stedene vi har sovet siden søndag kveld. Og med stadig påfyll av myggstift, litt svett hud og 2,5 dager på sandete vei så roper kroppen på dusj.

Dusjen blir heller enkel, for det er ikke store vannstrålen som kommer ut. Men det får skylt vekk sand og svette. Håret får også en god omgang, og jeg kan gå uten caps og føle at det er helt greit.

Nå er vi tilbake i Monrovia. Og hadde i ettermiddag en seremoni med presidenten hvor hun gjorde ære på 19 personer. Jeg kommer til å skrive mer detaljert om det siden. Men jeg kan nevne raskt at hun har tatt pappa inn i “The Humane Order of African Redemption” og gir ham graden “Knight Grand Commander”. 

Jeg er veldig takknemlig for at vi har med Hege fra Bistandsaktuelt som ønsker å sette fokus på denne saken. Hun kommer til å legge ut litt på sidene til Bistandsaktuelt, så du kan lese mer der.

Mer detaljer på historiene kan komme etterhvert. Men jeg regner med at noen av dere har vært nysgjerrig på hvorfor jeg ikke har skrevet. Og det kom helt enkelt av at det ikke er så mye internett-tilgang i bushen i Liberia. Ganske god GSM-dekning, men dårlig Wifi.

Avreise

Klokka er nå ett på natten og om to timer er mamma og jeg på vei til Gardermoen for å møte resten av reisefølget før vi tar av til Monrovia. Mamma har sovet en stund nå, jeg ligger på sofaen hennes og tankekverna er i gang igjen.

Vi har sittet og sjekket alle papirer og lest gjennom alle mailene som har kommet de siste dagene for å være sikker på at alt er husket på. Og en av setningene som slår meg mens vi lesser disse mailene går omtrent slik: «Det presisere om og om igjen at familien er Madame Presidents gjester». Dette som nesten har føltes som en absurd drøm er i ferd med å bli virkelig.

Det er så mye spennende som er planlagt i løpet av neste uke at jeg får ikke satt ord på det. Men jeg kommer til å skrive hele veien. Noen dager er jeg nok uten nett, men det betyr ikke at jeg ikke forteller hva som skjer.

Når jeg nå ligger her på mammas sofa og det har gått over til å være 22. juli så er jeg egentlig glad denne dagen skal brukes til reise. Jeg kommer til å tenke masse på alt som skjer rundt i Norge denne dagen. Og jeg er litt vemodig for at jeg ikke kan være en del av det. Men som de sier: «Du kan ikke få både i pose og sekk.».

Tre dager igjen

Tiden flyr, og nå er det bare tre dager igjen til avreise. De siste dagene har gått med til å skrive lister over hva jeg har pakket, hva jeg mangler og ting jeg må huske å sjekke. Litt etter litt har ting blitt strøket ut fra listene, av og til har det kommet nye ting inn i listene, men disse har også blitt strøket ut. Dette har medført flere runder i butikker for å få tak i alt. Jeg håper at dagens runde var den siste runden før jeg kan fylle kofferten og gjøre meg klar til avreise.

Samtidig med listeskriving har det vært en del klesvask. For ikke nok med at jeg selv reiser på søndag så reiser mine to døtre til Island på speiderleir, og mann og sønn tar seg en tur til svigerfar. Så alle må ha alle klærne sine reiseklare. Og da er jeg glad jeg har skrevet en liste for meg selv over hvilke klær jeg skal bruke. Da kan jeg sikre meg at disse klærne får prioritet i vaskekøen. Så til en forandring går klærne mine nå fra tørkestativ og innom strykebrettet før de ender opp pent brettet i kofferten.

Flere spør meg om jeg har reisefeber, og jeg har tenkt at det har jeg merkelig lite av. Helt til jeg i går natt kom til å tenke på at selv om den intense kriblingen jeg hadde i magen da jeg var liten og skulle ut og reise ikke er tilstede nå så presenterer kanskje reisefeberen seg mer i dag ved at jeg har mer tanker i hodet. Det føles til tider som at hjernen går på høygir. Spesielt når jeg skal sove. Da tenker jeg på alt jeg burde ha gjort, på tross av at jeg denne gangen bruker lister. Jeg tenker på at jentene også skal ut og reise, og selv om jeg ikke akkurat bekymrer meg for dem så er det ganske spesielt å sende ungene på tur til et land på en øy mens jeg selv befinner meg i Afrika. Tanken på at hvis noe skulle skje med noen av oss er stadig til stede i hodet mitt. Det vil være dager hvor jeg nok ikke er tilgjengelig i det hele tatt. Og tankene om hva som skjedde med pappa kommer skremmende nær. Jeg prøver å unngå disse katastrofetankene, men i og med at vi har denne skremmende erfaringen fra tidligere så klarer jeg ikke helt å dytte dem bort som unødige bekymringer. Alle “Hva hvis….” setningene snurrer i hodet hele tiden. Og jeg ønsker ikke å stresse hverken mann, barn eller andre med å mase om det. Selv om det kanskje hadde vært lurt å si noe til min kjære.

Dagen før avreise har vi 16 års bryllupsdag. Og dette er siste dagen før vi alle reiser på hver vår opplevelse. Og jeg har de siste dagene hatt for mye tanker rundt ordet “siste”. Jeg kjenner at jeg kan være redd for at det virkelig blir siste dag. Men hvordan skal jeg kunne gjøre noe ut av denne dagen på en fin måte uten at de andre skal få de samme slitsomme tankene? Det er viktig for meg at når jentene drar på speiderleiren på Island at de gjør dette med så få bekymringer som mulig. At de kan reise med stor eventyrlyst og skikkelig reisefeber. Den opplevelsen barn har når de skal oppleve store spennende ting.

Så kanskje jeg får føye til et punkt til på lista mi: “Ikke bekymre meg for morgendagen!”.

Dobbel- og trippelsjekking

Dagene går, og det skjer kanskje ikke så mye akkurat nå for tiden, men med bakgrunn i vår erfaring fra pappas reise så er en av de tingene vi holder på med å sjekke om reiseforsikringen dekker reise til Liberia. Det er jo ikke lenger krigssone, men ting var ikke like enkelt da det skulle ordnes ting etter at pappa ble drept.

Så jeg har ringt mitt forsikringsselskap to ganger, og fått beskjed om at alt er i orden. Men siden både mamma og broren min har fått beskjed om at det ikke er så enkelt hos deres forsikringsselskap så har jeg nå sendt en mail for å ha et skriftlig svar. Og konklusjonen er at jeg har det beste forsikringsselskapet! Og det er bra.

Da vet jeg at hvis noe skulle skje så har jeg en god forsikring, og det er en god trygghet å ha med seg.

Business or pleasure

Nå har tiden tiden kommet for å komme igang med papirmølla før reisen. Passet og reiseforsikringen er kontrollert, og i orden. Så da er neste skritt å få sendt dette til ambassaden i Tyskland slik at vi kan få visum. Og en visumsøknad er i og for seg en grei sak å fylle ut. Navn, fødselsdato, fødested, nasjonalitet og andre helt enkle spørsmål.

Men så kom jeg til feltet “Purpose of visit”. Hva skal jeg gjøre i Liberia? Vi hører jo alltid i amerikanske filmer: “Business or pleasure?” Hvilken kategori havner vår reise inn under? Og her kommer min til tider livlige fantasi og galgenhumor frem for fullt. Det mest korrekte er vel å si at jeg skal feriere, men jeg føler ærlig talt ikke at dette kommer til å bli noen vanlig ferie. Kan jeg skrive at jeg skal besøke landet der min pappa ble drept? Men det er bare en liten rute å fylle inn i så jeg får ikke plass til å skrive det.  Får vel holde meg til “Ferie”. Selv om jeg nok kommer til å være så følelsesmessig utladd etter denne reisen som jeg ikke har vært av noen annen feriereise. Jeg kjenner bare nå av å prøve å manne meg opp til at dette skal skje så blir det mange tanker. Men jeg har brukt vinteren på å lære meg å ikke ta sorgene og bekymringene på forskudd, og til å prøve å se ting på flere måter. Så jeg står mye bedre rustet til denne reisen i år, enn jeg ville vært noe annet år. Og det er betryggende.

Så må jeg bare vente på mail med resten av informasjonen i forhold til det som skal på visumsøknaden så kan jeg få sendt det til Tyskland slik at det er tilbake i god tid før reisen. Kopier av reiseforsikringen og vaksinasjonsattesten er lagt klart sammen med visumsøknaden som er delvis utfylt.

Mitt livs neste store reise

Etter noen uker i spenning så begynner ting å skje. I desember fikk mamma og jeg en muntlig invitasjon fra Presidenten i Liberia,  Ellen Johnson-Sirleaf om å komme til Liberia i sommer for å markere frigjøringsdagen deres. De ønsker å vie oppmerksomhet til personer som har kjempet for freden, og for de som jobbet for ofrene etter borgerkrigen. Presidenten mener at den jobben pappa gjorde, og det at han endte med å miste livet mens han jobbet for å hjelpe sivile i Liberia under borgerkrigen er stort nok til at hun ønsker å hedre pappas minne i år, på frigjøringsdagen.

Så nå er billettene bestilt, mamma, lillebroren min og jeg reiser nedover for å være med på markeringen. Reisefeberen kommer nok ganske sikkert til å sette inn for fullt etterhvert. Men akkurat nå er det for mange andre tanker som spinner i hodet.

Bitene faller på plass

Da pappa døde fikk jeg spørsmål om jeg ikke ville vite mer om hva som egentlig skjedde. Der og da hadde jeg ikke behov for det, om det var sjokket som gjorde det eller om det var omstendighetene som gjorde at det vet jeg ikke. Vi hadde ikke mye mulighet til å finne ut av hva som skjedde, vi hadde ikke mulighet til å snakke med den/de som gjorde det og spørre om hvorfor de ikke kunne la dem gå og vi hadde heller ikke mulighet til å dra dit det skjedde. Så for meg var det helt greit å ikke vite så mye. For meg var det viktigste at vi visste hva som hadde skjedd, og at vi tross alt fikk en grav å gå til. Vi slapp å leve i usikkerhet om hva som hadde skjedd. Han var død, han var skutt, men han fikk sin grav i Norge.

Helt siden 22. juli har tankene mine kvernet rundt det å miste noen. Av personlig erfaring har jeg tap av besteforeldre, tante, onkel, medelever, venner og så pappa. Det har vært stort sett alle slags årsaker til at livene til mine kjære har tatt slutt. Jeg har ikke i noen av disse situasjonene opplevd noe slik jeg ser at mange pårørende etter Utøya-angrepet har det. De vil ut og se akkurat hvor det skjedde, de vil høre alle detaljer. De har en mulighet til å se gjerningsmannen, til å se stedet der det skjedde og ikke minst til å snakke med vitner. I mine opplevelser er det kun pappas død som har vært forvoldt av noen andre. Men siden situasjonen var så spesiell, på en landevei i Liberia, så var det heller ikke aktuelt å få tak i informasjon.

Jeg satt i høst med stor forundring og så på tv, eller leste på nettet om de som ville vite alt om hva som hadde skjedd med sine de siste timene de levde. Og jeg tenkte nok litt overbærende: “Hva hjelper vel det?” For jeg følte at jeg hadde fått puttet mange ting i riktig skuff og på riktig hylle i forhold til min egen sorg. Og jeg hadde ikke hatt noen særlige detaljer å bearbeide. Men så skjedde det noe i meg i løpet av vinteren. Det hele ble utløst av møtet med Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf og ikke minst, Leymah Gbowee. Leymah Gbowee er en av de siste personer som møtte og snakket med pappa før han døde. Hun fortalte om et personlig møte med pappa og hans to følgesvenner hvor de hadde en hyggelig prat i en litt mindre hyggelig situasjon. Hun ble plutselig mitt vitne. Hun var der. Ikke bokstavelig. For hun kjørte en annen vei, hun hadde andre mål. Men hun var der, rett før det skjedde. Hun levde i Liberia, hun forstod hva som foregikk i landet da på en annen måte enn det jeg noen gang kan gjøre.

Så nå finner jeg meg selv i en situasjon hvor jeg suger til meg informasjon om denne driftige kvinnen. Jeg holder på å lese hennes bok “Mighty be our powers”, jeg har sett dokumentaren om hvordan kvinnene under hennes ledelse kjempet for fred i landet og jeg har sett taler hun har holdt på Youtube. Og på tross av at hun ikke kunne gjøre noe som hindret pappas død er hun blitt en helt i mitt liv. Hun er en fighter uten sidestykke. Jo mer jeg lærer om henne desto mer imponert blir jeg.

I dag kom nyheten om at Charles Taylor, Liberias tidligere diktator, dømmes til 50 års fengsel etter anklagene mot ham. Dette er mannnen som er en av hovedårsakene til at borgerkrigen i Liberia varte i så mange år, han var president/diktator da pappa ble drept. Det var hans menn som endte pappas liv. Og det er ikke det verste de har gjort. Det har skjedd så utrolig mye grusomme ting som denne mannen har tillatt, og til tider oppfordret til at det er ikke noe jeg ønsker å ta med her.

Så med takknemligheten for det Leymah Gbowee har gjort for menneskene og med glede over at en diktator er funnet skyldig og med muligheten for en gang å kunne reise til Liberia og se hvor pappa var, hva han jobbet med og brant for så føler jeg at det er som bitene som jeg ikke trodde var feilplassert faller på plass.