Hva er din unnskyldning?

Når det kommer til endring av mat- og treningsvaner skal jeg være den første til å innrømme at unnskyldningene for å komme i gang er lette å finne frem. Og når det er nok av dem så tror man mer på dem enn på sine egne evner til forandring.

Så i dag tenkte jeg å ta for meg noen av mine unnskyldninger, og bearbeide dem for å finne ut hvilken tanke som er sannheten.

Treningsunnskyldninger

Jeg har ikke riktig klær

Jeg trenger ikke fancy klær for å trene. For å komme i gang er det helt greit med en vanlig treningsbukse, t-skjorte og joggesko

Jeg har vondt i kroppen

Det pleier å bli bedre i kroppen etter en treningsøkt. Og om jeg blir dårligere en liten stund så vil det bli bedre på sikt.

Jeg har vondt i hodet

Så sant jeg ikke har migrene så bruker hodepinen bli borte etter en treningsøkt.

Det har vært så mye stress på jobben, at jeg orker ikke trene i dag.

En skikkelig treningsøkt fjerner tankene fra jobben så hjernen får fri. Det gjør at jeg er mye mindre stressa etterpå. Så en treningsøkt bør faktisk gjennomføres på slike dager.

Diettunnskyldninger

Et lite stykke er ikke så farlig

Et stykke her og et stykke der er ikke bra! Det er lettere å stå i mot hvis jeg ikke stadig smaker på fristelsene.

Jeg kan være flinkere med maten i morgen

Hvis jeg utsetter det til i morgen så skjer det ikke noe.

Det ingen ser, teller ikke

Det er i alle fall bare tull! Det ingen ser er ofte det som ødelegger mest

Konklusjon

Jeg må ha fokus på endringene hele tiden. Bortsett fra lørdager, hvor jeg er har «spisedag». Men den dagen gjør det enklere å stå i mot fristelser resten av uka. 

I dag hadde jeg en ny fristelse foran meg. Jeg var på møte på jobben, og det ble servert varme kanelboller. Og de to største fristelsene for meg når det kommer til mat er fersk hvetebakst og salt snacks. Så et brett med velduftende kanelboller rett foran meg på bordet satt viljestyrken på prøve. Og jeg tenkte mer enn en gang at jeg skulle ta bare en liten bit.

Så til min kjære PT Salvesen må jeg bare innrømme at de smakte, nei, jeg mener luktet godt 🙂 Jeg smakte ikke en smule en gang.

Det er så lett!

En ny økt med PT Salvesen er gjennomført. Forrige økt med ham var på mandag, og så hadde jeg bassengtrening og naprapatbehandling i går. Formen i dag har vært litt laber, med hodepine og kvalme. Som til sammen egentlig kanskje tilsier en migrene. Men det er ikke så ille at jeg har kastet inn håndkleet, ennå i alle fall. Så etter en lett porsjon middag og en halv time i ro i senga dro jeg på trening. At jeg feilberegnet tiden det tar fra jeg går ut døra hjemme til jeg skal være ferdig oppvarmet med 10 minutter i dag kan forhåpentligvis forklares med stedvis tåke i hjerneområdet.

I og med at jeg ankom forsinket bar det rett på trappemaskinen for en kort oppvarmingsøkt. Så var tiden kommet for å bli pushet til å gjøre ting jeg ikke tror jeg makter. I dag var det kettle bell swing og knebøy med kettle bell i hendene. Beina var allerede litt møre etter mandagens treningsøkt, så det skulle ikke så mange repetisjoner til før jeg slet med å komme opp igjen. Etter to sett på hver øvelse kjente jeg at korsryggen begynte å krampe seg igjen. Den har egentlig vært ganske god de siste gangene vi har trent. Men ikke i dag. Om det kommer av bassengtrening, naprapatbehandling eller de hersens hormoner vi kvinner sliter med er ikke godt å vite. Men i dag ville de i alle fall ikke la meg jobbe så hardt.

Dermed gikk vi over til maskiner. Den «fantastiske» leg extensions maskinen. Der hvor hjernen vet hva den skal gjøre, men bena ikke vil høre etter. Jeg får bare ikke bena til å bevege seg. Det vil si at de gjør jo det, men ikke så mange ganger som PT Salvesen syns de skal. Når jeg sitter og vrir meg i stolen for å se om beina vil flytte så seg så skjønner han i alle fall at jeg prøver. Så når han sier at «Dette er så lett!», da fikk han et stygt blikk.

Som en straff for at jeg kom for sent fikk jeg gleden av å sitte i 90-graderen. For å få gjennomført en effektiv trening på kort tid. At musklene begynte å dirre etter få sekunder bare gledet PT Salvesen. Selv om han er snill nok til å rekke ut en hånd så jeg skal ha noe å holde i når beina svikter så jeg skal slippe å gå rett i bakken.

Nå sitter jeg i stolen hjemme, kvalmen har ikke gitt seg, og hodepinen er ikke borte. Men ingen av delene ble betraktelig verre av treningsøkta, så da er jeg glad jeg gikk på trening likevel.

Landkrabbe trener i vann

I går hadde jeg ny time med PT Salvesen. Men jeg hadde en jobbavtale i Oslo på formiddagen, som jeg måtte gjennomføre. Etter å ha vært i Asker på mandag, og brukt tre timer fra Asker til Sarpsborg bestemte jeg meg for å ta toget til Oslo. Det er faktisk ganske behagelig å sitte på toget på morgenen, i stedet for i bilkø. Selv om jeg liker fleksibiliteten bilen gir når jeg skal hjem igjen. I løpet av togturen kjente jeg en stikkende smerte bak i bekkenet. Og når jeg skulle gå fra toget til kunden ble smerten sterkere. Og den ga seg ikke. Jeg har hatt dette før, men det begynner å bli noen år siden sist. På toget hjem plaget dette meg så pass mye at jeg tok kontakt med PT Salvesen og forklarte situasjonen. Vi ble enige om å hoppe over treningen og se hvordan det gikk. Det ble en rolig ettermiddag og kveld, mye tilbrakt på sofaen siden det gjorde vondt å sitte.

I ganske lang tid har jeg snakket med naboen om å melde meg inn i LKB. Men siden jeg har ignorert problemene i 18 år nå, så har det tatt litt tid før jeg fikk gjort det. Etter at jeg begynte å trene med PT Salvesen har jeg hatt noen runder hos naprapaten min, for å holde kontroll på smerter i korsryggen. Når hun da begynte å jobbe med bekken- og setemuskulatur kjentes det ut som hun satte kniver inn i kroppen. Jeg har aldri før ligget i bue på behandlingsbenken. Men det gjør jeg når hun rører der. Og hun tar ikke hardt i en gang. Så jeg tror det var på tide å adressere problemet. Det var første behandling der som gjorde at jeg innså at problemet er ikke borte, jeg har bare lært å leve med det.

Så i høst, selv om jeg ikke hadde utpregede hindringer i bekkenet, meldte jeg meg inn. Nå har det seg sånn at de her i Østfold har varmtvannstrening en gang i uka. Og det er jo utrolig godt for en stiv og støl kropp. Og denne uka ringte jeg og bestilte plass på treningen. Det passet jo utrolig bra med tanke på at nå slo smertene til igjen. I dag har jeg vært på første trening med den gjengen. Jeg har vært på flere andre varmtvannstreninger og tenkte at dette kan jeg fint.

Vel, det er vel lov til å ta feil av og til? Jeg gjorde i alle fall det. Allerede under oppvarmingen kjente jeg at dette hadde jeg ikke full kontroll på. Og her er det snakk om å gå i rekke rundt i bassenget, som i seg selv ikke er vanskelig. Litt motstand i vannet, men likevel ikke vanskelig. Helt til instruktøren sier: «Og så andre veien». Når en gjeng vandrende damer har gått noen runder i bassenget opprettes det strøm. Og når vi snudde for å gå motstrøms hadde jeg helt glemt hvordan jeg skulle møte denne motstrømmen på en effektiv måte. Så jeg ble stående på stedet, bena prøvde å jobbe seg fremover, mens resten av kroppen helst ville dras bakover med strømmen. Du kan trygt si at det ble litt kø bak meg.

Så skulle vi gjøre noen øvelser hvor vi stod ute i bassenget og holdt i isoporvekter og skulle løfte bena på forskjellig vis, og dersom du har sett et lite barn som holder på å lære seg hvordan man reiser seg, setter seg eller går på egenhånd, så har de mer kontroll enn jeg hadde der. Kroppen fløt der den selv ville, og armene plasket. Og ingen av delene var slik de andre gjorde det. Naboen sa noen trøstende ord om at det ikke var så lenge siden hun fikk full kontroll på denne øvelsen. Men jeg er nå ikke så sikker, selv om det var litt godt å høre.

Det var noen øvelser jeg klarte helt fint. Men de innebar ikke så mye balansering fritt ute i bassenget.

Det aller beste med bassengtrening er tøying. Muligheten til å få bøyd og tøyd på muskler jeg ikke så lett får tak i på land. Så jeg nyter muligheten til å tøye ryggen uten anstrengelser. Og andre muskler som jeg får til å tøye på land er mer behagelig og avslappende å tøye i bassenget med senket lys og rolig musikk.

Da vi gikk fra svømmehallen, etter at vi hadde hygget oss med lunsj, sier vi at nå blir det kanskje sofaen resten av dagen. Jeg sa at siden jeg allerede hadde hatt en rolig formiddag på sofaen regnet jeg med at det ikke kom til å bli tilfellet. Så feil kan man igjen ta. Da jeg kom hjem var jeg sliten og hadde litt vondt i hodet. Så da guttungen skulle gjøre lekser sa jeg at jeg måtte bare ligge litt på sofaen for å se om hodepinen gikk bort. Men jeg skulle ikke sove. Og dette er tydeligvis dagen for å ta feil. For det tok ikke så veldig lang tid før jeg var borte. Han ga opp å spørre om hjelp. I et lite våkent øyeblikk fikk jeg satt vekkerklokke på telefonen for vi skulle ut av huset kl. 1730. Og hadde jeg ikke satt på den alarmen, da hadde jeg brått sovet til han skulle legge seg, hvis ikke senere.

I kveld sitter jeg i stolen. Fornøyd med dagens treningsinnsats, ikke fullt så fornøyd med alt jeg har surret med i dag. Men det kommer til å bedre seg når jeg blir vant til denne typen trening også. Jeg tror dette blir et godt suplement til treningen jeg gjør med PT Salvesen.