Tankekaos en høstettermiddag

Å foreta en så stor og langvarig livsstilsendring som den jeg har begynt på er ikke bare lett. Og det er vel en av grunnene til at jeg har feilet og gitt opp så mange ganger før. For dersom jeg har litt uflaks og en litt tung periode mentalt sammenfaller med litt stagnasjon i vektnedgangen er det ikke langt bort til feil hylle i butikken, eller feil butikk for den saks skyld. Jeg har nemlig denne uka hatt et dårligere resultat med tanke på vektnedgang enn de to foregående uker. Så da blir jeg litt fortvilet. For jeg har gjort stort sett det samme når det kommer til både mat og trening.

Denne uka har hodet fått kjørt seg litt. Jeg fungerer egentlig ikke spesielt godt på lite søvn, selv om jeg stadig burde ha sovet mer. Men denne uka har jeg hatt to netter hvor jeg har vært sent i seng. Den første natta ble klokka 3 og neste natt nesten 4. Det var riktig nok en helt vanlig natt mellom disse to nettene. Men det var ikke bare det at jeg var sent våken. Jeg var ute og kjørte bil, så jeg måtte holde meg våken og klar. Så det tok litt tid før jeg falt helt til ro når jeg kom hjem. I tillegg er høsten her, med litt mørkere dager. Så denne uka har jeg vært trøtt som en hel strømpeskuff! Som jeg skrev på onsdag så forsov jeg meg til trening kl. 11. Og jeg har gått mer eller mindre og gjespet meg gjennom dagene. Denne dagen intet unntak.

Tidligere når jeg har hatt slike perioder så har turen innom brødbaksthylla i butikken nesten vært rutine. Rundstykker, eller baguetter kjøpes inn for å spises med smør og gulost, eller i de aller mest fristende øyeblikk, Nugatti. Og i dag har jeg vært ute og kjørt sånne turer som tidligere ville innebåret en tur til denne avdelingen i butikken. Det har vært tøffere å jobbe mot lysten til å stoppe her enn det var å stå i mot nybakte kanelboller. Jeg var til og med innom butikken på siste turen i dag, for der ligger også postkontoret. Men jeg holdt meg til mine ærend på posten og gikk ikke innom butikken en gang. For i dag føler jeg at viljestyrken er så svak at resultatet av en tur i butikken fort kunne vært:

1 baguett, evt loff om de var utsolgt for baguett
1 boks Nugatti
1 pose potetgull
1 sjokolade av noe slag
1 halv liter Cola zero.

Og enhver person med litt innsikt i kosthold ser at dette er en av de dårligste handlelister hvis man skal tenke over hva man putter i seg. Så godt er det at jeg holdt meg unna butikken.

Da jeg kom hjem og sjekket postkassa lå det brev til meg fra sykehuset. Jeg ble først litt forvirret, for hvorfor fikk jeg brev derfra? Det er lenge siden jeg har vært på noen form for undersøkelse der, og jeg kunne ikke huske at jeg har blitt henvist til noe nytt heller. Så det var med stor nysgjerrighet jeg åpnet brevet.

Det var et brev med tid for informasjonsmøte for behandling  ved overvektsklinikken. I vår skrev vikar for min fastlege en henvisning for meg til overvektsklinikken. Og jeg fikk i sommer beskjed om at jeg skulle få behandling, men at det var 6 mnd ventetid. Så med alt opplegget med trening og matplan med PT Salvesen hadde jeg faktisk helt glemt det. Men nå slo usikkerheten jeg hadde hatt da vi sendte henvisningen til igjen.

Da henvisningen ble sendt lå jeg akkurat under grensa for hva BMI må være for å kvalifisere til hjelp uten tilleggslidelser. Når vi snakket om det så vi at jeg har noen tilleggslidelser og er disponibel for flere. Så da fant vi ut at det er verdt å prøve og søke, for man får ikke ja om man ikke spør. Etter at henvisningen var sendt kom usikkerheten over meg. Hva om jeg ikke er tjukk nok til å få hjelp? Hva om jeg går ned før jeg kommer dit? Jeg trenger mer hjelp til å holde ut løpet, for å gå ned i vekt klarer jeg noe selv i alle fall. Men jeg klarer ikke holde meg der. Hvor lenge får man hjelp? Er mine problemer store nok?

Og mange av disse har slått tilbake de siste timene, siden jeg fikk brevet. Og nå har jeg faktisk gått ned en hel del i vekt. Jeg er under grensen for hvem som kan henvises, selv med tilleggsplager. Så nå er jeg redd for å bli «kastet» ut. Og jeg skjønner at det er flere som trenger tilbudet. Men jeg føler at jeg også trenger det. Jeg trenger hjelp til å finne en løsning for hvordan jeg kan klare å holde meg nede i vekt. Hjelp til å sortere noen tanker og følelser rundt mat.

Så nå sitter jeg her, usikker og i hodet surrer mitt eget tankekaos. Jeg burde juble over at jeg kommer under grensen for hva som kvalifiserer til rett til hjelp fra det offentlige, men frykten for å ikke klare og gjennomføre på egenhånd er for stor.

Om en liten time drar min kjære og jeg til Gøteborg på kjærestetur. Det blir koselig, og jeg håper det får ristet bort den skyen som ligger over troen på videre fremgang.

Avslørt

Da jeg trente i dag slo en tanke ned i meg, det er veldig lett for dere som leser min blogg å følge med på når jeg faktisk tar meg en skikkelig treningsøkt. For da kommer det gjerne et blogginnlegg etterpå. Så da kan den oppmerksomme leser se at det faktisk er en uke siden jeg var på treningssenteret sist. Jeg har den siste uken hatt noen unnskyldninger til ikke å trene. Noen nok bedre enn andre.

Jeg har slitt med ryggen, men kunne for så vidt trent kondis. Og i slutten av uka fikk jeg en forkjølelse som satt seg litt i pusten, og hele kroppen verket. Så jeg holdt meg hjemme. Og med PT Salvesen opptatt med å starte opp nytt senter i Halden var det heller ingen forpliktelse der som krevde mitt oppmøte på treningssenteret. Men da forkjølelsen begynte å slippe taket på fredag bestemte jeg meg for at på søndag, da må jeg trene igjen. Og det har jeg gjort nå.

Det er første økt på flere uker hvor jeg har kjørt på med programmet PT Salvesen har gitt meg. Det er et program som ikke er innom noen av de maskinene jeg har brukt i det siste. Øvelsene består av frivekter, kettle bells, slynge og kroppens egenvekt. Etter at jeg begynte å få vondt i ryggen har jeg vært skeptisk til å gjøre slike frittstående øvelser alene, men jeg tenkte at i dag skal jeg prøve. Som sagt så gjort.

Det ble oppvarming på romaskinen, og da fikk lungene kjørt seg. Og jeg ble varm, kan man si. Allerede da var svetten i gang. Ikke akkurat unikt for meg, så jeg har alltid med håndkle til å tørke meg underveis så jeg skal slippe å få all svetten inn i øynene. Har til og med vurdert 80-tallets flotte svettepannebånd 🙂

Det ble diverse kettle bell øvelser, men jeg er ikke helt sikker på hvor tunge kettle bells jeg har fått av PT Salvesen de siste gangene, så jeg var litt forsiktig. Også med tanke på at noen av øvelsene der har trigget krampene i ryggen tidligere. Jeg måtte stoppe tidlig i tredje sett, for da kjente jeg det litt i ryggen. Men jeg stoppet ikke der. Det ble utfall, arnold press, slyngetrening, situps og flere. Det morsomste i dag var å ta 60 kg i markløft. Jeg begynte ikke med det, men økte vekta for hvert sett. Da jeg var ferdig spurte jeg min kjære om han ville prøve å løfte det. Han ble imponert når jeg sa hvor mange repetisjoner jeg hadde klart. Så nå vil han lære å ta markløft han også.

Når jeg holder på med disse øvelsene så tenker jeg at jeg har jo på en måte hatt en fordel når det gjelder å håndtere tunge vekter. Kroppen min har båret rundt på ganske mye tyngre kroppsmasse enn de andre i familien min har gjort. Så det må jeg passe på å holde vedlike. Men legg 60 kg på min kroppsvekt, og det er ikke akkurat lettvekt vi snakker om. Så jeg er veldig fornøyd med å klare jobben.

Selv om jeg har trent alene i dag føler jeg at jeg har klart å presse kroppen godt i dag. Musklene er slitne og jeg er fornøyd, kan hende at til og med PT Salvesen kan si seg fornøyd. Jeg vet at han i alle fall er fornøyd når jeg kommer meg avgårde og gjennomfører en treningsøkt. Og da vi kom hjem var det tid for litt lunsj. Og i dag var det lapper valget falt på. Har ikke fått rota meg til å kjøpe noe bær å ha på, så det blir kanskje litt kjedelig. Men det metter, og det er det viktigste.

Lapper til lunsj

Lapper til lunsj

Hva er din unnskyldning?

Når det kommer til endring av mat- og treningsvaner skal jeg være den første til å innrømme at unnskyldningene for å komme i gang er lette å finne frem. Og når det er nok av dem så tror man mer på dem enn på sine egne evner til forandring.

Så i dag tenkte jeg å ta for meg noen av mine unnskyldninger, og bearbeide dem for å finne ut hvilken tanke som er sannheten.

Treningsunnskyldninger

Jeg har ikke riktig klær

Jeg trenger ikke fancy klær for å trene. For å komme i gang er det helt greit med en vanlig treningsbukse, t-skjorte og joggesko

Jeg har vondt i kroppen

Det pleier å bli bedre i kroppen etter en treningsøkt. Og om jeg blir dårligere en liten stund så vil det bli bedre på sikt.

Jeg har vondt i hodet

Så sant jeg ikke har migrene så bruker hodepinen bli borte etter en treningsøkt.

Det har vært så mye stress på jobben, at jeg orker ikke trene i dag.

En skikkelig treningsøkt fjerner tankene fra jobben så hjernen får fri. Det gjør at jeg er mye mindre stressa etterpå. Så en treningsøkt bør faktisk gjennomføres på slike dager.

Diettunnskyldninger

Et lite stykke er ikke så farlig

Et stykke her og et stykke der er ikke bra! Det er lettere å stå i mot hvis jeg ikke stadig smaker på fristelsene.

Jeg kan være flinkere med maten i morgen

Hvis jeg utsetter det til i morgen så skjer det ikke noe.

Det ingen ser, teller ikke

Det er i alle fall bare tull! Det ingen ser er ofte det som ødelegger mest

Konklusjon

Jeg må ha fokus på endringene hele tiden. Bortsett fra lørdager, hvor jeg er har «spisedag». Men den dagen gjør det enklere å stå i mot fristelser resten av uka. 

I dag hadde jeg en ny fristelse foran meg. Jeg var på møte på jobben, og det ble servert varme kanelboller. Og de to største fristelsene for meg når det kommer til mat er fersk hvetebakst og salt snacks. Så et brett med velduftende kanelboller rett foran meg på bordet satt viljestyrken på prøve. Og jeg tenkte mer enn en gang at jeg skulle ta bare en liten bit.

Så til min kjære PT Salvesen må jeg bare innrømme at de smakte, nei, jeg mener luktet godt 🙂 Jeg smakte ikke en smule en gang.

Ny uke gir nye muligheter

Da er en ny uke i gang. Jeg hadde en hviledag i går, som jeg skrev om i går. Så da var det klart for å komme i gang igjen etter høstferien. Jeg hadde en ganske travel dag planlagt, i alle fall til søndag å være. Det var møte for musikkomitéen i kirka kl. 12.00, så skulle jeg til Nordby med ungdommene. Og de siste gangene jeg har vært på Nordby ender jeg alltid opp med vondt i hodet. Derfor hadde jeg ingen planer etter handleturen. Så da min kjære lurte på om jeg skulle trene i dag var jeg litt i tvil. For søndager er dagen jeg liker å sove litt lenger. Men jeg vet at jeg kan slite med å få tid til å trene ordentlig i morgen, for da er det en del ting planlagt, så jeg fant ut at jeg fikk stå opp litt tidligere enn jeg vanligvis pleier så det skulle bli tid til trening.

Dypt konsentrert på bosuballen

Dypt konsentrert på bosuballen

Vi dro til treningsstudioet og kom i gang med treningen. Jeg begynte med fem minutter på trappemaskinen og deretter to runder med apparattrening. Men i løpet av runde to begynte det å krampe seg i ryggen igjen. Da ga jeg meg med det, og gikk over til andre øvelser som gikk mer på forsiktig trening av kjernemuskulaturen og deretter tøying. En av øvelsene jeg gjør er situps på yogaball. Da bøyer jeg meg helt bakover rundt ballen før jeg setter meg helt opp i sittende stilling. Det gir god effekt på musklene.

Etter trening var det tid for en rask dusj og litt næring før det bar videre til kirka. Vi hadde et hyggelig møte hvor vi planla juleprogrammet vi skal ha, og litt annet musikkopplegg som skjer i kirka i vinter. Mens vi var der ble vi tilbudt både pizzasnurrer og eplekakemuffins. Jeg takket nei og sa at jeg har sluttet med slikt. Bortsett fra på lørdager. Og vi kom i en god prat om fordelene og resultatene av treningen. Det var spennende.

Da jeg kom hjem etter møtet var det igjen på tide med litt mat, fra matplanen min. Når den var inntatt bar det til Nordby for litt shopping. Det ble litt trasking på Nordby, og litt hodepine, men det er jo til å leve med. Særlig når familien lar meg slappe av mens de lager middag.

I kveld har jeg slappet av med Netflix, bikkje og sofa. Nå er det snart tid for senga så jeg er klar for ny dag med flere planer, der i blant strikkekafé

Hviledag

I dag har jeg hviledag, på flere måter. Jeg trener ikke, og som Syvendedags adventist har jeg lørdag, sabbaten, som hviledag. Og jeg kan stadfeste at så langt har hvilingen gått bra. Vanligvis når jeg er hjemme pleier jeg å komme hjem fra kirka omtrent på denne tiden av dagen. Men i dag er et unntak.

Det har vært høstferie siste uka, noe som gjorde at guttungen slapp å gå på skolen, og dattera fra internatskolen kom hjem, og det samme gjorde kjæresten hennes. I tillegg har vi vært hundepassere i noen dager. Jeg har hatt ganske greie arbeidsdager, men det ble litt intenst på slutten av dagen i går. Da måtte jeg grave dypt i databasekunnskap og logikktenking da jeg skulle forklare hva en kunde ønsket eksportert og til hvilket format. På slutten av arbeidsdagen på en fredag er kanskje ikke det beste tidspunktet for meg å ta en sånn jobb.

Etter jobb i går tok jeg de tre unge med til trampolinepark. Der fikk de hoppe og leke i en time. Jeg tror det var artig for dem. Det var et flott sted, og mindre støy enn jeg hadde forestilt meg.

I dag når jeg ikke gjør noe spesielt går tankekverna. Den er jo ganske aktiv til tider. Og jeg tenker på forskjellige ting rundt min livsstilsendring. Alt fra hvordan jeg kan få trent, hva jeg skal spise og når jeg skal trene. For det å gjøre en endring i sin livsstil er jo en lang prosess. Det er ikke snakk om en rask diett. Det store målet er å få en kropp og en psyke som fungerer bedre enn i dag. Og en del av den prosessen vil gi vektnedgang og bedre muskelstyrke. Og det er jo helt topp.

I tillegg så bruker jeg nå tid på behandling hos naprapat for å ta tak i de problemene som dukker opp underveis. For en kropp som har vært lite vedlikeholdt i mange år har sine utfordringer som blir synlige etterhvert som man skreller ned til dem. Som blant annet bekken/korsryggen min. Nå som det blir mer aktivitet på kroppen kommer også litt utfordringer der, for den delen av kroppen burde blitt behandlet ordentlig etter de siste to svangerskapene. Når de ikke ble det kommer det mer plager nå som belastnng øker, både i hyppighet og tyngde.

For oss alle går livet litt opp og ned. Vi har gode og dårlige dager, eller perioder. For meg som har litt sterkere svingninger enn «normalen» så må jeg passe meg for å gi opp i dårlige perioder. Så jeg må finne måter å klare og motivere meg selv, og ha tro på meg selv når resultatene ikke kommer like fort som jeg ønsker. Og jeg vet at de kommer ikke av seg selv. Jeg må holde fokus, om det er å «tvinge» meg selv til å trene, holde meg til en kosedag i uka eller å holde meg til matplanen som vi (PT Salvesen og jeg) vet fungerer. For når fokuset glipper så faser motivasjonen ut.

En av måtene jeg kan klare å holde motivasjonen oppe er at jeg klapper meg selv på skuldra for de små tingene jeg klarer. Kan være familien begynner å bli lei av at jeg gjør dette høyt. Men jeg må gjøre det, for det er ekstra godt med anerkjennelse når jeg har klart å stå i mot noe, eller gjennomført noe jeg ikke hadde lyst til.

Når dattera mi er hjemme på besøk sammen med kjæresten får vi alltid litt hodebry rundt maten. Hun har melkeallergi og han cøliaki og er vegetarianer. Hver for seg er ikke dette vanskelig å tilpasse. Melkeallergien er vi vant til. Men å putte alt dette sammen med min matplan er ikke lett. Så selv om jeg vanligvis kan lage mat til familien som passer til min matplan har jeg denne uka måtte ha to litt forskjellige menyer. En dag lagde vi for eksempel blomkålsuppe med rundstykker. Jeg skulle ikke spise rundstykker, og blomkålsuppe har ikke noe særlig proteiner. Så jeg satt sammen med familien som spiste nystekte rundstykker og hadde kyllingkjøtt med litt blomkålsuppe på. Og at jeg stod i mot rundstykkene er jeg veldig fornøyd med, for det er noe av det beste jeg vet.

Men i dag, som er hviledag og faktisk kosedag så skal jeg ikke tenke matplan resten av dagen. Vi skal kose oss med makaronipudding (en type makaronigrateng) til middag, og så litt familietid. For snart er det en ny uke. Ungdommen drar tilbake til skolen sin, guttungen skal også på skolen og for oss voksne fortsetter arbeidsukene som vanlig. Trening må jeg fikse sjæl til uka, for PT Salvesen jobber hardt med oppstart av nytt treningssenter i Halden. Og for å kunne vise meg selv at jeg kan få til noe uten at han pisker så får jeg komme meg på trening uten avtale med ham: Og gi på så det svir, selv om det er veldig vanskelig.

Håper du som leser dette har en fin helg!

 

Det er så lett!

En ny økt med PT Salvesen er gjennomført. Forrige økt med ham var på mandag, og så hadde jeg bassengtrening og naprapatbehandling i går. Formen i dag har vært litt laber, med hodepine og kvalme. Som til sammen egentlig kanskje tilsier en migrene. Men det er ikke så ille at jeg har kastet inn håndkleet, ennå i alle fall. Så etter en lett porsjon middag og en halv time i ro i senga dro jeg på trening. At jeg feilberegnet tiden det tar fra jeg går ut døra hjemme til jeg skal være ferdig oppvarmet med 10 minutter i dag kan forhåpentligvis forklares med stedvis tåke i hjerneområdet.

I og med at jeg ankom forsinket bar det rett på trappemaskinen for en kort oppvarmingsøkt. Så var tiden kommet for å bli pushet til å gjøre ting jeg ikke tror jeg makter. I dag var det kettle bell swing og knebøy med kettle bell i hendene. Beina var allerede litt møre etter mandagens treningsøkt, så det skulle ikke så mange repetisjoner til før jeg slet med å komme opp igjen. Etter to sett på hver øvelse kjente jeg at korsryggen begynte å krampe seg igjen. Den har egentlig vært ganske god de siste gangene vi har trent. Men ikke i dag. Om det kommer av bassengtrening, naprapatbehandling eller de hersens hormoner vi kvinner sliter med er ikke godt å vite. Men i dag ville de i alle fall ikke la meg jobbe så hardt.

Dermed gikk vi over til maskiner. Den «fantastiske» leg extensions maskinen. Der hvor hjernen vet hva den skal gjøre, men bena ikke vil høre etter. Jeg får bare ikke bena til å bevege seg. Det vil si at de gjør jo det, men ikke så mange ganger som PT Salvesen syns de skal. Når jeg sitter og vrir meg i stolen for å se om beina vil flytte så seg så skjønner han i alle fall at jeg prøver. Så når han sier at «Dette er så lett!», da fikk han et stygt blikk.

Som en straff for at jeg kom for sent fikk jeg gleden av å sitte i 90-graderen. For å få gjennomført en effektiv trening på kort tid. At musklene begynte å dirre etter få sekunder bare gledet PT Salvesen. Selv om han er snill nok til å rekke ut en hånd så jeg skal ha noe å holde i når beina svikter så jeg skal slippe å gå rett i bakken.

Nå sitter jeg i stolen hjemme, kvalmen har ikke gitt seg, og hodepinen er ikke borte. Men ingen av delene ble betraktelig verre av treningsøkta, så da er jeg glad jeg gikk på trening likevel.

Å komme i gang igjen

Denne uka har vært litt rar. Jeg har vært helt utslått. Hele uka har jeg følt meg trøtt og energiløs. Jeg har sovet ganske greit om natta, og noen ganger på dagen. Jeg vet at dette ikke er optimalt, men jeg har bare vært så sliten. Når i tillegg jeg har gjort en eller annen feil bevegelse slik at ryggen ikke er helt samarbeidsvillig øker ikke lysten til å bevege seg.

En ting som jeg har slitt med denne uka er å få i meg mat. Jeg har klart å spise korrekt mat, men ikke regelmessig og ofte nok. Og det er klart at det ikke hjelper når energien er dårlig. Det har heller ikke vært så mye trening. I dag skulle jeg vært på bassengtrening med LKB, men guttungen har vært syk noen dager, så jeg ble hjemme med ham. Jeg hadde legetime på formiddagen, så det ville bli veldig lenge for ham å være alene. På vei til legen sendte jeg melding til PT Salvesen og spurte om vi kunne avtale ny time. Det er nå nesten to uker siden han har trent meg, og jeg trenger å komme i gang igjen. Selv om jeg har klart litt trening på egenhånd er det ikke akkurat den samme effekten.

Jeg visste at min mann hadde tenkt å trene på vei hjem fra jobb i dag. Så da jeg kviknet litt til på ettermiddagen bestemte jeg meg for å møte ham på treningsstudioet. Da han ringte for å fortelle at han var på vei hjem spurte jeg om han skulle trene. Han dro litt på det, og da sa jeg at jeg hadde tenkt å møte ham. Da ble det en treningsdate. Vi trener ikke helt det samme. Men vi er der begge to.

Jeg startet med fem minutter på romaskinen. Og kom 100 meter lengre denne gangen enn forrige gang jeg prøvde meg. Og da måtte jeg passe på ryggen i tillegg. Men jeg klarte å jobbe med maskinen uten å få vondt, så da var det bare å stå på. Etter det hadde jeg bestemt meg for å ta en skikkelig runde, eller egentlig tre, på apparatene. Første runde gikk ganske greit. Jeg matchet alle vekter fra forrige økt. Da jeg kom til runde to så bråstoppet kroppen på apparat nummer to. Det var to repetisjoner og så var det helt tomt. Jeg vil tro at dette var en reaksjon på et slurvete kosthold de siste dagene, selv om jeg i dag har vært ganske flink, og en kropp som er tappet for energi. Egentlig hadde jeg håpet at jeg skulle klart en full økt, og kunne gå hjem med ny energi. Forhåpentligvis så vil denne økta gi mer energi likevel.

En annen ting jeg gjorde var å ta bilder for å se om jeg kan se noen forskjell på kroppen fra juni til nå. Og litt kan jeg se. Litt mer innsving i midjen og litt mindre mage. Selv om det fremdeles er mye å ta av. Høyre er fra juni og venster fra i dag.

Og på fredag er det ny time med PT Salvesen 🙂

Effekten av trening

De fleste av oss har hørt om de forskjellige effektene av å trene. Det er vektnedgang, stramme opp kroppen, mer utholdenhet, mer energi, redusere psykiske plager og så videre. Jeg har flere ganger tidligere i livet startet med trening. Og da alene, jeg har også gått på gruppetreninger i sal, eller basseng. Men ikke hatt noen som har pushet meg når jeg har trent på apparater. Jeg har også prøvd meg på kondisjonstrening. Både på treningssenter og ved å gå turer. I de fleste av disse tilfellene har jeg merket lite av de gode fordelene ved trening. På grunn av mine tilbakevendende depresjoner sliter jeg til tider veldig med utrolig lite energi. Og jeg kan skrive under på at det ikke er lett å komme i gang med trening når man trener med lukkede øyne fordi man egentlig har mest lyst til å sove. Når man i tillegg blir så utslått av treningen at resten av dagen, og av og til påfølgende dag tilbringes i horisontalen, nå med øynene igjen og vandrer inn og ut av søvne. Etter noen sånne runder med trening føles det ganske unyttig. Hvorfor bruke tid og penger på noe som ikke fungerer?7

Da jeg i sommer begynte å trene på nytt så hadde jeg noen uker med egentrening. Det innebar gjerne en halv time på elipsemaskinen (crosstrainer) og så en runde på utvalgte apparater. Og da med ganske lav motstand så jeg ikke skulle bli utslitt. Atter en gang slet jeg med at jeg ikke følte at det ga noen energiboost. Og dørstokkmila ble stadig lengre. Så da min kjære sa at jeg burde prøve PT var jeg ganske skeptisk, men også nysgjerrig. De første treningsøktene med PT Salvesen resulterte i timer på sofaene og muskler som var så utmattet at det føltes som utenkelig at de skulle komme tilbake til normal funksjon igjen. Men så sakte men sikkert har det skjedd en endring. Det begynte med at jeg ikke la meg på sofaen etter trening, men satt meg i en stol og brukte litt tid på å la kroppen roe seg og inntok litt drikke for å ta igjen noe av væsketapet under trening. For jeg svetter som en gris. Jeg klarte også å gå i trapper selv om jeg stadig tok flere knebøy, og så etterhvert andre benøvelser. En dag merket jeg at nå kunne jeg også klare å strikke, selv de dagene jeg hadde trent. Og det daglige energinivået økte litt. Det er fremdeles ikke helt stabilt på et ønskelig nivå, men jeg har flere dager med energi enn nå.

Men den den aller beste effekten jeg får av trening er stressreduksjon. I min jobb som rådgiver kan det til tider hope seg opp med mail og telefoner og saker som skulle vært løst og avsluttet i går, eller forrige uke. Når dette skjer kjenner jeg at angsten kommer krypende. Og den beste måten å få kontroll på denne er å redusere og kontrollere stresset rundt meg. Etter en spesielt stressende dag for ca to uker siden skulle jeg på trening med PT Salvesen. Jeg var ikke særlig klar for trening, for jeg hadde hatt så mye stress på jobben de siste dagene at jeg hadde begynt å kjenne på angsten. Den dirringen som kommer i kroppen når den setter inn. Men jeg følte at det ble for dumt å avlyse timen. Så jeg gikk på trening. Det beste med å trene med en PT er at da trenger jeg ikke tenke. Jeg må ikke ta stilling til hvilken øvelse jeg skal gjøre, eller hvilken belastning jeg skal ha. Det er bare å følge instruksjonene, det er ikke alltid jeg er helt klar for de instruksjonene jeg får, men jeg ender alltid opp med å prøve. Og inn i mellom så slår konkuranseinstinktet inn og staheten kommer frem. Og jeg skal få til den ene til som han sier jeg skal gjøre, selv om den av og til blir både to og tre til. Da jeg gikk hjem fra trening den dagen var jeg godt sliten. Jeg hadde gitt alt, og begynte å kjenne på tilfredsheten med å løfte vekter. Det er gøy å se at jeg må ha tyngre vekter for å oppnå at musklene blir slitne slik de ble i begynnelsen. Ut over ettermiddagen og kvelden oppdaget jeg at kroppen hadde fått mer ro. Jeg hadde ikke tenkt på alt jeg burde ha gjort på jobb før jeg gikk hjem. Og selv om den tanken slo meg, så slo den ikke rot.

Siden den treningsøkten har jeg begynt på bassengtrening. Og denne treningen er akkurat nå der hvor jeg er utmattet etter endt trening. Litt på samme måte som PT-timene gjorde meg i begynnelsen. Men det er så godt for kroppen å få denne treningen. Jeg kjenner at kroppen blir smidigere og gjør mindre vondt. Så jeg satser på at når jeg bare blir litt mer vant til denne treningen så blir jeg også mindre utslått.

Så akkurat nå er jeg utrolig glad for den stressreduksjonen som treningen faktisk gir meg. Nesten mer glad for det enn for vektreduksjonen, men bare nesten 🙂

Trening i bil

I skrivende stund sitter vi i bilen gjennom Østerdalen, på vei til Levanger for å besøke studenten. Og du tenker kanskje at det er ikke mulighet for trening i bilen, men jeg har trent en del allerede. Mitt Polar-armbånd hatt sagt seg fornøyd med dagens aktiviteter. Det er trening av overkroppen i dag. Mer spesifikt, strikkemusklene. 😊 Siden min kjære er sjåfør kan jeg strikke litt på julegaver.

En annen trening jeg driver med er mer en statisk øvelse. Det er å holde kroppen rettet fremover og unngå vridninger for å spørre om jeg kan få litt snacks fra junior i baksetet, for han er utstyrt med sjokolade, kjeks og potetgull.

Jeg er heldigvis på et sterkere sted i dag enn for noen dager siden. Så jeg holder meg til min ferdiglagede mat, mat som er innafor matplanen min.

Det er i motbakke det går oppover

Da var nok en uke omme. Og her sitter jeg og skriver igjen. Det er nesten så jeg føler meg som vår administrerende direktør som skriver et internt innlegg hver fredag med status og viktig informasjon, og litt småting som kan være morsomt å vite. Men jeg er heldigvis ikke en administrerende direktør for et selskap. Selv om jeg prøver å bli det mer i mitt eget liv.

Denne uka har jeg ikke følt at jeg har hatt full kontroll over tanker og handlinger. Vel, jeg har skjønt at visse valg fører til visse resultater, eller mangler på resultater. Men jeg har ikke klart å være like standhaftig denne uka som noen andre uker. På lørdager har jeg «spisedag». Det betyr ikke at jeg ikke spiser de andre dagene, men på lørdager kan jeg spise hva jeg vil fra lunsj og resten av dagen. Og det gjør det lettere å holde seg til litt striktere diett resten av uka. Denne lørdagen gikk som normalt, matmessig. Vi reiste til Moelv for å besøke min bror og hans familie. Lørdag var de med på et arrangement på torget i Brumundal hvor min svigerinne løp agility med hundene sine, og litt andre ting. Etter at vi hadde spist i Brumundal dro vi hjem til dem og der hjalp jeg min bror med å gjøre klart til Whippetsprinten som skulle være der på søndagen. Det ble litt jobbing og styring. Men ikke så veldig lenge eller tungt.

Søndag morgen ble det litt anderledes frokost enn hjemme. Men den var ganske innafor i forhold til matplanen, så det stresset meg ikke så mye. Og etter den bar det ut til å ordne de siste tingene før Whippetsprinten skulle begynne. Jeg har selv ei tispe som skulle løpe, så jeg måtte ut og varme opp henne. Da bør man løpe/gå fort i 15-20 minutter. Og løpe, det gjør jeg ikke. Så da var det bare å sette opp ganghastigheten litt, slik at det skulle få noen effekt for bikkja. Vi gikk et lite stykke langs bilveien, og så et stykke i skogen. Nå er det ganske håpløst å få bikkja mi til å gjøre noe som helst aktivitet tidlig på dagen. Hun er mest glad i å bare ligge og sove på formiddagen. Så hun var rett og slett ikke særlig gira på rask tur. Men vi holdt ut i 15 minutter før hun fikk sitte i buret i bilen og vente på sin tur til å løpe.

Det er min bror og svigerinne som var ansvarlig for arrangementet, og de hadde hørt om noen ville være frivillige siden det er mye som skal koordineres når 60 hunder skal løpe to løp hver. Jeg hadde meldt meg, og sagt at de kunne putte meg på den oppgaven de mente passet greit. Og da ble jeg plassert på sykling. For i Whippetsprint skal hundene løpe en rett bane som er 80 meter, der jager de etter en fille som henger i et tau som dras inn av en motor. Men denne filla må jo tilbake til start etter hver hund. Og det gjøres manuelt. Det vil si at en tar med seg filla og sykler den ned til enden av banen. Så slippes neste hund løs. En whippet løper 80 meter på 6-9 sekunder, og det tar litt lengre tid for et menneske å sykle tilbake. Så den som satt på sykkelen syklet ganske kontinuerlig. Vi var heldigvis to som var satt til å gjøre denne oppgaven. Og Per, som jeg syklet sammen med, hadde bedre utholdenhet enn meg. For jeg får så ufattelig vondt i rompa med en gang jeg setter meg på sykkelsetet, så det å sykle over lang tid blir veldig vondt. Benmuskulaturen hang greit med, kondisen kunne vært bedre og så ble jeg dratt ned av vondt i rompa. Min bror og svigerinne tok noen runder på sykkelen de også. Det skal sies at det var en el-sykkel. For ellers hadde nok ikke benmuskulaturen hengt så godt med 😉 Etter endt konkurranse, og arbeidsoppgaver ble det et kakestykke og litt annet smått som ikke står på en søndagsmeny lenger. Men det i seg selv tar jeg ikke så tungt, med tanke på all jobbingen jeg gjorde den dagen.

På mandag gikk jeg litt på en smell, når det kom til maten. Men jeg tok meg inn igjen etter den utskeielsen. Og fra tirsdag har det gått sånn passe greit. Men siden bekkenet begynte å krangle på tirsdag ble det ikke pt-time da, og det gjorde vel at jeg følte at jeg hadde falt ut mer enn jeg kanskje hadde. Onsdag var det bassengtrening, som jeg har skrevet litt om allerede. Og i dag var det da duket for ny pt-time. Jeg har hatt en del reising til Osloområdet i jobbsammenheng de siste to ukene, og i dag var intet unntak. Møte på Hvalstad kl. 08.30 krever at jeg har vekkerklokka på 05.45, senest. Og er det noe jeg virkelig ikke takler, så er det at vekkerklokkas tidspunkt starter med 05, eller tidligere. Det gjør vondt langt inn i b-menneskets dypeste hjerterot. Men jeg kom meg opp, denne dagen også. Selv om jeg var så trøtt at jeg måtte stoppe på veien og lukke øya et kvarter. Det viste seg at møtet jeg skulle til ble avlyst, for det var så få som kom. Jeg fikk svart på noen mail og hatt hyggelige samtaler med noen kolleger. Og det kommer alltid så mange oppmuntrende ord. Og særlig nå som jeg har begynt å blogge om treningen. For meg gir dette inspirasjon og skaper også en forpliktelse for meg. Så med litt ekstra inspirasjon i baggasjen bar det tilbake til Sarpsborg, og trening med PT Salvesen. Det var i alle fall det som var planen. Men da vi snakket litt sammen om hvordan uka har vært og jeg beskrev hvordan bekkenet krangler for tiden ville han ikke trene meg i dag. Så da ble det en runde egentrening.

Der oppplevde jeg noe morsomt. Jeg måtte legge på mer vekter enn de andre som trente samtidig med meg. Det var riktignok bare damer, men noen av dem så ganske veltrente ut. Og jeg måtte legge på mer vekt enn forrige gang jeg kjørte egentrening. Jeg kom også i prat med ei dame. Hun er nok noen år eldre enn meg, og vi snakket om det ene apparatet som jeg syns er tyngst og vi kom inn på hvor mye vi legger på av vekter. Hun sa det som mange damer tenker: «Jeg vil ikke legge på for tungt, for jeg skal ikke ha store muskler. Jeg tar heller flere repetisjoner.» Jeg trener med ganske tunge vekter, men jeg tar 12-15 repetisjoner. Det føler jeg at er ganske mange repetisjoner. Og jeg ønsker meg ikke gigantiske muskler, men jeg ser at jeg gjerne får muskler som synes.

I morgen bærer det til Levanger for å besøke studentdattera som fyller 20 år. Så i morgen blir det lite tid til trening. Men satser på litt mer bevegelse på søndag, før det igjen blir biltur på mandag. Men i alle fall skal jeg ha kontroll på maten. Og «spisedagen» flyttes fra lørdag til søndag, så kan vi feire bursdagen på ordentlig vis.