Veid og funnet – akseptert

I dag har jeg hatt mine første konsultasjoner på overvektsklinikken. Jeg ble henvist dit fra hun som var vikar for fastlegen min i fjor vår. Den gang var min bmi nesten høy nok til at den alene ville gi meg innpass, men «heldigvis» har jeg tilleggsdiagnoser som hjalp meg den siste delen av veien. I november var min kjære med meg på informasjonsmøte som de holder ved overvektsklinikken. Det var veldig mye informasjon, veldig nyttig.

Da jeg ba om henvisning var det for at jeg egentlig ønsket meg til rehabilitering på NIMI eller liknende. Jeg hadde ingen tro på at jeg kunne få til noe hjemme. Og jeg ønsket heller ikke operasjon, men hjelp til å få ned vekta så jeg kan slippe unna disse sykdommene som kommer med overvekt.

Som dere vet så har jeg tatt noen grep siden den henvisningen ble sendt. Og jeg var litt nysgjerrig på hva de kan hjelpe meg med nå? Jeg er jo ikke lenger «ei dundre på hundre(og tjue)». For jeg tenker ikke lenger at jeg ønsker å dra på rehabilitering. Og operasjon er jo enda mer utelukket. Så hva kan jeg ha nytte av hos dem?

Dagens undersøkelser var satt til å ta cirka tre timer. Jeg skulle til lege, sykepleier, fysioterapeut og klinisk ernæringsfysiolog. Vi var fem pasienter som startet løpet på likt, hos hver vår behandler. Jeg startet hos fysioterapeuten.. Hun ville at jeg skulle fortelle om hvor mye aktivitet og trening jeg har i hverdagen. Så da måtte jeg si at hvis vi skulle se tilbake på når henvisningen ble skrevet var den omtrent lik null, men at i dag er jeg i regelmessig aktivitet, og trener flere ganger i uka. Jeg fortalte også at jeg skal være med på Holmenkollstafetten og KK-mila. Hun var superfornøyd. Spesielt med at jeg har satt meg så konkrete mål, som disse to løpene er. For da har jeg noe å jobbe mot. Og hun har noe i journalen som hun kan følge meg opp på. Vanligvis tar de en gåtest på pasientene. Det vil si at man må gå frem og tilbake i gangen i seks minutter med pulsmåler på fingeren. Det slapp jeg. Hun mente at om jeg tok denne testen nå ville det være så liten margin å måle forbedringer på siden kroppen min nå var vant med tyngre belastninger. Hun ønsket meg lykke til og sendte meg til sykepleierne.

Det var to sykepleiere. En som har jobbet på overvektsklinikken lenge, og så ei som skal begynne nå jobbe der. Det var to hyggelige damer, der også. Sykepleieren var den som veide meg, og hun var litt skuffet over at jeg ikke hadde fått veid meg på informasjonsmøtet i november, for de ville gjerne ha sett hvilken endring det hadde vært. Men jeg kan vel si at de var fornøyd med tallet. De fleipet med at det nesten var litt kjedelig 😉 Så var det diverse målinger av omkrets både her og der på kroppen. Og til slutt en måling av bukhøyden mens jeg lå. Ja, ja, mange ting de finner på. Etter en hyggelig undersøkelse med mye smil og latter var det ut for å vente på legen.

Legen var enda en hyggelig dame. Hos henne var det snakk om sykehistorikken min. Hvilke diagnoser jeg har og om jeg har operert osv. I tillegg var det en gjennomgang av blodprøver tatt før jeg kom til dem. Jeg hadde for lavt folatnivå, og litt lavt på D-vitamin. Men ellers flotte resultater. Og atter en gang kunne jeg konstatere at innsiden reflekterer ikke alltid utsiden. Så nå må jeg ut å kjøpe D-vitamin og folat-tilskudd.

Den siste konsultasjonen var hos klinisk ernæringsfysiolog. Det var vel den konsultasjonen jeg hadde gruet meg mest til. Jeg er ikke noe glad i å analysere hva, hvor mye og hvor ofte jeg spiser. Det er flere grunner til det. Det ene er at jeg vet hva jeg spiser feil. Det andre er at jeg vet jeg spiser ikke regelmessig nok og det siste er at jeg føler at andre dømmer meg for hvordan jeg velger å spise. Matplanen til Salvesen har mye proteiner i seg, og jeg skal være forsiktig med karbohydratene. Med litt proteinpulver i havregrøten og smoothien, og kvarg på både det ene og andre får jeg litt småangst for at andre skal blande seg opp i om dette er riktig eller ikke. Det jeg vet er at det fungerer for meg, når jeg gjør det som Salvesen ber meg om. De ukene jeg ikke er flink med hans plan merkes det på vekta.

Dagens vanskeligste spørsmål kom fra ernæringsfysiologen. Hvor lang tid tror du at du bruker på å spise en porsjon middag? Jeg mener, seriøst! Jeg sitter da virkelig ikke og tar tiden på meg selv. Jeg kan spise både rolig og fort. Er jeg førstemann ferdig? Av og til er jeg det, men det har også med porsjonsstørrelser å gjøre.

I alle konsultasjonene fikk jeg spørsmål om hva slags tiltak jeg kunne tenke meg. De tilbyr startkurs, rehabiliteringsopphold, operasjon, kostveiledning, samtaleterapi og kanskje noe mer. Og som jeg nevnte var rehabilitering det jeg i utgangspunktet hadde ønsket meg. Men der er jeg ikke nå. Så i løpet av samtalene kom vi frem til at det jeg trenger er psykisk støtte. Jeg klarer å jobbe på egenhånd, eller nesten egenhånd. Må nesten ha med PT Salvesen et stykke til. Men å få orden på den mentale biten er viktig. Jeg er fullstendig klar over hvor dreven emosjonell spiser jeg er, og hvor mye jeg kan prestere å putte inn i kjeften uten å tenke over det en gang. Så jeg sa at jeg ønsker hjelp fra ernæringsfysiologen og psykologen. Jeg hadde ikke avskrevet startkurset, men det mente sykepleieren at ikke ville være så nyttig for meg. For jeg har allerede oppdaget ved erfaring mye av det de snakker om der, med tanke på livsstilsendring.

Jeg var ferdig på under tre timer, og gikk fornøyd hjem. Litt redd for at jeg nå vil bli litt vel høy på meg selv etter å ha fått så mye skryt og ros av alle jeg snakket med, for den jobben jeg har gjort med meg selv og mitt liv. Men jeg vil bare ha sagt at PT Salvesen har fått sin del av rosen hos de alle sammen.

Underveisvurdering

Jeg må bare begynne med å si: «Tusen takk til alle dere som har lest, likt, kommentert og delt det jeg har skrevet den siste uka! Det har gitt meg så mye inspirasjon, og en større følelse av forpliktelse til å gjennomføre den endringen jeg har startet!»

En ny arbeidsuke er over, og med det en uke på treningssenteret. Jeg har denne uka også avsluttet med pt-time. Når jeg er inne på fredager er det veiing før det er trening. Så med stor spenning gikk jeg på vekta. Ville jeg i dag nå det store delmålet, eller kommer det til å ta lengre tid? Så det var med litt spenning jeg gikk på vekta. PT Salvesen ville gjøre det ekstra spennende og la et visittkort over displayet slik at jeg ikke skulle se resultatet med en gang. Men så tok det så lang tid før vekta var ferdig med å kalkulere at han måtte sjekke hva som skjedde, og da så vi resultatet sammen. 10,3 kg ned på 15 uker! Jeg er strålende fornøyd! Og i dag var den godeste PT’en fornøyd med mitt smil også 🙂 Han har syntes at jeg har holdt litt igjen på feiring ved fremgang. Men i dag hadde jeg nok danset av glede, hadde jeg kunne danse. Neste delmål er tosifret vekt. Og det tar forhåpentligvis ikke alt for lang tid. Og et ønskemål før jul er å passe en kjole jeg kjøpte for mange år siden. Det er en svart fotsid kjole, som hadde vært artig å kunne bruke til jul i år.

Så over til treningen. For her skjer det ting som jeg ikke skulle skje, og det fort. Jeg har begynt å ta rumenske markløft. Forrige fredag var jeg helt imponert over meg selv som klarte å ta 50 kg. For jeg har ikke løftet en vekstang før jeg begynte med PT. På onsdag la han på nye vekter når jeg holdt på med markløft. Og i dag la han på enda mer. Så jeg endte med 62,5 kg i dag! Jeg blir jo helt gira. Jeg forstår at folk blir litt hekta på styrketrening. For det er morsommere enn tredemølle og crosstrainer. En aktivitet jeg ikke er fullt så glad i er å jobbe med tau. Men det er mest for at jeg blir så fort tom for krefter og pust. Når jeg har sett på «The biggest looser» og de har stått der og slått med de tjukke tauene så har jeg tenkt at det ser tungt ut. Og det er det! Jeg bruker bare et tau, for korsryggen min likte ikke når jeg stod med et i hver hånd. Men så for å gjøre det litt mer variert så er det en omgang med «pisking» med tauet, og en omgang hvor jeg skal dra PT Salvesen mot meg, og under denne øvelsen minnes jeg litt hvorfor jeg tenkte på ham som personlig torturist 🙂 Men når han skryter av at jeg får til ting så er det ute av hodet igjen. For jeg er ganske grei sånn, litt skryt og jeg smiler og kjører på.

På vei hjem fra trening i dag satt jeg og tenkte på hva i all verden det er som gjør at jeg har klart å øke så mange kg på markløften. Er det frykten for at det skal gjøre vondt i ryggen som gjorde at jeg holdt igjen forrige uke, er det bare en enorm styrkeendring eller er det rett og slett at mine muskler får så god hvile mellom treningene at de kan jobbe skikkelig igjen. Nei, det siste er bare tull og tøys, det vet jeg. Men det var en morsom tanke. Uansett hva som ligger bak er det gøy å tøye nye grenser. Og når jeg i tillegg klarer å passere hvor mye folk jeg kjenner tar i vekt blir jeg bare mer motivert.

I mange år har jeg slitt med kontormuskler, som jeg kaller det. Stiv nakke og smerter i skuldre og øvre del av ryggen. I tillegg får jeg til tider vondt i «strikkemusklene». Det viser seg at «strikkemusklene» egentlig heter brystmuskler, og hovedgrunnen til at jeg får vondt der er at både når jeg sitter ved tastaturet og med strikkepinner så samler jeg armene forran meg og dermed drar musklene seg sammen og der blir de gjerne stående og jobbe en god stund. Det er ikke rart de blir stramme og vonde. I vinter var det så ille at når jeg lot venstrearmen henge fritt ned langs siden så kjentes det ut som om den skulle rives løs fra kragebenet. Da ble det en runde hos naprapaten. Men nå blir disse musklene, og «motmusklene» trent. De får jevnlig arbeidsbelastning og bevegelse. En av måtene jeg merker dette på er at de første ukene etter at jeg hadde vært på trening så orket jeg ikke strikke mer enn få minutter av gangen. Og nå klarer jeg å slappe bedre av når jeg strikker, så musklene spenner seg nok ikke like mye.

I morgen er det helg, og denne helga blir ingen ligge-på-sofaen-hele-dagen helg. I morgen skal vi opp til min bror og hans familie, der skal jeg hjelpe til som banemannskap på agility-banen. Og på søndag skal de arrangere hundeløp. Whippetsprint, kalles det. Det er whippeter som løper etter en fille som dras av en motor. Akkurat distansen er jeg ikke sikker på, men det er vel noen hundre meter. Og der vil min oppgave, sammen med en annen, å trekke lina med filla tilbake til start etter hvert løp. Med 50 påmeldte hunder, og noen løp hver så blir det litt sykling. Det er heldigvis el-sykkel. Men jeg har ikke syklet mer enn en tur i sommer. Så jeg får vel ta med geleputa til sykkelsetet, hvis jeg skal klare å sitte der en stund.

Med dette ønsker jeg dere alle en god helg!