Pappa og Terje Vigen

I dag ville pappa blitt 67 år. Kanskje pensjonist? Det er så rart å tenke på ham som så gammel. At mamma, tanter, onkler,søsken,mann,barn og meg selv blir eldre er ikke like rart.

I mange år grudde jeg meg til 1. februar. Tankene mine de siste dagene i januar ble mer og mer opptatt av hvordan det skulle bli i år. Ville dagen føles mørk og tung, ville sorgen føles like skarp og overskyggende. Eller ville dagen ikke skape noen slike tanker, og hvis det skjedde, hva betød det?

Men i fjor og i år har jeg ikke hatt den samme opplevelsen knyttet til denne dagen. I år har jeg gått og tenkt på at jeg skulle skrive et innlegg i dag. Et nytt innlegg hvor jeg kan fortelle litt om pappa. For det gjør godt å kunne tenke på minnene jeg har om ham uten at sorgen skal gjøre det vondt og vanskelig. I fjor delte jeg noen sanger jeg forbinder med pappa. I år tenkte jeg å holde meg i den kunstneriske verden, men denne gangen ikke relatert til musikk.

Da jeg var barn spilte jeg ofte av pappas Frem fra glemselen LP-plater. Og særlig de tragiske historiene elsket jeg. Jeg kunne sitte på stua og høre på “I en sal på hospitalet” flere ganger mens jeg gråt mine modige tårer. Jeg har nok hatt en dragning mot disse litt dramatiske tekstene, for da jeg ble litt eldre oppdaget jeg at pappa også kunne diktet om Terje Vigen utenatt. Dette er et dikt med over 40 vers, og ut i fra det jeg kan huske kunne han alle. Jeg pleide å spørre om han kunne resitere det når vi var ute på biltur, noe vi var stadig vekk. Og vi hadde også ofte lange nok turer til at han fint kunne rekke det. Men selv om det ikke var mange ganger han tok hele diktet så tenker jeg på ham hver gang jeg hører om Terje Vigen.

Å høre pappa med sin “blaude” sørlandske dialekt resitere dette har satt sine spor på en slik måte at å høre en helt ordinær østlending prøve seg er ikke helt det samme. En norsklærer jeg hadde sa hun gjerne skulle hørt ham resitere teksten. For det er noe med å høre historien om sørlendingen Terje Vigen fortalt av en sørlending.

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; —
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt; —
helst mod uroligt vejr, —
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

For resten av teksten kan du lese her.

Jeg tor kanskjem jeg i dag skal feire pappa på et vis han helt sikkert ville vært med på, nemlig å ta en tur på konditori og kose meg med en skillingsbolle eller et godt kakestykke.

Minner

Da jeg var yngre pleide min venninne å si: “Fortell en historie fra Pakistan!”. Jeg skulle fortelle henne historier om hvordan livet var der. Om vennene mine, og forklare den kulturelle forskjellen mellom Norge og Pakistan. Jeg var ingen stor historieforteller, men jeg prøvde å gjengi det jeg husket etter beste evne.

Jeg følte etter en stund at jeg hadde fortalt alt det var å si. Ett år i et annet land, og så dårlig hukommelse. Jeg følte nok at det var like mange hverdager der som det er her hjemme. Man holdt seg der man bodde og hadde en og annen opplevelse. Det var ikke sånn at vi gjorde nye spennende ting hver dag.

Det gikk noen år, og så ble minnene svakere. Det var vanskelig å huske spesielle hendelser. Når min venninne da sa: “Fortell en historie fra Pakistan!” Så var det ikke noen historie i hodet som var klar til å bli fortalt. Jeg husket så lite.

Her en dag så satt jeg på Facebook og leste så kom det inn en chattemelding fra en av mine pakistanske venner. Vi ble sittende å chatte litt. Og uten at vi snakket om tiden da jeg bodde i Pakistan, så begynte minnene å komme tilbake. Jeg husket detaljer jeg ikke har tenkt på på lenge. Samtidig satt jeg og så på bilder han og broren har lagt ut fra livet slik det er nå. Og ved synet av en stikkontakt fikk jeg en umiddelbar følelse av hvordan det var å bo i Pakistan. Jeg følte omtrent lukten av huset vi bodde i, lydene som omga oss og flere av minnene kom tilbake. Små ting. Tankene har kvernet siden den dagen. Jeg tenker på hvordan livet var, hva vi gjorde og hvem vi var sammen med. Ønsket om å reise tilbake for å gjenoppleve luktene, maten, menneskene og byen vi bodde i.

Det fascinerer meg hvordan kroppen og hjernen reagerer på inntrykk. Det kan som i mitt tilfelle være bildet av noe så enkelt som en stikkontakt. Andre ganger er det lukter eller lyder. Det viser at selv om vi tror alt er borte, så ligger det noe der fremdeles.