Du ser meg ikke

Jeg går forbi deg hver dag. Ofte flere ganger i løpet av en dag. Men jeg ser sjelden på deg. Du kan ikke se meg. Jeg haster forbi med blikket senket. Vet ikke hva som skjer dersom jeg ser rett på deg. Har jeg noe å si til deg? Var det noe du ville sagt til meg? Noen dager kaster jeg et hastig blikk på deg når jeg går forbi. Men jeg stopper sjelden opp. Jeg ser på alle andre rundt deg. Det er så mye mindre komplisert.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne ta meg tid til å se på deg, at jeg kunne ha mulighet til å snakke med deg. Høre hvordan dagen din har vært, og hva du vil gjøre i sommer. Det er så alt for lenge siden vi hadde mulighet til å sette oss ned å snakke sammen. Den gode dype samtalen. Eller den mindre seriøse. Til og med en diskusjon, krangel eller hva som helst, bare jeg hadde mulighet til å være sammen med deg.

Det er vanskelig å stoppe opp og ta tid til å se på deg. På bildet der du sitter med jentene på fanget og smiler. Disse to jentene som du kjente som småbarn, som nå er store og på vei ut i voksenlivet. Jeg skulle gitt hva som helst for at du kunne være her og oppleve dette med oss.

Jeg blir helt satt ut av at selv etter 14 år så er noen ting så vonde å håndtere at jeg heller unngår dem. Og jeg skulle så gjerne kunne snakket med deg om hvordan man bør takle sånne ting. Men du er ikke her. Og jeg må finne svarene på andre måter.

Savner deg, pappa!

Pappa og Terje Vigen

I dag ville pappa blitt 67 år. Kanskje pensjonist? Det er så rart å tenke på ham som så gammel. At mamma, tanter, onkler,søsken,mann,barn og meg selv blir eldre er ikke like rart.

I mange år grudde jeg meg til 1. februar. Tankene mine de siste dagene i januar ble mer og mer opptatt av hvordan det skulle bli i år. Ville dagen føles mørk og tung, ville sorgen føles like skarp og overskyggende. Eller ville dagen ikke skape noen slike tanker, og hvis det skjedde, hva betød det?

Men i fjor og i år har jeg ikke hatt den samme opplevelsen knyttet til denne dagen. I år har jeg gått og tenkt på at jeg skulle skrive et innlegg i dag. Et nytt innlegg hvor jeg kan fortelle litt om pappa. For det gjør godt å kunne tenke på minnene jeg har om ham uten at sorgen skal gjøre det vondt og vanskelig. I fjor delte jeg noen sanger jeg forbinder med pappa. I år tenkte jeg å holde meg i den kunstneriske verden, men denne gangen ikke relatert til musikk.

Da jeg var barn spilte jeg ofte av pappas Frem fra glemselen LP-plater. Og særlig de tragiske historiene elsket jeg. Jeg kunne sitte på stua og høre på “I en sal på hospitalet” flere ganger mens jeg gråt mine modige tårer. Jeg har nok hatt en dragning mot disse litt dramatiske tekstene, for da jeg ble litt eldre oppdaget jeg at pappa også kunne diktet om Terje Vigen utenatt. Dette er et dikt med over 40 vers, og ut i fra det jeg kan huske kunne han alle. Jeg pleide å spørre om han kunne resitere det når vi var ute på biltur, noe vi var stadig vekk. Og vi hadde også ofte lange nok turer til at han fint kunne rekke det. Men selv om det ikke var mange ganger han tok hele diktet så tenker jeg på ham hver gang jeg hører om Terje Vigen.

Å høre pappa med sin “blaude” sørlandske dialekt resitere dette har satt sine spor på en slik måte at å høre en helt ordinær østlending prøve seg er ikke helt det samme. En norsklærer jeg hadde sa hun gjerne skulle hørt ham resitere teksten. For det er noe med å høre historien om sørlendingen Terje Vigen fortalt av en sørlending.

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; —
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt; —
helst mod uroligt vejr, —
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

For resten av teksten kan du lese her.

Jeg tor kanskjem jeg i dag skal feire pappa på et vis han helt sikkert ville vært med på, nemlig å ta en tur på konditori og kose meg med en skillingsbolle eller et godt kakestykke.

3 kvinner

Det er ikke til å ta feil av. Spenningen som starter i magen, og sprer seg ut i kroppen. Den får alle nerver i kroppen til å stå i stram “Giv akt”. Nå skjer det. Igjen. For det er ikke første gangen kroppen signaliserer at noe er i ferd med å skje. Men forskjellen denne gangen er at kroppen svarer på en annen måte enn tidligere. Continue reading

Hvordan ser vi hverandre i sorgen?

Den 26. februar 2010 skrev jeg noen ord om hvordan jeg hadde det i min sorgprosess. Dette har vært ord jeg har vært redd for å dele med andre. Ord som ikke er ment å henge ut noen enkeltpersoner. Men tanker og følelser jeg har hatt i min sorgprosess. Nå som det skjer så mye føler jeg meg klar til å dele det med dere. Og jeg håper at du kan lese det med lite kritiske øyne.

Ser du meg? Eller…

26feb10

Det er ganger i livet man ønsker å bli sett. Men det er også ganger man ønsker å være anonym.

Når man kommer fra et lite samfunn hvor de fleste vet hvem familien din er, og hva de har gjort så lenge du selv kan huske, så blir det av og til nok. Og dette er snakk om små forhold. Jeg vil ikke begynne å ta for meg, eller for den saks skyld tenke på hvordan store kjendiser har det. Men tilbake til mine opplevelser. Som sagt kommer jeg fra et lite samfunn. Pappa hadde en jobb som gjorde ham veldig synlig. Han var en engasjert person. Han var utadvendt og hadde gjerne gode råd å komme med til barn og ungdom på min alder. For det var jobben hans. Han jobbet med barn og ungdomsarbeidet i kirkesamfunnet vårt. Vi tilbrakte derfor en del tid på forskjellige samlinger. Det var speider- og tenåringsarrangementer. Etterhvert som jeg ble eldre ble det også ungdomsarrangementer. Og alltid var pappa og mamma der. For pappa var med å arrangere det hele. I over 9 år av min oppvekst hadde han dette arbeidet. Alle kjente pappa, og derfor var det mange som kjente meg. I alle fall trodde mange det.

Det følger så bortimot 15 år med arbeid i bistand, som strekker seg over hele landet. Og dermed blir hans krets av bekjente og venner større. Han blir en stadig mer offentlig person. Men for meg som er vokst opp med dette så ser jeg ikke noen forandring. Jeg er vant med at folk kjenner oss, at de ikke har sett meg siden jeg var “så” stor og så videre. Dette er en del av livet. Og jeg tenker faktisk ikke så mye over det.

Men en dag, mens pappa jobbet med sitt bistandsarbeid, noe som også førte ham ut av landet så skjedde det store. Det som fikk meg til å endre syn på saker og ting. En sen nattetime kommer mamma hjem til meg og forteller at pappa er savnet. Han er i Afrika for å følge opp hvordan pengene han samler inn blir brukt. Vi vet ikke mer. Bilen han kjørte er funnet, men ingen av de som var med han er funnet.

Det blir dager med fortvilelse. Dager hvor det er bilde av pappa på forsiden av tabloidavisene. Saken er i alle nyhetssendinger og det er helt uvirkelig. Nå er han ikke bare “lokalkjendis”. Det som hender spres ut til hele landet. Det er absurd å være “familien” som skal gi kommentarer til avisene. De som får spørsmål og hva vi tenker og hvordan vi planlegger å takle fremtiden.

Etter 5 dager i noe som man nesten kan betegne som et helvete får vi beskjeden om at han er funnet, død. Han er drept. Nye oppslag i media. Det blir lagt ut en minneprotokoll på internett. Det blir holdt minnestund i kirken og begravelsen planlegges. Alt skjer mens jeg fremdeles er i sjokk. Jeg får ikke med meg alt som skjer. Vi prøver å støtte mamma, og hverandre. Men sjokket, smertene og sorgen er så stor og så tung. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fungere igjen.

Men så kommer dagen for begravelsen, og nå melder en motstridende følelse i meg. Jeg ønsker å være anonym. Men jeg vil bli sett. Ordentlig sett, for den jeg er. Ikke bare for datteren til han som alle kjente. Det er flere hundre mennesker i begravelsen. Folk kom tidlig. For å sikre seg sitteplasser, tenker jeg. De kom så tidlig at da vi kom til kirken for å ta vårt siste farvel med pappa så satt det allerede folk der inne.

Det var da det begynte. Skylappene kom. Jeg klarte ikke å se på de som var der. Du kan vel egentlig si at da ønsket jeg dem dit pepperen gror. Vi hadde ikke hatt mulighet til å ha en personlig stund med båren etter at han kom til Norge. Jeg trengte tid til å fordøye at pappa lå der, at han aldri skulle komme tilbake. Og så satt det mennesker som jeg anser som fremmede, i alle fall i denne sammenheng, i kirken. Selvsagt var dette mennesker som jeg kjenner, mennesker som har hatt en del med pappa å gjøre, men de var ikke familien. I denne stunden var det vanskelig nok for meg å tenke på at slektninger skulle komme og gjøre stunden enda mer vanskelig. Jeg fikk panikk. Jeg tørte ikke gå fritt, jeg klarte ikke stå ved kisten og ta farvel, jeg fikk ikke holdt rundt mine brødre, eller mamma. Det ble for vanskelig å sørge så intenst med tilskuere.

Så jeg fant min plass på første benk. Og satt der. Jeg klarte ikke se bak for å se hvem som kom av slekt og venner. Jeg klarte knapt å snakke med de som kom frem til oss. Jeg har aldri noensinne følt meg så tom, og så full av følelser på en gang. Kroppen verket av sorg. Det var ikke en bit av kroppen som ikke var rammet. Hodet føltes lammet, magen var en stor knute og musklene utmattet.

Da vi kom ut og stod ved graven etter begravelsen, og det strømmet på med mennesker så var denne følelsen av å bli beglodd enda større. Vi skulle frem å legge blomster på kisten, og det var utrolig tungt. Å nærme seg pappa foran alle disse som også følte at han var litt deres.

Jeg følte meg fortapt. De menneskene som hadde betydd noe for meg også opp gjennom årene viste ikke noe mer medfølelse enn andre. Jeg skulle være der for mamma, og alle så henne. Men jeg stod der mer som en rekvisitt enn som en sørgende datter. Det er to personer av de mange hundre som så meg. Som kom direkte til meg for å kondolere. De viste at de så meg, at de ikke så bare datteren til avdøde.

I lang tid etter var det sånn at vår sorg var offentlig, alle steder hadde folk noe de ville si. Av og til ønsket jeg å være ett normalt menneske som gjorde normale ting. Det er slitsomt når alle vet hva som skjer. At man ikke kan få pause. Jeg trengte litt pusterom.

Gjennom det meste av min oppvekst var pappa “allemannseie”. Alle kjente han, og måten han var på gjorde at de også tenkte at han brydde seg. Noe han  også gjorde. De følte at når han snakket i en forsamling, så snakket han direkte til dem. Det var deres mann. Men nå var han altså borte. Og for første gang i mitt liv fikk jeg ett stort ønske om å ha han alene. Han var deres da han levde, nå vil jeg ha han for meg selv. Han var tross alt min pappa.  Mine tanker og følelser var turbulente. Jeg ønsket å få ha sorgen privat, ønsket at vi kunne få sørge som en vanlig familie. At ikke alle skulle se og vite, og ikke minst “kjempe” om hvem som sørget mest. For jeg er sikker på at min sorg var størst. Vel, ikke helt størst kanskje. jeg har jo familie som sørget også.

Så gikk tiden litt. Og alle mintes denne mannen som hadde gjort så mye for samfunnet. Han som alle kjente. Det ble nesten litt for mye av det gode. Men det var ingen som husket meg. Ikke en person i samfunnet, ikke en person som tok kontakt med meg for å høre hvordan jeg hadde det. Det var ingen ledere i kirken som tok kontakt. Eller andre som burde gjøre det. Jeg satt i sorgen, som var veldig offentlig, men fikk ikke noe personlig støtte. Alle sa at alle gjorde det. Men ingen kom. Mamma fikk mer, heldigvis. Men jeg falt igjennom. Det er vondt. Selv om det har gått mange år er det sårt. For jeg slet med disse følelsene om at jeg ikke ville at alle skulle se sorgen, og den følelsen av at noen måtte se meg. Det er en merkelig kombinasjon, syns du kanskje, men det var sånn det var.

Nå har det blitt viktig for meg å prøve og se andre som sørger. Mennesker fortjener å bli sett, på riktig måte, i sin sorg. De trenger den oppriktige medfølelsen som vi kan gi. Se den lille personen som står og sørger. Kanskje litt for seg selv, og litt stille. Gi en klem, vise at denne personen ikke er alene. At man oppriktig bryr seg. Det er viktig. Vi må tåle å gi såpass av oss selv. Men for all del. Dette vil jeg skal være en oppriktig handling, ikke noe som gjøres ut av nysgjerrighet, eller av ønske om å vise seg frem som en som sørger mer enn andre. Men ta vare på de rundt deg. Se menneskene, som individer. Ikke bare som en del av en gruppe. For det er sånn vi selv ønsker å bli sett.

Jul

Dette er tidspunktet for innspurten av julestria. Men kan man få julestri uten julefølelse? I år sliter flere i familien med å få julefølelsen på plass før julaften. Vi prøver med julemusikk, vi tenner adventslys og brenner røkelse. Men selv 14-åringen er helt ute av seg. Kommer julefølelsen før julaften? Kommer den når vi får opp juletreet?

I år blir nok julen tung for mange familier i dette landet. Utøyatragedien har satt spor i oss alle. Personlig kjente jeg ingen som var der. Men jeg har kjent på det å feire jul uten en kjær. Den første julen er på samme måte som andre merkedager vonde. Mange tanker kommer, savnet er ekstra sterkt. Vi ønsker at den som ikke er her burde få være med på opplevelsen.

Min sorg og mitt savn er ikke lenger så akutt vondt. Men jeg husker hvordan det var, hvordan en hver merkedag var vond og ga mange tanker. Særlig tunge tanker. Og minnene var nesten for vonde å ta inn over seg. I år kan jeg se tilbake på min siste jul sammen med pappa med glede. Det var ikke bare det at pappa fremdeles var i live, men vi var mange samlet. Lillebroren min var hjemme, bestemor kom på besøk og min svoger kom og var sammen med oss. Så i huset til mamma og pappa bodde vi alle sammen. Det var sosialt, og det var en jul fylt av glede og kjærlighet. Vi koste oss på tvers av generasjoner og familiegrenser.

Julen etter det var mer spesiell. Vi skulle feire uten pappa. En mann som elsket høytider og festdager. Men vi fokuserte på at dette skulle bli en jul som ungene kunne kose seg med. En jul som ikke skulle være så annerledes i innhold, selv om vi manglet en person. Jeg tror at for hver av oss som var sammen den kvelden var det et savn. Men vi klarte likevel å ha en koselig julaften. En julaften med begeistring for gavene vi fikk, en julaften hvor fokuset etterhvert kom over på barna, som det stort sett gjør når det er jul.

I år feirer vi jul for 9. gang uten pappa. Vi har som en familie her i huset blitt vant til at dagene går uten at han får være med. Tankene går ofte til ham, og ønsket om at han kunne oppleve ting sammen med oss blir ikke svakere. Så i år går tankene mine til alle familiene som sitter og skal feire sin første jul med for få familiemedlemmer. Tankene går til alle foreldre som har ett, eller flere barn for lite hjemme til jul. Jeg vet at sorg er vondt, men sorgen over å miste et barn kjenner jeg ikke til. Men jeg tenker at den må være en helt egen følelse. Sorg og tap føles forskjellig om det er en bestefar eller bestemor som går bort etter mange år på denne jord. De har kanskje vært syke. Og som vi forklarte våre barn da deres oldeforeldre døde, etter at pappa døde: “Det er deres tur.”. På et punkt er det sånn, men for alle de som ble rammet på Utøya var det ikke deres tur. Uansett om de var unge politikere, eller voksne rundt dem som sørget for at dagene gikk greit på leiren.

Så jeg ønsker alle etterlatte etter Utøyatragedien en rolig og god jul.

Tidens gang

Denne delen av min historie startet en sen natt i mars 2003. Hele familien min var i seng og sov da plutselig mamma og en av mine kusiner står inne på stua vår. Jeg går ut og møter mamma som er helt ute av seg. Jeg spør om det har skjedd noe, men mamma klarer ikke svare. Så jeg spør igjen. For det er ingen normal årsak til at mamma og min kusine skulle komme i mitt hus midt på natten. Min kusine sier heller ikke noe. Så jeg spør: “Har det skjedd noe med pappa?” Mamma blir om mulig enda mer ute av seg. “Hva har skjedd? Er pappa død? Hva skjer?” Mine spørsmål renner ut av meg, men mamma klarer ikke snakke. Da blir det klart i mitt hode, at noe har skjedd med pappa. Han må være død siden mamma ikke klarer å si noen ting. Men da bryter min kusine inn.

pappa

Pappa var på reise i jobben. Han var i Liberia for å hjelpe flyktninger i det borgerkrigrammede landet. Han og to lokale medarbeidere var på vei til en flyktingleir for å kontrollere arbeidet som ble utført der. De kjørte ut på fredag. Mandag kveld får vi beskjed om at bilen de kjørte er funnet utbrent langs veien. Men ingen av de som kjørte i bilen er i nærheten. Og de har ikke kommet frem til flyktningleiren. De er heller ikke å finne i Monrovia. Det sendes en melding til Norge, til Syvendedags Adventistsamfunnet. Denne formidles videre til mamma. Men meldingen gir ikke noe svar. Den skaper bare flere spørsmål. Beskjeden lyder omtrent som dette: “ADRA sin bil er funnet utbrent på vei til Toe Town. Ingen personer er funnet”. Så da er det bare fantasien som setter grenser for å spekulere i hva som har skjedd.

Beskjeden slår meg i magen. Jeg får omtrent ikke puste. Er pappa død? Hvem har gjort dette mot dem? Jeg gråter, mamma gråter. Magen har slått knute på seg. Mamma drar videre, jeg har to brødre som også må få beskjed. Jeg blir sittende igjen alene. Angsten er altomfattende. Jeg klarer ikke tenke, jeg vil gråte, men er også lammet. Den natten får jeg ikke sovet. Dette er første av mange netter hvor søvnen er ødelagt.

Ingen vet hva som har skjedd med pappa, det vil si, ingen som vil si noe. Dagene går, mandag blir tirsdag, som blir onsdag og dette går videre til fredag. Disse dagene brukes til å forestille seg hva som har skjedd. Internasjonale rykter går. Noen har sett en hvit mann på vei til Elfenbenskysten, andre har sett dem i en flyktningleir, andre i jungelen. Fredag kveld kommer telefonen. De har funnet en hvit og to afrikanere. De ligger drept ved siden av veien.

En uke etter er kisten tilbake i landet. En ny uke går, og så er begravelsen ferdig. Så da er hverdagen tilbake. Det er i alle fall det mange tror. På kalenderen er det mange hverdager, i tankene våre er det ikke så mye hverdagslig, ei heller noe vanlig. Det første året er i dag en stor tåke. Viktige ting som skjedde husker jeg. Men andre ting er borte. Etter som tiden har gått blir også hukommelsen bedre. Og noen av minnene fra den uken i mars blir mildere. Det stikker ikke så hardt i magen og ut i armene.

7. oktober 2011 annonseres årets Nobels fredsprisvinnere. Jeg følger ikke så nøye med. Men min mann gjør. Han forteller meg at Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee, begge fra Liberia har vunnet. Selv om jeg ikke har fulgt nøye med i media de siste årene vet jeg at ting i Liberia har blitt mye bedre. Borgerkrigen er over. Ellen Johnson Sirleaf har fått demokratiet frem. De har nå demokratiske valg. Leymah Gbowee hadde jeg ikke hørt om tidligere. Men hennes historie er mektig. Hun er en ung kvinne som har stått på for å kjempe for kvinners sak i borgerkrigen. Hun ville ha slutt på voldtekter og mishandlinger av kvinner. En verdig vinner.

Så skjedde det utrolige. Mamma ble invitert til å møte President Ellen Johnson Sirleaf sammen med hjelpeorganisasjonen pappa jobbet for, ADRA. Møtet skulle ta plass på Grand Hotell. Dette setter igang tanker og følelser i henne. Så jeg tilbyr meg å være dagens sjåfør. Vi møter opp på Grand Hotell og der får jeg også bli med inn på møtet.

Vi sitter der, sikkerhetsfolkene har kontrollert rommet, ambassadøren, Høyesterettsjustitiarius og presidentens assistent er sammen med oss. Vi venter på Nobelprisvinnerne. De kommer inn, alle reiser seg. Når de har satt seg ned så setter vi oss også. ADRAs leder fra Liberia ønsker oss velkommen, og takker presidenten for at vi fikk komme. Så er det presidentens tur til å si noe. Hun beklager på vegne av sitt land den sorgen vi har hatt. Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle.

Leymah Gbowee forteller en mektig historie. En historie ingen i Norge har hørt før. En historie som setter følelser i sving i både mamma og meg. Hun forteller at den dagen pappa ble drept møttes de på et Check point på veien. Hun var på vei tilbake til Monrovia og pappa var på vei ut fra Monrovia til Toe Town. De snakker der mens bilene sjekkes. Så får hun kjøre videre. Deretter får hun beskjed om at alle i bilen til pappa er savnet, bilen er funnet øde og utbrent langs landeveien. Det går noen dager før man får vite at alle 3 i bilen er drept. Tre menn som jobbet for at flyktninger og andre som var påvirket av borgerkrigen skulle få det bedre er tatt av dage, hensynsløst.

Dette blir en avgjørende faktor i hennes liv. Hun sier opp sin jobb for å kunne engasjere seg på heltid for kvinners kamp for frihet og fred. Hun mobiliserer mange kvinner med seg. De gjør fredlige demonstrasjoner for å få fokus på kvinners rettigheter. En hendelse som har påvirket og endret min families liv har også endret hennes. Denne endringen er årsak til at hun i år ble en av vinnerne av Nobels fredspris. Både hun og president Ellen Johnson Sirleaf forteller at det er ikke bare de to som fortjener denne prisen. Men alle mennesker som har vært med på å bidra til endringer i samfunnet i Liberia. Der i blant pappa. Den jobben han gjorde for ADRA i Liberia blir sett på som viktig. Han gjorde en innsats i et land så fylt av hat og krig at til og med personer fra Liberia ikke ville oppholde seg der. De som var ressurssterke kunne oppholde seg i andre land, men ADRA og pappa valgte å bli. De valgte å kjempe for den vanlige mannen i gata. De ville hjelpe alle de som ikke kunne hjelpe seg selv.

Så fredsprisvinnerne, to utrolige kvinner som gjør mye stort i sitt land husker min pappa. De husker en mann som ga sitt engasjement, og liv for at deres landsmenn skulle få det bedre. For dem var han en hjelpearbeider, for oss var han pappa, ektemann og bestefar. Men at han var villig til å fortsette sitt hjelpearbeid og engasjement for de sivile i Liberia har gjort at han huskes av disse som har kjempet for freden der nede. De ønsker å hedre hans minne sammen med andre som har gjort en innsats for fred og frigjøring. Jobben hans, og hans innsats har vært viktig. Det gjorde en forskjell.

Dette gjør ikke tapet mindre vondt, men det skaper en større stolthet for den jobben han gjorde.