Hvor dypt stikker det?

For to uker siden kom jeg over denne artikkelen skrevet av Hanne Sigbjørnsen, også kjent som Tegnehanne, hvor hun tar et oppgjør med hvordan vi i bruker ganske tøffe diagnoser som en dagligdags måte å beskrive en følelse.

Det har gått inflasjon i de to mest utbredte diagnosene. Ordene «angst» og «depresjon» er navnet på sykdommer som bokstavelig talt ødelegger liv, men de blir helst brukt til å forklare dagligdagse nedturer vi alle opplever.

– Hanne Sigbjørnsen

Da jeg leste artikkelen ble jeg på en måte rørt. Her skriver ei som selv ikke har hatt psykiske problemer at vi må slutte å bruke disse ordene som faktisk også er Continue reading

Kveldsrydding

Jeg har lest litt om hvordan bygge en bra blogg, og et av punktene der er at man bør ha et tema for bloggen sin. Og det er vel ikke akkurat noe jeg kan vise til. Men det har vært mange tanker og opplevelser i forbindelse med pappas død og ting utløst av dette. En annen ting jeg også har prøvd meg på er å sette ord på noen av de utfordringer jeg sliter med i mitt hverdagsliv. Og dette innlegget kommer i lys av dette siste.

Jeg har i flere dager, vel egentlig uker hatt et innlegg i tankene. Et innlegg som mange sikkert er lei av å høre om, men jeg trenger å uttrykke mine tanker, og kanskje en eller annen kan ha nytte av å se at det er andre som har slike problemer. Og da er det verdt å skrive og så trykke “Publiser” etterpå. Så her kommer min kveldsrydding i tankekaoset.

Solnedgang ved Oslofjorden

At jeg nå i dag velger å skrive dette ned, for å dele det ble utløst av at jeg leste Mental helse sin gjesteblogg på Psykkobloggen i dag. Det er et innlegg som adresserer problemet med at vi ikke tør snakke om den store rosa elefanten, som hun kaller det, depresjon. En lidelse som rammer så mange som 20 % av oss. Så vi bør vel snart tørre å snakke om det på lik linje som andre sykdommer. Det er jo ikke den samme skammen å snakke om andre sykdommer?

Det har nå gått litt over 10 år siden noen virkelig skjønte hva som var “i veien” med meg. Da hadde jeg slitt med det i nesten 20 år allerede. Selv om jeg har gått i forskjellig form for terapi sliter jeg selv med å kalle meg syk. For jeg er ikke syk, men jeg er ikke helt frisk heller. Diagnosen kalles Unipolar lidelse. For oss som ikke snakker legespråk kan det også omtales som kroniske depresjoner. Det er “broren” til bipolar lidelse, men uten manier. Denne lidelsen gjør at jeg kan gå i svarteste kjeller uten noen utenforliggende årsak. Den er uforutsigbar og slitsom. Det kan gå helt flott uten “symptomer” i mange uker, og til og med måneder når jeg er heldig. Men så plutselig er det som om noen slår meg ned. Og da påvirkes alt som kan påvirkes. Jeg kan umiddlebart ønske konsentrasjon og hukommelse “på gjensyn”, for de tar seg ferie. Likeledes gjør beslutningsevne og overskudd. Tunge tanker får et ikke så blidt “velkommen tilbake” sammen med manglende tiltakslyst.

Alt jeg beskriver over er ting som er veldig vanlig hos mennesker som sliter med psykiske problemer. Så jeg vet at jeg ikke er unik på den fronten. Og det jeg heldigvis også vet er at det ikke nødvendigvis varer så lenge. For jeg er ikke alltid nederst i den mørkeste kroken av “kjelleren”. Jeg er oppe og “lukter på rosene” og trekker litt frisk luft, om man kan kalle det det, inn i mellom. Men det som blir min utfordring, og jeg er ganske sikker på at jeg har skrevet dette i et annet innlegg tidligere, er at jeg er rå på å bruke masker. Jeg tar på meg smilet, det tøffe trynet og den store kjeften og begir meg ut i verden. Så for andre er det ikke lett å se at det sitter en usikker og deprimert person bak den maska. En annen ting som kan være en utfordring er at jeg har en litt for godt utviklet pliktfølelse. Så når jeg ikke vil eller føler jeg har overskudd til å gjøre noe så er det ofte at jeg presser meg selv til å gjøre det, for det burde jeg.

Så jeg kjører ofte på, gjør alt jeg burde. Og så får jeg heller ta smellen når den kommer. For det gjør den. Men selv da forteller jeg det ikke til noen. Jo da, jeg gjør vel det. Hvis den varer mer enn noen måneder gjør jeg det. Da får mamma og mannen min vite at alt ikke er helt tipp topp.

Nå sitter jeg her og har blitt “lurt” av min teflonhjerne igjen. For å klare og lage den konklusjonen jeg har ønsket er som strøket ut av tankene. Kanskje som en blanding av min egen frustrasjon på at jeg ikke skjønner at ikke andre kan se hvordan jeg egentlig har det, på tross av det tøffe trynet og mitt ønske om å gjøre alle til lags?

Åh, glade adventstid!

For snart et år siden la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg skrev litt om mine utfordringer ang min psykiske helse. Dette kom fordi jeg føler at de av oss som kan orke det bør stå opp og tørre si hvordan det kan være. Og jeg sier “kan være” bevisst, fordi vi opplever ikke ting på samme måte. Jeg forteller også oftere nå til folk jeg snakker med at jeg til tider sliter med depresjoner. For jeg vet at de aller fleste mennesker har perioder hvor de sliter. Å ha kroniske depresjoner er litt tyngre enn å ha en dårlig dag. For meg kan det bety å ha mange måneder, og i de verste tilfellene flere år med depresjoner. Sist jeg snakket med legen min om dette spurte hun hvor lenge en depresjon kan vare, måtte jeg si at det varierer litt. Men at de kan ta år, i alle fall før jeg føler meg oftere ikke deprimert enn jeg føler meg deprimert. Continue reading

Åpne øyne

Det er en stressa ettermiddag. Jeg haster på butikken for å rekke postkontoret før det stenger. Det er litt kø, jeg tar en kølapp og er i ferd med å planlegge resten av ettermiddagen mens jeg står der og venter. Det blir min tur, jeg går frem til disken og henter pakken jeg har kommet for. Så sier den postansatte til meg: “Skal du på festen i barnehagen etterpå?” Jeg blir helt satt ut, hvordan vet hun at jeg har et barn i barnehagen, og at det er sommerfest der i dag? Det viser seg at hun har ei datter i barnehagen sammen med min sønn, og de har gått på samme avdeling i flere år. Continue reading

Hvem bor hos deg?

“Det bor en smurf i oss alle”, sang Geir Børresen da jeg var liten. Min datter hadde en mann inne i seg som het Leif, han bestemte når kroppen skulle bevege seg. Det hadde hun lært på barne-tv. Men hvem bor i deg?

Jeg har jobbet de siste årene med å tenke over hvem, eller hva som bor inne i meg. Hvem er jeg? Det store essensielle spørsmålet som mange stiller seg i løpet av livet. Det er ikke sånn at jeg har gått gjennom en livskrise hvor jeg har hatt problemer med å definere meg selv. Men jeg har jobbet med, og jobber forsåvidt videre med å få kontakt med hvordan jeg er inne i meg.

For å trekke en sammenligning mot den sosiale digitale verdenen så har jeg nok fått en del profiler i løpet av årene. Jeg har vel hatt en hjemmeprofil, en jobbprofil, en menighetsprofil og så videre for alle ting jeg har vært med på. Vi tar på oss en maske, eller holdning som passer inn der vi er. Og av og til kan dette gå på akkord med hvordan vi er som privatpersoner. Vi strekker oss kanskje litt lenger enn vi føler oss komfortable med, vi “går den ekstra mila”, og dette gjør vi mange ganger i løpet av et liv. Jeg tenker at dette kan være med på å begrave den vi egentlig er. Vi blir vant til å være den vi forestiller. Det er lettere enn å vise frem hvem vi er. Hvis vi gjør det blir vi sårbare. Og i dagens samfunn oppfattes sårbarhet ofte som svakhet. Du skal være tøff for å være sårbar.

Porselensdokke

Jeg har funnet ut at inne i meg bor det en porselensdukke. De av dere som har møtt meg ser en fysisk stor person med en svær kjeft. Jeg er raskt ute med kommentarer, jeg er utadvent og livlig. Jeg engasjerer meg i ting. Og dette er min offentlige profil. Min mer private profil er kanskje ikke så tøff som utseendet og oppførsel kan gi uttrykk for. Men den delen har jeg brukt mesteparten av mitt voksne liv på å dytte vekk. Det har vært en slitsom del av meg. Den delen som har mye følelser. Den delen som vil være engasjert i alt, men ikke har overskudd. Den delen som gråter, av glede og sorg. Den ga meg så pass mye ubehag som barn at den ble snakket vekk med tøffe kommentarer jo eldre jeg ble.

Men nå er altså prosessen i gang. Jeg graver frem porselensdukka. Men det er en jobb som må gjøres med omhu. Jeg må ta forsiktig i den, ellers er jeg redd for at den går i stykker. Og det er så tungt å sette den sammen igjen. Og man kan lett miste biter, og da blir den ikke hel igjen etterpå. Det er til tider en vanskelig prosess. For jeg må øve meg på å gi plass til denne “nye” delen. Men sakte og sikkert kommer den litt lengre frem. Jeg vil ikke si at den er like godt gjemt. Men ikke bare det. Det er nesten som at i prosessen med å slippe denne delen frem igjen så blir også dukka mer robust. Jeg har kanskje undervurdert styrken i den. Da dukka var gjemt dypt inne i meg, og det kun var jeg som visste at den var der virket den så skjør. Det var omtrent som at hvis noen bare pustet på den så ville den knuse. Men nå som den blir tatt frem, den blir hensyntatt så styrkes den. Den tåler mer. Og det jeg erfarer er at det er ikke nødvendig å skilte med at porselensdukka er tatt frem for at jeg skal ta hensyn til den. Men bare det å vite hva som skal til for at den skal kunne være en aktiv del av meg er bra. Jeg tar mer hensyn til den, eller riktigere sagt meg. For den er jo meg. Men jeg har brukt den som et bilde, for meg selv slik at jeg kan si at den delen av meg trenger at jeg prioriterer på denne måten. Og ved å ha satt ett bilde på denne delen av meg selv så har jeg lettere kunne snakke med andre om det. Jeg har kunnet si at nå viker kjeften litt plassen for dukka, hvis man kan si det sånn. Selv om jeg bruker ordet “Nei” oftere, for det er viktig at jeg ikke tar meg vann over hodet. Og som jeg skrev så er jeg en person som liker å være engasjert, en person som bryr meg om andre. Det er mange ting som er viktig for meg. Men jeg må øve meg på å prioritere. Jeg kan ikke være engasjert i alt hele tiden. Og dette er kanskje det jeg skal fokusere mest på i året som kommer. Det å plukke ut det aller viktigste.

Angst

Angst er et ord som brukes både i dagligtale og i fagspråk i psykiatrien. Man har angst for å gjøre ting, man er redd for forskjellige ting og situasjoner.

Angst var i mange år ett begrep for meg i dagligtalen. Jeg fikk “angst” for ting. Så en dag slo det til for alvor. Jeg hadde en jobb der mine overordnede ikke kunne personalpolitikk. Jeg fikk stor, vond klump i magen hver gang de snakket til meg. Hver gang jeg skulle på jobb grudde jeg meg mer og mer for hver dag. Da jeg hadde jobbet der i fire uker klarte jeg ikke mer. Jeg begynte å kaldsvette og skjelve når jeg på kvelden tenkte at i morgen må jeg på jobb. Så morgenen etter gikk jeg ikke på jobb, jeg gikk til legen. Og da fant vi ut at jeg hadde hatt ett angstanfall. Jeg ble sykemeldt og fikk beskjed fra legen at jeg ikke skulle stresse med ting, jeg skulle heller bruke tid til å finne ut av ting. Etter en liten stund fikk jeg også angstmedisiner. Og etter som denne ble riktig dosert fikk jeg opp øynene for tanker jeg har hatt hele livet.

Redselen for at døra hjemme ikke var låst om natta, enda vi bodde på landet og ingen ville funnet på å komme til oss. Frykten for å gjøre noe galt sånn at jeg skulle få kjeft var alltid dominerende i oppveksten. Ikke det at det var annet enn vanlig irettesettelse, men den strenge stemmen var skremmende nok. Og siden, da vi bodde i Pakistan, frykten for fremmede mennesker som skulle ta og føle på “hvite” mennesker. Og etter mye tankearbeid fant jeg ut at mitt første ordentlige angstanfall hadde jeg nok i Pakistan.

Men angsten har vært mest dominerende som en stadig gnagende følelse inne i meg. Den har ligget der og lurt så lenge jeg kan huske, akkurat som dårlig samvittighet. Men jeg kunne ikke huske å ha gjort noe som skulle gi meg dårlig samvittighet. Etter en stund på medisiner så forsvant noe av denne følelsen. Jeg oppdager stadig vekk ting jeg var redd for tidligere, som jeg ikke er redd for lenger. Ett eksempel er å kjøre i tunneller. Jeg har alltid vært redd for å kjøre i tunneller. Det er ikke sånn at jeg ikke har klart å gjøre det. Men har jeg sluppet unna så har jeg vært fornøyd. Jeg trodde alltid at jeg kom til å miste fokus og kjøre inn i fjellveggen. Så pinsa i fjor var vi på vei til Bergen, og da tenkte jeg: Hvor er de trange og svingete tunnellene blitt av? Jeg kjørte gjennom Aurdalstunnellen uten å ha vondt i magen i det hele tatt, og da jeg gjorde det forrige gang trodde jeg at jeg kom til å få fjellet i hodet. Da jeg kom hjem etter den turen fikk jeg en skikkelig a-ha opplevelse. Jeg hadde fått litt kontroll på angsten. Jeg vet egentlig ikke om det er jeg som har fått kontroll, eller om det er medisinene. For nå har jeg “angst” for å slutte på medisiner, for at jeg ikke skal takle livet like godt uten dem som jeg gjør med.

Den siste store opplevelsen var i sommer, da fikk mine døtre meg med til Tusenfryd. Jeg har aldri likt å ta karuseller eller berg og dalbaner. Men som “god mor” måtte jeg bli med en tur i Loopen. Jeg grudde meg fælt. Men jeg fant ut at jeg syntes faktisk at det var gøy. Og jeg fikk mot til å prøve en til. Også der følte jeg at det var mer morsomt enn skummelt.

Angsten er kanskje ikke borte fra meg, men jeg har den for tiden under kontroll. Den har gått fra å være totalt lammende til nå å være en vag ting i bakhodet. Jeg unner alle med liknende problemer å få oppleve det samme. Angst har ikke vært mitt hovedproblem. Det har bare vært en sidelidelse, hvis man kan kalle det det. Men det har vært tydelig nok til at jeg har fått litt erfaring med det.