Fake news, eller ekte sannheter

Vi har alle sammen meninger rundt hva som er sannheter i vårt liv, og kanskje i samfunnet generelt. Som kristen viser Bibelen meg sannheten om Gud, som mor har jeg andre sannheter jeg bygger min barneoppdragelse rundt og som med menneske er det igjen et annet sett med sannheter. Disse sannhetene bør jo samsvare ganske godt med hverandre, ellers vil jeg slite litt med å vite hvilken sannhet som er korrekt og hva som er en falsk sannhet.

Nå er jeg satt sammen på en måte som gjør at jeg har en tendens til å gruble. Jeg funderer til tider litt for mye på alt jeg burde og skulle ha gjort. Og da gjerne målt opp mot mine sannheter. Jeg sier «mine sannheter», for det er ikke alltid sånn at de sannhetene jeg har i mitt liv, for meg selv er samme sannhet som jeg mener er rett for en annen. Eller en sannhet som er utprøvd og bevist sann. Nei, det er et sett med sannheter som bare er fundamentert i mitt hode. Og noen ganger så hjelper det å si denne sannheten høyt, eller nå skrive den ned så andre kan lese den for å se om den holder vann. Så jeg skal gi dere noen sannheter jeg har hatt og kanskje fremdeles har når det gjelder min livsstilsendring.

Kroppen min tåler ikke å trene ordentlig styrketrening

Ok, så er det nå en gang sånn at jeg fikk diagnose fibromyalgi for 12-13 år siden. De første årene vill jeg ikke godta den, men nå har jeg akseptert at den er der. Men med fibro så får noen vondt av å trene. Og det har jeg også fått. jeg har fått influensafølelse i kroppen, jeg har vært totalt utmattet i flere døgn etter en treningsøkt. Så da trodde jeg at jeg ikke kunne tåle styrketrening, så jeg holdt meg til rolig trening.

Sannheten er at det var en bøyg, et lite hinder jeg måtte komme over. De første gangene jeg trente med PT Salvesen var jeg utmattet, fysisk og psykisk og jeg fikk smerter i kroppen. Men jeg var bestemt på å teste det ut. Jeg hadde tross alt kjøpt en pakke med timer, og de måtte brukes. Og det jeg opplevde var at for hver time jeg hadde ble disse ettereffektene stadig svakere, og nå når jeg trener jevnlig er de nesten ikke der. Det var «bare» for meg å stå i det de ukene det var slitsomt, og det var ikke så mange uker.

Jeg klarer ikke presse meg selv til langsiktige resultater

Å stå løpet helt ut når det kommer til livsstilsendring har jeg aldri klart før. Som ung var jeg tynn, og normalt sprek. Jeg har aldri drevet med idrett, så det har ikke vært noe savn etter som jeg ble eldre. Men jeg har alltid vært glad i å gå turer og har likt å føle meg sterk. Om det kommer av at jeg har vokst opp med to brødre, vet jeg ikke. Men jeg har aldri før trent mot et mål. Jeg har gått på diverse slankeopplegg, både alene og i grupper, men ikke funnet den langsiktige inspirasjonen der. Og jeg har heller ikke klart å sette meg mål som at nå skal jeg gå ned i vekt sånn at jeg for eksempel kan løpe halvmaraton eller sykle Grenserittet.

Nå er vel sannheten at jeg klarer ikke å presse meg selv helt alene. Men med gode støttespillere går det lettere. Jeg blir kanskje litt slitsom for familien å være sammen med når jeg stadig skryter av ting jeg får til på trening, men det er en del av min motivasjon for å se at jeg kan klarer å gjøre endringer og dermed presse meg videre litt til.

Jeg har ikke noe konkurranseinstinkt

På skolen hadde jeg to klassekamerater som alltid konkurrerte om å få best karakter. Jeg hadde det på ingen måte sånn. Jeg konkurrerte ikke med meg selv en gang. Så jeg trodde i mange år at jeg ikke har noe konkurranseinstinkt. Det var først da jeg begynte i min forrige jobb, hos Visma Software AS at jeg oppdaget at det bodde et ganske utpreget konkurranseinstinkt i meg. For vi ble målt på forskjellige kriterier, og jeg ville være best. Jeg ville selge flest avtaler, få best resultat på evalueringer og levere de beste kundeopplevelsene. Og nå begynte jeg å konkurrere mot meg selv også.

Det kommer litt frem i hodet mitt når det gjelder bloggen også. Får jeg noen flere lesere denne gangen enn forrige gang? Jeg ligger for eksempel på plass 44 under kategorien «Personlig» på Blogglisten.no i dag. VIl jeg være der i morgen også, eller detter jeg ned? Hvis jeg detter ned blir det fort en dom i hodet mitt på at jeg skriver om kjedelige ting, eller at jeg skriver dårlig. Men det burde ikke bety noe, for jeg skriver mest av alt for meg selv. For dette er et sted jeg lufter tanker, og så er det fint om det kan gi noe til noen av dere som leser.

Ønsket om å bli best henger fortsatt i. Og jeg tar det med meg på trening. Jeg vil klare litt tyngre vekter, eller flere repetisjoner enn forrige gang. Eller klare mer enn de andre i familien som trener. Dette gir jo resultater!

Jeg må levere topp score, alltid

Å bli evaluert og ikke nå opp til topp score er det samme som å gjøre en dårlig jobb. Er det beste på skalaen 6, eller 10 så er ikke 5 eller 9 bra nok. Da har jeg ikke gjort jobben min. Klarer jeg ikke å svare på spørsmål jeg får, da kan jeg ikke nok. Er det noe jeg ikke klarer å lære meg, da er jeg dum. Ja, du ser kanskje mønsteret. Det går rykter om at jeg setter litt høye krav til meg selv. For jeg mener jo at andre ikke behøver å måle seg selv på den måten.

Jeg jobber med å akseptere at om jeg ikke får topp score så betyr ikke det at jeg har gjort en dårlig jobb. Og når det kommer til trening jobber jeg med å akseptere at av og til sier kroppen stopp, selv om hodet mener det motsatte. Det jobber jeg med hver gang. For som dere som har lest litt vet så er ikke ryggen min like glad i alle øvelser, og jeg har en tendens til å tenke at jeg bør jo klare noen repetisjoner til, det gjør ikke så vondt. Så glemmer jeg at det straffer seg også i etterkant. Og jeg har skjønt at PT Salvesen foretrekker at jeg ikke ødelegger ryggen fremfor at jeg tar flere repetisjoner.

Det har ikke noe å si om jeg gjør endringer, det forandrer ikke noe

Når man, som jeg, har levd flere år som overvektig enn normalvektig så gjør det noe med troen på at man kan gjøre en endring. Og dersom man gjør den endringen, at det vil ha noen effekt på noen ting og er endringen faktisk til det bedre?

Jeg har det siste halve året gjort en del endringer. Jeg er mer i aktivitet, jeg spiser sunnere og jeg prøver å prioritere mer fornuftig. Og det har forandret noe.

  • Jeg er i ferd med å komme opp i samme gangtempo som jeg hadde da jeg var ung, og ikke hadde bil så jeg gikk alle veier.
  • Jeg har mer overskudd enn på lang tid, dette varierer litt, men totalen er bedre.
  • Jeg håndterer stress bedre, for når jeg trener så må jeg glemme alt annet og bare jobbe på. Så da får hjernen fri. Det er musklene som gjør jobben.
  • Når jeg er flink til å følge matplanen er godtesuget nesten borte og jeg får lyst til å spise sunnere.
  • Magefettet må være redusert, for magen er betraktelig mindre. Og DET er bra for he. lsa.

Det er sikkert flere ting jeg kan nevne her, men noe er sagt tidligere så jeg stopper med dette for i kveld. Og som du ser og som jeg må se og huske er at det skjer noe når jeg gjør noe med livsstilen min.

Det har ikke noe å si for andre hvordan jeg lever

Det er i alle fall ikke sant. Jeg har mann, barn og en hund som alle merker endringer i hverdagen på at jeg har tatt noen tak i livet mitt. Det går fra å kunne være en mamma som kan hjelpe til med litt fysisk tunge oppgaver til en matmor som gidder å gå litt lengre turer enn bare rundt borettslaget. Og hele husholdningen tjener på de dagene jeg har overskudd til å gjøre litt ekstra. Kanskje det blir rydding i gammelt rot, vasket noe klær eller bare ryddet ordentlig på kjøkkenet. Uansett så gjør det en forskjell for de nærmeste at jeg har gjort noe med eget liv. Så må jeg passe på at jeg ikke bruker opp det overskuddet jeg får, slik at jeg kjører meg selv i grøfta igjen. For der har jeg vært for mange ganger allerede.

Konklusjon

Ta en titt på dine sannheter. Er det hold i dem? Mine sannheter har kanskje til tider vært mer fake news enn sannheter. Jeg har lært meg å argumentere på egne sannheter. Og det har vært nyttig. Jeg gikk på KID-kurs (Kurs i depresjonsmestring) i fjor vinter, og da fikk jeg repetisjon i dette. Og det har vært viktig for meg, og hjulpet meg til å endre mange av de deprimerte tankene og de sannheten depresjonen skapte (eller som skapte depresjoner). Det er gull verdt!

Tro eller tvil

Det er alt for lenge siden jeg har skrevet her. Det er flere grunner til det. Og det har ikke noe med dere som leser å gjøre. Men det har med alle tankene som fyller hodet mitt å gjøre.

De av dere som kjenner meg godt, eller har lest mye her på bloggen vet kanskje at jeg sliter litt psykisk til tider. Et av kjennetegnene når det er i anmars er et tankekjør uten like. Jeg grubler over alt og ingenting. Mister ofte troen på at jeg har noen nytteverdi, og ser ikke helt at hvorfor andre skal gidde å bry seg om meg.

I det siste har tankekjøret gått mer på at jeg ikke har evne til å gjennomføre ting, eller utholdenheten til å stå i «jobben» til målstreken. Det er ikke snakk om mitt arbeid i Vitari, men andre prosjekt jeg har gående. Alt fra å fullføre håndarbeid til min livsstilsendring som jeg startet i sommer. Når det gjelder håndarbeid blir det kanskje litt synd på de som drømmer om hjemmelaget til jul, eventuelt noen veldig sene kvelder på meg i midten av desember.

Men når det kommer til å ha tro på at jeg kan klare å stå i prosessen som en livsstilsendring er, så sliter jeg. For noen uker siden nådde vekta mi et platå. Den vekta jeg står på nå har jeg vært nede på flere ganger, men så har det stoppet. Og helt logisk vet jeg at vektnedgang også innebærer stagnasjon inn i mellom. Dette innebærer platåer, gjerne når du kommer til en vekt hvor du har vært lenge før. Kroppen kjenner seg igjen og vil ikke rikke seg mer.

Det er jo da det gjelder å ha troen, troen på at fundamentet i platået vil svikte og vekta skal fortsette å synke. Den troen er ikke så sterk hos meg for tiden. Jeg har heller en sterk tvil på at jeg har evnen til å gjennomføre dette.

I går hadde jeg PT-time igjen. Og det er nok viktig når jeg er så tvilende til egne evner. Jeg snakket med ham om problemet, for jeg har vært veldig sløv i forhold til mat i nesten en uke. Og en tur på vekta hjemme ga tydelig svar på hvilken effekt det har. Og jeg var ikke helt klar for å stå til rette for mine svakheter. Men jeg fortalte resultatet jeg hadde sett hjemme. Så snakket vi litt om at jeg tror at jeg ikke klarer å komme videre. Og han svarer at det skjønner han jo, for det gjør jeg ikke. Jeg har ikke styrke til det. I og med at samtalen foregikk mens jeg gikk i trappemaskinen fikk han et stygt blikk og et liksomslag i hodet. Så lo han godt. Da jeg gikk av trappemaskinen spurte han om jeg ikke hadde tvil i kirka. Jeg sa at det hendte det, men at jeg opplever at det er rom for tvil i min gudstro. Og at det ikke gir så negative effekter.

Vi fortsatte treningsøkta. Og jeg fikk kjørt meg. For siden det hadde vært litt høyt inntak av karbohydrater de foregående dagene mente han at jeg hadde masse energilager i musklene mine. Og det kan hende det, men han hjalp meg sannelig å tømme dem.

På vei hjem fra trening tenkte jeg masse over dette med tvilen rundt egne evner. Og andre problemer som skaper tankekaos i hverdagen. Jeg hadde lyst til å sette meg ned å gråte, men gjorde ikke det. Det var papirarbeid som ventet på meg hjemme. Så etter å ha latt musklene finne seg selv igjen satt jeg meg ned med det.

I dag er musklene støle, og det føles godt. For da vet jeg at jeg har gitt mye på treningen i går. Hodet er like kaos! Jeg vet hva jeg må gjøre for at ting skal fungere, men jeg sliter med å finne viljen til å gjennomføre. Kanskje kommer det av tvilen jeg sitter inne med, kanskje kommer det av at jeg blir mer sårbar når mørket kommer. Jeg vet ikke. Men så langt i dag har jeg vært ganske «flink».

Heldigvis har jeg tre treningsøkter med PT Salvesen i løpet av neste uke. Og da vet jeg at jeg er litt mer nøye, for jeg liker at jeg får ros når jeg går ned i vekt, selv om det ikke er mye. Og han heier på meg. Det vet jeg. For han gir støtte når jeg er ordentlig nede, sparker når jeg trenger det og jubler når det går bra.

Så de siste dagene har jeg utvidet forståelsen av begrepet PT. I tillegg til personlig trener og personlig torturist kommer nå personlig terapeut. De må tåle litt av hvert disse PT’ene.

Effekten av trening

De fleste av oss har hørt om de forskjellige effektene av å trene. Det er vektnedgang, stramme opp kroppen, mer utholdenhet, mer energi, redusere psykiske plager og så videre. Jeg har flere ganger tidligere i livet startet med trening. Og da alene, jeg har også gått på gruppetreninger i sal, eller basseng. Men ikke hatt noen som har pushet meg når jeg har trent på apparater. Jeg har også prøvd meg på kondisjonstrening. Både på treningssenter og ved å gå turer. I de fleste av disse tilfellene har jeg merket lite av de gode fordelene ved trening. På grunn av mine tilbakevendende depresjoner sliter jeg til tider veldig med utrolig lite energi. Og jeg kan skrive under på at det ikke er lett å komme i gang med trening når man trener med lukkede øyne fordi man egentlig har mest lyst til å sove. Når man i tillegg blir så utslått av treningen at resten av dagen, og av og til påfølgende dag tilbringes i horisontalen, nå med øynene igjen og vandrer inn og ut av søvne. Etter noen sånne runder med trening føles det ganske unyttig. Hvorfor bruke tid og penger på noe som ikke fungerer?7

Da jeg i sommer begynte å trene på nytt så hadde jeg noen uker med egentrening. Det innebar gjerne en halv time på elipsemaskinen (crosstrainer) og så en runde på utvalgte apparater. Og da med ganske lav motstand så jeg ikke skulle bli utslitt. Atter en gang slet jeg med at jeg ikke følte at det ga noen energiboost. Og dørstokkmila ble stadig lengre. Så da min kjære sa at jeg burde prøve PT var jeg ganske skeptisk, men også nysgjerrig. De første treningsøktene med PT Salvesen resulterte i timer på sofaene og muskler som var så utmattet at det føltes som utenkelig at de skulle komme tilbake til normal funksjon igjen. Men så sakte men sikkert har det skjedd en endring. Det begynte med at jeg ikke la meg på sofaen etter trening, men satt meg i en stol og brukte litt tid på å la kroppen roe seg og inntok litt drikke for å ta igjen noe av væsketapet under trening. For jeg svetter som en gris. Jeg klarte også å gå i trapper selv om jeg stadig tok flere knebøy, og så etterhvert andre benøvelser. En dag merket jeg at nå kunne jeg også klare å strikke, selv de dagene jeg hadde trent. Og det daglige energinivået økte litt. Det er fremdeles ikke helt stabilt på et ønskelig nivå, men jeg har flere dager med energi enn nå.

Men den den aller beste effekten jeg får av trening er stressreduksjon. I min jobb som rådgiver kan det til tider hope seg opp med mail og telefoner og saker som skulle vært løst og avsluttet i går, eller forrige uke. Når dette skjer kjenner jeg at angsten kommer krypende. Og den beste måten å få kontroll på denne er å redusere og kontrollere stresset rundt meg. Etter en spesielt stressende dag for ca to uker siden skulle jeg på trening med PT Salvesen. Jeg var ikke særlig klar for trening, for jeg hadde hatt så mye stress på jobben de siste dagene at jeg hadde begynt å kjenne på angsten. Den dirringen som kommer i kroppen når den setter inn. Men jeg følte at det ble for dumt å avlyse timen. Så jeg gikk på trening. Det beste med å trene med en PT er at da trenger jeg ikke tenke. Jeg må ikke ta stilling til hvilken øvelse jeg skal gjøre, eller hvilken belastning jeg skal ha. Det er bare å følge instruksjonene, det er ikke alltid jeg er helt klar for de instruksjonene jeg får, men jeg ender alltid opp med å prøve. Og inn i mellom så slår konkuranseinstinktet inn og staheten kommer frem. Og jeg skal få til den ene til som han sier jeg skal gjøre, selv om den av og til blir både to og tre til. Da jeg gikk hjem fra trening den dagen var jeg godt sliten. Jeg hadde gitt alt, og begynte å kjenne på tilfredsheten med å løfte vekter. Det er gøy å se at jeg må ha tyngre vekter for å oppnå at musklene blir slitne slik de ble i begynnelsen. Ut over ettermiddagen og kvelden oppdaget jeg at kroppen hadde fått mer ro. Jeg hadde ikke tenkt på alt jeg burde ha gjort på jobb før jeg gikk hjem. Og selv om den tanken slo meg, så slo den ikke rot.

Siden den treningsøkten har jeg begynt på bassengtrening. Og denne treningen er akkurat nå der hvor jeg er utmattet etter endt trening. Litt på samme måte som PT-timene gjorde meg i begynnelsen. Men det er så godt for kroppen å få denne treningen. Jeg kjenner at kroppen blir smidigere og gjør mindre vondt. Så jeg satser på at når jeg bare blir litt mer vant til denne treningen så blir jeg også mindre utslått.

Så akkurat nå er jeg utrolig glad for den stressreduksjonen som treningen faktisk gir meg. Nesten mer glad for det enn for vektreduksjonen, men bare nesten 🙂

Hvor dypt stikker det?

For to uker siden kom jeg over denne artikkelen skrevet av Hanne Sigbjørnsen, også kjent som Tegnehanne, hvor hun tar et oppgjør med hvordan vi i bruker ganske tøffe diagnoser som en dagligdags måte å beskrive en følelse.

Det har gått inflasjon i de to mest utbredte diagnosene. Ordene «angst» og «depresjon» er navnet på sykdommer som bokstavelig talt ødelegger liv, men de blir helst brukt til å forklare dagligdagse nedturer vi alle opplever.

– Hanne Sigbjørnsen

Da jeg leste artikkelen ble jeg på en måte rørt. Her skriver ei som selv ikke har hatt psykiske problemer at vi må slutte å bruke disse ordene som faktisk også er Les videre

Kveldsrydding

Jeg har lest litt om hvordan bygge en bra blogg, og et av punktene der er at man bør ha et tema for bloggen sin. Og det er vel ikke akkurat noe jeg kan vise til. Men det har vært mange tanker og opplevelser i forbindelse med pappas død og ting utløst av dette. En annen ting jeg også har prøvd meg på er å sette ord på noen av de utfordringer jeg sliter med i mitt hverdagsliv. Og dette innlegget kommer i lys av dette siste.

Jeg har i flere dager, vel egentlig uker hatt et innlegg i tankene. Et innlegg som mange sikkert er lei av å høre om, men jeg trenger å uttrykke mine tanker, og kanskje en eller annen kan ha nytte av å se at det er andre som har slike problemer. Og da er det verdt å skrive og så trykke «Publiser» etterpå. Så her kommer min kveldsrydding i tankekaoset.

Solnedgang ved Oslofjorden

At jeg nå i dag velger å skrive dette ned, for å dele det ble utløst av at jeg leste Mental helse sin gjesteblogg på Psykkobloggen i dag. Det er et innlegg som adresserer problemet med at vi ikke tør snakke om den store rosa elefanten, som hun kaller det, depresjon. En lidelse som rammer så mange som 20 % av oss. Så vi bør vel snart tørre å snakke om det på lik linje som andre sykdommer. Det er jo ikke den samme skammen å snakke om andre sykdommer?

Det har nå gått litt over 10 år siden noen virkelig skjønte hva som var «i veien» med meg. Da hadde jeg slitt med det i nesten 20 år allerede. Selv om jeg har gått i forskjellig form for terapi sliter jeg selv med å kalle meg syk. For jeg er ikke syk, men jeg er ikke helt frisk heller. Diagnosen kalles Unipolar lidelse. For oss som ikke snakker legespråk kan det også omtales som kroniske depresjoner. Det er «broren» til bipolar lidelse, men uten manier. Denne lidelsen gjør at jeg kan gå i svarteste kjeller uten noen utenforliggende årsak. Den er uforutsigbar og slitsom. Det kan gå helt flott uten «symptomer» i mange uker, og til og med måneder når jeg er heldig. Men så plutselig er det som om noen slår meg ned. Og da påvirkes alt som kan påvirkes. Jeg kan umiddlebart ønske konsentrasjon og hukommelse «på gjensyn», for de tar seg ferie. Likeledes gjør beslutningsevne og overskudd. Tunge tanker får et ikke så blidt «velkommen tilbake» sammen med manglende tiltakslyst.

Alt jeg beskriver over er ting som er veldig vanlig hos mennesker som sliter med psykiske problemer. Så jeg vet at jeg ikke er unik på den fronten. Og det jeg heldigvis også vet er at det ikke nødvendigvis varer så lenge. For jeg er ikke alltid nederst i den mørkeste kroken av «kjelleren». Jeg er oppe og «lukter på rosene» og trekker litt frisk luft, om man kan kalle det det, inn i mellom. Men det som blir min utfordring, og jeg er ganske sikker på at jeg har skrevet dette i et annet innlegg tidligere, er at jeg er rå på å bruke masker. Jeg tar på meg smilet, det tøffe trynet og den store kjeften og begir meg ut i verden. Så for andre er det ikke lett å se at det sitter en usikker og deprimert person bak den maska. En annen ting som kan være en utfordring er at jeg har en litt for godt utviklet pliktfølelse. Så når jeg ikke vil eller føler jeg har overskudd til å gjøre noe så er det ofte at jeg presser meg selv til å gjøre det, for det burde jeg.

Så jeg kjører ofte på, gjør alt jeg burde. Og så får jeg heller ta smellen når den kommer. For det gjør den. Men selv da forteller jeg det ikke til noen. Jo da, jeg gjør vel det. Hvis den varer mer enn noen måneder gjør jeg det. Da får mamma og mannen min vite at alt ikke er helt tipp topp.

Nå sitter jeg her og har blitt «lurt» av min teflonhjerne igjen. For å klare og lage den konklusjonen jeg har ønsket er som strøket ut av tankene. Kanskje som en blanding av min egen frustrasjon på at jeg ikke skjønner at ikke andre kan se hvordan jeg egentlig har det, på tross av det tøffe trynet og mitt ønske om å gjøre alle til lags?

Åh, glade adventstid!

For snart et år siden la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg skrev litt om mine utfordringer ang min psykiske helse. Dette kom fordi jeg føler at de av oss som kan orke det bør stå opp og tørre si hvordan det kan være. Og jeg sier «kan være» bevisst, fordi vi opplever ikke ting på samme måte. Jeg forteller også oftere nå til folk jeg snakker med at jeg til tider sliter med depresjoner. For jeg vet at de aller fleste mennesker har perioder hvor de sliter. Å ha kroniske depresjoner er litt tyngre enn å ha en dårlig dag. For meg kan det bety å ha mange måneder, og i de verste tilfellene flere år med depresjoner. Sist jeg snakket med legen min om dette spurte hun hvor lenge en depresjon kan vare, måtte jeg si at det varierer litt. Men at de kan ta år, i alle fall før jeg føler meg oftere ikke deprimert enn jeg føler meg deprimert. Les videre

Åpne øyne

Det er en stressa ettermiddag. Jeg haster på butikken for å rekke postkontoret før det stenger. Det er litt kø, jeg tar en kølapp og er i ferd med å planlegge resten av ettermiddagen mens jeg står der og venter. Det blir min tur, jeg går frem til disken og henter pakken jeg har kommet for. Så sier den postansatte til meg: «Skal du på festen i barnehagen etterpå?» Jeg blir helt satt ut, hvordan vet hun at jeg har et barn i barnehagen, og at det er sommerfest der i dag? Det viser seg at hun har ei datter i barnehagen sammen med min sønn, og de har gått på samme avdeling i flere år. Les videre

Hvem bor hos deg?

«Det bor en smurf i oss alle», sang Geir Børresen da jeg var liten. Min datter hadde en mann inne i seg som het Leif, han bestemte når kroppen skulle bevege seg. Det hadde hun lært på barne-tv. Men hvem bor i deg?

Jeg har jobbet de siste årene med å tenke over hvem, eller hva som bor inne i meg. Hvem er jeg? Det store essensielle spørsmålet som mange stiller seg i løpet av livet. Det er ikke sånn at jeg har gått gjennom en livskrise hvor jeg har hatt problemer med å definere meg selv. Men jeg har jobbet med, og jobber forsåvidt videre med å få kontakt med hvordan jeg er inne i meg.

For å trekke en sammenligning mot den sosiale digitale verdenen så har jeg nok fått en del profiler i løpet av årene. Jeg har vel hatt en hjemmeprofil, en jobbprofil, en menighetsprofil og så videre for alle ting jeg har vært med på. Vi tar på oss en maske, eller holdning som passer inn der vi er. Og av og til kan dette gå på akkord med hvordan vi er som privatpersoner. Vi strekker oss kanskje litt lenger enn vi føler oss komfortable med, vi «går den ekstra mila», og dette gjør vi mange ganger i løpet av et liv. Jeg tenker at dette kan være med på å begrave den vi egentlig er. Vi blir vant til å være den vi forestiller. Det er lettere enn å vise frem hvem vi er. Hvis vi gjør det blir vi sårbare. Og i dagens samfunn oppfattes sårbarhet ofte som svakhet. Du skal være tøff for å være sårbar.

Porselensdokke

Jeg har funnet ut at inne i meg bor det en porselensdukke. De av dere som har møtt meg ser en fysisk stor person med en svær kjeft. Jeg er raskt ute med kommentarer, jeg er utadvent og livlig. Jeg engasjerer meg i ting. Og dette er min offentlige profil. Min mer private profil er kanskje ikke så tøff som utseendet og oppførsel kan gi uttrykk for. Men den delen har jeg brukt mesteparten av mitt voksne liv på å dytte vekk. Det har vært en slitsom del av meg. Den delen som har mye følelser. Den delen som vil være engasjert i alt, men ikke har overskudd. Den delen som gråter, av glede og sorg. Den ga meg så pass mye ubehag som barn at den ble snakket vekk med tøffe kommentarer jo eldre jeg ble.

Men nå er altså prosessen i gang. Jeg graver frem porselensdukka. Men det er en jobb som må gjøres med omhu. Jeg må ta forsiktig i den, ellers er jeg redd for at den går i stykker. Og det er så tungt å sette den sammen igjen. Og man kan lett miste biter, og da blir den ikke hel igjen etterpå. Det er til tider en vanskelig prosess. For jeg må øve meg på å gi plass til denne «nye» delen. Men sakte og sikkert kommer den litt lengre frem. Jeg vil ikke si at den er like godt gjemt. Men ikke bare det. Det er nesten som at i prosessen med å slippe denne delen frem igjen så blir også dukka mer robust. Jeg har kanskje undervurdert styrken i den. Da dukka var gjemt dypt inne i meg, og det kun var jeg som visste at den var der virket den så skjør. Det var omtrent som at hvis noen bare pustet på den så ville den knuse. Men nå som den blir tatt frem, den blir hensyntatt så styrkes den. Den tåler mer. Og det jeg erfarer er at det er ikke nødvendig å skilte med at porselensdukka er tatt frem for at jeg skal ta hensyn til den. Men bare det å vite hva som skal til for at den skal kunne være en aktiv del av meg er bra. Jeg tar mer hensyn til den, eller riktigere sagt meg. For den er jo meg. Men jeg har brukt den som et bilde, for meg selv slik at jeg kan si at den delen av meg trenger at jeg prioriterer på denne måten. Og ved å ha satt ett bilde på denne delen av meg selv så har jeg lettere kunne snakke med andre om det. Jeg har kunnet si at nå viker kjeften litt plassen for dukka, hvis man kan si det sånn. Selv om jeg bruker ordet «Nei» oftere, for det er viktig at jeg ikke tar meg vann over hodet. Og som jeg skrev så er jeg en person som liker å være engasjert, en person som bryr meg om andre. Det er mange ting som er viktig for meg. Men jeg må øve meg på å prioritere. Jeg kan ikke være engasjert i alt hele tiden. Og dette er kanskje det jeg skal fokusere mest på i året som kommer. Det å plukke ut det aller viktigste.

Angst

Angst er et ord som brukes både i dagligtale og i fagspråk i psykiatrien. Man har angst for å gjøre ting, man er redd for forskjellige ting og situasjoner.

Angst var i mange år ett begrep for meg i dagligtalen. Jeg fikk «angst» for ting. Så en dag slo det til for alvor. Jeg hadde en jobb der mine overordnede ikke kunne personalpolitikk. Jeg fikk stor, vond klump i magen hver gang de snakket til meg. Hver gang jeg skulle på jobb grudde jeg meg mer og mer for hver dag. Da jeg hadde jobbet der i fire uker klarte jeg ikke mer. Jeg begynte å kaldsvette og skjelve når jeg på kvelden tenkte at i morgen må jeg på jobb. Så morgenen etter gikk jeg ikke på jobb, jeg gikk til legen. Og da fant vi ut at jeg hadde hatt ett angstanfall. Jeg ble sykemeldt og fikk beskjed fra legen at jeg ikke skulle stresse med ting, jeg skulle heller bruke tid til å finne ut av ting. Etter en liten stund fikk jeg også angstmedisiner. Og etter som denne ble riktig dosert fikk jeg opp øynene for tanker jeg har hatt hele livet.

Redselen for at døra hjemme ikke var låst om natta, enda vi bodde på landet og ingen ville funnet på å komme til oss. Frykten for å gjøre noe galt sånn at jeg skulle få kjeft var alltid dominerende i oppveksten. Ikke det at det var annet enn vanlig irettesettelse, men den strenge stemmen var skremmende nok. Og siden, da vi bodde i Pakistan, frykten for fremmede mennesker som skulle ta og føle på «hvite» mennesker. Og etter mye tankearbeid fant jeg ut at mitt første ordentlige angstanfall hadde jeg nok i Pakistan.

Men angsten har vært mest dominerende som en stadig gnagende følelse inne i meg. Den har ligget der og lurt så lenge jeg kan huske, akkurat som dårlig samvittighet. Men jeg kunne ikke huske å ha gjort noe som skulle gi meg dårlig samvittighet. Etter en stund på medisiner så forsvant noe av denne følelsen. Jeg oppdager stadig vekk ting jeg var redd for tidligere, som jeg ikke er redd for lenger. Ett eksempel er å kjøre i tunneller. Jeg har alltid vært redd for å kjøre i tunneller. Det er ikke sånn at jeg ikke har klart å gjøre det. Men har jeg sluppet unna så har jeg vært fornøyd. Jeg trodde alltid at jeg kom til å miste fokus og kjøre inn i fjellveggen. Så pinsa i fjor var vi på vei til Bergen, og da tenkte jeg: Hvor er de trange og svingete tunnellene blitt av? Jeg kjørte gjennom Aurdalstunnellen uten å ha vondt i magen i det hele tatt, og da jeg gjorde det forrige gang trodde jeg at jeg kom til å få fjellet i hodet. Da jeg kom hjem etter den turen fikk jeg en skikkelig a-ha opplevelse. Jeg hadde fått litt kontroll på angsten. Jeg vet egentlig ikke om det er jeg som har fått kontroll, eller om det er medisinene. For nå har jeg «angst» for å slutte på medisiner, for at jeg ikke skal takle livet like godt uten dem som jeg gjør med.

Den siste store opplevelsen var i sommer, da fikk mine døtre meg med til Tusenfryd. Jeg har aldri likt å ta karuseller eller berg og dalbaner. Men som «god mor» måtte jeg bli med en tur i Loopen. Jeg grudde meg fælt. Men jeg fant ut at jeg syntes faktisk at det var gøy. Og jeg fikk mot til å prøve en til. Også der følte jeg at det var mer morsomt enn skummelt.

Angsten er kanskje ikke borte fra meg, men jeg har den for tiden under kontroll. Den har gått fra å være totalt lammende til nå å være en vag ting i bakhodet. Jeg unner alle med liknende problemer å få oppleve det samme. Angst har ikke vært mitt hovedproblem. Det har bare vært en sidelidelse, hvis man kan kalle det det. Men det har vært tydelig nok til at jeg har fått litt erfaring med det.