Ikke riktig vel bevart!

I kveld sitter jeg og prøver å bearbeide egne handlinger. For jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er helt frisk, i topplokket. Unormale handlinger kan tyde på at ikke alt er som det pleier.

Det begynte for noen dager siden. Midt i min frustrasjon over å slite med å holde planen falt en tanke inn i hodet. Den ble like fort avfeiet som den kom, så jeg trodde ikke den slo rot. Men i dag er jeg ikke helt sikker likevel. Jeg kan ikke legge skyld på nylige hodeskader, for jeg har klart å holde meg på beina ute på glatta. Men kanskje jeg kan påberope meg «ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket» om det skulle bli nødvendig.

Nå lurer du kanskje på hva jeg har funnet på. Og det skal jeg fortelle deg. Det som skjedde for noen dager siden var at når jeg lå på sofaen, sliten og trøtt og tenkte på at jeg burde egentlig gå en skikkelig tur med bikkja dagen etterpå, for det hadde vært litt dårlig stilt med turer de siste dagene, så tenkte jeg at kanskje jeg skulle ta runden i lysløypa, og prøve å jogge deler av turen. Og jeg løper ALDRI! Vel, hvis jeg må rekke buss eller tog da løper jeg, men ikke ellers. Jeg har sagt det til PT Salvesen også, jeg løper ikke. Så kondistrening må skje på annet vis. Jeg har hatt mye vondt i knærne hele livet, så jeg har aldri løpt. Det har alltid forårsaket smerte. Men nå, en trøtt januarkveld tenker jeg at å jogge med bikkja, det må jo sikkert være gøy.

Men så kom snøen. Og jeg er ikke klar til å begynne joggetrening på glatt føre, så dermed festet ikke tanken seg.

Inntil jeg satt på jobb i dag og leste meg opp på alle de uleste mailene fra de siste dagene. Der lå det blant annet en invitasjon til årets sommerfest, i etterkant av Holmenkollstafetten. I fjor var det to lag fra jobben som stilte til Holmenkollstafetten, og på kvelden var det sommerfest. Jeg var ikke med på noen av delene. I det jeg leser mailen spør jeg min ene kollega om han skal løpe, vel vitende om at svaret er et klart «Nei». Og han var ikke så gira på å dra inn på sommerfesten heller. Det var like før jeg bare trykket Delete på mailen og fortsatte å jobbe. Men noe fikk meg til å gå inn og lese litt om etappene på Holmenkollstafetten. For jeg har alltid sett for meg at man må være kjempesprek for å kunne delta. Men da jeg fant ut hvor lange de forskjellige etappene var oppdaget jeg at det er jo ikke lengre enn den ene runden jeg går med bikkja her hjemme. Og så langt skal jeg faktisk kunne klare å løpe, hvis jeg trener mot det målet.

Så før jeg rakk å ombestemme meg trykket jeg på knappen for å melde meg på. Der kunne jeg velge om jeg ville være med på Sommerfesten, Holmenkollstafetten eller ingen av delene. Det ble kryss på de to første. I det jeg trykket på påmelding til stafetten kom det opp et nytt valg. Hvilken størrelse trøye skulle de bestille. Jeg er jo i dag ca L, men er det små størrelser må det helst være en XL. Så jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle våge å bestille en L. Helt til det gikk opp for meg at løpet er 5. mai, ikke nå. Så når jeg står klar til å løpe min etappe bør størrelse XL ikke lenger være i tankene mine når jeg skal se på klær.

Da jeg prøvde å komme i rutine med treningen i høst tenkte jeg mye på de som trener mot noe spesifikt. Jeg tror til og med jeg har skrevet om det her på bloggen. Men jeg hadde ikke noe spesifikt mål. For det var totalt uaktuelt for meg å melde meg på noe som helst løp. Eller noe annet jeg ikke følte meg helt komfortabel med. Men etter en del timer med PT Salvesen hvor jeg stadig har prøvd ting jeg er helt sikker på at jeg ikke kan, men tydeligvis likevel kunne så er jeg nå klar til å prøve noe på eget initiativ også.

Så nå sitter jeg her. Med innsendt påmelding til organisatorene på jobben, og litt panikk for at jeg har gjort noe overilt. Men siden jeg var en tur inne på kontoret i Asker i dag så har jeg utfordret noen av de andre damene til å bli med. Og som jeg sa til dem at selv om jeg har trent en del nå, så løper jeg ALDRI. Så tør jeg, så kan de også prøve.

Nå blir det i første omgang lengre turer i trappemaskinen, raskere og lengre turer med bikkja slik at når det blir litt bar asfalt igjen kan jeg prøve å legge inn litt joggeintervaller i turene. Det blir nok bikkja litt glad for, eller ikke 😉 Hun kommer til å få stallsjokk.

Variasjon

Det siste døgnet har jeg tenkt mye på variasjoner. Og da på variasjoner på mange forskjellige plan. I alt fra sittestilling, håndarbeidsteknikker, mat til trening. En annen ting som varierer en del er troen på meg selv. Jeg skrev litt om det i går. Og jeg har fått utrolige gode tilbakemeldinger. Det var utrolig koselig og ga meg litt styrke. I tillegg hadde jeg en god chat med PT Salvesen, og det hjelper når hodet skal skrus tilbake på plass! Han sier ting som de er. Både det som er godt å høre og det som stikker litt, fordi jeg helst vil legge det i skuffen merket «Fornektelser».

Så etter å ha fortært de bollene som «tilfeldigvis» ble med fra Deli de Luca på Oslo S på vei hjem har det ikke vært feil mat inn i kroppen. Ønsket om sjokolade og annet snop er tydelig til stede. Men jeg bestemte meg for at nå er det nok. Nå må jeg stoppe før det tar helt av. Og siden jeg har en rolig dag i dag, med kun to timers jobbing har det vært lettere å tilpasse meg når jeg skal spise og roe ned stressnivået. Med den nye salatbaren på vår lokale Rema-butikken så var det lett å lage en god lunsj. Det ble faktisk nok til to måltider, og da jeg skulle betale salaten var det ikke veldig aktuelt å legge sjokolade på handlebåndet ved siden av salaten.

Med flere måltider og muligheter til å stoppe i butikken og kjøpe feil mat, er jeg veldig fornøyd med at jeg har klart å stå i mot så langt. Jeg tenker at nå er resten av dagen ikke like utfordrende. Så mangler det bare litt fysisk aktivitet. Med stigende suksesskurve er målet å gå en litt lengre tur med bikkja i kveld. Jeg skal ikke på treningssenteret i dag, for jeg har vært hos min andre torturist (også kalt naprapat). Der har øvre del av rygg og nakken fått seg en runde med knekking og så litt triggerpunktmassasje. Det er ikke noe deilig! Men når kroppen blir litt mer samarbeidsvillig etter torturen er det kanskje verdt det. Hun sa også at hun synes ryggen min er mer symmetrisk. Før jeg begynte å trene var det ikke sånn. Da var det forskjell på høyre og venstre side. Det er det flere fysioterapeuter som har bemerket.

Det er nok en sammenheng mellom at musklene nå ser mer jevne ut og det faktum at jeg har fått bedre balanse. For det skjedde plutselig, i alle fall opplevde jeg det sånn. Jeg har nemlig vaiet som en seilbåt på bølger når jeg har tatt utfall av alle slag, både gående, vanlige og de med det bakerste beinet på benk. Men så en dag fungerte det bare. Det var morsomt.

Så nå skal jeg fortsette med å ta det med ro, og ikke provosere skulder og rygg. Og se frem til en luftetur med bikkja i snøen, med mindre den regner bort før jeg kommer meg ut. Og vil avslutte med å takke dere alle som leser og gir meg boost til å fortsette!

Hull 6

Så sitter jeg her igjen. I godstolen, med pc’en på fanget og armene ligger som slakt på tastaturet. En ny økt med PT Salvesen er over, og i dag kjørte han meg hardt på slyngetrening. Så underarmene og hendene er helt utmattet, så pass slitne at det å holde i rattet på vei hjem var en liten utfordring. Nå er armene godt plassert på tastaturet, og fingrene gjør sitt beste for å henge med tankene. Men tankene er i dag ikke like utmattet, så de er raskere. Og slitne hender og fingre må jobbe litt ekstra før de får helgehvilen.

Boligfeltet hvor jeg bor ligger rett ved Skjeberg Golfklubb. Så vi har gode turmuligheter på fine veier rundt de 18 hullene som ligger pent fordelt utover i det som en gang var en skog. Og det er mulighet for å kombinere turen med skogsstier også. Dermed får man litt variasjon.

Grunnen til at jeg kom på denne assosiasjonen er ikke at jeg har vært veldig flink til å gå turer på golfbanen i jula. Det er alt for lenge siden jeg hadde meg noen skikkelige turer i naturen. Men heller det at jeg teller hull. Og tallene jeg kommer frem til er 3, 4 og 6. Det er ikke snakk om golfbaner og hull der, og heller ikke hull i tennene. Men hull i beltet mitt. Jeg må nemlig snart flytte inn ett hakk til på beltet. Og det vil si at jeg har flyttet beltespennen 6 hull det siste halve året. Jeg har allerede laget 3 nye hull, og i helga skal jeg finne frem hulltanga og lage hull nummer 4. For nå når jeg tar på buksene så leter jeg etter det hullet som ikke er der lenger når jeg strammer beltet. Og jeg føler at buksene «sagger», selv med belte på! Jeg digger det! For hvert hull som må lages tenker jeg at faren for diabetes og liknende sykdommer synker. Og det er jo supert. For med min slekts tendenser så ser jeg for meg at jeg er nesten garantert diabetes 2 hvis jeg ikke passer meg. Og det vil jeg jo ikke ha.

Her i jula en dag kom jeg til å trykke på magen. Jeg hadde litt luft i magen og skulle bare trykke litt for å massere litt på tarmene. Og mens jeg gjør det så finner jeg ut at jeg skal skifte stilling. Dette aktiverte jo noen muskler, deriblant magemusklene. Og jeg kan fortelle at jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at godt gjemt under et lag slaskete hud som skjuler noen centimeter med fett var det faste muskler. Jeg måtte kjenne om det var tilfeldig, eller om det gjaldt begge sidene av magen, og midt på. Og sannelig min hatt, så gjorde det faktisk det. Jeg tror nesten ikke jeg har kjent så tydelig at jeg har magemuskler siden før jeg ble gravid, første gang. Hvilket nå er 21 år siden. Så jeg vil vel si at det var på tide.

De neste ukene er for meg de travleste ukene på jobb i løpet av året. Og jeg har med spenning fulgt med på hvordan kropp og psyke henger med. For jeg har ofte fått en mental knekk i desember/januar. Og jeg er veldig spent på effekten av trening i denne sammenheng. For et år siden gikk jeg på KID-kurs (Kurs i depresjonsmestring) på denne tiden. Det var veldig nyttig. Etter kurset justerte jeg i samråd med legen arbeidsgraden fra 50 % til 40 % i et forsøk på om jeg kan klare meg gjennom et helt år uten å oppleve å gå helt i kjelleren. «So far, so good,» som man sier på utenlandsk. Og de neste to ukene har jeg ganske mye å gjøre. Så jeg føler at dette blir på en måte den

største testen. Klarer jeg å takle det som kan bli stress på en bedre måte nå enn de tidligere årene? I tillegg skal det sies at jeg er mye strengere med å fylle dagene mine for fulle. Både jobbmessig og privat. Selv om jeg fremdeles sliter med å si nei i mange sammenhenger.

Så om du spør meg om noe og jeg sier nei, er det ikke for å være vanskelig, men for å ta vare på min mentale helse.

Til avslutning vil jeg dele en fin liten liste. Jeg har ikke prøvd meg på nr. 6 ennå, men vurderte det sterkt i dag da jeg måtte gjøre en øvelse han kalte pistol…

Nyttårsfortsettelser

Vi er snart ferdig med første døgn av 2018, og mange av oss starter året med ønsker om endringer i det nye året. For egen del vil jeg i 2018 videreføre en del av de endringene jeg allerede har startet. For sommeren 2017 gjorde jeg noen grep for å bedre min livskvalitet. Jeg begynte å trene, først alene så sammen med PT Salvesen. Med hans støtte, oppmuntring og veiledning har jeg også endret på matvaner og utfordret meg selv masse på trening.

I løpet av vinteren 2016/2017 nådde jeg min maksvekt gjennom tidene. Baderomsvekta mi rundet nesten 120 kg. Og på våren fikk jeg vikaren til fastlegen min til å sende en henvisning til overvekstklinikken på Sykehuset i Østfold, for jeg klarte ikke ta tak i ting på egenhånd. Og med mine tilleggsproblemer, som søvnapné og store risiko for diabetes 2 håpte jeg på hjelp, selv om ikke min BMI var høy nok til å få hjelp uten disse problemene. Sent på våren meldte jeg meg inn på et treningssenter etter at min kjære hadde trent der noen uker.

Da jeg ba om veiledningstime for å få hjelp til hvordan det ville være hensiktsmessig for meg å trene kommer praten inn på fordelen ved å ha en PT (Personlig trener) fremfor å trene på egenhånd. Før jeg dro på denne timen hadde min kjære snakket om at jeg kunne kanskje prøve noen timer med PT for å komme i gang. I løpet av samtalen lovet PT Salvesen at han kom til å være helt ærlig, og kanskje litt streng i sin tilbakemelding til meg. Og det sa jeg at var fint. og jeg var klar for det. Så da han med klar tale kommenterte på at jeg hadde litt høy BMI og litt mye fett rundt magen så jeg det ikke som hverken for strengt eller slemt. Dette var jo ting jeg var klar over på forhånd. Jeg er overvektig, men ikke blind for hva det medfører.

I løpet av et halvt år har jeg vært inne på treningssenteret godt og vel to ganger i uka, i gjennomsnitt. Så mange ganger har jeg nok aldri vært på noe annet treningssenter tidligere. Noen ganger alene, noen ganger med min kjære og så en del ganger med PT Salvesen. Noen dager har det vært en glede å gå på trening og alt har virket lett. Andre ganger har det vært en større styrkeøvelse å passere dørstokken inn til treningssenteret enn å løfte vekter når jeg først kom innenfor. Og de aller fleste gangen var det en bedre følelse i meg da jeg gikk ut av senteret enn da jeg kom inn.

12. mars 2017

Styrke og kondisjon har blitt betraktelig bedre i denne perioden. Og det er lettere å følge matplanen til PT Salvesen også. Så da jeg gikk på vekta nyttårsaften her hjemme viste den 100,2 kg. Det vil si at jeg i løpet av 2017 har jobbet bort nesten 20 kg. Og å vite at jeg gikk ut av 2017 med 20 kg mindre helseplager enn jeg startet det med er fantastisk. Og jeg skal fortsette jobben i 2018 også. Så når vi skriver 2019 så er kroppen enda bedre ivaretatt, og helsa bedre og mer stabil.

 

1. januar 2018

Så i og med at jeg ikke føler at jeg kan lage et stort nyttårsforsett om å slanke meg, eller begynne å trene så har jeg bestemt meg for andre ting. Så i dag har jeg avinstallert alle spill, bortsett fra Wordfeud på min telefon. Og jeg har deaktivert Facebook-appen. For dette tar veldig mye av min tid. Det er under tolv timer siden jeg gjorde det, og jeg har ikke tall på de gangene jeg har tatt opp telefonen for å spille en runde med det ene eller det andre. Jeg får heller ta opp strikkepinner, heklekrok og garn når jeg trenger noe å holde på med.

Vesla

Juledagene er stort sett over. Nyttårshelga ligger foran oss. I god norsk tradisjon er det disse dagene mye mat. Alt fra overdådige middager og velfylte frokost- eller brunsjbord til alle de syv slagene. I tillegg er det gjerne mye mer utvalg av drikke, og hos oss betyr det nesten syv slag av brus og liknende. Og det er ikke noen tvil om at det meste av dette ikke harmonerer med matplanen som henger på kjøleskapet vårt. Det tydeligste tegnet er vel at julematen inneholder betraktelig mer både fett of sukker enn det som jeg bør spise.

Nå skal dere vite at jeg har kost meg med det jeg har hatt lyst på. Til frokost, eller nesten lunsj ut i fra når jeg stod opp, holdt jeg meg til matplanen. Men ut over dagen ble det både kaker og snop. For å lette litt på dårlig samvittighet tok jeg meg noen små treningsøkter på hytta.

Vi kom hjem onsdag kveld. Bilene ble tømt, men ikke så mye mer enn det. For jeg var skikkelig sliten, både i hode og kropp. For senga vi sov i på hytta er veldig mye hardere enn senga vår hjemme. Så skuldre og rygg var glade for å komme tilbake til den gode, myke senga hjemme.

Torsdag dro svigermor hjem, og set var et døgn uten besøk. Planen var en time med PT Salvesen, men den ble utsatt til fredag. Og jeg må innrømme at det var godt å ha en litt rolig dag.

Så kom fredagen, det var tid for ny økt. Jeg gledet meg til å bli mast på og tvunget til å dra i gang kroppen igjen. For den var fremdeles støl og stiv etter sløve dager.

Jeg startet med fem minutter i trappemaskinen. Og jeg klarte lengre tid på nivå åtte enn jeg har gjort tidligere. Det føltes som en dobbel seier. For å klare det etter en sløv uke med ganske feil mat, det er gøy.

Etter oppvarming gikk ansvaret for valg av øvelser til PT Salvesen. Det ble markløft som første øvelse. Og det liker jeg. Men jeg er ikke fullt så glad i øvelsen jeg skulle veksle markløftene med. Der begynner jeg i planken, som i og for seg er helt greit. Men jeg må komme meg opp på strake armer, og ned igjen, og opp igjen osv. Det er helt vanvittig tungt. For jeg er ikke så sterke i de musklene som jobber opp og ned i denne øvelsen. Det merker jeg for så vidt når jeg tar push ups også. I tillegg trenger nok kjernemuskulaturen å styrkes mer. Så det er ikke så mange jeg klarer av denne øvelsen. Men jeg egentlig ganske fornøyd med at jeg får til flere etter hverandre. I det jeg kollapser på trynet etter et av settene kommer set fra PT Salvesen «Kom igjen, vesla!» Jeg begynte å flire. For å kalle meg som er i 40-årene med gråstripet hår og mer enn 20 kg ekstra på kroppen for vesla, det virket litt malplassert. Men det var veldig mye hyggeligere å bli kalt det enn det neste kallenavnet han ga meg, nemlig «gamlemor». Og det sa jeg til han.

Det ble en god økt. Musklene fikk kjørt seg slik jeg håpet. Det ble hyggelig prat i puste-/restitusjonspausene. Inn i mellom at jeg tørket svette, hentet igjen pusten og PT Salvesen var snill og hentet nytt vann hver gang flaska gikk tom.

Kroppens reaksjon etter denne økta var utmattelse og feberfølelse. Aller helst ville jeg bare ligge på sofaen resten av dagen. Men vel vitende om at i løpet kvelden ville huset fylles med barn, «svigersønn», svigerinne og tantebarn var ikke det et alternativ. Men jeg snek meg til en liten stund på sofaen før rom og senger ble klargjort for besøk. Det er bare svigerfamilien som sover hos oss. De store mine sover hos mamma, for vi har ikke nok rom eller senger til alle.

Etter at alt var klart og gjestene var I hus ble det en hyggelig og livlig kveld.

Da jeg stod opp i dag skjønte jeg ikke umiddelbart hvorfor musklene var litt slitne, men så kom jeg på hvorfor. Og tanken på å sende PT Salvesen en takkemelding slo meg. Siden jeg ikke gjorde det så sier jeg heller «Takk!» her.

To ble til tre

Bloggen min de siste månedene har bestått hovedsakelig av hvordan jeg jobber med min livsstilsendring. Bakgrunnen for det har vært at etter tre svangerskap og langvarige depresjoner har kroppen ikke fått den pleie den trenger. Bekkenløsning og kroniske smerter har vært medvirkende, i alle fall i perioder, til at det å komme i gang med trening har virket håpløst. Jeg har flere ganger tatt tak i matinntaket, men sjelden samtidig som jeg kjører kroppen fysisk i gang også. Men nå er jeg faktisk ordentlig i gang!

Så etter mangfoldige timer med PT Salvesen, er jeg litt hekta på det å bli pisket til å yte litt mer enn jeg tror er mulig. Det gjør at jeg yter litt ekstra når jeg trener selv. Og det er jo flott. Jeg har prøvd å komme med noen innspill til min kjære når vi trener, på hvordan jeg blir bedt om å trene sånn at han kan prøve det selv. Men jeg har ikke samme myndighet som en PT. Så i går når jeg hadde time inviterte jeg min kjære med på timen. En dobbeløkt. Nå var det hans tur til å kjenne hva PT Salvesen forventer på trening.

Jeg var forsinket til treningen, det vil si at jeg rakk ikke varme opp, for jeg kom akkurat kl. 17. Min kjære som hadde kjørt selv var godt i gang med oppvarming da jeg kom inn. Så PT Salvesen kom etter at jeg hadde gått bare to minutter i trappemaskinen, jeg var ikke blitt skikkelig anpusten og mør i lårene ennå engang.

Før vi startet forklarte min kjære at han sliter med en skade i kneet, og at han burde sikkert gå til legen med det. Og det er jo greit for PT Salvesen å vite hva han skal ta hensyn til, i tillegg til mine skavanker.

Vi begynte med vekselsvis markløft og planken. Den som stod i planken skulle holde den like lenge som den som løftet vekter. Og allerede her så jeg hva jeg har lært av å trene. Det jeg opplevde som lette oppvarmingsvekter (30 kg) ble min kjære litt satt ut av. Han syntes allerede det var tungt. Her så PT Salvesen selvsagt mulighet til å kommentere på at kjerringa synes det er lett, nå må du jobbe. Jeg må ærlig innrømme at å fokusere på planken var litt vanskelig når jeg hadde mer lyst til å se på ansiktsuttrykket til han som strevde med vekta.

Når det ble min tur igjen la vi på mer vekt, og nå kjente jeg også at det begynte å bli noe man må jobbe litt mer med. Min kjære fant frem vektløftningsbeltet når det ble hans tur, og så løftet, puste og peste han. Og han erfarte vel at når han ikke tror han klarer mer så kan man hente ut mer styrke. For han klarte en siste runde med mer vekter før vi gikk videre.

Så var det over til smith-maskin for knebøy og den andre skulle trene armer med frivekter. Allerede nå var min kjære ganske sliten. Han er ikke vant til å kjøre på i så tett tempo. Det er mye pauser mellom settene når han trener selv. Og det til tross for at jeg syntes det ble lange pauser, siden PT Salvesen hadde to å passe på. Og ikke bare det, to med forskjellig erfaring på å ta i mot instrukser på hva man skal gjøre. Jeg har funnet ut at første gang PT Salvesen sier at du klarer flere, så gjør man som regel det. Og når han spør om det er lett så er det kanskje det, for han forventer ikke 15 repetisjoner på øvelsene nødvendigvis. Så jeg fikk beskjed om å gjøre den ene eller andre øvelsen vi har gjort flere ganger mens han hjalp min kjære. Den reduserte oppmerksomheten til PT Salvesen gjorde at jeg ikke klarte å tyne meg selv like hardt som etter en vanlig økt med ham, så i tillegg til lengre og oftere pauser så ble intensiteten på treningen noe lavere. Vi kjørte bulgarske utfall, og min kjære fikk beskjed om å holde en kettle bell mens han jobbet. Men han slet sånn med balansen at han måtte sette den fra seg. Og det var akkurat som å se meg selv gjøre det første gang. Vingling og klaging på at dette får jeg ikke til. Jeg bokset mens han gjorde det. Da det ble tid for bytte fikk jeg beskjed om at jeg måtte holde vekter i hendene siden jeg hadde gjort dette før. Og det er sant at jeg har gjort det før, men ikke med noen form for eleganse. Balansen min har vært omtrent totalt fraværende. Jeg har vaiet og slitt med å komme meg opp igjen når jeg først kom meg ned. Men i går, da gikk det som det skal. Jeg har fremdeles en del å gå på med tanke på hvor dypt jeg klarer å komme. Men jeg klarte å ta åtte repetisjoner på hvert ben. Første gang jeg gjorde denne øvelsen klarte jeg tre.

På dette tidspunktet mente min kjære at han ikke hadde noe mer å gi. Han klaget på melkesyre i beina og endte på gulvet og var nok ganske sikker på at han ikke ville klare å komme seg opp igjen. Så det måtte litt overtalelse til for at han skulle krabbe seg opp og komme til siste øvelse, hip extension. Da var det beina opp på en benk med 90 graders vinkel i knær og hofter og så var det bare å sette i gang med å løfte rompa opp fra gulvet til overkroppen var i en rett linje. Dette har jeg gjort flere ganger før, så jeg vet at her må jeg passe på ryggen, ellers slår svaien inn og det stikker til med smerter. Jeg gjorde rolige øvelser så lenge som vi fikk beskjed, mens jeg så og hørte på min kjære som nå virkelig trodde han skulle dø. Ansiktsfargen var mer hvit enn vanlig og han var virkelig helt kjørt. Så jeg tror han var veldig glad for at dette ble siste øvelse.

Da vi pakket sammen for å gå hjem så sier jeg at kanskje vi skulle kjøre sammen hjem, for jeg var ikke helt sikker på om han var klar nok i hodet til å følge med i trafikken på daværende tidspunkt. Og han syntes det var en god idé. Vi stoppet på butikken på vei hjem, og jeg fikk gleden av å gå inn alene.

Da vi kom hjem stupte han ned på sofaen, så sliten at han ikke var klar for mat eller bevegelse. Litt vann var alt han maktet til å begynne med. Og jeg spurte om han skjønte hvorfor jeg inn i mellom slokner på sofaen når jeg har trent? Han sa at det hadde han alltid skjønt, men jeg tror at han fikk en helt annen forståelse for det etter å ha tømt kroppen så hardt for energi.

Resten av kvelden var det lite aktivitet på ham. Det er ikke helt uvanlig, for kveldene tilbringes ofte foran pc’en. Men denne kvelden hørte jeg stadig vekk sukking og stønning. Og jeg må nok innrømme at jeg humret litt i skjegget der jeg satt. Når han var innom stua så sa jeg at han kunne bare glede seg til onsdag. For DA kommer han virkelig til å kjenne det i beina.

Det jeg fikk med meg fra denne litt rolige treningen er at jeg har sannelig kommet et stykke på vei. Jeg mestrer så mye mer nå enn tidligere. Nå kan jeg gå med utfall uten å vaie som et tre i orkan, og jeg klarer å stoppe hvis jeg kjenner vondter som ikke skal være der under trening. I tillegg så er kanskje den viktigste kunnskapen jeg har fått med meg, det at jeg kan mer enn jeg tror. Jeg er faktisk ganske sterk og jeg har gjort en god jobb så langt.

Å møte en kald skulder

Å bli møtt av en kald skulder, eller å selv møte noen med en kald skulder skaper dårlig stemning. Men å ha et møte med egen vond skulder er ikke det kuleste heller. Etter at jeg første gang kjørte Smith machine knebøy har venstre skulder ikke vært helt på lag med meg. Å løfte armen sideveis er skikkelig vondt, men frem og tilbake kan jeg stort sett få til. Så på fredag da jeg trente med PT Salvesen måtte jeg tilpasse øvelsen. Det vil si at venstre arm hang ned på siden. De andre øvelsene som krever sideveis bevegelse av armen ble også byttet ut.

I går økte smertene. De gikk fra skulder opp og ned langs nakken. Og jeg hadde en del vondt selv når armen var i ro. Noe som gjorde at jeg tenkte at nå må jeg ta det helt med ro en stund fremover. Det er jo sånn det har vært før. Når smertene kommer så slutter jeg å trene til de er borte. Det har jo fungert ganske greit. Bortsett fra at jeg egentlig kan sette punktum etter «trene». For det har vært dårlig med oppstart igjen.

Denne helga har jeg vært på julebord med jobben til min kjære og på julekonsert på skolen til dattera vår. Dette medfører mye sosial interaksjon. Og det har vært mange som kommenterer på at de følger med på det jeg legger ut. Ikke alle leser alle blogginnlegg, men de ser at jeg jobber fordi jeg deler på Facebook. Og det har kun vært oppmuntrende ord. Det er jo utrolig hyggelig. Og når personer som selv trener mye skryter av min innsats så blir det ekstra stas. Alt dette gir en boost til å ville gjennomføre.

Så i går kveld, da vi omsider var hjemme igjen tenkte jeg at jeg måtte komme meg på trening i dag. Jeg har ikke time med PT Salvesen før senere i uka, og sist sa han at jeg måtte få til i alle fall tre økter denne uka. Men da jeg våknet i dag tidlig var nakken skikkelig vond, og i skulderen stakk smertene uten at jeg var i bevegelse. Så jeg var veldig skeptisk til om jeg skulle prøve meg på trening. Og jeg ble sittende i godstolen og telle på knappene.

Når min kjære kom og spurte om jeg skulle være med på trening var jeg ikke overbevist om at det ville fungere. Men så sa han det samme som jeg hadde tenkt, at jeg kunne jo trene kondis eller ben. Og det ble det lille som skulle til for at jeg bestemte meg for å bli med ham.

Trappemaskinen, min «gode venn»

Da jeg dro hadde jeg bestemt meg for at jeg burde klare over 10 minutter i trappemaskinen. Det er den maskinen som tyner både kondis og benmuskulatur best på en gang. Men da jeg kom dit var den ikke koblet til strøm, og da feiget jeg ut. Jeg var ikke sikker på om det var en grunn til at den var koblet fra, så jeg flyttet meg heller til elipsemaskinen. Og der kjørte jeg intervalløkt i 10 minutter. Jeg har aldri gått så fort på den noen gang. Og pusten fikk kjørt seg.

Etter den økta gikk jeg over til forskjellig styrkeøvelser. Det ble romanske markløft, litt utfall, og trening av strekk og bøy på bena. Benøvelsene kjørte jeg ganske hardt. Jeg klarte ikke tyne meg selv like mye som når PT Salvesen står og maser. Men jeg prøvde meg på dropset. Så det ble en ganske god benøkt.

Jeg avsluttet treningsøkten med mye tøying. Både rygg, bekken, nakke og skuldre fikk rolige tøyninger. Og når kroppen var så varm og god var det ikke så smertefullt å bevege på skulderen, så jeg håper at jeg fikk løsnet noe av hva enn det er som har satt seg i den.

Så dagens erfaring er at jeg kan klare å kjøre en ganske effektiv økt selv om deler av kroppen ikke fungerer. Pulsen lå i snitt på ca 120 slag under styrkeøkta, og ca 140 under intervalløkta. Så det er jo litt mer enn når jeg sitter i godstolen og ser på tv, som sikkert hadde vært alternativet dersom jeg hadde blitt hjemme. Men da hadde ikke katta fått kost seg like mye (i stolen min).

Vet ikke om hun vil dele stolen, eller pleddet.

 

Dans, dans, dans oppå bordet

I mange uker har jeg gått og tenkt på dette innlegget. Innlegget jeg skulle publisere den dagen jeg kun hadde tosifret tall før desimalet på vekta. Og på fredag skjedde det! Fredagen var så hektisk at jeg rakk ikke skrive et innlegg om det her på bloggen. Så her kommer det.

På fredag midt på dagen hadde jeg pt-time. Og jeg er for tiden inne i en god flyt både med motivasjon, trening og spising. Så jeg var optimistisk, på tross av at det var feil tid i måneden til å forvente at vekta skulle gå drastisk ned. For onsdag hadde vi en mellomveiing og da stod det 100,6 på vekta til PT Salvesen. Så selv om håpet var sterkt, var jeg ganske skeptisk til om jeg faktisk kunne miste så mye som 700 gram på to dager. Nå vet jeg at en del av den ekstra vekta jeg hadde de siste ukene mest er vann, for kroppen samler heldigvis ikke så mye fett på så kort tid. Derfor klarte jeg å ha håpet om at det faktisk kunne skje til stede. Så det var med optimisme jeg tråkket på vekta. Og den stoppet på 99,8 kg! Jeg ble så glad at jeg tror til og med at jeg jublet litt. Og så sa jeg at dersom jeg hadde kunnet danse, så skulle jeg tatt en seiersdans nå. Men jeg har prøvd meg på dansing én gang i livet, og det var virkelig ikke noe å skryte av, så dansingen fikk heller foregå i hodet. Og i hjertet, for det slo litt ekstra fort av glede.

Jeg har gått og drømt om å passere 100 på vei nedover siden jeg begynte på Grete Roede kurs i februar 2016. Den gang nådde jeg ikke det målet. Selv etter nesten ett år på kurs. Men nå har jeg altså passert et av de største delmålene mine. Det er utrolig herlig. Og jeg har kursen mot det neste, 83,9 kg. For jeg har ikke vært under 84 kg siden før jeg flyttet til Sarpsborg. Og det er over 17 år siden. Det er ikke det at jeg ikke kommer til å juble over hver kilo som blir borte, og kanskje litt ekstra for hver 5., men det er noe spesielt med disse platåene altså.

Det er jo sånn at det å gjøre denne endringen i livet, som for meg også innebærer vekttap er ganske tungt i perioder. Og da kan det være fint å belønne seg når man når noen delmål. Før har jeg hatt en avtale med min kjære om at for hver 5. kg kunne jeg kjøpe meg noen nye klær. Det har jeg ikke nå. Og det er ikke noe jeg savner. For jeg føler at jeg trenger ikke så mye belønning denne gangen. Jeg får mer glede av å se resultatene enn jeg får av en ny genser eller bukse.

På fredag så sa PT Salvesen at nå må jeg unne meg noe ekstra. For det har jeg fortjent. Nå har det seg sånn at jeg har nettopp hatt bursdag, og i den forbindelse fått gavekort til å kjøpe meg noe ekstra. Jeg har fått bøker jeg ønsket meg og jeg har planlagt alt for mange morsomme håndarbeidsprosjekter. Så jeg sitter her og vet at jeg trenger ikke noe. Jeg har det jeg trenger og føler ikke at jeg har noe problem med å ikke kjøpe noe spesielt, eller oppleve noe spesielt akkurat nå. Derfor har jeg tenkt at jeg vil heller gjøre noe for noen andre.

Og jeg ønsker din hjelp til dette. Jeg vil gjerne støtte jobben som gjøres på Mitandi. Det er venner av familien min som jobber med menneskene der i Uganda, og de trenger støtte. Så hvis du som leser hva jeg driver med også har lyst til å gi et bidrag til dem hadde det vært supert. Du kan Vippse til dem Foreningen Mitandi #74958, eller overføre til konto: 97134002313. Se hva min tidligere skolevenninne forteller om hjembygda si. Og har du lyst til å støtte mer enn en gang trenger de faddere av forskjellige slag.

Noe gir etter

Når vi står på et platå ønsker vi at det platået skal være stekt og trygt. Å bevege seg ut på et sviktende platå er kanskje ikke den lureste planen. Denne uken har mitt platå sviktet. Og det er helt fantastisk! For jeg har stått på et ikke fysisk platå. Jeg har hatt stillstand både i forbedring av fysisk styrke og i reduksjon av vekt. Og jeg skrev tidligere om at jeg fikk en ganske sterk tvil på at jeg kunne komme videre.

Denne uka har ting endret seg. Det har vært tre timer med PT Salvesen. Etter den første økta kjente jeg at lysten til å jobbe kom tilbake. Og gleden over å følge en matplan jeg vet fungerer returnerte også.

 

På treningsøkten på onsdag var jeg gira. Jeg hadde lyst til å pushe grensene. Så da PT Salvesen stadig la på flere vekter på vektstanga jeg skulle løfte som romansk markløft så tenkte jeg «bring it on». Selv om jeg var litt usikker på om jeg hadde grep til å løfte opp vektstanga, for når jeg bare får stanga fri går det stort sett bra. For beina orker stadig nye ting. Da han la på til 70 kg tenkte jeg at jeg klarer kanskje noen få. Men jeg får prøve. Helt til jeg gikk for å løfte stanga opp fra stativet. Den var veldig mye tyngre enn jeg hadde trodd. Så kom PT Salvesen på at jeg skulle ha på sånn flott vektløftningsbelter. Han fant det frem, og fikk det rundt meg og så kommer den litt ubehagelige delen. For da drar han til mens jeg skal stå i mot for å få det stramt nok. Og det er ikke stramt nok før alle innvoller er trykket så hardt sammen at du kjenner alt som hører til i navleområdet omtrent oppe i halsen. Men for en midje jeg fikk! Og hadde jeg trodd at jeg kunne orket å bevege meg i det skulle jeg hatt det på meg på julebordet. Et effektivt korsett! Med tanke på begrenset bevegelighet så hjelper beltet meg å holde kontroll på den litt irriterende ryggen min. Og etter å ha løftet vektstanga ned fra stativet så ble det noen repetisjoner. Hvor mange vet jeg ikke, for jeg er litt for opptatt av å puste meg gjennom løftene til å telle. Men det var nok til at jeg er ganske stolt av hva jeg fikk til.

Mellom hvert sett med markløft var det forskjellige varianter av planken. I vanlig variant av planken står jeg nå etterhvert stødig ganske lenge. Og jeg ser at i flere øvelser klarer jeg å jobbe selv når musklene begynner å dirre. Men når jeg skulle gå fra å hvile på albuene til å rette ut armene mens jeg holdt kroppen rett, da slet jeg litt. Så da jeg hørte fra sidelinjen at «dette er lett», og jeg faktisk syntes det var ganske tungt ble jeg litt oppgitt over meg selv. PT Salvesen mente tydeligvis at jeg kunne klare dette lett, men jeg syntes ikke det var lett på noen som helst måte. Så da jeg kollapset på gulvet og han prøvde å mase for at jeg skulle klare flere så visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Helt til han begynte å le. For han hadde ikke trodd jeg skulle klare så mange som jeg gjorde. Han trodde at jeg kunne klare 2-3 repetisjoner, men han sa at jeg hadde klart 9. Og jeg får stole på hans telling, for jeg var alt for opptatt av å stable kroppen opp og ned fra albuestående til fult utstrakte armer.

Det ble enda en ny øvelse etter det. Smith machine squat, tror jeg det heter. En litt annerledes knebøy. Jeg kom kanskje dypere ned på denne måten, og hadde fordel av å kunne lene meg litt på vektstanga når jeg følte at jeg holdt på å falle bakover. Og her også kjente jeg at jeg klarte å jobbe videre selv om lårene dirret. Jeg blir faktisk litt stolt av meg selv når jeg klarer å presse musklene videre når de dirrer. For jeg har alltid vært så imponert over deltakerne på Mesternes Mester når de står i 90 grader’n og klarer å stå videre når beina rister. Og nå klarer jeg å pushe meg selv forbi begynnende risting.

Etter denne økta var både PT Salvesen og jeg kjempefornøyd. Han fordi jeg hadde klart øvelser han ikke var sikker på om ryggen min ville tåle. Og jeg for at nå kjenner jeg at jeg gjør ting jeg bare kunne drømt om i sommer.

Som en ekstra liten bonus kan jeg nå varme opp på level 7 på trappemaskinen mot level 4 den første gangen jeg gikk på den. Og da var jeg sikker på at lungene kom til å kollapse. Og nå har jeg krefter igjen etter oppvarmingen.

I’m ba-ack!

Rett før helga la jeg ut et innlegg hvor jeg skrev om min manglende tro på egen evne til å gjennomføre den endringen jeg jobber mot. Og jeg har fått utrolig mange gode tilbakemeldinger! Fra venner og familie, på Facebook, personlig og på meldinger. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg får en ekstra giv av det! Jeg har fått tilbakemelding på at jeg må bare stå på, for det er flere ting i livet som kan være slitsomt, og at vi skal ikke være pyser som ikke tør møte motstanden. For «livet er ikke for pyser»! Og jeg vil ikke være en pyse, det er helt sikkert.

På søndag hadde jeg en ny treningsøkt med PT Salvesen. Og inn i mellom romanske markløft, push ups og skulderhev (ble det riktig PT Salvesen?) fikk jeg presset ut noen ord også. Jeg spurte om han hadde lest det innlegget, siden han mener at jeg bør dele utfordringene også, ikke bare seirene. For som jeg skrev der så har han vært litt terapeut for meg også.

Og akkurat det har jeg tenkt en del på. For jeg har nå i flere måneder fått trene under hans veiledning. Det har vært dager der jeg ikke har klart å gjennomføre en økt, enten av psykiske eller fysiske grunner. Da har vi hatt en rask, eller lengre samtale rundt utfordringer. Dette har fått meg til å tenke at jeg har sannelig vært heldig. Mitt første forsøk på å benytte meg av PT og jeg føler at det har vært full klaff. For når noen skal mase på meg for å få meg til å gi det lille, eller store ekstra når jeg tror jeg ikke kan så bør kjemien stemme. Hadde jeg kommet til en PT som bare stryker meg med hårene og bare forteller hvor flink jeg er så hadde jeg ikke gjort sånn fremgang. Men når jeg prøver meg på drepende blikk, ler av ham for at jeg er sikker på at han er i ferd med å klikke hvis han tror jeg kan gjennomføre det han ber om eller når jeg mener at nå har jeg hatt nok repetisjoner på denne øvelsen så er det ikke tvil om at han er uenig. Drepende blikk preller av som vann på en gås, han er nok herdet. Jeg får også klar beskjed om at jeg kan gjøre de tingene han ber meg om, problemet for å kunne gjennomføre det ligger mellom øra mine. Og prøver jeg meg på å kutte repetisjoner, eller sekunder en øvelse skal holdes så får jeg høre det også.

Det som er det avgjørende for at i alle fall jeg skal kunne ha så godt utbytte av å ta PT timer er at PT Salvesen er en mann som kan «kjefte», han kan lytte og han kan le (både av og med meg). Så hvis du som leser vurderer PT, så kan det være lurt å ta en skikkelig prat med den du vurderer og se om dere finner tonen. Det opplevde nemlig jeg at vi gjorde på første timen.

Så i natt sitter jeg altså støl i armene etter søndagens trening som innebar push ups. Flere av dem, ikke bare én. Og flere sett. For jeg har stort sett alltid kun klart en halv. For ned kommer jeg alltid! Og den flotte er at å kjenne litt på stølhet igjen har tent en ny gnist, en lyst til å faktisk møte opp på trening, og jobbe hardt. For uansett hvor sjokkerende det er at disse ordene kommer fra meg så er det litt digg å være støl. Da kjenner jeg at det nytter, den timen hvor svetten faktisk siler fra kroppen.

Så får jeg håpe kroppen er klar for litt mer bank i morgen. For da er det ny time, og det er alltid spennende hva rart han kan finne på å få meg til å prøve.