Stikkordarkiv: PT Salvesen

Hviledag

Publisert av

I dag har jeg hviledag, på flere måter. Jeg trener ikke, og som Syvendedags adventist har jeg lørdag, sabbaten, som hviledag. Og jeg kan stadfeste at så langt har hvilingen gått bra. Vanligvis når jeg er hjemme pleier jeg å komme hjem fra kirka omtrent på denne tiden av dagen. Men i dag er et unntak.

Det har vært høstferie siste uka, noe som gjorde at guttungen slapp å gå på skolen, og dattera fra internatskolen kom hjem, og det samme gjorde kjæresten hennes. I tillegg har vi vært hundepassere i noen dager. Jeg har hatt ganske greie arbeidsdager, men det ble litt intenst på slutten av dagen i går. Da måtte jeg grave dypt i databasekunnskap og logikktenking da jeg skulle forklare hva en kunde ønsket eksportert og til hvilket format. På slutten av arbeidsdagen på en fredag er kanskje ikke det beste tidspunktet for meg å ta en sånn jobb.

Etter jobb i går tok jeg de tre unge med til trampolinepark. Der fikk de hoppe og leke i en time. Jeg tror det var artig for dem. Det var et flott sted, og mindre støy enn jeg hadde forestilt meg.

I dag når jeg ikke gjør noe spesielt går tankekverna. Den er jo ganske aktiv til tider. Og jeg tenker på forskjellige ting rundt min livsstilsendring. Alt fra hvordan jeg kan få trent, hva jeg skal spise og når jeg skal trene. For det å gjøre en endring i sin livsstil er jo en lang prosess. Det er ikke snakk om en rask diett. Det store målet er å få en kropp og en psyke som fungerer bedre enn i dag. Og en del av den prosessen vil gi vektnedgang og bedre muskelstyrke. Og det er jo helt topp.

I tillegg så bruker jeg nå tid på behandling hos naprapat for å ta tak i de problemene som dukker opp underveis. For en kropp som har vært lite vedlikeholdt i mange år har sine utfordringer som blir synlige etterhvert som man skreller ned til dem. Som blant annet bekken/korsryggen min. Nå som det blir mer aktivitet på kroppen kommer også litt utfordringer der, for den delen av kroppen burde blitt behandlet ordentlig etter de siste to svangerskapene. Når de ikke ble det kommer det mer plager nå som belastnng øker, både i hyppighet og tyngde.

For oss alle går livet litt opp og ned. Vi har gode og dårlige dager, eller perioder. For meg som har litt sterkere svingninger enn «normalen» så må jeg passe meg for å gi opp i dårlige perioder. Så jeg må finne måter å klare og motivere meg selv, og ha tro på meg selv når resultatene ikke kommer like fort som jeg ønsker. Og jeg vet at de kommer ikke av seg selv. Jeg må holde fokus, om det er å «tvinge» meg selv til å trene, holde meg til en kosedag i uka eller å holde meg til matplanen som vi (PT Salvesen og jeg) vet fungerer. For når fokuset glipper så faser motivasjonen ut.

En av måtene jeg kan klare å holde motivasjonen oppe er at jeg klapper meg selv på skuldra for de små tingene jeg klarer. Kan være familien begynner å bli lei av at jeg gjør dette høyt. Men jeg må gjøre det, for det er ekstra godt med anerkjennelse når jeg har klart å stå i mot noe, eller gjennomført noe jeg ikke hadde lyst til.

Når dattera mi er hjemme på besøk sammen med kjæresten får vi alltid litt hodebry rundt maten. Hun har melkeallergi og han cøliaki og er vegetarianer. Hver for seg er ikke dette vanskelig å tilpasse. Melkeallergien er vi vant til. Men å putte alt dette sammen med min matplan er ikke lett. Så selv om jeg vanligvis kan lage mat til familien som passer til min matplan har jeg denne uka måtte ha to litt forskjellige menyer. En dag lagde vi for eksempel blomkålsuppe med rundstykker. Jeg skulle ikke spise rundstykker, og blomkålsuppe har ikke noe særlig proteiner. Så jeg satt sammen med familien som spiste nystekte rundstykker og hadde kyllingkjøtt med litt blomkålsuppe på. Og at jeg stod i mot rundstykkene er jeg veldig fornøyd med, for det er noe av det beste jeg vet.

Men i dag, som er hviledag og faktisk kosedag så skal jeg ikke tenke matplan resten av dagen. Vi skal kose oss med makaronipudding (en type makaronigrateng) til middag, og så litt familietid. For snart er det en ny uke. Ungdommen drar tilbake til skolen sin, guttungen skal også på skolen og for oss voksne fortsetter arbeidsukene som vanlig. Trening må jeg fikse sjæl til uka, for PT Salvesen jobber hardt med oppstart av nytt treningssenter i Halden. Og for å kunne vise meg selv at jeg kan få til noe uten at han pisker så får jeg komme meg på trening uten avtale med ham: Og gi på så det svir, selv om det er veldig vanskelig.

Håper du som leser dette har en fin helg!

 

 Share

Det er så lett!

Publisert av

En ny økt med PT Salvesen er gjennomført. Forrige økt med ham var på mandag, og så hadde jeg bassengtrening og naprapatbehandling i går. Formen i dag har vært litt laber, med hodepine og kvalme. Som til sammen egentlig kanskje tilsier en migrene. Men det er ikke så ille at jeg har kastet inn håndkleet, ennå i alle fall. Så etter en lett porsjon middag og en halv time i ro i senga dro jeg på trening. At jeg feilberegnet tiden det tar fra jeg går ut døra hjemme til jeg skal være ferdig oppvarmet med 10 minutter i dag kan forhåpentligvis forklares med stedvis tåke i hjerneområdet.

I og med at jeg ankom forsinket bar det rett på trappemaskinen for en kort oppvarmingsøkt. Så var tiden kommet for å bli pushet til å gjøre ting jeg ikke tror jeg makter. I dag var det kettle bell swing og knebøy med kettle bell i hendene. Beina var allerede litt møre etter mandagens treningsøkt, så det skulle ikke så mange repetisjoner til før jeg slet med å komme opp igjen. Etter to sett på hver øvelse kjente jeg at korsryggen begynte å krampe seg igjen. Den har egentlig vært ganske god de siste gangene vi har trent. Men ikke i dag. Om det kommer av bassengtrening, naprapatbehandling eller de hersens hormoner vi kvinner sliter med er ikke godt å vite. Men i dag ville de i alle fall ikke la meg jobbe så hardt.

Dermed gikk vi over til maskiner. Den «fantastiske» leg extensions maskinen. Der hvor hjernen vet hva den skal gjøre, men bena ikke vil høre etter. Jeg får bare ikke bena til å bevege seg. Det vil si at de gjør jo det, men ikke så mange ganger som PT Salvesen syns de skal. Når jeg sitter og vrir meg i stolen for å se om beina vil flytte så seg så skjønner han i alle fall at jeg prøver. Så når han sier at «Dette er så lett!», da fikk han et stygt blikk.

Som en straff for at jeg kom for sent fikk jeg gleden av å sitte i 90-graderen. For å få gjennomført en effektiv trening på kort tid. At musklene begynte å dirre etter få sekunder bare gledet PT Salvesen. Selv om han er snill nok til å rekke ut en hånd så jeg skal ha noe å holde i når beina svikter så jeg skal slippe å gå rett i bakken.

Nå sitter jeg i stolen hjemme, kvalmen har ikke gitt seg, og hodepinen er ikke borte. Men ingen av delene ble betraktelig verre av treningsøkta, så da er jeg glad jeg gikk på trening likevel.

 Share

Å komme i gang igjen

Publisert av
Svar

Denne uka har vært litt rar. Jeg har vært helt utslått. Hele uka har jeg følt meg trøtt og energiløs. Jeg har sovet ganske greit om natta, og noen ganger på dagen. Jeg vet at dette ikke er optimalt, men jeg har bare vært så sliten. Når i tillegg jeg har gjort en eller annen feil bevegelse slik at ryggen ikke er helt samarbeidsvillig øker ikke lysten til å bevege seg.

En ting som jeg har slitt med denne uka er å få i meg mat. Jeg har klart å spise korrekt mat, men ikke regelmessig og ofte nok. Og det er klart at det ikke hjelper når energien er dårlig. Det har heller ikke vært så mye trening. I dag skulle jeg vært på bassengtrening med LKB, men guttungen har vært syk noen dager, så jeg ble hjemme med ham. Jeg hadde legetime på formiddagen, så det ville bli veldig lenge for ham å være alene. På vei til legen sendte jeg melding til PT Salvesen og spurte om vi kunne avtale ny time. Det er nå nesten to uker siden han har trent meg, og jeg trenger å komme i gang igjen. Selv om jeg har klart litt trening på egenhånd er det ikke akkurat den samme effekten.

Jeg visste at min mann hadde tenkt å trene på vei hjem fra jobb i dag. Så da jeg kviknet litt til på ettermiddagen bestemte jeg meg for å møte ham på treningsstudioet. Da han ringte for å fortelle at han var på vei hjem spurte jeg om han skulle trene. Han dro litt på det, og da sa jeg at jeg hadde tenkt å møte ham. Da ble det en treningsdate. Vi trener ikke helt det samme. Men vi er der begge to.

Jeg startet med fem minutter på romaskinen. Og kom 100 meter lengre denne gangen enn forrige gang jeg prøvde meg. Og da måtte jeg passe på ryggen i tillegg. Men jeg klarte å jobbe med maskinen uten å få vondt, så da var det bare å stå på. Etter det hadde jeg bestemt meg for å ta en skikkelig runde, eller egentlig tre, på apparatene. Første runde gikk ganske greit. Jeg matchet alle vekter fra forrige økt. Da jeg kom til runde to så bråstoppet kroppen på apparat nummer to. Det var to repetisjoner og så var det helt tomt. Jeg vil tro at dette var en reaksjon på et slurvete kosthold de siste dagene, selv om jeg i dag har vært ganske flink, og en kropp som er tappet for energi. Egentlig hadde jeg håpet at jeg skulle klart en full økt, og kunne gå hjem med ny energi. Forhåpentligvis så vil denne økta gi mer energi likevel.

En annen ting jeg gjorde var å ta bilder for å se om jeg kan se noen forskjell på kroppen fra juni til nå. Og litt kan jeg se. Litt mer innsving i midjen og litt mindre mage. Selv om det fremdeles er mye å ta av. Høyre er fra juni og venster fra i dag.

Og på fredag er det ny time med PT Salvesen 🙂

 Share

Effekten av trening

Publisert av
Svar

De fleste av oss har hørt om de forskjellige effektene av å trene. Det er vektnedgang, stramme opp kroppen, mer utholdenhet, mer energi, redusere psykiske plager og så videre. Jeg har flere ganger tidligere i livet startet med trening. Og da alene, jeg har også gått på gruppetreninger i sal, eller basseng. Men ikke hatt noen som har pushet meg når jeg har trent på apparater. Jeg har også prøvd meg på kondisjonstrening. Både på treningssenter og ved å gå turer. I de fleste av disse tilfellene har jeg merket lite av de gode fordelene ved trening. På grunn av mine tilbakevendende depresjoner sliter jeg til tider veldig med utrolig lite energi. Og jeg kan skrive under på at det ikke er lett å komme i gang med trening når man trener med lukkede øyne fordi man egentlig har mest lyst til å sove. Når man i tillegg blir så utslått av treningen at resten av dagen, og av og til påfølgende dag tilbringes i horisontalen, nå med øynene igjen og vandrer inn og ut av søvne. Etter noen sånne runder med trening føles det ganske unyttig. Hvorfor bruke tid og penger på noe som ikke fungerer?7

Da jeg i sommer begynte å trene på nytt så hadde jeg noen uker med egentrening. Det innebar gjerne en halv time på elipsemaskinen (crosstrainer) og så en runde på utvalgte apparater. Og da med ganske lav motstand så jeg ikke skulle bli utslitt. Atter en gang slet jeg med at jeg ikke følte at det ga noen energiboost. Og dørstokkmila ble stadig lengre. Så da min kjære sa at jeg burde prøve PT var jeg ganske skeptisk, men også nysgjerrig. De første treningsøktene med PT Salvesen resulterte i timer på sofaene og muskler som var så utmattet at det føltes som utenkelig at de skulle komme tilbake til normal funksjon igjen. Men så sakte men sikkert har det skjedd en endring. Det begynte med at jeg ikke la meg på sofaen etter trening, men satt meg i en stol og brukte litt tid på å la kroppen roe seg og inntok litt drikke for å ta igjen noe av væsketapet under trening. For jeg svetter som en gris. Jeg klarte også å gå i trapper selv om jeg stadig tok flere knebøy, og så etterhvert andre benøvelser. En dag merket jeg at nå kunne jeg også klare å strikke, selv de dagene jeg hadde trent. Og det daglige energinivået økte litt. Det er fremdeles ikke helt stabilt på et ønskelig nivå, men jeg har flere dager med energi enn nå.

Men den den aller beste effekten jeg får av trening er stressreduksjon. I min jobb som rådgiver kan det til tider hope seg opp med mail og telefoner og saker som skulle vært løst og avsluttet i går, eller forrige uke. Når dette skjer kjenner jeg at angsten kommer krypende. Og den beste måten å få kontroll på denne er å redusere og kontrollere stresset rundt meg. Etter en spesielt stressende dag for ca to uker siden skulle jeg på trening med PT Salvesen. Jeg var ikke særlig klar for trening, for jeg hadde hatt så mye stress på jobben de siste dagene at jeg hadde begynt å kjenne på angsten. Den dirringen som kommer i kroppen når den setter inn. Men jeg følte at det ble for dumt å avlyse timen. Så jeg gikk på trening. Det beste med å trene med en PT er at da trenger jeg ikke tenke. Jeg må ikke ta stilling til hvilken øvelse jeg skal gjøre, eller hvilken belastning jeg skal ha. Det er bare å følge instruksjonene, det er ikke alltid jeg er helt klar for de instruksjonene jeg får, men jeg ender alltid opp med å prøve. Og inn i mellom så slår konkuranseinstinktet inn og staheten kommer frem. Og jeg skal få til den ene til som han sier jeg skal gjøre, selv om den av og til blir både to og tre til. Da jeg gikk hjem fra trening den dagen var jeg godt sliten. Jeg hadde gitt alt, og begynte å kjenne på tilfredsheten med å løfte vekter. Det er gøy å se at jeg må ha tyngre vekter for å oppnå at musklene blir slitne slik de ble i begynnelsen. Ut over ettermiddagen og kvelden oppdaget jeg at kroppen hadde fått mer ro. Jeg hadde ikke tenkt på alt jeg burde ha gjort på jobb før jeg gikk hjem. Og selv om den tanken slo meg, så slo den ikke rot.

Siden den treningsøkten har jeg begynt på bassengtrening. Og denne treningen er akkurat nå der hvor jeg er utmattet etter endt trening. Litt på samme måte som PT-timene gjorde meg i begynnelsen. Men det er så godt for kroppen å få denne treningen. Jeg kjenner at kroppen blir smidigere og gjør mindre vondt. Så jeg satser på at når jeg bare blir litt mer vant til denne treningen så blir jeg også mindre utslått.

Så akkurat nå er jeg utrolig glad for den stressreduksjonen som treningen faktisk gir meg. Nesten mer glad for det enn for vektreduksjonen, men bare nesten 🙂

 Share

Det er i motbakke det går oppover

Publisert av
Svar

Da var nok en uke omme. Og her sitter jeg og skriver igjen. Det er nesten så jeg føler meg som vår administrerende direktør som skriver et internt innlegg hver fredag med status og viktig informasjon, og litt småting som kan være morsomt å vite. Men jeg er heldigvis ikke en administrerende direktør for et selskap. Selv om jeg prøver å bli det mer i mitt eget liv.

Denne uka har jeg ikke følt at jeg har hatt full kontroll over tanker og handlinger. Vel, jeg har skjønt at visse valg fører til visse resultater, eller mangler på resultater. Men jeg har ikke klart å være like standhaftig denne uka som noen andre uker. På lørdager har jeg «spisedag». Det betyr ikke at jeg ikke spiser de andre dagene, men på lørdager kan jeg spise hva jeg vil fra lunsj og resten av dagen. Og det gjør det lettere å holde seg til litt striktere diett resten av uka. Denne lørdagen gikk som normalt, matmessig. Vi reiste til Moelv for å besøke min bror og hans familie. Lørdag var de med på et arrangement på torget i Brumundal hvor min svigerinne løp agility med hundene sine, og litt andre ting. Etter at vi hadde spist i Brumundal dro vi hjem til dem og der hjalp jeg min bror med å gjøre klart til Whippetsprinten som skulle være der på søndagen. Det ble litt jobbing og styring. Men ikke så veldig lenge eller tungt.

Søndag morgen ble det litt anderledes frokost enn hjemme. Men den var ganske innafor i forhold til matplanen, så det stresset meg ikke så mye. Og etter den bar det ut til å ordne de siste tingene før Whippetsprinten skulle begynne. Jeg har selv ei tispe som skulle løpe, så jeg måtte ut og varme opp henne. Da bør man løpe/gå fort i 15-20 minutter. Og løpe, det gjør jeg ikke. Så da var det bare å sette opp ganghastigheten litt, slik at det skulle få noen effekt for bikkja. Vi gikk et lite stykke langs bilveien, og så et stykke i skogen. Nå er det ganske håpløst å få bikkja mi til å gjøre noe som helst aktivitet tidlig på dagen. Hun er mest glad i å bare ligge og sove på formiddagen. Så hun var rett og slett ikke særlig gira på rask tur. Men vi holdt ut i 15 minutter før hun fikk sitte i buret i bilen og vente på sin tur til å løpe.

Det er min bror og svigerinne som var ansvarlig for arrangementet, og de hadde hørt om noen ville være frivillige siden det er mye som skal koordineres når 60 hunder skal løpe to løp hver. Jeg hadde meldt meg, og sagt at de kunne putte meg på den oppgaven de mente passet greit. Og da ble jeg plassert på sykling. For i Whippetsprint skal hundene løpe en rett bane som er 80 meter, der jager de etter en fille som henger i et tau som dras inn av en motor. Men denne filla må jo tilbake til start etter hver hund. Og det gjøres manuelt. Det vil si at en tar med seg filla og sykler den ned til enden av banen. Så slippes neste hund løs. En whippet løper 80 meter på 6-9 sekunder, og det tar litt lengre tid for et menneske å sykle tilbake. Så den som satt på sykkelen syklet ganske kontinuerlig. Vi var heldigvis to som var satt til å gjøre denne oppgaven. Og Per, som jeg syklet sammen med, hadde bedre utholdenhet enn meg. For jeg får så ufattelig vondt i rompa med en gang jeg setter meg på sykkelsetet, så det å sykle over lang tid blir veldig vondt. Benmuskulaturen hang greit med, kondisen kunne vært bedre og så ble jeg dratt ned av vondt i rompa. Min bror og svigerinne tok noen runder på sykkelen de også. Det skal sies at det var en el-sykkel. For ellers hadde nok ikke benmuskulaturen hengt så godt med 😉 Etter endt konkurranse, og arbeidsoppgaver ble det et kakestykke og litt annet smått som ikke står på en søndagsmeny lenger. Men det i seg selv tar jeg ikke så tungt, med tanke på all jobbingen jeg gjorde den dagen.

På mandag gikk jeg litt på en smell, når det kom til maten. Men jeg tok meg inn igjen etter den utskeielsen. Og fra tirsdag har det gått sånn passe greit. Men siden bekkenet begynte å krangle på tirsdag ble det ikke pt-time da, og det gjorde vel at jeg følte at jeg hadde falt ut mer enn jeg kanskje hadde. Onsdag var det bassengtrening, som jeg har skrevet litt om allerede. Og i dag var det da duket for ny pt-time. Jeg har hatt en del reising til Osloområdet i jobbsammenheng de siste to ukene, og i dag var intet unntak. Møte på Hvalstad kl. 08.30 krever at jeg har vekkerklokka på 05.45, senest. Og er det noe jeg virkelig ikke takler, så er det at vekkerklokkas tidspunkt starter med 05, eller tidligere. Det gjør vondt langt inn i b-menneskets dypeste hjerterot. Men jeg kom meg opp, denne dagen også. Selv om jeg var så trøtt at jeg måtte stoppe på veien og lukke øya et kvarter. Det viste seg at møtet jeg skulle til ble avlyst, for det var så få som kom. Jeg fikk svart på noen mail og hatt hyggelige samtaler med noen kolleger. Og det kommer alltid så mange oppmuntrende ord. Og særlig nå som jeg har begynt å blogge om treningen. For meg gir dette inspirasjon og skaper også en forpliktelse for meg. Så med litt ekstra inspirasjon i baggasjen bar det tilbake til Sarpsborg, og trening med PT Salvesen. Det var i alle fall det som var planen. Men da vi snakket litt sammen om hvordan uka har vært og jeg beskrev hvordan bekkenet krangler for tiden ville han ikke trene meg i dag. Så da ble det en runde egentrening.

Der oppplevde jeg noe morsomt. Jeg måtte legge på mer vekter enn de andre som trente samtidig med meg. Det var riktignok bare damer, men noen av dem så ganske veltrente ut. Og jeg måtte legge på mer vekt enn forrige gang jeg kjørte egentrening. Jeg kom også i prat med ei dame. Hun er nok noen år eldre enn meg, og vi snakket om det ene apparatet som jeg syns er tyngst og vi kom inn på hvor mye vi legger på av vekter. Hun sa det som mange damer tenker: «Jeg vil ikke legge på for tungt, for jeg skal ikke ha store muskler. Jeg tar heller flere repetisjoner.» Jeg trener med ganske tunge vekter, men jeg tar 12-15 repetisjoner. Det føler jeg at er ganske mange repetisjoner. Og jeg ønsker meg ikke gigantiske muskler, men jeg ser at jeg gjerne får muskler som synes.

I morgen bærer det til Levanger for å besøke studentdattera som fyller 20 år. Så i morgen blir det lite tid til trening. Men satser på litt mer bevegelse på søndag, før det igjen blir biltur på mandag. Men i alle fall skal jeg ha kontroll på maten. Og «spisedagen» flyttes fra lørdag til søndag, så kan vi feire bursdagen på ordentlig vis.

 Share

Landkrabbe trener i vann

Publisert av
Svar

I går hadde jeg ny time med PT Salvesen. Men jeg hadde en jobbavtale i Oslo på formiddagen, som jeg måtte gjennomføre. Etter å ha vært i Asker på mandag, og brukt tre timer fra Asker til Sarpsborg bestemte jeg meg for å ta toget til Oslo. Det er faktisk ganske behagelig å sitte på toget på morgenen, i stedet for i bilkø. Selv om jeg liker fleksibiliteten bilen gir når jeg skal hjem igjen. I løpet av togturen kjente jeg en stikkende smerte bak i bekkenet. Og når jeg skulle gå fra toget til kunden ble smerten sterkere. Og den ga seg ikke. Jeg har hatt dette før, men det begynner å bli noen år siden sist. På toget hjem plaget dette meg så pass mye at jeg tok kontakt med PT Salvesen og forklarte situasjonen. Vi ble enige om å hoppe over treningen og se hvordan det gikk. Det ble en rolig ettermiddag og kveld, mye tilbrakt på sofaen siden det gjorde vondt å sitte.

I ganske lang tid har jeg snakket med naboen om å melde meg inn i LKB. Men siden jeg har ignorert problemene i 18 år nå, så har det tatt litt tid før jeg fikk gjort det. Etter at jeg begynte å trene med PT Salvesen har jeg hatt noen runder hos naprapaten min, for å holde kontroll på smerter i korsryggen. Når hun da begynte å jobbe med bekken- og setemuskulatur kjentes det ut som hun satte kniver inn i kroppen. Jeg har aldri før ligget i bue på behandlingsbenken. Men det gjør jeg når hun rører der. Og hun tar ikke hardt i en gang. Så jeg tror det var på tide å adressere problemet. Det var første behandling der som gjorde at jeg innså at problemet er ikke borte, jeg har bare lært å leve med det.

Så i høst, selv om jeg ikke hadde utpregede hindringer i bekkenet, meldte jeg meg inn. Nå har det seg sånn at de her i Østfold har varmtvannstrening en gang i uka. Og det er jo utrolig godt for en stiv og støl kropp. Og denne uka ringte jeg og bestilte plass på treningen. Det passet jo utrolig bra med tanke på at nå slo smertene til igjen. I dag har jeg vært på første trening med den gjengen. Jeg har vært på flere andre varmtvannstreninger og tenkte at dette kan jeg fint.

Vel, det er vel lov til å ta feil av og til? Jeg gjorde i alle fall det. Allerede under oppvarmingen kjente jeg at dette hadde jeg ikke full kontroll på. Og her er det snakk om å gå i rekke rundt i bassenget, som i seg selv ikke er vanskelig. Litt motstand i vannet, men likevel ikke vanskelig. Helt til instruktøren sier: «Og så andre veien». Når en gjeng vandrende damer har gått noen runder i bassenget opprettes det strøm. Og når vi snudde for å gå motstrøms hadde jeg helt glemt hvordan jeg skulle møte denne motstrømmen på en effektiv måte. Så jeg ble stående på stedet, bena prøvde å jobbe seg fremover, mens resten av kroppen helst ville dras bakover med strømmen. Du kan trygt si at det ble litt kø bak meg.

Så skulle vi gjøre noen øvelser hvor vi stod ute i bassenget og holdt i isoporvekter og skulle løfte bena på forskjellig vis, og dersom du har sett et lite barn som holder på å lære seg hvordan man reiser seg, setter seg eller går på egenhånd, så har de mer kontroll enn jeg hadde der. Kroppen fløt der den selv ville, og armene plasket. Og ingen av delene var slik de andre gjorde det. Naboen sa noen trøstende ord om at det ikke var så lenge siden hun fikk full kontroll på denne øvelsen. Men jeg er nå ikke så sikker, selv om det var litt godt å høre.

Det var noen øvelser jeg klarte helt fint. Men de innebar ikke så mye balansering fritt ute i bassenget.

Det aller beste med bassengtrening er tøying. Muligheten til å få bøyd og tøyd på muskler jeg ikke så lett får tak i på land. Så jeg nyter muligheten til å tøye ryggen uten anstrengelser. Og andre muskler som jeg får til å tøye på land er mer behagelig og avslappende å tøye i bassenget med senket lys og rolig musikk.

Da vi gikk fra svømmehallen, etter at vi hadde hygget oss med lunsj, sier vi at nå blir det kanskje sofaen resten av dagen. Jeg sa at siden jeg allerede hadde hatt en rolig formiddag på sofaen regnet jeg med at det ikke kom til å bli tilfellet. Så feil kan man igjen ta. Da jeg kom hjem var jeg sliten og hadde litt vondt i hodet. Så da guttungen skulle gjøre lekser sa jeg at jeg måtte bare ligge litt på sofaen for å se om hodepinen gikk bort. Men jeg skulle ikke sove. Og dette er tydeligvis dagen for å ta feil. For det tok ikke så veldig lang tid før jeg var borte. Han ga opp å spørre om hjelp. I et lite våkent øyeblikk fikk jeg satt vekkerklokke på telefonen for vi skulle ut av huset kl. 1730. Og hadde jeg ikke satt på den alarmen, da hadde jeg brått sovet til han skulle legge seg, hvis ikke senere.

I kveld sitter jeg i stolen. Fornøyd med dagens treningsinnsats, ikke fullt så fornøyd med alt jeg har surret med i dag. Men det kommer til å bedre seg når jeg blir vant til denne typen trening også. Jeg tror dette blir et godt suplement til treningen jeg gjør med PT Salvesen.


 

 Share

Underveisvurdering

Publisert av
Svar

Jeg må bare begynne med å si: «Tusen takk til alle dere som har lest, likt, kommentert og delt det jeg har skrevet den siste uka! Det har gitt meg så mye inspirasjon, og en større følelse av forpliktelse til å gjennomføre den endringen jeg har startet!»

En ny arbeidsuke er over, og med det en uke på treningssenteret. Jeg har denne uka også avsluttet med pt-time. Når jeg er inne på fredager er det veiing før det er trening. Så med stor spenning gikk jeg på vekta. Ville jeg i dag nå det store delmålet, eller kommer det til å ta lengre tid? Så det var med litt spenning jeg gikk på vekta. PT Salvesen ville gjøre det ekstra spennende og la et visittkort over displayet slik at jeg ikke skulle se resultatet med en gang. Men så tok det så lang tid før vekta var ferdig med å kalkulere at han måtte sjekke hva som skjedde, og da så vi resultatet sammen. 10,3 kg ned på 15 uker! Jeg er strålende fornøyd! Og i dag var den godeste PT’en fornøyd med mitt smil også 🙂 Han har syntes at jeg har holdt litt igjen på feiring ved fremgang. Men i dag hadde jeg nok danset av glede, hadde jeg kunne danse. Neste delmål er tosifret vekt. Og det tar forhåpentligvis ikke alt for lang tid. Og et ønskemål før jul er å passe en kjole jeg kjøpte for mange år siden. Det er en svart fotsid kjole, som hadde vært artig å kunne bruke til jul i år.

Så over til treningen. For her skjer det ting som jeg ikke skulle skje, og det fort. Jeg har begynt å ta rumenske markløft. Forrige fredag var jeg helt imponert over meg selv som klarte å ta 50 kg. For jeg har ikke løftet en vekstang før jeg begynte med PT. På onsdag la han på nye vekter når jeg holdt på med markløft. Og i dag la han på enda mer. Så jeg endte med 62,5 kg i dag! Jeg blir jo helt gira. Jeg forstår at folk blir litt hekta på styrketrening. For det er morsommere enn tredemølle og crosstrainer. En aktivitet jeg ikke er fullt så glad i er å jobbe med tau. Men det er mest for at jeg blir så fort tom for krefter og pust. Når jeg har sett på «The biggest looser» og de har stått der og slått med de tjukke tauene så har jeg tenkt at det ser tungt ut. Og det er det! Jeg bruker bare et tau, for korsryggen min likte ikke når jeg stod med et i hver hånd. Men så for å gjøre det litt mer variert så er det en omgang med «pisking» med tauet, og en omgang hvor jeg skal dra PT Salvesen mot meg, og under denne øvelsen minnes jeg litt hvorfor jeg tenkte på ham som personlig torturist 🙂 Men når han skryter av at jeg får til ting så er det ute av hodet igjen. For jeg er ganske grei sånn, litt skryt og jeg smiler og kjører på.

På vei hjem fra trening i dag satt jeg og tenkte på hva i all verden det er som gjør at jeg har klart å øke så mange kg på markløften. Er det frykten for at det skal gjøre vondt i ryggen som gjorde at jeg holdt igjen forrige uke, er det bare en enorm styrkeendring eller er det rett og slett at mine muskler får så god hvile mellom treningene at de kan jobbe skikkelig igjen. Nei, det siste er bare tull og tøys, det vet jeg. Men det var en morsom tanke. Uansett hva som ligger bak er det gøy å tøye nye grenser. Og når jeg i tillegg klarer å passere hvor mye folk jeg kjenner tar i vekt blir jeg bare mer motivert.

I mange år har jeg slitt med kontormuskler, som jeg kaller det. Stiv nakke og smerter i skuldre og øvre del av ryggen. I tillegg får jeg til tider vondt i «strikkemusklene». Det viser seg at «strikkemusklene» egentlig heter brystmuskler, og hovedgrunnen til at jeg får vondt der er at både når jeg sitter ved tastaturet og med strikkepinner så samler jeg armene forran meg og dermed drar musklene seg sammen og der blir de gjerne stående og jobbe en god stund. Det er ikke rart de blir stramme og vonde. I vinter var det så ille at når jeg lot venstrearmen henge fritt ned langs siden så kjentes det ut som om den skulle rives løs fra kragebenet. Da ble det en runde hos naprapaten. Men nå blir disse musklene, og «motmusklene» trent. De får jevnlig arbeidsbelastning og bevegelse. En av måtene jeg merker dette på er at de første ukene etter at jeg hadde vært på trening så orket jeg ikke strikke mer enn få minutter av gangen. Og nå klarer jeg å slappe bedre av når jeg strikker, så musklene spenner seg nok ikke like mye.

I morgen er det helg, og denne helga blir ingen ligge-på-sofaen-hele-dagen helg. I morgen skal vi opp til min bror og hans familie, der skal jeg hjelpe til som banemannskap på agility-banen. Og på søndag skal de arrangere hundeløp. Whippetsprint, kalles det. Det er whippeter som løper etter en fille som dras av en motor. Akkurat distansen er jeg ikke sikker på, men det er vel noen hundre meter. Og der vil min oppgave, sammen med en annen, å trekke lina med filla tilbake til start etter hvert løp. Med 50 påmeldte hunder, og noen løp hver så blir det litt sykling. Det er heldigvis el-sykkel. Men jeg har ikke syklet mer enn en tur i sommer. Så jeg får vel ta med geleputa til sykkelsetet, hvis jeg skal klare å sitte der en stund.

Med dette ønsker jeg dere alle en god helg!

 Share

Trening som ikke gir muskelvekst

Publisert av
Svar

Da jeg la ut innlegget om at jeg er i gang med trening sammen med min PT Stein Ove Salvesen fikk jeg utrolig mye gode kommentarer. Både på tidslinjen på Facebook, på Messenger og til og med på sms. Bare støttende kommentarer. Og fra personer jeg ikke har mye kontakt med. Jeg er ganske forundret. For det samme skjedde i 2011 da jeg også skrevet langt blogginnlegg. Det var også for å lufte tankene og kanskje en eller to ville ha intresse av å lese det. Og det tok helt av! Men det var en mer spesiell historie. Hvis du ble nysgjerrig kan du lese om det her, for jeg vil tilbake til nåtiden.

I går var jeg innom hovedkontoret på jobben, på Hvalstad nær Asker. Og jeg visste at flere av mine kolleger hadde lest hva jeg skrev, for de har kommentert og likt innlegget. Men at opp til flere har sagt til meg at det jeg skrev har fått dem til å tenke at de må ta tak i sine vaner, og komme i gang med trening igjen de også er ganske ufattelig for meg. Aldri i verden om jeg noen gang skulle sett for meg at mine fysiske aktiviteter skulle danne grunnlag for andres inspirasjon til trening. Min gode PT sa at jeg nå ble et eksempel, og til det flirte jeg litt inn i meg, og sa at det kunne jeg vel leve med. Så da får jeg ta det til meg som inspirasjon for å stå på videre.

I dag har jeg også trent, men denne gangen er det ikke rygg-, mage-, eller armmuskler. Det er viljestyrken. Den må også trenes i denne prosessen. Det har vært noen små fristelser som jeg har møtt, men jeg har klart å styre unna.

Som bakgrunn må jeg fortelle at i går dro jeg hjemmefra kl 06.00 og var hjemme igjen ca 20.00. Det var nesten full dag med kundebesøk og tur innom kontoret for fotografering og gjennomgang av saker med kunder. Så bar det hjemover, og som el-bilist måtte jeg ha en ladestopp, da det ikke hadde vært ledige ladere ved kontoret. Jeg benyttet den tiden til å snakke med yngstedattera i telefon. Så det var vel anvendt tid. På vei tilbake til Sarpsborg var jeg en snartur innom en butikk for å returnere to tights jeg hadde kjøpt som var for store (!), og et stopp hos mamma for å lete gjennom bokser på hennes garasjeloft etter en bok min eldste datter trenger. Og gårsdagen gikk mye greiere enn jeg ville trodd.

Men i dag er jeg sliten. Det kommer ofte både en og to dager etter en slik økt. Så da jeg skulle ut av huset i dag for å gjøre noen ærender var både kropp og sjel, kanskje særlig sjel sliten. Mitt første ærend var å poste brev til begge mine døtre. Når de bor langt hjemmefra og trenger ting herfra er det jo sånn det må bli. På vei inn til Post i butikk på den lokale Coop Extra må jeg passere en smultringsselger. Lukten av ferske smultringer går rett i magen. Og jeg formelig kjenner hvor godt det hadde gjort for alt om jeg bare spiste noen nystekte smultringer. Heldigvis så rister jeg tanken ut av hodet og går inn og poster det jeg skal, og går bestemt forbi smultringvogna på vei ut.

Så kjørte jeg bilen til service. Verkstedet ligger ikke så veldig langt unna et kjøpesenter, så jeg hadde bestemt meg for at jeg kunne gå der mens jeg ventet. Og det er jo greit nok, hvis jeg bare hadde noe fornuftig å gjøre der. For når jeg blir sånn som jeg er i dag bør jeg ikke slippes løs med bankkort hvor som helst. Og et sted med bakeri, isbar og andre spisesteder skaper enda flere fristelser. Jeg unngikk hobbybutikken, for jeg trenger virkelig ikke mer garn eller flere strikkeprosjekt akkurat nå. Og jeg skal i alle fall ikke begynne med en ny hobby. Jeg var en snartur innom bokhandlene, for eldstedattera ser etter noe skjønnlitteratur, så jeg skulle se hva de hadde her. Der kom jeg ut med en av de bøkene hun trenger, men ikke noe tull som jeg «bare må ha».

Etter en stund så kom det til at jeg måtte spise. Jeg hadde ikke vært flink å lage meg mat som jeg hadde med. Så da endte jeg opp med en kyllingsalat. Det var en del fristelser å velge mellom, men jeg klarte å holde hodet kaldt. Det ble ikke noe dessert, eller annet som ikke står på matplanen min.

Konklusjonen er at i dag, på tross av at jeg er ganske sliten mentalt har jeg klart å vise noe styrke likevel. Og det er også fremgang.

 Share

Opp og frem, eller…?

Publisert av
1

Det er fredag. Jeg har inntatt godstolen, lent ryggen bakover og fått beina høyt. Deilig! En ganske rolig helg ligger foran meg. Men før jeg tok helg hadde jeg litt jobb. Noen oppgaver som krevde mer tankegang og komplisert tenking enn andre. Og hodet var ikke superraskt, men jeg kom gjennom dagen. Så ble det en rask lunsj for å være klar for trening. Og det er grunnen til at jeg nå vil dele noen ord.

I vår begynte min kjære på treningsstudio. Det er noen år siden sist, og i mitt hode var det ikke aktuelt å begynne igjen nå. I vinter har kropp og hode vært ganske lite samarbeidsvillige, så atter en gang å betale for et lite brukt medlemsskap var jeg ikke interessert i. Så min kjære gikk alene på trening noen ganger i uka, i noen uker. Med jevnlig «masing» om at jeg burde bli med. Så en dag fant jeg motivasjonen til å prøve og gjøre noe med denne råtne kroppen. Jeg har jo en del år igjen i denne kroppen, håper jeg. Gikk en halv time til tre kvarter på elipsemaskinen (crosstrainer), og så en liten runde på treningsapparatene. Frivekter, kettlebells og liknende var helt uaktuelt. Det er jo for de som kan trene. Jeg passet også på at jeg ikke pushet for hardt på belastningen på apparatene så jeg ikke skulle ende opp med vonde ledd.

Etter noen treningsøkter fant jeg ut at jeg skulle spørre om veiledningstime. For med mine 40+ kg i overvekt er det greit å få litt innspill på hvordan jeg bør trene. Vi startet veiledningstimen med prat om hva jeg ønsket å oppnå, og hva jeg har gjort før. Ønskene var, og er, vektnedgang, en kropp som fungerer bedre og bedre helse. Tidligere har jeg gått på treningsstudio med egentrening og noe saltrening og jeg har prøvd Grete Roede, Viktväktarna, Ketolysedietten, generell lavkarbo, Herbalife og diverse rensekurer. Jeg har gått ned av noen av diettene, men det har ikke holdt seg der nede. Men jeg har ikke hatt kjempegod fremgang på treningen. Det har gått sakte fremover. Og som jeg har skrevet i tidligere blogginnlegg er tålmodighet IKKE min sterkeste egenskap. Så da blir jeg lett desillusjonert.

9. juni 2017

9. juni 2017

Jeg har aldri drevet med organisert idrett, ett år eller to spilte jeg litt fotball med en gjeng ungdommer i Trondheim. Mne det er det eneste. Men som tenåring/ung voksen gikk jeg mye. Jeg elsket å gå turer, og når jeg flyttet hjemmefra hadde jeg ikke bil og gikk alle mulig steder. Kondisen var god, og farta også. Men etter noen barnefødsler med påfølgende barselsdepresjoner og diverse medisinbruk som stimulerte vektoppgang har kiloene satt seg godt på kroppen.

Så tilbake til i sommer. Jeg satt på kontoret på treningsstudioet og snakket med Stein Ove Salvesen, leder for stedet og personlig trener. Så jeg var sikker på at han måtte ha noen gode råd. Vi snakket om kosthold og trening. Balansen i hverdagen og det at man kan unne seg en kosedag, men kun én. Han veide meg, med kroppsanalyse, og han gadd ikke snakke om BMI, men så på magefettet. Dette fettet som kan gjøre så mye skade. Og det kom ikke som noe sjokk at det var alt for høy prosentandel fett der. Og med mye diabetes 2 i familien bør jeg jo tenke på hva jeg kan gjøre for å unngå det. For foreløpig er mine blodverdier helt fine, på tross av kroppen. Men det varer nok ikke evig.

I løpet av samtalen spør han om jeg har vurdert personlig trener noen gang. Og til det er svaret at de gangene jeg har tenkt på det svarte jeg litt uklart. For tidligere har svaret til meg selv vært: «Nei, det kan da umulig være verdt pengene» hvis jeg har lurt på om jeg skulle prøvd det. Faktisk så hadde min kjære snakket om det da jeg endelig begynte å trene. Om jeg skulle ta noen timer, sånn for å komme i gang. Så etter litt om og men, og frem og tilbake bestemte jeg meg for å prøve 10 timer. Jeg regnet på det og fant ut at det var ikke så stor forskjell fra å gå på Grete Roede kurs og her ville jeg bli tvunget til å trene, ikke bare endre kosthold. Og det er en livsstilendring jeg er ute etter.

Med skrekkblandet entusiasme møtte jeg opp til første time. Da var det ikke snakk om aparattrening. Det var rett på kettlebells, slynge og frivekter. Det var knebøy, som jeg nesten ikke fikk til. Jeg slet helt utrolig mye med å gjennomføre dem. Det samme med utfall. Konklusjonen der er at det var godt grunnlag for forbedringer i benmuskulaturen. For et år siden slet jeg veldig med vondt i nakke og skulder. Dette plagde meg ikke da jeg begynte å trene, men når jeg fikk beskjed om å løfte frivektene over hodet i «Arnold press» ble jeg skeptisk. Jeg så for meg at telefon til naprapaten ble nødvendig dagen etter.

Da timen var ferdig var det så vidt jeg greide å gå ned trappa utenfor treningsstudioet. Og den har fire trinn! Bena var gele og kroppen totalt tømt for energi. Og tanken på at PT egentlig står for personlig torturist syntes mer logisk enn personlig trener.

 

Sommeren er jo ferietid. Og jeg har vært en del på reise, og da er det ikke alltid like greit å holde seg til en matplan og et treningsprogram. Men jeg gjorde mitt beste, og vi hadde planlagt neste pt-time etter hver ferie i forkant. Så da jeg kom jeg fra ferien, totalt demotivert og uten tro på at noe kan hjelpe for å bedre kropp eller hodet var det utrolig greit å ha en time jeg måtte gå på. For hvor dumt er det ikke å ringe for å melde avbud på treningstime når både han og jeg vet at jeg virkelig trenger den økta? Og det ble en fin økt. Jeg hadde ikke den store spruten i musklene og motivasjonen kom ikke helt på plass i løpet av timen, men tankene snudde litt.

Det har vært flere tunge dager i løpet av sommeren, som de av dere som har lest her tidligere vet så går det trått i perioder. Og når psyken knekker litt så påvirker det så mye. Så det har vært dager da jeg har grått mine modige tårer både før, under og etter en økt. Men heldigvis er Stein Ove Salvesen en mann med forståelse for slikt. Han er god på å tilpasse trykket i treninga til formen. Så når jeg er så sårbar er det ikke så store forventnnger og så hardt press som på gode dager. Og det er utrolig godt. Derfor tenker jeg ikke lenger personlig torturist, men personlig trener. For han heier på meg! Og ikke bare meg. Han snakker stadig om andre som gjør en innsats for å bedre livet sitt, om det er livstilsendring på samme måte som meg, eller rehabilitering så blir han gira når vi gir det vi har. Og denne entusiasmen og forståelsen han viser gjør at jeg møter opp på trening selv om jeg syns livet er tungt og dritt. Selv om det har resultert i ettermiddag og kvelder på sofaen, fordi jeg har blitt helt tappet for energi resten av dagen.

Så lurer du kanskje på om jeg har merket noe forskjell. Og det har jeg. Noen eksempler::

  • I dag tok jeg 50 kg i markløft, i juni klarte jeg knapt knebøy
  • Jeg har nesten doblet tyngden på vektene ved Arnold press
  • Jeg legger på mye mer tyngde når jeg trener apparattrening alene
  • Jeg har gått inn et hakk på beltet, og i går savnet jeg et til innenfor
  • Jeg kan ligge på ryggen uten å få pustestans
  • Jeg klarte å bære flyttelass opp tre etasjer non-stop i 2,5 timer

Fredager er min veiedag. Da jeg gikk på vekta til Stein Ove i dag visste jeg at den viste mindre enn forrige uke, for jeg veier meg hjemme også. Men at den skulle vise at jeg har gått ned ca to kg på en uke hadde jeg ikke trodd! Denne uka har jeg vært veldig nøye på å følge hans matplan, og trene godt. Jeg har også hatt litt lengre turer med bikkja enn hva jeg har gjort det siste året. Og det viser at vi er i ferd med å finne balansen for meg. For siden jeg begynte hos ham i juni har jeg gått ned 8 kg. Så det har vært uker der det nesten ikke har beveget seg, og til og med gått opp. Så helt utrolig flott å kunne se skikkelig fremgang. Og for dere som ikke liker så mye vektnedgang på en uke: han (vi) satser ikke på å gjøre dette hver uke. Men det er nok heller resultat av noen små justeringer vi har gjort denne uka, og at de har fungert. Så nå gleder jeg meg til veiing neste uke også.

 

 Share