Litt rask informasjon fra turen

Søndag morgen kl. 06.40 tok vi av med fly til Brüssel fra Gardermoen. Derfra bar det videre til Monrovia. Reisefølget består av mamma (Christel), lillebror (André), Birgit (Leder for ADRA Norge), Geir Olav (Styreformann i ADRA Norge), Hege (Journalist fra Bistandsaktuelt) og meg selv. Vi ankommer Monrovia tidlig søndag kveld.

Mandag morgen reiser vi med fly med Zwedru som mål. Flyet mellomlander i Harper, og flyturen ender i en nødlanding i Greenville. Dette er langt fra Zwedru, men på grunn av et ganske tett program har vi ikke tid til å reise tilbake med flyet for å prøve igjen en annen dag så vi bestemmer oss for å kjøre videre.

Dette resulterer i at vi blir kjørende i bil i bushen hele tirsdag og halve onsdag. Og når jeg sier hele tirsdag så er det ganske korrekt. Vi begynte reisen rundt kl. 06.00, men siden alt tar veldig lang tid her så var det mye forsinkelser før vi virkelig kom i gang, og underveis likedan. Vi er innom flere steder og ender i en by som heter Saclepea rundt 22.00. Noen av oss sover i gjestehuset til UNHCR og andre i WFP (World food programe) sitt gjestehus.

Onsdag starter bilturen 05.30. Vi skal på en seremoni med Madame President kl. 16.00 så vi må være litt raske. Vi kjører ganske i ett hele dagen, og etter mye stress, ikke minst psykisk er vi på hotellet i Monrovia ca 14.40. Kl. 15.15 skal vi være klare til avreise til seremonien. Beskrivelsen av hvor herlig det er med innlagt vann, dusj og air condition krever kanskje ikke så mange ord hvis jeg sier at de siste tre dagene har vi vært i et varmt og fuktig klima. Det har ikke vært innlagt vann de stedene vi har sovet siden søndag kveld. Og med stadig påfyll av myggstift, litt svett hud og 2,5 dager på sandete vei så roper kroppen på dusj.

Dusjen blir heller enkel, for det er ikke store vannstrålen som kommer ut. Men det får skylt vekk sand og svette. Håret får også en god omgang, og jeg kan gå uten caps og føle at det er helt greit.

Nå er vi tilbake i Monrovia. Og hadde i ettermiddag en seremoni med presidenten hvor hun gjorde ære på 19 personer. Jeg kommer til å skrive mer detaljert om det siden. Men jeg kan nevne raskt at hun har tatt pappa inn i «The Humane Order of African Redemption» og gir ham graden «Knight Grand Commander». 

Jeg er veldig takknemlig for at vi har med Hege fra Bistandsaktuelt som ønsker å sette fokus på denne saken. Hun kommer til å legge ut litt på sidene til Bistandsaktuelt, så du kan lese mer der.

Mer detaljer på historiene kan komme etterhvert. Men jeg regner med at noen av dere har vært nysgjerrig på hvorfor jeg ikke har skrevet. Og det kom helt enkelt av at det ikke er så mye internett-tilgang i bushen i Liberia. Ganske god GSM-dekning, men dårlig Wifi.

Avreise

Klokka er nå ett på natten og om to timer er mamma og jeg på vei til Gardermoen for å møte resten av reisefølget før vi tar av til Monrovia. Mamma har sovet en stund nå, jeg ligger på sofaen hennes og tankekverna er i gang igjen.

Vi har sittet og sjekket alle papirer og lest gjennom alle mailene som har kommet de siste dagene for å være sikker på at alt er husket på. Og en av setningene som slår meg mens vi lesser disse mailene går omtrent slik: «Det presisere om og om igjen at familien er Madame Presidents gjester». Dette som nesten har føltes som en absurd drøm er i ferd med å bli virkelig.

Det er så mye spennende som er planlagt i løpet av neste uke at jeg får ikke satt ord på det. Men jeg kommer til å skrive hele veien. Noen dager er jeg nok uten nett, men det betyr ikke at jeg ikke forteller hva som skjer.

Når jeg nå ligger her på mammas sofa og det har gått over til å være 22. juli så er jeg egentlig glad denne dagen skal brukes til reise. Jeg kommer til å tenke masse på alt som skjer rundt i Norge denne dagen. Og jeg er litt vemodig for at jeg ikke kan være en del av det. Men som de sier: «Du kan ikke få både i pose og sekk.».