Du ser meg ikke

Jeg går forbi deg hver dag. Ofte flere ganger i løpet av en dag. Men jeg ser sjelden på deg. Du kan ikke se meg. Jeg haster forbi med blikket senket. Vet ikke hva som skjer dersom jeg ser rett på deg. Har jeg noe å si til deg? Var det noe du ville sagt til meg? Noen dager kaster jeg et hastig blikk på deg når jeg går forbi. Men jeg stopper sjelden opp. Jeg ser på alle andre rundt deg. Det er så mye mindre komplisert.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne ta meg tid til å se på deg, at jeg kunne ha mulighet til å snakke med deg. Høre hvordan dagen din har vært, og hva du vil gjøre i sommer. Det er så alt for lenge siden vi hadde mulighet til å sette oss ned å snakke sammen. Den gode dype samtalen. Eller den mindre seriøse. Til og med en diskusjon, krangel eller hva som helst, bare jeg hadde mulighet til å være sammen med deg.

Det er vanskelig å stoppe opp og ta tid til å se på deg. På bildet der du sitter med jentene på fanget og smiler. Disse to jentene som du kjente som småbarn, som nå er store og på vei ut i voksenlivet. Jeg skulle gitt hva som helst for at du kunne være her og oppleve dette med oss.

Jeg blir helt satt ut av at selv etter 14 år så er noen ting så vonde å håndtere at jeg heller unngår dem. Og jeg skulle så gjerne kunne snakket med deg om hvordan man bør takle sånne ting. Men du er ikke her. Og jeg må finne svarene på andre måter.

Savner deg, pappa!

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva «alle andre» orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Novembermørke

Det har gått en uke inn i november. Og det har gått to uker siden jeg stod i Fredrikstad Adventistkirke og fortalte om hvordan det er å være kristen med psykiske problemer. Hadde det ikke vært for innlegget jeg skrev her i januar hadde jeg ikke gjort det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke lenger skal føle skam for at min sykdom er hovedsaklig psykisk, og ikke fysisk. For det er så mange der ute som har det på samme måte, men ikke alle er klare til å fortelle dette.

Før jeg fortalte min erfaring i kirken tenkte jeg masse på hvor viktig jeg syns det er at noen kan stå frem og sette ord på ting, og etter at jeg har gjort det har det blitt noen andre tanker. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, selv om jeg helt ærlig må innrømme at jeg ikke husker helt hva jeg sa. For en gangs skyld hadde jeg skikkelig manuskript, men klarte ikke holde meg helt til det. Likevel så tror jeg at jeg fikk ut mitt budskap, og responsen var helt utrolig.

Akkurat nå sitter jeg i et slags vakuum. Jeg vet ikke helt hva jeg trodde jeg ville føle eller tenke etter å ha stått så offentlig frem med mine utfordringer. Men jeg hadde nok håpet på en mer befriende følelse enn den jeg sitter igjen med. Det rare er at savnet etter pappa er så sterkt om dagen at jeg blir helt satt ut. Det er lenge siden savnet har vært så dominerende i tankene mine, og det har tatt meg litt på senga, for å si det mildt.

Så med farsdagen bare litt over et døgn unna legger jeg med et gammelt bilde og tenker tilbake på gode minner.

pappa og meg

 

Redet tømmes

For en drøy uke siden tok jeg farvel med min eldste datter på skolen hvor hun skal tilbringe de neste tre årene av sitt liv. Hun er nå så voksen at et liv på internat blir hennes hverdag. Hun skal få gleden av å lære seg å balansere fritid og skolegang. Sosial moro og lekselesing. Dette er hennes utfordring i dagliglivet. Og jeg tror hun vil finne en god balansegang. Les videre

Hva skjer med kroppen?

Jeg har mange ganger de siste ti årene sagt at det var først da pappa døde at jeg virkelig forstod begrepet «psykosomatisk». Jeg hadde hørt mye om det før, og hadde en viss forståelse for at sjel og kropp hører sammen. Men hvor komplisert og intrikat dette virkelig er slo meg ikke før jeg en dag for 10 år siden ikke lenger klarte dagligdagse oppgaver som å skru av lokk på syltetøyglassene eller åpne brusflasker. Les videre

3 kvinner

Det er ikke til å ta feil av. Spenningen som starter i magen, og sprer seg ut i kroppen. Den får alle nerver i kroppen til å stå i stram «Giv akt». Nå skjer det. Igjen. For det er ikke første gangen kroppen signaliserer at noe er i ferd med å skje. Men forskjellen denne gangen er at kroppen svarer på en annen måte enn tidligere. Les videre

Mitt personlige Ground Zero

Vi ankommer endelig Zwedru. Her skal vi treffe Superintendent av Grand Gedeh county, og bytte biler. Inne på superintendents kontor får vi et veldig hyggelig møte. Han beklager veldig at alt skjedde i hans område. Han forsikrer oss om at det nå er trygt. Vi uttrykker vår beklagelse for den krisen landet har opplevd og alle de personlige tragediene dette har medført.Så forteller han at han har vært i kontakt med sin mann i Toe Town, som er byen som ligger rett der pappa ble drept.

Når vi kommer til Toe Town møter vi en mann som forteller at han har ventet på oss siden morgenen. Det viser seg at dette er mannen vi skulle treffe, så vi kjører til hans kontor. Det ligger rett ved en Transitt flyktningeleir drevet av UNHCR. Han beklager også litt, men han er ikke like behagelig å være rundt som alle andre vi har hatt noe med å gjøre tidligere. Men han tar oss med ut av Toe Town, og vi kjører ut mot der de fant den utbrente bilen til pappa.

Underveis plukker vi med oss en gammel mann, en virkelig lokalkjent som blir med oss og viser oss helt dit de sier at bilen ble funnet. Igjen begynner denne embetsmannen og snakke. Han blir veldig opphisset. Inn i mellom snakker han om problemene i 1990 og av og til 1992. Når journalistene som er med kommenterer at dette skjedde i 2003 blir han veldig irritert.Han sier at det er jo det han har snakket om hele tiden. Men det tar ikke lang tid før han igjen nevner 90-tallet. Vi stiller noen spørsmål og Birgit har noen spørsmål. Han benytter anledningen til å kjefte litt mer og vi føler at situasjonen blir veldig slitsom og at det er i ferd med å ødelegge en av de tingene vi følte var hovedmål for reisen.

Vi forteller at vi vil legge ned noen steiner til minne om pappa. Mamma har plukket med noen steiner fra hagen sin, og jeg har kjøpt med hjerter fra hver av ungene. Men på grunn av den vanskelige situasjonen med denne mannen som ble stående å kjefte da han ble intervjuet av journalistene. Mamma la ned en sten. Så lurte Emmanuel på om vi ville komme tilbake senere. Og vi ønsket mest å bli ferdig med denne situasjonen mens vi var der, men vi ønsket ikke at denne mannen og journalistene fra Liberia skulle være der, så jeg forklarer til Emmanuel at vi ønsker å bli igjen og ta litt tid og legge ned stenene, men vi ønsker ikke å ha alle disse tilskuerne. Da ber Emmanuel en av sjåførene å frakte alle de lokale personene tilbake så kan vi ta den tiden til vår personlige markering.

Jeg setter meg på huk der hvor mamma la den første steinen og pakker ut det første hjertet jeg har med. Det er hjertet fra Trym. Når jeg tar det ut og holder det i hendene mine sender jeg noen tanker til pappa. Jeg pleier ikke å føle behov for å snakke med pappa, men jeg sendte noen tanker og sa at jeg synes det er så utrolig trist at Trym aldri ble kjent med ham. Og at han aldri fikk treffe Trym. Neste hjerte jeg pakker ut er fra Thea. Mine tanker går nå til hvor mye hun har savnet ham. Hvor vondt det har vært for henne at han ble borte. Så var det tur for hjertet for fra Ane. Mens jeg holder det i hendene mine tenker jeg at hun har en sorg om at hun gjerne skulle hatt mer tid med ham, for hun var så liten at minnene er ikke så mange. Og det er et savn for henne. Når jeg har lagt ned min egen stein kommer mamma og legger sin stein mellom hjertene til ungene. Tårene renner og smerten og savnet slår over meg igjen. Størst er sorgen over at en bestefar er borte. Jeg har selv hatt mange år sammen med pappa, og jeg skulle så gjerne ha sett at barna mine også kunne fått det. Det ble en veldig fin markering.