Du ser meg ikke

Jeg går forbi deg hver dag. Ofte flere ganger i løpet av en dag. Men jeg ser sjelden på deg. Du kan ikke se meg. Jeg haster forbi med blikket senket. Vet ikke hva som skjer dersom jeg ser rett på deg. Har jeg noe å si til deg? Var det noe du ville sagt til meg? Noen dager kaster jeg et hastig blikk på deg når jeg går forbi. Men jeg stopper sjelden opp. Jeg ser på alle andre rundt deg. Det er så mye mindre komplisert.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne ta meg tid til å se på deg, at jeg kunne ha mulighet til å snakke med deg. Høre hvordan dagen din har vært, og hva du vil gjøre i sommer. Det er så alt for lenge siden vi hadde mulighet til å sette oss ned å snakke sammen. Den gode dype samtalen. Eller den mindre seriøse. Til og med en diskusjon, krangel eller hva som helst, bare jeg hadde mulighet til å være sammen med deg.

Det er vanskelig å stoppe opp og ta tid til å se på deg. På bildet der du sitter med jentene på fanget og smiler. Disse to jentene som du kjente som småbarn, som nå er store og på vei ut i voksenlivet. Jeg skulle gitt hva som helst for at du kunne være her og oppleve dette med oss.

Jeg blir helt satt ut av at selv etter 14 år så er noen ting så vonde å håndtere at jeg heller unngår dem. Og jeg skulle så gjerne kunne snakket med deg om hvordan man bør takle sånne ting. Men du er ikke her. Og jeg må finne svarene på andre måter.

Savner deg, pappa!

Adventstiden

I dag skriver vi 1. desember, og første søndag i advent har vi lagt bak oss. Denne tiden er en tid hvor familiekos, samvær og hygge er sentrale begreper. Vi bruker sosiale medier til å vise verden hvor flinke og fantasifulle vi er når vi lager gavekalender til alle og enhver som vi bryr oss om, eller viser frem dagens aktivitet med barna som har fått en alterntiv kalender i år. Vi skal gjøre noe spesielt, gjerne hver dag. Noen av oss lager egne julegaver og poster bilder av dette.

Jeg er en av de som lager julegaver, og jeg viser de frem på Facebook av og til, det skal jeg fint innrømme. Men jeg er ikke supermamma (selv om min mor faktisk er en Fru Lund). Mine barn har ikke fancy kalender, faktisk er det bare han som bor hjemme som har fått kalender av meg i år. Det er faktisk bare han som ennå ikke er tenåring som har fått. Jeg tror de to eldste klarer seg fint, for de har en mormor som ordner med slikt. Så da blir ikke barna uten oppmerksomheten. Jeg er heller ikke den som baker mange slag kaker til jul. I år, som i fjor har jeg kjøpt inn noen bokser med ferdige kaker, og plan om å bake en eller to slag selv.

Tidligere år har jeg droppet ut av Facebook og Instagram ved disse tider, for å beskytte meg selv. For jeg får så dårlig samvittighet og føler meg skikkelig lat og udugelig når jeg ser hva “alle andre” orker og finner på. Om jeg kommer til å droppe ut av dette i løpet av førjulsstria vet jeg ikke, men i år skal jeg bruke sosiale medier omtrent som vanlig. Og det kommer av at jeg går på KID-kurs. Jeg jobber med å mestre mine depresjoner. I den forbindelse ser vi på hva som trigger negative tanker om oss selv. Og det er jo nettopp det diverse bilder og poster på sosiale nettverk gjør med meg, og mange andre. Jeg sa det til de andre sist gang vi var på kurs, at jeg har pleid å distansere meg fra Facebook og Instagram i desember for å unngå disse tingene. For jeg orker ikke utsette meg selv for disse negative tankemønsterne.

I år skal jeg ha fokus på hva som kan lage god stemning, uten stress. Og det jeg har gjort så langt er å rydde rotet fra stuebordet (til et annet sted i stua…), satt opp 4 kubbelys med nr på, funnet frem kongerøkelsen og fått hjelp av eldstefrøkna til å hente ut lysestakene til å ha i stuevinduene. De vinduene som jeg egentlig skulle ha vasket i sommer. Og i dag tok jeg mot til meg og dro opp persiennene på alle vinduene i stua. For det jo så mye koseligere å se på fra utsiden. Så får vi se hvor lenge jeg makter det, etter mørkets frembrudd.

En del av det som er kos for meg er å høre på julemusikk og ha lukten av kongerøkelse hengende i rommet. Og en av mine favorittjulesanger er Christmas Shoes. Den forteller litt om hva jeg føler vi burde legge i jula. Men den gjør litt vondt også, for det er ikke til å unngå at når denne tiden kommer så går tankene mine stadig tilbake til da jeg hadde flyttet hjemmefra og var hjemme hos mamma og pappa til jul og pappa stressa for å bake til jul.

Og så er jeg takknemlig for at jeg fikk feire pappas siste jul hos dem sammen med bestemor. En skikkelig familiejul!

Novembermørke

Det har gått en uke inn i november. Og det har gått to uker siden jeg stod i Fredrikstad Adventistkirke og fortalte om hvordan det er å være kristen med psykiske problemer. Hadde det ikke vært for innlegget jeg skrev her i januar hadde jeg ikke gjort det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke lenger skal føle skam for at min sykdom er hovedsaklig psykisk, og ikke fysisk. For det er så mange der ute som har det på samme måte, men ikke alle er klare til å fortelle dette.

Før jeg fortalte min erfaring i kirken tenkte jeg masse på hvor viktig jeg syns det er at noen kan stå frem og sette ord på ting, og etter at jeg har gjort det har det blitt noen andre tanker. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, selv om jeg helt ærlig må innrømme at jeg ikke husker helt hva jeg sa. For en gangs skyld hadde jeg skikkelig manuskript, men klarte ikke holde meg helt til det. Likevel så tror jeg at jeg fikk ut mitt budskap, og responsen var helt utrolig.

Akkurat nå sitter jeg i et slags vakuum. Jeg vet ikke helt hva jeg trodde jeg ville føle eller tenke etter å ha stått så offentlig frem med mine utfordringer. Men jeg hadde nok håpet på en mer befriende følelse enn den jeg sitter igjen med. Det rare er at savnet etter pappa er så sterkt om dagen at jeg blir helt satt ut. Det er lenge siden savnet har vært så dominerende i tankene mine, og det har tatt meg litt på senga, for å si det mildt.

Så med farsdagen bare litt over et døgn unna legger jeg med et gammelt bilde og tenker tilbake på gode minner.

pappa og meg

 

Tårer i halsen

Nyttårsaften 2003 sitter vi hjemme i stua. Vi er alene hjemme på grunn av syke barn som gjør at vi ikke kan være noe annet sted. Klokken blir midnatt og rakettene begynner å sendes opp. Jeg sitter med minstejenta på fanget og ser ut av stuevinduet. Vi har skrudd av lyset slik at vi kan se bedre. Himmelen er klar og blir fylt med flotte farger og mønstre. Continue reading

Hva skjer med kroppen?

Jeg har mange ganger de siste ti årene sagt at det var først da pappa døde at jeg virkelig forstod begrepet “psykosomatisk”. Jeg hadde hørt mye om det før, og hadde en viss forståelse for at sjel og kropp hører sammen. Men hvor komplisert og intrikat dette virkelig er slo meg ikke før jeg en dag for 10 år siden ikke lenger klarte dagligdagse oppgaver som å skru av lokk på syltetøyglassene eller åpne brusflasker. Continue reading

3 kvinner

Det er ikke til å ta feil av. Spenningen som starter i magen, og sprer seg ut i kroppen. Den får alle nerver i kroppen til å stå i stram “Giv akt”. Nå skjer det. Igjen. For det er ikke første gangen kroppen signaliserer at noe er i ferd med å skje. Men forskjellen denne gangen er at kroppen svarer på en annen måte enn tidligere. Continue reading

22. juli

Samme dag som store deler av den norske befolkning markerer årsdagen for terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya reiser mamma, broren min og jeg på tur for å være med på en annen markering. Det er ikke første gang denne markeringen finner sted, men det er første gang vi er med på den.

Liberia erklærte i 1847 den 26. juli som sin frigjøringsdag. Som de av dere som har lest i denne bloggen tidligere så vet dere at pappa ble drept i Liberia 28. februar 2003. I år er vi invitert av presidenten i Liberia til å være med på markeringen. Å ha avreise til en slik opplevelse på en så spesiell dato som 22. juli har blitt for oss nordmenn føles ganske spesielt. Jeg har i løpet av det siste året tenkt mye på konsekvensene av terrorhandlingen. Spesielt har mine tanker gått til ofrene og til familiene. Dette kommer nok av at jeg vet hvor grusomt det er å miste noen i en så brutalt meningsløs handling. Et tap som gjør så vondt og som kunne vært unngått. Jeg tenker på alle de som har brukt dette siste året til å klare å komme seg på fote igjen. Alle de personene som har overlevd denne handlingen og som nå sliter med ettervirkningene. Jeg har full forståelse for de som ikke føler at de har kontroll på livet, de som kanskje føler at dette har på en måte vært slutten på livet deres, selv om de fortsatt puster og hjertet slår. Å stå som en overlevende etter å ha opplevd terrorhandlingen har jeg heldigvis ingen personlig erfaring med. Men å stå som pårørende etter et meningsløst drap kjenner jeg dessverre alt for godt til.

Jeg vil derfor bare si at selv om mine ord stadig handler om Liberia for tiden går mine tanker mye til det som kommer til å hende i Norge samme dag som vi reiser. Stå sammen og ta vare på hverandre.

Hvordan ser vi hverandre i sorgen?

Den 26. februar 2010 skrev jeg noen ord om hvordan jeg hadde det i min sorgprosess. Dette har vært ord jeg har vært redd for å dele med andre. Ord som ikke er ment å henge ut noen enkeltpersoner. Men tanker og følelser jeg har hatt i min sorgprosess. Nå som det skjer så mye føler jeg meg klar til å dele det med dere. Og jeg håper at du kan lese det med lite kritiske øyne.

Ser du meg? Eller…

26feb10

Det er ganger i livet man ønsker å bli sett. Men det er også ganger man ønsker å være anonym.

Når man kommer fra et lite samfunn hvor de fleste vet hvem familien din er, og hva de har gjort så lenge du selv kan huske, så blir det av og til nok. Og dette er snakk om små forhold. Jeg vil ikke begynne å ta for meg, eller for den saks skyld tenke på hvordan store kjendiser har det. Men tilbake til mine opplevelser. Som sagt kommer jeg fra et lite samfunn. Pappa hadde en jobb som gjorde ham veldig synlig. Han var en engasjert person. Han var utadvendt og hadde gjerne gode råd å komme med til barn og ungdom på min alder. For det var jobben hans. Han jobbet med barn og ungdomsarbeidet i kirkesamfunnet vårt. Vi tilbrakte derfor en del tid på forskjellige samlinger. Det var speider- og tenåringsarrangementer. Etterhvert som jeg ble eldre ble det også ungdomsarrangementer. Og alltid var pappa og mamma der. For pappa var med å arrangere det hele. I over 9 år av min oppvekst hadde han dette arbeidet. Alle kjente pappa, og derfor var det mange som kjente meg. I alle fall trodde mange det.

Det følger så bortimot 15 år med arbeid i bistand, som strekker seg over hele landet. Og dermed blir hans krets av bekjente og venner større. Han blir en stadig mer offentlig person. Men for meg som er vokst opp med dette så ser jeg ikke noen forandring. Jeg er vant med at folk kjenner oss, at de ikke har sett meg siden jeg var “så” stor og så videre. Dette er en del av livet. Og jeg tenker faktisk ikke så mye over det.

Men en dag, mens pappa jobbet med sitt bistandsarbeid, noe som også førte ham ut av landet så skjedde det store. Det som fikk meg til å endre syn på saker og ting. En sen nattetime kommer mamma hjem til meg og forteller at pappa er savnet. Han er i Afrika for å følge opp hvordan pengene han samler inn blir brukt. Vi vet ikke mer. Bilen han kjørte er funnet, men ingen av de som var med han er funnet.

Det blir dager med fortvilelse. Dager hvor det er bilde av pappa på forsiden av tabloidavisene. Saken er i alle nyhetssendinger og det er helt uvirkelig. Nå er han ikke bare “lokalkjendis”. Det som hender spres ut til hele landet. Det er absurd å være “familien” som skal gi kommentarer til avisene. De som får spørsmål og hva vi tenker og hvordan vi planlegger å takle fremtiden.

Etter 5 dager i noe som man nesten kan betegne som et helvete får vi beskjeden om at han er funnet, død. Han er drept. Nye oppslag i media. Det blir lagt ut en minneprotokoll på internett. Det blir holdt minnestund i kirken og begravelsen planlegges. Alt skjer mens jeg fremdeles er i sjokk. Jeg får ikke med meg alt som skjer. Vi prøver å støtte mamma, og hverandre. Men sjokket, smertene og sorgen er så stor og så tung. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fungere igjen.

Men så kommer dagen for begravelsen, og nå melder en motstridende følelse i meg. Jeg ønsker å være anonym. Men jeg vil bli sett. Ordentlig sett, for den jeg er. Ikke bare for datteren til han som alle kjente. Det er flere hundre mennesker i begravelsen. Folk kom tidlig. For å sikre seg sitteplasser, tenker jeg. De kom så tidlig at da vi kom til kirken for å ta vårt siste farvel med pappa så satt det allerede folk der inne.

Det var da det begynte. Skylappene kom. Jeg klarte ikke å se på de som var der. Du kan vel egentlig si at da ønsket jeg dem dit pepperen gror. Vi hadde ikke hatt mulighet til å ha en personlig stund med båren etter at han kom til Norge. Jeg trengte tid til å fordøye at pappa lå der, at han aldri skulle komme tilbake. Og så satt det mennesker som jeg anser som fremmede, i alle fall i denne sammenheng, i kirken. Selvsagt var dette mennesker som jeg kjenner, mennesker som har hatt en del med pappa å gjøre, men de var ikke familien. I denne stunden var det vanskelig nok for meg å tenke på at slektninger skulle komme og gjøre stunden enda mer vanskelig. Jeg fikk panikk. Jeg tørte ikke gå fritt, jeg klarte ikke stå ved kisten og ta farvel, jeg fikk ikke holdt rundt mine brødre, eller mamma. Det ble for vanskelig å sørge så intenst med tilskuere.

Så jeg fant min plass på første benk. Og satt der. Jeg klarte ikke se bak for å se hvem som kom av slekt og venner. Jeg klarte knapt å snakke med de som kom frem til oss. Jeg har aldri noensinne følt meg så tom, og så full av følelser på en gang. Kroppen verket av sorg. Det var ikke en bit av kroppen som ikke var rammet. Hodet føltes lammet, magen var en stor knute og musklene utmattet.

Da vi kom ut og stod ved graven etter begravelsen, og det strømmet på med mennesker så var denne følelsen av å bli beglodd enda større. Vi skulle frem å legge blomster på kisten, og det var utrolig tungt. Å nærme seg pappa foran alle disse som også følte at han var litt deres.

Jeg følte meg fortapt. De menneskene som hadde betydd noe for meg også opp gjennom årene viste ikke noe mer medfølelse enn andre. Jeg skulle være der for mamma, og alle så henne. Men jeg stod der mer som en rekvisitt enn som en sørgende datter. Det er to personer av de mange hundre som så meg. Som kom direkte til meg for å kondolere. De viste at de så meg, at de ikke så bare datteren til avdøde.

I lang tid etter var det sånn at vår sorg var offentlig, alle steder hadde folk noe de ville si. Av og til ønsket jeg å være ett normalt menneske som gjorde normale ting. Det er slitsomt når alle vet hva som skjer. At man ikke kan få pause. Jeg trengte litt pusterom.

Gjennom det meste av min oppvekst var pappa “allemannseie”. Alle kjente han, og måten han var på gjorde at de også tenkte at han brydde seg. Noe han  også gjorde. De følte at når han snakket i en forsamling, så snakket han direkte til dem. Det var deres mann. Men nå var han altså borte. Og for første gang i mitt liv fikk jeg ett stort ønske om å ha han alene. Han var deres da han levde, nå vil jeg ha han for meg selv. Han var tross alt min pappa.  Mine tanker og følelser var turbulente. Jeg ønsket å få ha sorgen privat, ønsket at vi kunne få sørge som en vanlig familie. At ikke alle skulle se og vite, og ikke minst “kjempe” om hvem som sørget mest. For jeg er sikker på at min sorg var størst. Vel, ikke helt størst kanskje. jeg har jo familie som sørget også.

Så gikk tiden litt. Og alle mintes denne mannen som hadde gjort så mye for samfunnet. Han som alle kjente. Det ble nesten litt for mye av det gode. Men det var ingen som husket meg. Ikke en person i samfunnet, ikke en person som tok kontakt med meg for å høre hvordan jeg hadde det. Det var ingen ledere i kirken som tok kontakt. Eller andre som burde gjøre det. Jeg satt i sorgen, som var veldig offentlig, men fikk ikke noe personlig støtte. Alle sa at alle gjorde det. Men ingen kom. Mamma fikk mer, heldigvis. Men jeg falt igjennom. Det er vondt. Selv om det har gått mange år er det sårt. For jeg slet med disse følelsene om at jeg ikke ville at alle skulle se sorgen, og den følelsen av at noen måtte se meg. Det er en merkelig kombinasjon, syns du kanskje, men det var sånn det var.

Nå har det blitt viktig for meg å prøve og se andre som sørger. Mennesker fortjener å bli sett, på riktig måte, i sin sorg. De trenger den oppriktige medfølelsen som vi kan gi. Se den lille personen som står og sørger. Kanskje litt for seg selv, og litt stille. Gi en klem, vise at denne personen ikke er alene. At man oppriktig bryr seg. Det er viktig. Vi må tåle å gi såpass av oss selv. Men for all del. Dette vil jeg skal være en oppriktig handling, ikke noe som gjøres ut av nysgjerrighet, eller av ønske om å vise seg frem som en som sørger mer enn andre. Men ta vare på de rundt deg. Se menneskene, som individer. Ikke bare som en del av en gruppe. For det er sånn vi selv ønsker å bli sett.