Ordets makt

I sommer har familien som vanlig vært en tur til svigerfamilien. Og det er veldig koselig. En ting som da hører med er at skrivekløa kommer. Det er nok mest på grunn av min svigerinne og hennes kusiner som er veldig dyktige skribenter. Dette har gjort meg mer bevisst ordets makt. Personlig skriver jeg stort sett om dagligdagse ting, så bloggen min havner i en annen kategori enn de andre sin. Men det gjør ikke noe. Jeg skriver denne bloggen kun for å ha et sted å lufte tankene. Og det fungerer bra for meg. Vi har alle forskjellige ønsker med våre skrevne ord.

Men det var ikke egentlig blogger dette innlegget skulle handle om. Nei, heller mer i retning av makten noen ord i seg selv har. Som trebarnsmor så har språkutvikling vært noe som jeg har fulgt med på i snart 14 år. Eller kanskje egentlig mer korrekt å si 13 år, for det første leveåret sa hun ikke stort. Uansett, utviklingen har vært der fra første dag.

Det er forsket mye i hvilke ord barn sier først. Og et av de ordene som kommer først, sammen med «mamma» og «pappa» er «nei». Det kommer nok av at i løpet av en dag så vil en liten nysgjerrig knott prøve seg bortpå mange ting som den ikke får lov til. Og da er det ordet «nei», kanskje etterfulgt av en streng mine og klar pekefinger fra oss voksne. Dermed får det ordet makt. Vi endrer tydelig kroppspråk sammen med det ordet. Så etterhvert trenger vi kanskje bare bruke kroppsspråket for at meningen skal komme frem.

For oss som har barn er det veldig stas når de lærer å si «mamma», eller «pappa». Vi har fått en stor rolle i dette barnets liv. Vi skal nå lede barnet inn i verden med alt det som kommer da. I og med at jeg fikk barn som ganske ung så har jeg nå vært mamma mesteparten av mitt voksne liv. Og det er herlig! Vi har tre barn, på tre forskjellige stadier i utviklingen og dette medfører endringer. En markant endring jeg så var at språket til vår eldste endret seg ganske drastisk da hun begynte i ungdomsskolen. Plutselig var alt sarkastisk, og vi var håpløse som ikke skjønte det. Skulle vi ukritisk tatt alt hun sa sarkastisk ville vi nok fått mer pepper, for da hadde det kanskje blitt noen vonde misforståelser. Men jeg skjønner at jeg er i ferd med å bli skikkelig voksen. I den andre enden har vi lillegutt som ikke har fått alle bokstavene helt på plass. Sk – ks, hva er forskjellen, og er det noe å bry seg med? Så for tiden er jeg sett fra et barns synsvinkel fremdeles den utrolige mammaen, det beste i verden. Mens for den eldste er jeg snart kun verdt et håpløst øyekast og noen rare viftinger med hendene mens det litt sarkastisk kommer «Søtt!» ut av hennes munn.

Så det kjære ordet «Mamma» er så innarbeidet i min hverdag at det har mistet den blanke polishen, som nye spennende ting har. Og det har heller blitt noe som har vokst seg sterkt. I flere år var jeg bare mamma. Men så en høstdag for snart 6 år siden ble det en endring i det. For jeg ble «tante»! Og det er jo så flott! Det eneste dumme er at vi ikke bor i samme land, så det å besøke hverandre blir litt tungvindt. Men, jeg er like fult tante! Og jeg koser meg masse med min niese og nevø. Jeg kjenner at når det er mulighet for å møtes så må jeg skjerpe meg, for jeg kunne kjøpt all verdens ting til disse. Leker, klær, bøker og filmer. You name it, og jeg vil glede dem med det. Og det som er så flott er at de trenger jo ikke gjøre annet enn å gi tante en klem eller sitte litt ekstra på fanget så har jeg fått igjen i mangfold!

Her om dagen skulle jeg ligge hos min niese på snart tre år til hun sovnet. Og hun lå så søtt med sin koseklut, totten i munnen og det lille hodet med det krusete håret på puta. Øynene lukket og små suttelyder fra totten. Så plutselig spretter hun til og susser meg masse i ansiktet. Hun slenger bena rundt overkroppen min og jubler av fryd. Denne frøkna bruker et veldig tydelig kroppspråk, og har et så herlig smil at jeg smelter helt når hun smiler og øynene glitrer. Jeg prøver å være bestemt og sier at hun skal ligge på puta, lukke øynene og slappe av. Men hun bare gliser og hiver seg rundt halsen min. Hva kan en stakkars tante gjøre? Jeg gikk ut, for jeg hadde lovet hennes bror at jeg skulle snakke med han også før han sovnet. Og der er det en annen opplevelse. Vi er alle på besøk hos min svigerfar, og der er det store rom med store vinduer. Og det blir ikke mørkt på disse rommene i de lyse sommernettene. Og min lille nevø vil gjerne ha det mørkt. Så jeg har funnet min metode, og han liker den. Jeg sitter ved siden av han, og snakker rolig. Ber han lukke øynene og se at da blir det svart, mørkt og man kan sove. Selv om han ikke hiver seg om halsen på meg når han ikke får sove, så får jeg en bekreftelse på at «tante» er en god ting å være når han vil at jeg skal komme og snakke til han når han skal sove.

Så min konklusjon er at det er fantastisk å være mamma, og like fantastisk å være tante. Det er to ord som for meg er sterke, i den forstand at de uttrykker godhet, trygghet og kjærlighet. Og dette er ting jeg ønsker at alle barn skal kunne forbinde med disse ordene.

Fremmedspråk

Etter en uke i et land hvor de to språkene som blir brukt er totalt uforståelige for meg så har man kanskje fått noen nye tanker. Vi ankom Belgia, og det som møtte oss er plakater og skilt på Fransk og Nederlandsk. Det er noen få ord på de Nederlandske plakatene jeg kan gjette meg til hva er. Men det som er på fransk er totalt uforståelig. Det er en smule eksotisk. Å være et sted hvor man ikke skjønner noe.

Etter en tur ut i byen og til kaféer så merker man at man kan jo ingenting. På egenhånd ville jeg kanskje klart å bestilt en kopp kaffe. Men ellers er jeg ganske blank. Etter å ha tilbrakt tid alene i dette fremmede stedet, med de fremmede språkene en stund, så erstattes følelsen av at det er eksotisk med tanken om hvor deilig det ville vært hvis man skjønte noe. Det påvirker alle sanser, føler jeg. Stedsansen for eksempel, det er ikke så lett å navigere seg rundt ett sted hvor man ikke skjønner språket. I utgangspunktet skulle dette ikke ha noe å si, men det føles sånn. Alt lukter og smaker annerledes når det står på ett annet språk. Jeg vet at mye av dette er mentalt, men det er likevel med på å sette ting i perspektiv. Smak, lukter og synsinntrykk er spennende i andre land. Men jeg får også tilbake tankene om hvordan det er å bo i ett land hvor ingen ting er sånn som man er vant med det.

For jeg er bare på besøk. Men for alle de som har bosatt seg i ett land med annet språk, annen kultur og kanskje andre religioner så er det mye å bli vant med. Det er deilig når man kan komme til ett sted hvor man ikke trenger å tenke for å finne ut hvordan man skal få sagt det man mener. Et sted hvor man vet hvilken butikk man kan få ting man skal ha i. Og alle disse små tingene som fyller hverdagen vår.

Mine tanker går til alle de som bor i et «fremmed» miljø. I Norge eller i utlandet. Det er mye å lære seg av skikker og språk. Og til oss andre så må vi være flinke til å vise toleranse for de som ikke er så innarbeidet i rutiner og språk som oss selv.