Tankekaos en høstettermiddag

Å foreta en så stor og langvarig livsstilsendring som den jeg har begynt på er ikke bare lett. Og det er vel en av grunnene til at jeg har feilet og gitt opp så mange ganger før. For dersom jeg har litt uflaks og en litt tung periode mentalt sammenfaller med litt stagnasjon i vektnedgangen er det ikke langt bort til feil hylle i butikken, eller feil butikk for den saks skyld. Jeg har nemlig denne uka hatt et dårligere resultat med tanke på vektnedgang enn de to foregående uker. Så da blir jeg litt fortvilet. For jeg har gjort stort sett det samme når det kommer til både mat og trening.

Denne uka har hodet fått kjørt seg litt. Jeg fungerer egentlig ikke spesielt godt på lite søvn, selv om jeg stadig burde ha sovet mer. Men denne uka har jeg hatt to netter hvor jeg har vært sent i seng. Den første natta ble klokka 3 og neste natt nesten 4. Det var riktig nok en helt vanlig natt mellom disse to nettene. Men det var ikke bare det at jeg var sent våken. Jeg var ute og kjørte bil, så jeg måtte holde meg våken og klar. Så det tok litt tid før jeg falt helt til ro når jeg kom hjem. I tillegg er høsten her, med litt mørkere dager. Så denne uka har jeg vært trøtt som en hel strømpeskuff! Som jeg skrev på onsdag så forsov jeg meg til trening kl. 11. Og jeg har gått mer eller mindre og gjespet meg gjennom dagene. Denne dagen intet unntak.

Tidligere når jeg har hatt slike perioder så har turen innom brødbaksthylla i butikken nesten vært rutine. Rundstykker, eller baguetter kjøpes inn for å spises med smør og gulost, eller i de aller mest fristende øyeblikk, Nugatti. Og i dag har jeg vært ute og kjørt sånne turer som tidligere ville innebåret en tur til denne avdelingen i butikken. Det har vært tøffere å jobbe mot lysten til å stoppe her enn det var å stå i mot nybakte kanelboller. Jeg var til og med innom butikken på siste turen i dag, for der ligger også postkontoret. Men jeg holdt meg til mine ærend på posten og gikk ikke innom butikken en gang. For i dag føler jeg at viljestyrken er så svak at resultatet av en tur i butikken fort kunne vært:

1 baguett, evt loff om de var utsolgt for baguett
1 boks Nugatti
1 pose potetgull
1 sjokolade av noe slag
1 halv liter Cola zero.

Og enhver person med litt innsikt i kosthold ser at dette er en av de dårligste handlelister hvis man skal tenke over hva man putter i seg. Så godt er det at jeg holdt meg unna butikken.

Da jeg kom hjem og sjekket postkassa lå det brev til meg fra sykehuset. Jeg ble først litt forvirret, for hvorfor fikk jeg brev derfra? Det er lenge siden jeg har vært på noen form for undersøkelse der, og jeg kunne ikke huske at jeg har blitt henvist til noe nytt heller. Så det var med stor nysgjerrighet jeg åpnet brevet.

Det var et brev med tid for informasjonsmøte for behandling  ved overvektsklinikken. I vår skrev vikar for min fastlege en henvisning for meg til overvektsklinikken. Og jeg fikk i sommer beskjed om at jeg skulle få behandling, men at det var 6 mnd ventetid. Så med alt opplegget med trening og matplan med PT Salvesen hadde jeg faktisk helt glemt det. Men nå slo usikkerheten jeg hadde hatt da vi sendte henvisningen til igjen.

Da henvisningen ble sendt lå jeg akkurat under grensa for hva BMI må være for å kvalifisere til hjelp uten tilleggslidelser. Når vi snakket om det så vi at jeg har noen tilleggslidelser og er disponibel for flere. Så da fant vi ut at det er verdt å prøve og søke, for man får ikke ja om man ikke spør. Etter at henvisningen var sendt kom usikkerheten over meg. Hva om jeg ikke er tjukk nok til å få hjelp? Hva om jeg går ned før jeg kommer dit? Jeg trenger mer hjelp til å holde ut løpet, for å gå ned i vekt klarer jeg noe selv i alle fall. Men jeg klarer ikke holde meg der. Hvor lenge får man hjelp? Er mine problemer store nok?

Og mange av disse har slått tilbake de siste timene, siden jeg fikk brevet. Og nå har jeg faktisk gått ned en hel del i vekt. Jeg er under grensen for hvem som kan henvises, selv med tilleggsplager. Så nå er jeg redd for å bli «kastet» ut. Og jeg skjønner at det er flere som trenger tilbudet. Men jeg føler at jeg også trenger det. Jeg trenger hjelp til å finne en løsning for hvordan jeg kan klare å holde meg nede i vekt. Hjelp til å sortere noen tanker og følelser rundt mat.

Så nå sitter jeg her, usikker og i hodet surrer mitt eget tankekaos. Jeg burde juble over at jeg kommer under grensen for hva som kvalifiserer til rett til hjelp fra det offentlige, men frykten for å ikke klare og gjennomføre på egenhånd er for stor.

Om en liten time drar min kjære og jeg til Gøteborg på kjærestetur. Det blir koselig, og jeg håper det får ristet bort den skyen som ligger over troen på videre fremgang.

Hvor dypt stikker det?

For to uker siden kom jeg over denne artikkelen skrevet av Hanne Sigbjørnsen, også kjent som Tegnehanne, hvor hun tar et oppgjør med hvordan vi i bruker ganske tøffe diagnoser som en dagligdags måte å beskrive en følelse.

Det har gått inflasjon i de to mest utbredte diagnosene. Ordene «angst» og «depresjon» er navnet på sykdommer som bokstavelig talt ødelegger liv, men de blir helst brukt til å forklare dagligdagse nedturer vi alle opplever.

– Hanne Sigbjørnsen

Da jeg leste artikkelen ble jeg på en måte rørt. Her skriver ei som selv ikke har hatt psykiske problemer at vi må slutte å bruke disse ordene som faktisk også er Les videre

Kveldsrydding

Jeg har lest litt om hvordan bygge en bra blogg, og et av punktene der er at man bør ha et tema for bloggen sin. Og det er vel ikke akkurat noe jeg kan vise til. Men det har vært mange tanker og opplevelser i forbindelse med pappas død og ting utløst av dette. En annen ting jeg også har prøvd meg på er å sette ord på noen av de utfordringer jeg sliter med i mitt hverdagsliv. Og dette innlegget kommer i lys av dette siste.

Jeg har i flere dager, vel egentlig uker hatt et innlegg i tankene. Et innlegg som mange sikkert er lei av å høre om, men jeg trenger å uttrykke mine tanker, og kanskje en eller annen kan ha nytte av å se at det er andre som har slike problemer. Og da er det verdt å skrive og så trykke «Publiser» etterpå. Så her kommer min kveldsrydding i tankekaoset.

Solnedgang ved Oslofjorden

At jeg nå i dag velger å skrive dette ned, for å dele det ble utløst av at jeg leste Mental helse sin gjesteblogg på Psykkobloggen i dag. Det er et innlegg som adresserer problemet med at vi ikke tør snakke om den store rosa elefanten, som hun kaller det, depresjon. En lidelse som rammer så mange som 20 % av oss. Så vi bør vel snart tørre å snakke om det på lik linje som andre sykdommer. Det er jo ikke den samme skammen å snakke om andre sykdommer?

Det har nå gått litt over 10 år siden noen virkelig skjønte hva som var «i veien» med meg. Da hadde jeg slitt med det i nesten 20 år allerede. Selv om jeg har gått i forskjellig form for terapi sliter jeg selv med å kalle meg syk. For jeg er ikke syk, men jeg er ikke helt frisk heller. Diagnosen kalles Unipolar lidelse. For oss som ikke snakker legespråk kan det også omtales som kroniske depresjoner. Det er «broren» til bipolar lidelse, men uten manier. Denne lidelsen gjør at jeg kan gå i svarteste kjeller uten noen utenforliggende årsak. Den er uforutsigbar og slitsom. Det kan gå helt flott uten «symptomer» i mange uker, og til og med måneder når jeg er heldig. Men så plutselig er det som om noen slår meg ned. Og da påvirkes alt som kan påvirkes. Jeg kan umiddlebart ønske konsentrasjon og hukommelse «på gjensyn», for de tar seg ferie. Likeledes gjør beslutningsevne og overskudd. Tunge tanker får et ikke så blidt «velkommen tilbake» sammen med manglende tiltakslyst.

Alt jeg beskriver over er ting som er veldig vanlig hos mennesker som sliter med psykiske problemer. Så jeg vet at jeg ikke er unik på den fronten. Og det jeg heldigvis også vet er at det ikke nødvendigvis varer så lenge. For jeg er ikke alltid nederst i den mørkeste kroken av «kjelleren». Jeg er oppe og «lukter på rosene» og trekker litt frisk luft, om man kan kalle det det, inn i mellom. Men det som blir min utfordring, og jeg er ganske sikker på at jeg har skrevet dette i et annet innlegg tidligere, er at jeg er rå på å bruke masker. Jeg tar på meg smilet, det tøffe trynet og den store kjeften og begir meg ut i verden. Så for andre er det ikke lett å se at det sitter en usikker og deprimert person bak den maska. En annen ting som kan være en utfordring er at jeg har en litt for godt utviklet pliktfølelse. Så når jeg ikke vil eller føler jeg har overskudd til å gjøre noe så er det ofte at jeg presser meg selv til å gjøre det, for det burde jeg.

Så jeg kjører ofte på, gjør alt jeg burde. Og så får jeg heller ta smellen når den kommer. For det gjør den. Men selv da forteller jeg det ikke til noen. Jo da, jeg gjør vel det. Hvis den varer mer enn noen måneder gjør jeg det. Da får mamma og mannen min vite at alt ikke er helt tipp topp.

Nå sitter jeg her og har blitt «lurt» av min teflonhjerne igjen. For å klare og lage den konklusjonen jeg har ønsket er som strøket ut av tankene. Kanskje som en blanding av min egen frustrasjon på at jeg ikke skjønner at ikke andre kan se hvordan jeg egentlig har det, på tross av det tøffe trynet og mitt ønske om å gjøre alle til lags?

En vandring mot meg selv

Jeg har tidligere skrevet om det å finne ut hvem jeg er. Og selv om jeg den gangen nok forstod at dette kan være en lang prosess så skjønte jeg nok ikke hvor lang, og kronglete den kan være. Jeg visste heller ikke hva jeg kom til å finne. Og kanskje er det bra. For jeg sitter her, etter mange runder med meg selv og er ikke sikker på at det var denne personen jeg ville finne.

I løpet av prosessen har jeg lest mange selvhjelpbøker av forskjellig slag og med forskjellig vinkling på hvordan man best kan leve i harmoni med seg selv, og verden omkring oss. Det har hjulpet meg til å sette ord på ting som alltid har ligget i underbevisstheten, men det har nå også fått frem en del karaktertrekk som jeg ikke liker.

De siste månedene har jeg opplevd at jeg takler ting på en helt annen måte enn jeg har gjort de siste årene. Jeg tar meg selv i å være mer kritisk til alt og alle. Det er i seg selv ikke nødvendigvis en totalt dårlig egenskap. Men når jeg tidligere har vært litt preget av Polyannas «Være-glad-leken» blir det en stor kontrast. Jeg jobber bevisst for at jeg ikke skal engasjere meg i personer som kun gir negative «vibber» tilbake. Jeg har ikke noe i mot å strekke meg for de som viser takknemlighet og vennlighet tilbake. Men mennesker som kun fokuserer på seg og sitt det takler jeg dårlig. Og det jeg har oppdaget er at nå sier jeg oftere i fra til disse personene, heller enn å bare late som ingenting. For dette er ting som suger energien ut av meg. Når noen mennesker er mest opptatt av at de skal ha førsteplassen på alt her i livet, og dermed ofte mister grepet over det som er virkelig viktig da blir jeg provosert. Og i løpet av det siste året har jeg hatt flere forholdsvis store situasjoner hvor personer har oppført seg mot andre (ikke meg) på måter som provoserer meg kraftig. Det er snakk om intoleranse og negativitet i situasjoner hvor det ikke hører hjemme. Og jeg kjenner at dette får det til å koke i meg. Jeg får lyst til å hyle og skrike til dem at de må få nesa ut av navlen sin og se, virkelig se, den personen de sårer, eller kanskje til og med krenker. Men det som for meg har vært mest sjokkerende for meg er hvor lenge den negative følelsen jeg får i meg sitter igjen. Selv om jeg tror jeg har fått sagt i fra, så sitter den der. Ikke bar sitter den der, den gnager seg fast sånn at neste gang jeg møter en tilsvarende situasjon så fester de negative tankene mine seg til de gamle som om det er snakk om borrelås.

For meg er det nemlig noen verdier som ikke kan måles i penger. Det er omtenksomhet, medmenneskelighet, vennlighet, hjelpsomhet og toleranse. Det er mange andre «het-er» jeg kunne tatt med, men det som for meg er viktigst er nok toleranse og omtenksomhet. For det er veldig sjelden vi tar skade av å hjelpe et annet menneske. Kan hende vi ikke blir sett på som den kuleste, eller den tøffeste i nærheten. Men jeg vil påstå at å gjøre noe for andre gir god følelse, som i alle fall for meg er viktig for å hente inn energi og livslyst.

Derfor blir jeg frustrert og irritert når jeg til tider føler at mitt humør og mine tanker er fylt med negativitet og bitterhet. Jeg har vært «talsmann» for at bitterhet ikke løser noen problemer. Og likevel sitter jeg med en stor sur bitterhet midt i magen. En bitterhet som sluker mye av mine daglige tanker. Min indre dialog går omtrent som følger: «Litt bitter må jeg ha lov til å være.» Eller: «Det tok så mange år før jeg følte bitterhet overfor dette, at det er helt naturlig at det kommer.» Gjør dette bitterheten mildere? Nei. Og på tross av at jeg prøver å argumentere for at dette er noe jeg må glemme, så er det en del av meg som bare vil proklamere til hele verden hvorfor jeg er bitter. Jeg vil at alle skal høre hvor urettferdig jeg opplevde ting. Vil det fjerne bitterheten? Neppe.

Så da sitter jeg her. Med alle sidene fra selvhjelpbøkene bak meg, min kristne oppdragelse godt implementert i hverdagen og ønske om å være «snill pike» godt stemplet i panna totalt forvirret over at min prosess med å «finne meg sjæl» har foreløpig resultert i at den jeg har funnet for tiden er ei negativ, stressa og bitter dame i slutten av 30-årene.

Så dersom noen har tips til hvordan jeg får bitterheten til å roe seg tar jeg i mot tips, da helst fra noen som faktisk har prøvd det. For denne bitterheten sitter hardt, og den er veldig emosjonelt betinget.

Tilbake til gamle tanker

De av dere som har lest det jeg har skrevet tidligere vet at jeg i sommer skal til Liberia. Tiden nærmer seg, og som jeg har sagt tidligere skaper dette en del tanker. Men jeg har hatt tanker tidligere også. Og noen av disse tankene er grobunn for det som skjer og det jeg tenker. Så derfor vil jeg dele disse innleggene på nytt i dag.

Noen ord om savn. En sen nattetimes tanker når sorgen og savnet tar overhånd.

Så det blogginnlegget, Tidens gang, som virkelig fikk meg til å forstå at man kan nå ut til andre via blogg. Før det innlegget var det kun trofaste familiemedlemmer og venner som leste.

 

Hvem bor hos deg?

«Det bor en smurf i oss alle», sang Geir Børresen da jeg var liten. Min datter hadde en mann inne i seg som het Leif, han bestemte når kroppen skulle bevege seg. Det hadde hun lært på barne-tv. Men hvem bor i deg?

Jeg har jobbet de siste årene med å tenke over hvem, eller hva som bor inne i meg. Hvem er jeg? Det store essensielle spørsmålet som mange stiller seg i løpet av livet. Det er ikke sånn at jeg har gått gjennom en livskrise hvor jeg har hatt problemer med å definere meg selv. Men jeg har jobbet med, og jobber forsåvidt videre med å få kontakt med hvordan jeg er inne i meg.

For å trekke en sammenligning mot den sosiale digitale verdenen så har jeg nok fått en del profiler i løpet av årene. Jeg har vel hatt en hjemmeprofil, en jobbprofil, en menighetsprofil og så videre for alle ting jeg har vært med på. Vi tar på oss en maske, eller holdning som passer inn der vi er. Og av og til kan dette gå på akkord med hvordan vi er som privatpersoner. Vi strekker oss kanskje litt lenger enn vi føler oss komfortable med, vi «går den ekstra mila», og dette gjør vi mange ganger i løpet av et liv. Jeg tenker at dette kan være med på å begrave den vi egentlig er. Vi blir vant til å være den vi forestiller. Det er lettere enn å vise frem hvem vi er. Hvis vi gjør det blir vi sårbare. Og i dagens samfunn oppfattes sårbarhet ofte som svakhet. Du skal være tøff for å være sårbar.

Porselensdokke

Jeg har funnet ut at inne i meg bor det en porselensdukke. De av dere som har møtt meg ser en fysisk stor person med en svær kjeft. Jeg er raskt ute med kommentarer, jeg er utadvent og livlig. Jeg engasjerer meg i ting. Og dette er min offentlige profil. Min mer private profil er kanskje ikke så tøff som utseendet og oppførsel kan gi uttrykk for. Men den delen har jeg brukt mesteparten av mitt voksne liv på å dytte vekk. Det har vært en slitsom del av meg. Den delen som har mye følelser. Den delen som vil være engasjert i alt, men ikke har overskudd. Den delen som gråter, av glede og sorg. Den ga meg så pass mye ubehag som barn at den ble snakket vekk med tøffe kommentarer jo eldre jeg ble.

Men nå er altså prosessen i gang. Jeg graver frem porselensdukka. Men det er en jobb som må gjøres med omhu. Jeg må ta forsiktig i den, ellers er jeg redd for at den går i stykker. Og det er så tungt å sette den sammen igjen. Og man kan lett miste biter, og da blir den ikke hel igjen etterpå. Det er til tider en vanskelig prosess. For jeg må øve meg på å gi plass til denne «nye» delen. Men sakte og sikkert kommer den litt lengre frem. Jeg vil ikke si at den er like godt gjemt. Men ikke bare det. Det er nesten som at i prosessen med å slippe denne delen frem igjen så blir også dukka mer robust. Jeg har kanskje undervurdert styrken i den. Da dukka var gjemt dypt inne i meg, og det kun var jeg som visste at den var der virket den så skjør. Det var omtrent som at hvis noen bare pustet på den så ville den knuse. Men nå som den blir tatt frem, den blir hensyntatt så styrkes den. Den tåler mer. Og det jeg erfarer er at det er ikke nødvendig å skilte med at porselensdukka er tatt frem for at jeg skal ta hensyn til den. Men bare det å vite hva som skal til for at den skal kunne være en aktiv del av meg er bra. Jeg tar mer hensyn til den, eller riktigere sagt meg. For den er jo meg. Men jeg har brukt den som et bilde, for meg selv slik at jeg kan si at den delen av meg trenger at jeg prioriterer på denne måten. Og ved å ha satt ett bilde på denne delen av meg selv så har jeg lettere kunne snakke med andre om det. Jeg har kunnet si at nå viker kjeften litt plassen for dukka, hvis man kan si det sånn. Selv om jeg bruker ordet «Nei» oftere, for det er viktig at jeg ikke tar meg vann over hodet. Og som jeg skrev så er jeg en person som liker å være engasjert, en person som bryr meg om andre. Det er mange ting som er viktig for meg. Men jeg må øve meg på å prioritere. Jeg kan ikke være engasjert i alt hele tiden. Og dette er kanskje det jeg skal fokusere mest på i året som kommer. Det å plukke ut det aller viktigste.

Julebesøk

En tradisjon som i alle fall i Norge er vel utbredt er en tur til kirkegården på julaften. For oss som har mistet noen kjære er det en hyggelig tradisjon å besøke graven og kanskje tenne et lys. Slik at når julekvelden kommer så skinner det mange lys hos alle de som har fått besøk. Dette besøket har ikke noe å si for den avdøde. Den personen vet jo ikke at vi er der, men det har noe å si for oss.

Julen er en høytid som gjør at vi tenker på vår familie og våre venner. Vi bruker tid til å finne gaver til de vi har kjær. Men noen av våre kjære er ikke lenger blant oss, og da blir besøket ved graven vår måte å gi oppmerksom het til denne, eller disse personene. Men jeg vil poengtere at det er ikke alltid at vi må gå til graven for å minnes eller vie oppmerksomhet til minnet av de vi savner. Vi er skrudd sammen forskjellig, og det går i perioder.

Elsket og savnet

Etter at pappa døde var det å besøke graven viktig. Jeg trengte kanskje en slags bekreftelse på at dette ufattelige faktisk hadde skjedd, jeg er ikke sikker. Jeg er ikke en person som får meg til å snakke til pappa. Selv om jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne si ting, fortelle om hvor ufattelig vanskelig det har vært å akseptere at han ikke er her lenger. Å ta turen for å fortelle om fremganger barna gjør, eller lufte bekymringer som jeg gjorde da han levde. Det har vært så mange tanker som har kretset i hodet mitt når jeg har stått ved graven. Men for meg har ikke graven vært stedet hvor sorgen har fått et ansikt. Men likevel gir det en ro å ha vært der. Jentene mine har pyntet steiner som de har lagt ved siden av støtten, de har kjøpt andre ting for at vi andre skal se at de husker bestefar. Og for dem er det viktig å sjekke at dette er på plass når vi er der. Og steinene ligger der, selv om det etterhvert har vært noen år. Mamma og andre som steller graven sørger for at de ligger trygt.

Det har ikke vært hvert år jeg har vært ved graven på julaften. Men i år var vi der sammen med mamma. Dette var en opplevelse litt annerledes enn tidligere. Mine jenter vokser til. De har vært igjennom forskjellige faser i sorgen og savnet av bestefar. Og det er lenge siden vi har vært på graven hele familien samlet. Og jeg la merke til at denne gangen satt besøket i gang tanker og følelser i dem som de ikke er vant med. Nå har den siste måneden vært spesiell med mye oppmerksomhet rundt pappas død. Så både historien rundt forsvinningen og minner og tanker rundt både sorgen og savnet har blitt forfrisket. Og dette er tanker som jeg, og sikkert også jentene mine har lært oss å leve med uten at det skal ta for mye plass i hverdagen, for jeg vil sitere min eldste datter når hun sa at å snakke mye om det «Gjør så vondt inni her» (og pekte på brystet sitt). Av og til har det vært lettere å finne noe annet å fokusere på.

Men den siste tiden har igjen fått meg til å tenke på hvor viktig det er å holde liv i historiene om pappa. Jeg har en sønn som aldri har truffet bestefar. Han har en savn etter å ha kjent bestefar, etter å ha hørt ham snakke og sett ham i live. Han sier av og til at jeg vet ikke hvordan han så ut, eller hvordan han snakket. Selv om han har sett mange bilder. Så turer til graven, gjennomgang av gamle fotoalbum og det å snakke om de gode historiene er viktig. Ikke bare for å lære gutten om bestefar, men for å holde minnene i live i både meg og jentene mine.

Så selv om dette ikke er det morsomste julebesøket vi tar i år, så er det kanskje det mest meningsfylte.