Jul

Dette er tidspunktet for innspurten av julestria. Men kan man få julestri uten julefølelse? I år sliter flere i familien med å få julefølelsen på plass før julaften. Vi prøver med julemusikk, vi tenner adventslys og brenner røkelse. Men selv 14-åringen er helt ute av seg. Kommer julefølelsen før julaften? Kommer den når vi får opp juletreet?

I år blir nok julen tung for mange familier i dette landet. Utøyatragedien har satt spor i oss alle. Personlig kjente jeg ingen som var der. Men jeg har kjent på det å feire jul uten en kjær. Den første julen er på samme måte som andre merkedager vonde. Mange tanker kommer, savnet er ekstra sterkt. Vi ønsker at den som ikke er her burde få være med på opplevelsen.

Min sorg og mitt savn er ikke lenger så akutt vondt. Men jeg husker hvordan det var, hvordan en hver merkedag var vond og ga mange tanker. Særlig tunge tanker. Og minnene var nesten for vonde å ta inn over seg. I år kan jeg se tilbake på min siste jul sammen med pappa med glede. Det var ikke bare det at pappa fremdeles var i live, men vi var mange samlet. Lillebroren min var hjemme, bestemor kom på besøk og min svoger kom og var sammen med oss. Så i huset til mamma og pappa bodde vi alle sammen. Det var sosialt, og det var en jul fylt av glede og kjærlighet. Vi koste oss på tvers av generasjoner og familiegrenser.

Julen etter det var mer spesiell. Vi skulle feire uten pappa. En mann som elsket høytider og festdager. Men vi fokuserte på at dette skulle bli en jul som ungene kunne kose seg med. En jul som ikke skulle være så annerledes i innhold, selv om vi manglet en person. Jeg tror at for hver av oss som var sammen den kvelden var det et savn. Men vi klarte likevel å ha en koselig julaften. En julaften med begeistring for gavene vi fikk, en julaften hvor fokuset etterhvert kom over på barna, som det stort sett gjør når det er jul.

I år feirer vi jul for 9. gang uten pappa. Vi har som en familie her i huset blitt vant til at dagene går uten at han får være med. Tankene går ofte til ham, og ønsket om at han kunne oppleve ting sammen med oss blir ikke svakere. Så i år går tankene mine til alle familiene som sitter og skal feire sin første jul med for få familiemedlemmer. Tankene går til alle foreldre som har ett, eller flere barn for lite hjemme til jul. Jeg vet at sorg er vondt, men sorgen over å miste et barn kjenner jeg ikke til. Men jeg tenker at den må være en helt egen følelse. Sorg og tap føles forskjellig om det er en bestefar eller bestemor som går bort etter mange år på denne jord. De har kanskje vært syke. Og som vi forklarte våre barn da deres oldeforeldre døde, etter at pappa døde: «Det er deres tur.». På et punkt er det sånn, men for alle de som ble rammet på Utøya var det ikke deres tur. Uansett om de var unge politikere, eller voksne rundt dem som sørget for at dagene gikk greit på leiren.

Så jeg ønsker alle etterlatte etter Utøyatragedien en rolig og god jul.

Nye tanker om litt av hvert

Da jeg satt på jobb i dag fikk jeg en telefon fra et ukjent nummer fra Trondheimsområdet. Jeg fikk ikke tatt telefonen siden jeg satt i en annen telefon. Og jeg fikk ikke noe treff da jeg søkte opp dette telefonnummeret, så jeg avskrev det som en telefonselger eller liknende. Men etter 5 minutter ringte telefonen på nytt. «Ja, det er Annika», svarer jeg som alltid. Litt reservert for jeg er ikke i humør til å snakke med en telefonselger i dag. Personen i andre enden av telefonlinjen spør om det er den Annika som har blogget om pappaen sin og fredsprisen. Dermed får jeg et sterkt sug i magen. Noen har lest bloggen min, og de ringer meg. Han presenterer seg og forteller at han ringer fra radioprogrammet Norgesglasset på NRK P1, og han lurer på om jeg er villig til å fortelle om historien bak blogginnlegget i programmet hans. Jeg er stolt av historien til pappa så jeg sier ja uten å ha behov for å tenke på det. Dagen i dag er travel, så vi avtaler at vi tar intervjuet på ettermiddagen også kan han finne tid for å sende det siden.

Norgesglasset er P1s fargerike hverdagsmagasin, med stemmer fra hele Norge til hele Norge! Få både litt og smile av, og litt å tenke på, sammen med programledere Pål Plassen og May Reppen- Gjelseth! Norgesglasset i P1 sendes hverdager fra 13.05 til 15.00, og er et av Norges største og mest populære radioprogram!

Jeg møter opp hos NRK Østfold i Gamlebyen i Fredrikstad for intervju. Jeg blir vist inn i et studio av en hyggelig mann ved navn Thomas. Han finner headset til meg og viser meg hvor jeg skal sitte. Han er med når produsenten fra Tyholt tar kontakt for å sjekke linjer og lyd. Så forsvinner han. Jeg sitter igjen alene i radiostudiet. Meg, en miksepult, noen mikrofoner og et headset som forsterket alle lyder i rommet til høye skarpe lyder. Pulsen går fort. Sommerfuglene er i full fart i magen, og jeg føler meg nesten litt andpusten. Hver gang jeg puster hører jeg det som et kjempepes i headsettet. Så plutselig kommer det en mannestemme inn i headsettet. Han presenterer seg som Pål og lurer på om jeg er klar til å begynne. Dermed slår alt i hele kroppen kolbøtte. De som kjenner meg vet at jeg er ikke så redd for å snakke foran mange mennesker. Jeg har snakket mye i nærradio tidligere, men nå hadde ikke jeg styrespakene, de lå i Trondheim hos Pål og hans team. Ja, jeg er klar. Så vi starter. Han presenterer meg og jeg forteller litt mer om historien som er fortalt i Tidens gang. Vi har en veldig hyggelig prat, og det hele gikk ganske greit, om jeg skal si det selv.

Når vi er ferdige så stiller jeg han det store spørsmålet som har kvernet i hodet mitt siden han ringte på formiddagen. «Hvordan i all verden har de fått vite om min blogg?» Jeg er en passe lite aktiv hverdagsblogger. Jeg har to – tre som følger de gangene jeg skriver noe. Riktignok har jeg sett at mange har delt linken min på Facebook. Men det er da måte på hvor langt dette kan spre seg. Men det viser seg at dette har spredd seg til en kollega av ham som igjen tipset han. Så jungeltelegrafen på internett har vært overmåte effektiv. Mitt innlegg som er skrevet litt som terapi for meg selv, og for informasjon til de som kjente pappa har spredd seg ut over min forstand. Aldri i verden om jeg hadde trodd at noe jeg skriver noen gang ville bli lest av så mange.

 

Min pappa

Jeg sitter i undring, med en liten klump i halsen. Og det er på grunn av dere som har lest mitt innlegg om Tidens gang, og alle de ordene som har kommet her. Jeg skriver bloggen min for å ha et sted å lufte tanker. Dette blogginnlegget tok for seg noe mer enn bare frustrasjon over bilister som ikke tar hensyn. Dette innlegget handlet for meg mest om pappa.

Pappa, Kåre Lund, var en stor offentlig profil i vårt kirkesamfunn, og en representant for ADRA i bistands-Norge. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk på min alder, vel det er vel egentlig ikke aldersbestemt, si at de følte at han dem. Og hva er vel ikke viktigere for oss mennesker enn å bli sett. En person som engasjerer seg i andre mennesker er en person som blir husket. Men, ved siden av å være en offentlig person var han også pappa, ektemann, svigerfar og bestefar. Og som datter har det vært spesielt å ha et så stort offentlig tap.

Når vi mister noen som er oss kjære så gjør det ufattelig vondt. Det har ingen betydning om det kommer brått, eller om man har sett at dette kommer. Det kan jeg ikke forestille meg. Jeg har ingen erfaring med å ha tid til å forberede meg på hva som kommer, bortsett fra når mine besteforeldre har gått bort. Men pappa, en tante og en onkel har blitt revet bort uten noe forvarsel. Og dette er vondt. Så selv om jeg skriver om mitt tap av pappa så er dette med viten om at alle andre som mister sine nære har et like stort savn og tap. Mine tanker går ofte ut til andre med sorg. For når man har følt på sorgen vet man hvor vondt og tungt det kan være.

Nå er det sånn at pappa var også en privatperson. Han var min pappa. Han var en jeg kunne snakke med om livets gleder og bekymringer. Han var en veldig engasjert bestefar. Som datter var det en stor glede å se hvordan han koste seg med barnebarna, og hvor glade de var i å være sammen med han og mamma. Min eldste datter hadde også samme tanke som jeg har av og til. «Han er MIN bestefar!» Hun så hvor gøy andre barn syntes det var med han. Han var en person som brydde seg om barn, i familien, på leir og særlig når det kom til hjelpearbeid. Han brant for prosjekter hvor man kunne hjelpe barn til et bedre liv som voksne.

Så til alle dere som leser, og har lest mitt tidligere innlegg så må jeg si «Tusen takk for så mange varmende ord!». Jeg takker også dere som har linket til mitt innlegg. Jeg syns det er fint at det kan spres at pappa var med på å starte endringer i Liberia. Særlig hyggelig er det at det er for meg ukjente personer som gripes av historien. For det gir meg en bekreftelse på at det er ikke bare jeg som syns pappa gjorde noe viktig. For som datter kan man bli litt subjektiv.

Tidens gang

Denne delen av min historie startet en sen natt i mars 2003. Hele familien min var i seng og sov da plutselig mamma og en av mine kusiner står inne på stua vår. Jeg går ut og møter mamma som er helt ute av seg. Jeg spør om det har skjedd noe, men mamma klarer ikke svare. Så jeg spør igjen. For det er ingen normal årsak til at mamma og min kusine skulle komme i mitt hus midt på natten. Min kusine sier heller ikke noe. Så jeg spør: «Har det skjedd noe med pappa?» Mamma blir om mulig enda mer ute av seg. «Hva har skjedd? Er pappa død? Hva skjer?» Mine spørsmål renner ut av meg, men mamma klarer ikke snakke. Da blir det klart i mitt hode, at noe har skjedd med pappa. Han må være død siden mamma ikke klarer å si noen ting. Men da bryter min kusine inn.

pappa

Pappa var på reise i jobben. Han var i Liberia for å hjelpe flyktninger i det borgerkrigrammede landet. Han og to lokale medarbeidere var på vei til en flyktingleir for å kontrollere arbeidet som ble utført der. De kjørte ut på fredag. Mandag kveld får vi beskjed om at bilen de kjørte er funnet utbrent langs veien. Men ingen av de som kjørte i bilen er i nærheten. Og de har ikke kommet frem til flyktningleiren. De er heller ikke å finne i Monrovia. Det sendes en melding til Norge, til Syvendedags Adventistsamfunnet. Denne formidles videre til mamma. Men meldingen gir ikke noe svar. Den skaper bare flere spørsmål. Beskjeden lyder omtrent som dette: «ADRA sin bil er funnet utbrent på vei til Toe Town. Ingen personer er funnet». Så da er det bare fantasien som setter grenser for å spekulere i hva som har skjedd.

Beskjeden slår meg i magen. Jeg får omtrent ikke puste. Er pappa død? Hvem har gjort dette mot dem? Jeg gråter, mamma gråter. Magen har slått knute på seg. Mamma drar videre, jeg har to brødre som også må få beskjed. Jeg blir sittende igjen alene. Angsten er altomfattende. Jeg klarer ikke tenke, jeg vil gråte, men er også lammet. Den natten får jeg ikke sovet. Dette er første av mange netter hvor søvnen er ødelagt.

Ingen vet hva som har skjedd med pappa, det vil si, ingen som vil si noe. Dagene går, mandag blir tirsdag, som blir onsdag og dette går videre til fredag. Disse dagene brukes til å forestille seg hva som har skjedd. Internasjonale rykter går. Noen har sett en hvit mann på vei til Elfenbenskysten, andre har sett dem i en flyktningleir, andre i jungelen. Fredag kveld kommer telefonen. De har funnet en hvit og to afrikanere. De ligger drept ved siden av veien.

En uke etter er kisten tilbake i landet. En ny uke går, og så er begravelsen ferdig. Så da er hverdagen tilbake. Det er i alle fall det mange tror. På kalenderen er det mange hverdager, i tankene våre er det ikke så mye hverdagslig, ei heller noe vanlig. Det første året er i dag en stor tåke. Viktige ting som skjedde husker jeg. Men andre ting er borte. Etter som tiden har gått blir også hukommelsen bedre. Og noen av minnene fra den uken i mars blir mildere. Det stikker ikke så hardt i magen og ut i armene.

7. oktober 2011 annonseres årets Nobels fredsprisvinnere. Jeg følger ikke så nøye med. Men min mann gjør. Han forteller meg at Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee, begge fra Liberia har vunnet. Selv om jeg ikke har fulgt nøye med i media de siste årene vet jeg at ting i Liberia har blitt mye bedre. Borgerkrigen er over. Ellen Johnson Sirleaf har fått demokratiet frem. De har nå demokratiske valg. Leymah Gbowee hadde jeg ikke hørt om tidligere. Men hennes historie er mektig. Hun er en ung kvinne som har stått på for å kjempe for kvinners sak i borgerkrigen. Hun ville ha slutt på voldtekter og mishandlinger av kvinner. En verdig vinner.

Så skjedde det utrolige. Mamma ble invitert til å møte President Ellen Johnson Sirleaf sammen med hjelpeorganisasjonen pappa jobbet for, ADRA. Møtet skulle ta plass på Grand Hotell. Dette setter igang tanker og følelser i henne. Så jeg tilbyr meg å være dagens sjåfør. Vi møter opp på Grand Hotell og der får jeg også bli med inn på møtet.

Vi sitter der, sikkerhetsfolkene har kontrollert rommet, ambassadøren, Høyesterettsjustitiarius og presidentens assistent er sammen med oss. Vi venter på Nobelprisvinnerne. De kommer inn, alle reiser seg. Når de har satt seg ned så setter vi oss også. ADRAs leder fra Liberia ønsker oss velkommen, og takker presidenten for at vi fikk komme. Så er det presidentens tur til å si noe. Hun beklager på vegne av sitt land den sorgen vi har hatt. Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle.

Leymah Gbowee forteller en mektig historie. En historie ingen i Norge har hørt før. En historie som setter følelser i sving i både mamma og meg. Hun forteller at den dagen pappa ble drept møttes de på et Check point på veien. Hun var på vei tilbake til Monrovia og pappa var på vei ut fra Monrovia til Toe Town. De snakker der mens bilene sjekkes. Så får hun kjøre videre. Deretter får hun beskjed om at alle i bilen til pappa er savnet, bilen er funnet øde og utbrent langs landeveien. Det går noen dager før man får vite at alle 3 i bilen er drept. Tre menn som jobbet for at flyktninger og andre som var påvirket av borgerkrigen skulle få det bedre er tatt av dage, hensynsløst.

Dette blir en avgjørende faktor i hennes liv. Hun sier opp sin jobb for å kunne engasjere seg på heltid for kvinners kamp for frihet og fred. Hun mobiliserer mange kvinner med seg. De gjør fredlige demonstrasjoner for å få fokus på kvinners rettigheter. En hendelse som har påvirket og endret min families liv har også endret hennes. Denne endringen er årsak til at hun i år ble en av vinnerne av Nobels fredspris. Både hun og president Ellen Johnson Sirleaf forteller at det er ikke bare de to som fortjener denne prisen. Men alle mennesker som har vært med på å bidra til endringer i samfunnet i Liberia. Der i blant pappa. Den jobben han gjorde for ADRA i Liberia blir sett på som viktig. Han gjorde en innsats i et land så fylt av hat og krig at til og med personer fra Liberia ikke ville oppholde seg der. De som var ressurssterke kunne oppholde seg i andre land, men ADRA og pappa valgte å bli. De valgte å kjempe for den vanlige mannen i gata. De ville hjelpe alle de som ikke kunne hjelpe seg selv.

Så fredsprisvinnerne, to utrolige kvinner som gjør mye stort i sitt land husker min pappa. De husker en mann som ga sitt engasjement, og liv for at deres landsmenn skulle få det bedre. For dem var han en hjelpearbeider, for oss var han pappa, ektemann og bestefar. Men at han var villig til å fortsette sitt hjelpearbeid og engasjement for de sivile i Liberia har gjort at han huskes av disse som har kjempet for freden der nede. De ønsker å hedre hans minne sammen med andre som har gjort en innsats for fred og frigjøring. Jobben hans, og hans innsats har vært viktig. Det gjorde en forskjell.

Dette gjør ikke tapet mindre vondt, men det skaper en større stolthet for den jobben han gjorde.

Savn

Savnet

I begynnelsen
så altoppslukende
en tung tåke
som fyller hver tomme krok

Etterhvert
letter tåka
den blir erstattet av
knivstikk
i hjertet
i magen
i fingrene

du mister pusten
du vet ikke
om du klarer
en dag til

Ettersom
knivene stikker
blir bladene sløvere
stikkene er
ikke så vonde
ikke så dype
ikke så mange

Du føler
at dette gikk
jo bra
tross alt

Men så
kommer stikkene
tilbake

små skarpe stikk
som fra en pil
kommer de
uten forvarsel
rammer de deg

når du
ikke har mer
krefter

Da skjønner du
at savnet er
ikke borte
det blir aldri
borte

Det stikker
kanskje ikke
så ofte som før

Likevel
stikker de dypt
og det gjør vondt

Vil dette aldri ta slutt? Pappa?

Liten jentes store tap

I løpet av livet opplever vi tap av forskjellig art. Det kan være en leke, et husdyr, en venn eller noen i familien.

Da min datter var rundt tre år mistet hun bamsen sin. En bamse hun hadde fått av sin tante og onkel da hun fylte ett år. Bamsen fikk navnet «onkel Bård-bamsen», enda det ikke var onkel Bård som hadde kjøpt den til henne.  Denne bamsen «bodde» i armkroken hennes hele dagen. Så en dag ble den borte på lekeplassen. Hun hadde lagt den fra seg da hun skulle huske og så ble den glemt. Da hun kom tilbake for å hente den da hun kom på at bamsen var borte så var den ikke lenger på lekeplassen. Dette førte til mange tårer, og vanskelig å sove for henne i ganske mange netter. Bamsen var to år gammel, så det ville ikke bli lett å erstatte den. For jeg visste ikke hvor den var kjøpt, da den var en gave til henne. Så da måtte jeg ut og lete i butikker etter en erstatter. Jeg lette og undersøkte for å se om jeg kunne finne en som var mest mulig lik den hun hadde mistet. Til slutt fant jeg en som jeg syntes liknet, den hadde omtrent samme farge og fasong. Jeg kjøpte den og tok den med hjem. Det var ikke umiddelbar glede, for dette var jo ikke den riktige bamsen. I hennes unge uskyld var hun sikker på at mamma ville klare å kjøpe en helt lik bamse. Da hun etterhvert innså at den gamle bamsen nok var borte for alltid klarte den nye å krype inn i armkroken og hjerterota til lille frøkna. Han fikk til og med det samme navnet som den gamle. Men i en periode het den «Nye onkel Bård-bamsen».

I dag, syv år etter heter bamsen «onkel Bård-bamsen» og er med i senga hver natt. Skal hun noe sted må bamsen være med, ellers blir det litt trist. Og hvis den er savnet blir det mye styr. Men selv i dag, hvis vi kjører forbi lekeplassen, eller man kommer inn på hvordan det var den gangen så snakker hun om «gamle onkel Bård-bamsen», og håper i sitt indre at den på mirakuløst vis skal ligge på lekeplassen og vente på henne.