En idé kan bli en vane

Da alarmen ringte kl 06.00 i dag var jeg mer motivert enn vanlig på å stå opp. Jeg var ute av senga før det var gått fem minutter. Det vil si at jeg ikke snoozet i dag.

Grunnen til at jeg var så motivert var at da jeg i går etter retur fra jobb i Oslo stort sett lå og halvsov på sofaen, og den løpetreningen som jeg hadde vært så motivert for på morgenen bare ble en drøm. Så der jeg lå i svime bestemte jeg meg for å teste ut morgenløping. Og for å rekke det måtte jeg komme meg ut av huset før 06.15.

Dette var gårsdagens plan. Jeg fikk bekteftet at gangveiene i nabolaget var greit brøytet i går da jeg gikk kveldstur med bikkja. Så det ville ikke være noen hindring. Og når gradestokken i tillegg viste plussgrader var det ingen unnskyldning for å ikke gjennomføre løpetreningen.

Greit påkledd, med en trøtt bikkje i bånd gikk jeg ut døra hjemme. Selve planen var lik som på søndag, når det kom til lengde på løping og gange. Den største forskjellen, bortsett fra tidspunktet, var snøen. For da jeg kom til lysløypa var det jo ikke brøytet inn der. Men jeg var heldigvis ikke første som brukte lysløypa siden snøen la seg, så det var en god nedtråkket sti. Den er jo naturlig nok litt ruglete, så det er nok en del småmuskler som hjelper til med stabilitet som har våknet litt i dag.

En annen anderledes ting var bikkjas turglede. Det var helt greit å gå de første fem minuttene som er oppvarming, og det var virkelig gøy å løpe det første minuttet. Men da vi kom til gåintervallet var det ikke like gøy. For i tillegg til at vi nå beveget oss saktere så passerte vi snarveien. Dermed satt bikkja seg på bakbeina, noe som resulterte i at jeg måtte dra og lokke litt før hun ga opp. Etter det var det greit nok å være på tur, og da jeg var halvveis i økta og vendte nesa hjemover ble iveren og farta større.

Vel hjemme var det en sulten hund som løp rett inn på kjøkkenet for å spise, og for min del bar det rett i dusjen.

Nå sitter jeg på toget inn til Oslo igjen og er spent på om jeg vil merke noe på kroppen i dag. For jeg har aldri løpt om morgenen før. Jeg antar at jeg kommer til å være mer sulten enn ellers, og hvis jeg i tillegg føler meg mer opplagt etter kl 14 i dag er det supert.

Første løpetrening unnagjort

Da er faktisk første løpetrening gjennomført. For det er bare å komme i gang før «fornuft» og gamle vaner overtar. Jeg fikk i går besøk av ei gammel venninne som har hatt en del utfordringer de siste årene. Vi brukte hele ettermiddagen og kvelden på å snakke om alt mulig rart, fra alvor til tull. Det endte opp med at hun overnattet, og det var hyggelig.

I formiddag da min kjære skulle avgårde til trening så satt jeg på sofaen med kaffekoppen i hånda og pratet med min venninne. Så jeg var ikke helt klar for å dra på treningssenteret. Men hun bestemte seg for å reise hjem når hun likevel måtte flytte bilen for å slippe ut min kjære. Dermed satt jeg igjen med kaffekoppen og meg selv. Jeg har litt vondt i den elendige skuldra i dag, vil tro jeg har sovet litt feil så smertene har blitt trigget, men det var også avgjørende for at jeg ikke gadd dra inn til treningssenteret. Men etter å tenkt litt fant jeg ut at jeg kan jo like godt komme i gang med løpetreningen. For det er nok lurt å bruke litt tid på å trene seg frem til å løpe flere minutter i strekk. Jeg er alt for glad i skippertak ellers. Men tror ikke helt at det er optimalt når det kommer til trening. Resultatene blir neppe helt gode ved skippertaksmetoden.

Så mens jeg satt og så på serie lette jeg etter en app på telefonen som kan gi meg et treningsprogram. Jeg har lastet ned to forskjellige, og åpnet begge for å se hva de hadde av funksjoner. De var ganske like, og valget falt på C25K. Kanskje like mye på grunn av navnet som andre ting. Couch to 5 k. Fra sofaen til 5 km. Det er jo ganske beskrivende.

I og med at jeg først på fredag bestemte meg for å legge løping/jogging inn i min treningsrutine har jeg ikke akkurat så mye erfaring med hva slags utstyr som er best å bruke. Det er jo litt å tenke på, særlig på vinteren. Jeg har heldigvis et par gode joggesko. Det er asfaltløpesko, men de har ikke vært med på så mange løpemeter før. Jeg har nemlig brukt asfaltløpesko som min daglige sko i mange år, og på den måten redusert knesmertene mine veldig. Så med de skoene, og vanlig treningsklær bør jeg kunne komme i gang.

Det var ca -1 grad ute da jeg holdt på å kle på meg. Og det var nå jeg måtte tenke litt. For jeg har ikke treningsklær som passer til utendørstrening om vinteren. Jeg har vanlige treningstrøyer og jeg har ulltrøye. Men ikke noe superundertøy. Og ulltrøya mi er skikkelig tjukk, så det ble vanlig treningstrøye under hettegenseren. Buff i halsen og øver ørene og ullsokker i joggeskoene. Jeg har ikke vintertights eller slikt heller, så det ble en vanlig tights. Og det fungerte ganske greit, for det var jo ikke så kaldt og jeg skulle jo være i aktivitet hele tiden.

Før jeg satt i gang app’en for oppvarming måtte jeg få bikkja til å gjøre unna sitt fornødne. Det gikk heldigvis så fort at jeg fikk hevet fra meg posen med resultatet i en søppeldunk så jeg kunne konsentrere meg på trening videre.

Så ble appen startet. 5 minutter med rask gange til oppvarming. Etter det var det 1 minutt med løping og 1,5 minutt med gange, dette gjorde jeg 8 ganger. Etter første løpeminutt var jeg overrasket over hvor godt pusten holdt. Jeg var egentlig forberedt på at jeg kom til å slite umiddelbart, men det gjorde jeg faktisk ikke.

Den løypa jeg gikk har én ganske hard motbakke. Og det passet seg sånn at jeg kom til den i det jeg var ferdig med en løpeøkt. Så da tenkte jeg at det passet jo bra. Da hadde jeg et og et halvt minutt opp bakken før jeg kunne løpe igjen. Men bakken er så lang at jeg var ikke ferdig med den før dama i appen sa at det var på tide å løpe igjen. Jeg hadde akkurat kommet over en kneik i bakken, så jeg la opptimistisk om ganglaget og prøvde meg på løping. Men måtte raskt innse at den lille utflating i terreng jeg nettopp hadde møtt var over, bakken fortsatte hardnakket oppover. Så jeg endte tilbake i rask gange. Med et hjerte og noen lunger som fikk kjørt seg godt. Jeg brukte faktisk opp løpeminuttet på å komme opp resten av bakken. Så da jeg kom over kneika og fikk en svak nedoverbakke var det tid for gange. Og dermed fikk jeg roet både pust og puls før det var løping igjen.

Jeg hadde valgt meg ut en runde for min treningsøkt. Runden er ca 2,5 km, og den holdt ikke for å fullføre treningsøkta, så da jeg kom forbi huset var bikkja klar til å svinge inn. Så hun var ikke spesielt fornøyd når veien gikk fremover og ikke opp til høyre. Og dermed begynte drakampen. Hun ville ikke bli med fremover. Det hjalp litt når neste løpeintervall kom, med litt lokking ble hun med. Men når den var ferdig kom vi til det neste punktet hvor vi ofte har uenigheter. Snarveien opp fra gangstien og til byggefeltet. Hun løp rett opp mot snarveien, men igjen skulle jeg rett frem. Jeg fikk henne ned til gangstien igjen. Men nå var jeg over i gangfart igjen og det var ikke like spennende. Så jeg gikk bortover gangstien og faktisk dro bikkja etter meg. For hun prøvde desperat å gå andre veien. Synd for henne at hun er en liten og lett hund som ikke får viljen sin.

Det var ikke så veldig lenge etter det at jeg snudde for å gå hjemover. Jeg hadde overlevd alle åtte løpeintervallene, og det var tid for litt nedkjøling. Nedkjølingen gikk veldig effektivt. For det var her jeg kjente at skal jeg løpe mer utendørs i vinter må jeg ha noen andre klær. For en varm kropp blir fort kald når intensiteten roes ned.

Vel hjemme var jeg veldig fornøyd med gjennomført treningsøkt. Litt kald og litt andpusten. Men det var en god følelse! Og det hadde kun vært litt vondt i det ene kneet noen få ganger. Nå som kroppen har roet seg ned kjenner jeg det litt i pusten hvis jeg trekker pusten dypt, da får jeg lyst ti å hoste. Men jeg hadde trodd jeg skulle føle meg mye mer sliten, så jeg er superfornøyd.

Etter første økt har jeg tro på at jeg kan få til dette! Så da er det bare å stå på videre.

Ikke riktig vel bevart!

I kveld sitter jeg og prøver å bearbeide egne handlinger. For jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er helt frisk, i topplokket. Unormale handlinger kan tyde på at ikke alt er som det pleier.

Det begynte for noen dager siden. Midt i min frustrasjon over å slite med å holde planen falt en tanke inn i hodet. Den ble like fort avfeiet som den kom, så jeg trodde ikke den slo rot. Men i dag er jeg ikke helt sikker likevel. Jeg kan ikke legge skyld på nylige hodeskader, for jeg har klart å holde meg på beina ute på glatta. Men kanskje jeg kan påberope meg «ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket» om det skulle bli nødvendig.

Nå lurer du kanskje på hva jeg har funnet på. Og det skal jeg fortelle deg. Det som skjedde for noen dager siden var at når jeg lå på sofaen, sliten og trøtt og tenkte på at jeg burde egentlig gå en skikkelig tur med bikkja dagen etterpå, for det hadde vært litt dårlig stilt med turer de siste dagene, så tenkte jeg at kanskje jeg skulle ta runden i lysløypa, og prøve å jogge deler av turen. Og jeg løper ALDRI! Vel, hvis jeg må rekke buss eller tog da løper jeg, men ikke ellers. Jeg har sagt det til PT Salvesen også, jeg løper ikke. Så kondistrening må skje på annet vis. Jeg har hatt mye vondt i knærne hele livet, så jeg har aldri løpt. Det har alltid forårsaket smerte. Men nå, en trøtt januarkveld tenker jeg at å jogge med bikkja, det må jo sikkert være gøy.

Men så kom snøen. Og jeg er ikke klar til å begynne joggetrening på glatt føre, så dermed festet ikke tanken seg.

Inntil jeg satt på jobb i dag og leste meg opp på alle de uleste mailene fra de siste dagene. Der lå det blant annet en invitasjon til årets sommerfest, i etterkant av Holmenkollstafetten. I fjor var det to lag fra jobben som stilte til Holmenkollstafetten, og på kvelden var det sommerfest. Jeg var ikke med på noen av delene. I det jeg leser mailen spør jeg min ene kollega om han skal løpe, vel vitende om at svaret er et klart «Nei». Og han var ikke så gira på å dra inn på sommerfesten heller. Det var like før jeg bare trykket Delete på mailen og fortsatte å jobbe. Men noe fikk meg til å gå inn og lese litt om etappene på Holmenkollstafetten. For jeg har alltid sett for meg at man må være kjempesprek for å kunne delta. Men da jeg fant ut hvor lange de forskjellige etappene var oppdaget jeg at det er jo ikke lengre enn den ene runden jeg går med bikkja her hjemme. Og så langt skal jeg faktisk kunne klare å løpe, hvis jeg trener mot det målet.

Så før jeg rakk å ombestemme meg trykket jeg på knappen for å melde meg på. Der kunne jeg velge om jeg ville være med på Sommerfesten, Holmenkollstafetten eller ingen av delene. Det ble kryss på de to første. I det jeg trykket på påmelding til stafetten kom det opp et nytt valg. Hvilken størrelse trøye skulle de bestille. Jeg er jo i dag ca L, men er det små størrelser må det helst være en XL. Så jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle våge å bestille en L. Helt til det gikk opp for meg at løpet er 5. mai, ikke nå. Så når jeg står klar til å løpe min etappe bør størrelse XL ikke lenger være i tankene mine når jeg skal se på klær.

Da jeg prøvde å komme i rutine med treningen i høst tenkte jeg mye på de som trener mot noe spesifikt. Jeg tror til og med jeg har skrevet om det her på bloggen. Men jeg hadde ikke noe spesifikt mål. For det var totalt uaktuelt for meg å melde meg på noe som helst løp. Eller noe annet jeg ikke følte meg helt komfortabel med. Men etter en del timer med PT Salvesen hvor jeg stadig har prøvd ting jeg er helt sikker på at jeg ikke kan, men tydeligvis likevel kunne så er jeg nå klar til å prøve noe på eget initiativ også.

Så nå sitter jeg her. Med innsendt påmelding til organisatorene på jobben, og litt panikk for at jeg har gjort noe overilt. Men siden jeg var en tur inne på kontoret i Asker i dag så har jeg utfordret noen av de andre damene til å bli med. Og som jeg sa til dem at selv om jeg har trent en del nå, så løper jeg ALDRI. Så tør jeg, så kan de også prøve.

Nå blir det i første omgang lengre turer i trappemaskinen, raskere og lengre turer med bikkja slik at når det blir litt bar asfalt igjen kan jeg prøve å legge inn litt joggeintervaller i turene. Det blir nok bikkja litt glad for, eller ikke 😉 Hun kommer til å få stallsjokk.

Rådgiver på jobb, og hjemme?

I mange år nå har jeg jobbet som rådgiver. Det er en jobb som innebærer å veilede andre til å få til nye ting. Og det er noe jeg stortrives med. Enda bedre er det når jeg selv lærer noe i samme slengen.

I dag har jeg vært litt av begge deler. Jeg har vært rådgiver på jobb, og hjemme. Det er en kunde hvor jeg har hatt problemer med å få systemene til å snakke sammen i nesten en måned. De ønsket veldig sterkt å få alt klart til i morgen, så da ble det noen timers jobbing i dag. Og med god støtte fra en kollega er jeg nå ganske sikker på at vi kom i mål.

Før jeg kom ordentlig i gang med jobbing i dag var jeg en tur på treningssenteret, sammen med min kjære. I går natt satt jeg meg ned og skrev ned en liste med øvelser jeg har lært av PT Salvesen som jeg skulle gjøre. Og jeg tenkte jeg skulle prøve å få med min kjære på det jeg skulle gjøre. Så da vi dro dit spurte jeg ham om han ville være med og prøve det. Det ville han. Så da var det først de sedvanlige minuttene i trappemaskinen til oppvarming. Deretter bar det videre til markløft og planke. Jeg synes det er morsomt å ta markløft. Særlig når jeg kan legge på litt vekter så det er litt tungt. Min kjære er litt mer skeptisk. Han er redd for å ødelegge ryggen. Så jeg ble stående ved siden av for å prøve og veilede ham så han ikke skulle få vondt. Her kunne jeg ta inn min erfaring fra egne ryggsmerter. Han syntes det var litt tungt da jeg la på mer vekt på andre sett. Og da jeg la på 10 kg til etter det, da trakk han seg ut. Det blir spennende å se hvor mye han tør å gjøre når han skal løse inn sin bursdagsgave, nemlig timer med PT Salvesen. Da har han i alle fall en som er helt trygg på hvordan ting skal gjøre til å veilede seg.

Vi gjorde noen flere øvelser også, og det var flere av dem som jeg kunne gi ham tips på. Jeg tror han syntes det var greit, selv om han ikke er like begeistret for markløft som jeg er. Jeg hadde pt-time på fredag og jeg var stiv i lår- og setemuskulaturen da jeg stod opp i dag. Og jeg skal ikke late som jeg ikke kjente det under treningen. Men jeg tenker at det er smart å holde musklene i aktivitet. Så får jeg se om jeg blir stølere i morgen, eller mindre støl.

I dag tok jeg et nytt bilde for å se på endringene som skjer. Jeg har til og med lært å smile på selfier. For jeg føler stadig at klær blir utslitt i vask. Men ut i fra hva målbåndet viser er det nok en større sannsynlighet for at de bare er i ferd med å bli for store.

7. januar 2018

Desember 2017

September 2017

Hull 6

Så sitter jeg her igjen. I godstolen, med pc’en på fanget og armene ligger som slakt på tastaturet. En ny økt med PT Salvesen er over, og i dag kjørte han meg hardt på slyngetrening. Så underarmene og hendene er helt utmattet, så pass slitne at det å holde i rattet på vei hjem var en liten utfordring. Nå er armene godt plassert på tastaturet, og fingrene gjør sitt beste for å henge med tankene. Men tankene er i dag ikke like utmattet, så de er raskere. Og slitne hender og fingre må jobbe litt ekstra før de får helgehvilen.

Boligfeltet hvor jeg bor ligger rett ved Skjeberg Golfklubb. Så vi har gode turmuligheter på fine veier rundt de 18 hullene som ligger pent fordelt utover i det som en gang var en skog. Og det er mulighet for å kombinere turen med skogsstier også. Dermed får man litt variasjon.

Grunnen til at jeg kom på denne assosiasjonen er ikke at jeg har vært veldig flink til å gå turer på golfbanen i jula. Det er alt for lenge siden jeg hadde meg noen skikkelige turer i naturen. Men heller det at jeg teller hull. Og tallene jeg kommer frem til er 3, 4 og 6. Det er ikke snakk om golfbaner og hull der, og heller ikke hull i tennene. Men hull i beltet mitt. Jeg må nemlig snart flytte inn ett hakk til på beltet. Og det vil si at jeg har flyttet beltespennen 6 hull det siste halve året. Jeg har allerede laget 3 nye hull, og i helga skal jeg finne frem hulltanga og lage hull nummer 4. For nå når jeg tar på buksene så leter jeg etter det hullet som ikke er der lenger når jeg strammer beltet. Og jeg føler at buksene «sagger», selv med belte på! Jeg digger det! For hvert hull som må lages tenker jeg at faren for diabetes og liknende sykdommer synker. Og det er jo supert. For med min slekts tendenser så ser jeg for meg at jeg er nesten garantert diabetes 2 hvis jeg ikke passer meg. Og det vil jeg jo ikke ha.

Her i jula en dag kom jeg til å trykke på magen. Jeg hadde litt luft i magen og skulle bare trykke litt for å massere litt på tarmene. Og mens jeg gjør det så finner jeg ut at jeg skal skifte stilling. Dette aktiverte jo noen muskler, deriblant magemusklene. Og jeg kan fortelle at jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at godt gjemt under et lag slaskete hud som skjuler noen centimeter med fett var det faste muskler. Jeg måtte kjenne om det var tilfeldig, eller om det gjaldt begge sidene av magen, og midt på. Og sannelig min hatt, så gjorde det faktisk det. Jeg tror nesten ikke jeg har kjent så tydelig at jeg har magemuskler siden før jeg ble gravid, første gang. Hvilket nå er 21 år siden. Så jeg vil vel si at det var på tide.

De neste ukene er for meg de travleste ukene på jobb i løpet av året. Og jeg har med spenning fulgt med på hvordan kropp og psyke henger med. For jeg har ofte fått en mental knekk i desember/januar. Og jeg er veldig spent på effekten av trening i denne sammenheng. For et år siden gikk jeg på KID-kurs (Kurs i depresjonsmestring) på denne tiden. Det var veldig nyttig. Etter kurset justerte jeg i samråd med legen arbeidsgraden fra 50 % til 40 % i et forsøk på om jeg kan klare meg gjennom et helt år uten å oppleve å gå helt i kjelleren. «So far, so good,» som man sier på utenlandsk. Og de neste to ukene har jeg ganske mye å gjøre. Så jeg føler at dette blir på en måte den

største testen. Klarer jeg å takle det som kan bli stress på en bedre måte nå enn de tidligere årene? I tillegg skal det sies at jeg er mye strengere med å fylle dagene mine for fulle. Både jobbmessig og privat. Selv om jeg fremdeles sliter med å si nei i mange sammenhenger.

Så om du spør meg om noe og jeg sier nei, er det ikke for å være vanskelig, men for å ta vare på min mentale helse.

Til avslutning vil jeg dele en fin liten liste. Jeg har ikke prøvd meg på nr. 6 ennå, men vurderte det sterkt i dag da jeg måtte gjøre en øvelse han kalte pistol…

Vesla

Juledagene er stort sett over. Nyttårshelga ligger foran oss. I god norsk tradisjon er det disse dagene mye mat. Alt fra overdådige middager og velfylte frokost- eller brunsjbord til alle de syv slagene. I tillegg er det gjerne mye mer utvalg av drikke, og hos oss betyr det nesten syv slag av brus og liknende. Og det er ikke noen tvil om at det meste av dette ikke harmonerer med matplanen som henger på kjøleskapet vårt. Det tydeligste tegnet er vel at julematen inneholder betraktelig mer både fett of sukker enn det som jeg bør spise.

Nå skal dere vite at jeg har kost meg med det jeg har hatt lyst på. Til frokost, eller nesten lunsj ut i fra når jeg stod opp, holdt jeg meg til matplanen. Men ut over dagen ble det både kaker og snop. For å lette litt på dårlig samvittighet tok jeg meg noen små treningsøkter på hytta.

Vi kom hjem onsdag kveld. Bilene ble tømt, men ikke så mye mer enn det. For jeg var skikkelig sliten, både i hode og kropp. For senga vi sov i på hytta er veldig mye hardere enn senga vår hjemme. Så skuldre og rygg var glade for å komme tilbake til den gode, myke senga hjemme.

Torsdag dro svigermor hjem, og set var et døgn uten besøk. Planen var en time med PT Salvesen, men den ble utsatt til fredag. Og jeg må innrømme at det var godt å ha en litt rolig dag.

Så kom fredagen, det var tid for ny økt. Jeg gledet meg til å bli mast på og tvunget til å dra i gang kroppen igjen. For den var fremdeles støl og stiv etter sløve dager.

Jeg startet med fem minutter i trappemaskinen. Og jeg klarte lengre tid på nivå åtte enn jeg har gjort tidligere. Det føltes som en dobbel seier. For å klare det etter en sløv uke med ganske feil mat, det er gøy.

Etter oppvarming gikk ansvaret for valg av øvelser til PT Salvesen. Det ble markløft som første øvelse. Og det liker jeg. Men jeg er ikke fullt så glad i øvelsen jeg skulle veksle markløftene med. Der begynner jeg i planken, som i og for seg er helt greit. Men jeg må komme meg opp på strake armer, og ned igjen, og opp igjen osv. Det er helt vanvittig tungt. For jeg er ikke så sterke i de musklene som jobber opp og ned i denne øvelsen. Det merker jeg for så vidt når jeg tar push ups også. I tillegg trenger nok kjernemuskulaturen å styrkes mer. Så det er ikke så mange jeg klarer av denne øvelsen. Men jeg egentlig ganske fornøyd med at jeg får til flere etter hverandre. I det jeg kollapser på trynet etter et av settene kommer set fra PT Salvesen «Kom igjen, vesla!» Jeg begynte å flire. For å kalle meg som er i 40-årene med gråstripet hår og mer enn 20 kg ekstra på kroppen for vesla, det virket litt malplassert. Men det var veldig mye hyggeligere å bli kalt det enn det neste kallenavnet han ga meg, nemlig «gamlemor». Og det sa jeg til han.

Det ble en god økt. Musklene fikk kjørt seg slik jeg håpet. Det ble hyggelig prat i puste-/restitusjonspausene. Inn i mellom at jeg tørket svette, hentet igjen pusten og PT Salvesen var snill og hentet nytt vann hver gang flaska gikk tom.

Kroppens reaksjon etter denne økta var utmattelse og feberfølelse. Aller helst ville jeg bare ligge på sofaen resten av dagen. Men vel vitende om at i løpet kvelden ville huset fylles med barn, «svigersønn», svigerinne og tantebarn var ikke det et alternativ. Men jeg snek meg til en liten stund på sofaen før rom og senger ble klargjort for besøk. Det er bare svigerfamilien som sover hos oss. De store mine sover hos mamma, for vi har ikke nok rom eller senger til alle.

Etter at alt var klart og gjestene var I hus ble det en hyggelig og livlig kveld.

Da jeg stod opp i dag skjønte jeg ikke umiddelbart hvorfor musklene var litt slitne, men så kom jeg på hvorfor. Og tanken på å sende PT Salvesen en takkemelding slo meg. Siden jeg ikke gjorde det så sier jeg heller «Takk!» her.

Halvveis høydetrening

Store Norske Leksikon beskriver høydetrening på denne måten:

Høydetrening, i idrett utholdenhetstrening i «tynn» luft, vanligvis i høyder fra 1800–2000 til vel 3000 m o.h., dvs. så høyt over havet at lufttrykk og oksygeninnhold er vesentlig lavere enn i lavlandet. Ved opphold og trening i slike høyder vil kroppen søke å motvirke det lavere oksygentrykket ved å øke blodets transportkapasitet av oksygen fra lungene til resten av kroppen. Dette skjer gjennom økt produksjon av røde blodceller og således høyere relativt innhold av hemoglobin i blodet (høyere blodprosent), siden det er hemoglobinet i de røde blodcellene som er oksygenbærende.

Så med tanke på at jeg kun er 890 meter over havet her så kan det ikke kalles høydetrening, men trening var det i alle fall.

Med tanke på at jeg vil kose meg litt ekstra med mat, må jeg også holde aktiviteten i live, ellers går det ikke bra. Så i dag, på selveste lillejulaften var planen å komme meg ut med bikkja tidlig og gå en litt god tur så jeg fikk opp pulsen, og så ta litt styrketrening når jeg kom tilbake.

Først av alt ble treningstidspunktet flyttet etter at jeg kl 0340 ble vekket av en gutt som ikke fikk sove. Han liker best å ha radioen på når han sovner, så når han våknet til i natt skulle han gjerne hatt radioen på igjen. Men uheldigvis for ham så delte han rom med storesøster som han ikke ville forstyrre, så da kom han heller til mamma og pappa og ba om hjelp. Det endte opp med at jeg ble med ham ut på stua hvor han la seg på sofaen og vi satt på radioen, og det tok ikke lange tiden før han var i drømmeland igjen. For at han ikke skulle bli stressa eller våkne til igjen satt jeg meg i den andre sofaen med dyna over meg, og sov der. Det ble ikke helt det samme som å sove i senga. Så da vi pliktoppfyllende og kjærlig hadde vekket min kjære med bursdagssang gikk jeg og la meg i senga litt igjen.

Da jeg kom meg opp av senga litt ut på formiddagen og hadde fått i meg litt næring fant jeg frem ullundertøy og treningsklær til å ha utenpå og fikk med meg bikkja for å nyte frisk fjelluft. Det var ikke mange meterne vi hadde gått før jeg tvilte på evnen til å gjennomføre planen. Den veien som i går hadde vært fint strødd og oppkjørt av kjettingene til traktoren var nå glatt og fin, flere plussgrader og yr i lufta hadde jevnet ut det meste av ujevnheter eller skarpe kanter i snøen. Så nå var det lite å skape seg fotfeste i. Kun de stedene hvor vi hadde strødd i tykt lag hadde noe av grusen fremdeles effekt gjennom isen. Vi listet oss ned langs den resten av grus som jeg fant og til dels langs grøfta, hvor snøen i dag er mykere enn den har vært de andre dagene. Men det var ikke langt ned i bakken vi skulle komme oss før alle spor av vår strøinnsats fra torsdag var fjernet. Så for sikkerhets skyld snudde vi og listet oss tilbake til hytta. Bikkja hadde fått gjort sitt fornødne, så det var ikke prekært å være ute akkurat nå.

I det jeg gikk opp trappa til hytta ser jeg svigermors brodder henger på en knagg, og det var jo akkurat det jeg trengte. Så da jeg slapp inn bikkja spurte jeg om jeg kunne låne dem, og det fikk jeg. Dermed bar det ut på tur igjen. Denne gangen alene. Jeg har ikke gått så mye med brodder, og så glatt som veien var beveget jeg meg veldig forsiktig. Jeg hadde ikke så veldig lyst til å ende på ratata, nå som jeg var så klar for å gå en god tur.

Vel nede på veien var det både bedre strødd og veien er jo betraktelig mer oppkjørt så her var ikke brodder et like stort krav. Men det var likevel betryggende å ha på. Jeg bestemte meg for å gå litt fort, og gå i ca 10 minutter. Det ville gi en god tur. På de årene vi har vært her oppe har jeg nok aldri noensinne gått så langt bortover veien på 10 minutter. Jeg passerte både ferist og søppelcontainer, som jeg alltid har tenkt at er langt borte begge deler. Og underveis kunne jeg nyte fin natur, selv om utsikten var nokså tåkete. Men du kan se Skogshorn gjennom tåka. Selv om det kun er foten vi ser.

Returen ga også fin natur å se på. Det eneste problemet når jeg går sånn ute i det fri er at jeg må huske å holde tempoet oppe, selv om tankene vandrer. For jeg oppdaget plutselig at pusten var litt vel rolig der jeg gikk. Så da måtte jeg jo øke hastigheten litt. Jeg tenkte da at når jeg trener på treningssenteret, om det er på tredemølle eller i trappemaskinen så må jeg ha beina i bevegelse ellers går det ikke bra. Men her kunne jeg gå og drømme meg litt bort. Og med litt fotografering inn i mellom også ble det ganske rolig tempo. Men det ble faktisk litt over 2,5 km på 25 minutter. Så helt galt var det ikke.

Da jeg kom tilbake til hytta benyttet jeg meg av mildværets påvirkning av snøskavlene utenfor til å lage inngangspartiet litt bredere. For vi har måtte holde oss helt inn til hytteveggen for å ikke tråkke i snøskavlen. Men nå fikk jeg måkt vekk litt slik at vi kan bevege oss litt friere.

Vel inne kjørte jeg en liten Tabatha-økt etter en app på telefonen. Litt push-ups, planken og liknende for å aktivere litt muskler i tillegg til kondis. Det gjorde godt.

Etter trening, dusjing og litt frukt var det greit å kose seg med en «pepperkake» og en kopp kaffe. Det blir nok litt vanlig pepperkake senere i dag, eller i alle fall i morgen.

To ble til tre

Bloggen min de siste månedene har bestått hovedsakelig av hvordan jeg jobber med min livsstilsendring. Bakgrunnen for det har vært at etter tre svangerskap og langvarige depresjoner har kroppen ikke fått den pleie den trenger. Bekkenløsning og kroniske smerter har vært medvirkende, i alle fall i perioder, til at det å komme i gang med trening har virket håpløst. Jeg har flere ganger tatt tak i matinntaket, men sjelden samtidig som jeg kjører kroppen fysisk i gang også. Men nå er jeg faktisk ordentlig i gang!

Så etter mangfoldige timer med PT Salvesen, er jeg litt hekta på det å bli pisket til å yte litt mer enn jeg tror er mulig. Det gjør at jeg yter litt ekstra når jeg trener selv. Og det er jo flott. Jeg har prøvd å komme med noen innspill til min kjære når vi trener, på hvordan jeg blir bedt om å trene sånn at han kan prøve det selv. Men jeg har ikke samme myndighet som en PT. Så i går når jeg hadde time inviterte jeg min kjære med på timen. En dobbeløkt. Nå var det hans tur til å kjenne hva PT Salvesen forventer på trening.

Jeg var forsinket til treningen, det vil si at jeg rakk ikke varme opp, for jeg kom akkurat kl. 17. Min kjære som hadde kjørt selv var godt i gang med oppvarming da jeg kom inn. Så PT Salvesen kom etter at jeg hadde gått bare to minutter i trappemaskinen, jeg var ikke blitt skikkelig anpusten og mør i lårene ennå engang.

Før vi startet forklarte min kjære at han sliter med en skade i kneet, og at han burde sikkert gå til legen med det. Og det er jo greit for PT Salvesen å vite hva han skal ta hensyn til, i tillegg til mine skavanker.

Vi begynte med vekselsvis markløft og planken. Den som stod i planken skulle holde den like lenge som den som løftet vekter. Og allerede her så jeg hva jeg har lært av å trene. Det jeg opplevde som lette oppvarmingsvekter (30 kg) ble min kjære litt satt ut av. Han syntes allerede det var tungt. Her så PT Salvesen selvsagt mulighet til å kommentere på at kjerringa synes det er lett, nå må du jobbe. Jeg må ærlig innrømme at å fokusere på planken var litt vanskelig når jeg hadde mer lyst til å se på ansiktsuttrykket til han som strevde med vekta.

Når det ble min tur igjen la vi på mer vekt, og nå kjente jeg også at det begynte å bli noe man må jobbe litt mer med. Min kjære fant frem vektløftningsbeltet når det ble hans tur, og så løftet, puste og peste han. Og han erfarte vel at når han ikke tror han klarer mer så kan man hente ut mer styrke. For han klarte en siste runde med mer vekter før vi gikk videre.

Så var det over til smith-maskin for knebøy og den andre skulle trene armer med frivekter. Allerede nå var min kjære ganske sliten. Han er ikke vant til å kjøre på i så tett tempo. Det er mye pauser mellom settene når han trener selv. Og det til tross for at jeg syntes det ble lange pauser, siden PT Salvesen hadde to å passe på. Og ikke bare det, to med forskjellig erfaring på å ta i mot instrukser på hva man skal gjøre. Jeg har funnet ut at første gang PT Salvesen sier at du klarer flere, så gjør man som regel det. Og når han spør om det er lett så er det kanskje det, for han forventer ikke 15 repetisjoner på øvelsene nødvendigvis. Så jeg fikk beskjed om å gjøre den ene eller andre øvelsen vi har gjort flere ganger mens han hjalp min kjære. Den reduserte oppmerksomheten til PT Salvesen gjorde at jeg ikke klarte å tyne meg selv like hardt som etter en vanlig økt med ham, så i tillegg til lengre og oftere pauser så ble intensiteten på treningen noe lavere. Vi kjørte bulgarske utfall, og min kjære fikk beskjed om å holde en kettle bell mens han jobbet. Men han slet sånn med balansen at han måtte sette den fra seg. Og det var akkurat som å se meg selv gjøre det første gang. Vingling og klaging på at dette får jeg ikke til. Jeg bokset mens han gjorde det. Da det ble tid for bytte fikk jeg beskjed om at jeg måtte holde vekter i hendene siden jeg hadde gjort dette før. Og det er sant at jeg har gjort det før, men ikke med noen form for eleganse. Balansen min har vært omtrent totalt fraværende. Jeg har vaiet og slitt med å komme meg opp igjen når jeg først kom meg ned. Men i går, da gikk det som det skal. Jeg har fremdeles en del å gå på med tanke på hvor dypt jeg klarer å komme. Men jeg klarte å ta åtte repetisjoner på hvert ben. Første gang jeg gjorde denne øvelsen klarte jeg tre.

På dette tidspunktet mente min kjære at han ikke hadde noe mer å gi. Han klaget på melkesyre i beina og endte på gulvet og var nok ganske sikker på at han ikke ville klare å komme seg opp igjen. Så det måtte litt overtalelse til for at han skulle krabbe seg opp og komme til siste øvelse, hip extension. Da var det beina opp på en benk med 90 graders vinkel i knær og hofter og så var det bare å sette i gang med å løfte rompa opp fra gulvet til overkroppen var i en rett linje. Dette har jeg gjort flere ganger før, så jeg vet at her må jeg passe på ryggen, ellers slår svaien inn og det stikker til med smerter. Jeg gjorde rolige øvelser så lenge som vi fikk beskjed, mens jeg så og hørte på min kjære som nå virkelig trodde han skulle dø. Ansiktsfargen var mer hvit enn vanlig og han var virkelig helt kjørt. Så jeg tror han var veldig glad for at dette ble siste øvelse.

Da vi pakket sammen for å gå hjem så sier jeg at kanskje vi skulle kjøre sammen hjem, for jeg var ikke helt sikker på om han var klar nok i hodet til å følge med i trafikken på daværende tidspunkt. Og han syntes det var en god idé. Vi stoppet på butikken på vei hjem, og jeg fikk gleden av å gå inn alene.

Da vi kom hjem stupte han ned på sofaen, så sliten at han ikke var klar for mat eller bevegelse. Litt vann var alt han maktet til å begynne med. Og jeg spurte om han skjønte hvorfor jeg inn i mellom slokner på sofaen når jeg har trent? Han sa at det hadde han alltid skjønt, men jeg tror at han fikk en helt annen forståelse for det etter å ha tømt kroppen så hardt for energi.

Resten av kvelden var det lite aktivitet på ham. Det er ikke helt uvanlig, for kveldene tilbringes ofte foran pc’en. Men denne kvelden hørte jeg stadig vekk sukking og stønning. Og jeg må nok innrømme at jeg humret litt i skjegget der jeg satt. Når han var innom stua så sa jeg at han kunne bare glede seg til onsdag. For DA kommer han virkelig til å kjenne det i beina.

Det jeg fikk med meg fra denne litt rolige treningen er at jeg har sannelig kommet et stykke på vei. Jeg mestrer så mye mer nå enn tidligere. Nå kan jeg gå med utfall uten å vaie som et tre i orkan, og jeg klarer å stoppe hvis jeg kjenner vondter som ikke skal være der under trening. I tillegg så er kanskje den viktigste kunnskapen jeg har fått med meg, det at jeg kan mer enn jeg tror. Jeg er faktisk ganske sterk og jeg har gjort en god jobb så langt.

Å møte en kald skulder

Å bli møtt av en kald skulder, eller å selv møte noen med en kald skulder skaper dårlig stemning. Men å ha et møte med egen vond skulder er ikke det kuleste heller. Etter at jeg første gang kjørte Smith machine knebøy har venstre skulder ikke vært helt på lag med meg. Å løfte armen sideveis er skikkelig vondt, men frem og tilbake kan jeg stort sett få til. Så på fredag da jeg trente med PT Salvesen måtte jeg tilpasse øvelsen. Det vil si at venstre arm hang ned på siden. De andre øvelsene som krever sideveis bevegelse av armen ble også byttet ut.

I går økte smertene. De gikk fra skulder opp og ned langs nakken. Og jeg hadde en del vondt selv når armen var i ro. Noe som gjorde at jeg tenkte at nå må jeg ta det helt med ro en stund fremover. Det er jo sånn det har vært før. Når smertene kommer så slutter jeg å trene til de er borte. Det har jo fungert ganske greit. Bortsett fra at jeg egentlig kan sette punktum etter «trene». For det har vært dårlig med oppstart igjen.

Denne helga har jeg vært på julebord med jobben til min kjære og på julekonsert på skolen til dattera vår. Dette medfører mye sosial interaksjon. Og det har vært mange som kommenterer på at de følger med på det jeg legger ut. Ikke alle leser alle blogginnlegg, men de ser at jeg jobber fordi jeg deler på Facebook. Og det har kun vært oppmuntrende ord. Det er jo utrolig hyggelig. Og når personer som selv trener mye skryter av min innsats så blir det ekstra stas. Alt dette gir en boost til å ville gjennomføre.

Så i går kveld, da vi omsider var hjemme igjen tenkte jeg at jeg måtte komme meg på trening i dag. Jeg har ikke time med PT Salvesen før senere i uka, og sist sa han at jeg måtte få til i alle fall tre økter denne uka. Men da jeg våknet i dag tidlig var nakken skikkelig vond, og i skulderen stakk smertene uten at jeg var i bevegelse. Så jeg var veldig skeptisk til om jeg skulle prøve meg på trening. Og jeg ble sittende i godstolen og telle på knappene.

Når min kjære kom og spurte om jeg skulle være med på trening var jeg ikke overbevist om at det ville fungere. Men så sa han det samme som jeg hadde tenkt, at jeg kunne jo trene kondis eller ben. Og det ble det lille som skulle til for at jeg bestemte meg for å bli med ham.

Trappemaskinen, min «gode venn»

Da jeg dro hadde jeg bestemt meg for at jeg burde klare over 10 minutter i trappemaskinen. Det er den maskinen som tyner både kondis og benmuskulatur best på en gang. Men da jeg kom dit var den ikke koblet til strøm, og da feiget jeg ut. Jeg var ikke sikker på om det var en grunn til at den var koblet fra, så jeg flyttet meg heller til elipsemaskinen. Og der kjørte jeg intervalløkt i 10 minutter. Jeg har aldri gått så fort på den noen gang. Og pusten fikk kjørt seg.

Etter den økta gikk jeg over til forskjellig styrkeøvelser. Det ble romanske markløft, litt utfall, og trening av strekk og bøy på bena. Benøvelsene kjørte jeg ganske hardt. Jeg klarte ikke tyne meg selv like mye som når PT Salvesen står og maser. Men jeg prøvde meg på dropset. Så det ble en ganske god benøkt.

Jeg avsluttet treningsøkten med mye tøying. Både rygg, bekken, nakke og skuldre fikk rolige tøyninger. Og når kroppen var så varm og god var det ikke så smertefullt å bevege på skulderen, så jeg håper at jeg fikk løsnet noe av hva enn det er som har satt seg i den.

Så dagens erfaring er at jeg kan klare å kjøre en ganske effektiv økt selv om deler av kroppen ikke fungerer. Pulsen lå i snitt på ca 120 slag under styrkeøkta, og ca 140 under intervalløkta. Så det er jo litt mer enn når jeg sitter i godstolen og ser på tv, som sikkert hadde vært alternativet dersom jeg hadde blitt hjemme. Men da hadde ikke katta fått kost seg like mye (i stolen min).

Vet ikke om hun vil dele stolen, eller pleddet.

 

Lang trening

I dag har jeg hatt en ganske lang treningsøkt. Det vil si at jeg har vel egentlig bare trent som vanlig, men siden jeg er en snill mamma har jeg ikke bil i noen dager. Den er med yngstefrøkna på tur. Så da må mor bruke apostlenes hester og offentlig transport. Så da jeg satt på jobb og skulle planlegge hvordan jeg skulle komme meg til treningssenteret så sjekket jeg bussruter. Det er ca 2,5 km fra jobb til treningssenteret, og jeg har for tiden to pc’er i datasekken min så den er ganske tung. I tillegg hadde jeg med meg sekken som jeg bruker til trening. Så jeg fant ut at å gå så langt ville bli tungt for ryggen.

Men da jeg kom meg avgårde fra jobben så var det så pass lenge til bussen skulle komme at jeg fant ut at jeg ikke orket å stå ute i kulden og vente, og jeg hadde god nok tid til å gå hele veien. Så da la jeg i vei. Og det ville jo også gi meg en god oppvarming. Det er jo ikke å forakte. Dermed satt jeg farta opp og gikk. Det tok meg ca 25 minutter å gå. Og jeg var god og varm da jeg kom frem. Jeg fikk på meg treningstøy og var egentlig ganske mentalt klar for å gå rett på styrketreningen, men det var ikke PT Salvesen. Han var klar for at jeg skulle ta ti minutter på trappemaskinene, men justerte det ned til fem da jeg sa at jeg hadde allerede gått i 25 minutter. I og med at jeg var så pass varm så benyttet jeg anledningen til å prøve meg på et nivå høyere på hastigheten. Jeg klarte kanskje ett minutt på det nivået, så måtte jeg roe det litt ned igjen. Men det er litt gøy, for da jeg gikk på trappemaskinen første gang var det skikkelig tungt å holde ut 5 minutter på nivå 4, og i dag var jeg oppe på nivå 8 en stund. Så neste gang skal jeg prøve å holde ut litt lengre på nivå 8. Det gjør godt i pusten, jeg mener at jeg kjenner det godt i pusten/lungene. Og det sitter i flere timer etter, og da tenker jeg at nå bør kondisen bli bedre. Det ble ca 15 min gange til bussterminalen etter trening også, så tilsammen ca to timer med økt puls. Det er herlig!

I løpet av helga fikk jeg vondt i den ene skuldra. Jeg har hatt dette før også, da har det kommet etter litt for intens strikking over tid. Det har jeg ikke holdt på med nå. Men da jeg trente i dag merket jeg at når jeg ble sliten av knebøy i Smith maskinen så presset jeg kroppen på et vis som gjorde at smerten ble provosert. Så «note-to-self» husk å tøye den muskelen! Da pleier det å bli bedre ganske raskt.

I dag har jeg prøvd meg på vanlige markløft. Siden ryggen krangler litt så begynte vi ganske lett. Det var bare 30 kg denne gangen. Og ryggen holdt, så kjenner jeg PT Salvesen blir det nok mer etterhvert. Jeg måtte gjøre en hel del andre øvelser hvor jeg fikk tynt lårmusklene mine. Så da jeg skulle stå i planken klarte jeg nesten ikke holde meg oppe, for lårene var så slitne. Mage og rygg var helt fine. Så da fikk jeg i alle fall ikke vondt i ryggen 😉

Mens jeg skiftet i dag tok jeg et nytt bilde av meg selv. Og jeg er totalt håpløs til å ta selfier i fullfigur. Jeg klarer tydeligvis ikke å ta bilde og samtidig se noenlunde normal ut i tryne. Men jeg skal likevel dele tre bilder av meg, tatt med ca tre måneders mellomrom, fra sommeren til nå. Personlig føler jeg at jeg ser en endring, men ikke så stor som jeg kanskje hadde drømt om. Men jeg merker det på klærne. Buksa som i vinter satt så stramt på magen at det gjorde vondt er nå løs rundt livet, selv når den er nyvasket. En del av genserne mine er så store at det ikke er pent lenger. Det som er litt komisk er de forholdsvis nye trusene mine som jeg trodde var ødelagt i vask, for de var blitt så slappe egentlig holder formen ganske greit, men det som skal fylle ut har tydeligvis blitt mindre.  Så en av de nærmeste dagene skal jeg ta en runde i skuffene og rydde litt,. For midjemålet mitt er redusert med ganske mange cm.

Juni 2017

September 2017

Desember 2017