Tro eller tvil

Det er alt for lenge siden jeg har skrevet her. Det er flere grunner til det. Og det har ikke noe med dere som leser å gjøre. Men det har med alle tankene som fyller hodet mitt å gjøre.

De av dere som kjenner meg godt, eller har lest mye her på bloggen vet kanskje at jeg sliter litt psykisk til tider. Et av kjennetegnene når det er i anmars er et tankekjør uten like. Jeg grubler over alt og ingenting. Mister ofte troen på at jeg har noen nytteverdi, og ser ikke helt at hvorfor andre skal gidde å bry seg om meg.

I det siste har tankekjøret gått mer på at jeg ikke har evne til å gjennomføre ting, eller utholdenheten til å stå i «jobben» til målstreken. Det er ikke snakk om mitt arbeid i Vitari, men andre prosjekt jeg har gående. Alt fra å fullføre håndarbeid til min livsstilsendring som jeg startet i sommer. Når det gjelder håndarbeid blir det kanskje litt synd på de som drømmer om hjemmelaget til jul, eventuelt noen veldig sene kvelder på meg i midten av desember.

Men når det kommer til å ha tro på at jeg kan klare å stå i prosessen som en livsstilsendring er, så sliter jeg. For noen uker siden nådde vekta mi et platå. Den vekta jeg står på nå har jeg vært nede på flere ganger, men så har det stoppet. Og helt logisk vet jeg at vektnedgang også innebærer stagnasjon inn i mellom. Dette innebærer platåer, gjerne når du kommer til en vekt hvor du har vært lenge før. Kroppen kjenner seg igjen og vil ikke rikke seg mer.

Det er jo da det gjelder å ha troen, troen på at fundamentet i platået vil svikte og vekta skal fortsette å synke. Den troen er ikke så sterk hos meg for tiden. Jeg har heller en sterk tvil på at jeg har evnen til å gjennomføre dette.

I går hadde jeg PT-time igjen. Og det er nok viktig når jeg er så tvilende til egne evner. Jeg snakket med ham om problemet, for jeg har vært veldig sløv i forhold til mat i nesten en uke. Og en tur på vekta hjemme ga tydelig svar på hvilken effekt det har. Og jeg var ikke helt klar for å stå til rette for mine svakheter. Men jeg fortalte resultatet jeg hadde sett hjemme. Så snakket vi litt om at jeg tror at jeg ikke klarer å komme videre. Og han svarer at det skjønner han jo, for det gjør jeg ikke. Jeg har ikke styrke til det. I og med at samtalen foregikk mens jeg gikk i trappemaskinen fikk han et stygt blikk og et liksomslag i hodet. Så lo han godt. Da jeg gikk av trappemaskinen spurte han om jeg ikke hadde tvil i kirka. Jeg sa at det hendte det, men at jeg opplever at det er rom for tvil i min gudstro. Og at det ikke gir så negative effekter.

Vi fortsatte treningsøkta. Og jeg fikk kjørt meg. For siden det hadde vært litt høyt inntak av karbohydrater de foregående dagene mente han at jeg hadde masse energilager i musklene mine. Og det kan hende det, men han hjalp meg sannelig å tømme dem.

På vei hjem fra trening tenkte jeg masse over dette med tvilen rundt egne evner. Og andre problemer som skaper tankekaos i hverdagen. Jeg hadde lyst til å sette meg ned å gråte, men gjorde ikke det. Det var papirarbeid som ventet på meg hjemme. Så etter å ha latt musklene finne seg selv igjen satt jeg meg ned med det.

I dag er musklene støle, og det føles godt. For da vet jeg at jeg har gitt mye på treningen i går. Hodet er like kaos! Jeg vet hva jeg må gjøre for at ting skal fungere, men jeg sliter med å finne viljen til å gjennomføre. Kanskje kommer det av tvilen jeg sitter inne med, kanskje kommer det av at jeg blir mer sårbar når mørket kommer. Jeg vet ikke. Men så langt i dag har jeg vært ganske «flink».

Heldigvis har jeg tre treningsøkter med PT Salvesen i løpet av neste uke. Og da vet jeg at jeg er litt mer nøye, for jeg liker at jeg får ros når jeg går ned i vekt, selv om det ikke er mye. Og han heier på meg. Det vet jeg. For han gir støtte når jeg er ordentlig nede, sparker når jeg trenger det og jubler når det går bra.

Så de siste dagene har jeg utvidet forståelsen av begrepet PT. I tillegg til personlig trener og personlig torturist kommer nå personlig terapeut. De må tåle litt av hvert disse PT’ene.