Tankekaos en høstettermiddag

Å foreta en så stor og langvarig livsstilsendring som den jeg har begynt på er ikke bare lett. Og det er vel en av grunnene til at jeg har feilet og gitt opp så mange ganger før. For dersom jeg har litt uflaks og en litt tung periode mentalt sammenfaller med litt stagnasjon i vektnedgangen er det ikke langt bort til feil hylle i butikken, eller feil butikk for den saks skyld. Jeg har nemlig denne uka hatt et dårligere resultat med tanke på vektnedgang enn de to foregående uker. Så da blir jeg litt fortvilet. For jeg har gjort stort sett det samme når det kommer til både mat og trening.

Denne uka har hodet fått kjørt seg litt. Jeg fungerer egentlig ikke spesielt godt på lite søvn, selv om jeg stadig burde ha sovet mer. Men denne uka har jeg hatt to netter hvor jeg har vært sent i seng. Den første natta ble klokka 3 og neste natt nesten 4. Det var riktig nok en helt vanlig natt mellom disse to nettene. Men det var ikke bare det at jeg var sent våken. Jeg var ute og kjørte bil, så jeg måtte holde meg våken og klar. Så det tok litt tid før jeg falt helt til ro når jeg kom hjem. I tillegg er høsten her, med litt mørkere dager. Så denne uka har jeg vært trøtt som en hel strømpeskuff! Som jeg skrev på onsdag så forsov jeg meg til trening kl. 11. Og jeg har gått mer eller mindre og gjespet meg gjennom dagene. Denne dagen intet unntak.

Tidligere når jeg har hatt slike perioder så har turen innom brødbaksthylla i butikken nesten vært rutine. Rundstykker, eller baguetter kjøpes inn for å spises med smør og gulost, eller i de aller mest fristende øyeblikk, Nugatti. Og i dag har jeg vært ute og kjørt sånne turer som tidligere ville innebåret en tur til denne avdelingen i butikken. Det har vært tøffere å jobbe mot lysten til å stoppe her enn det var å stå i mot nybakte kanelboller. Jeg var til og med innom butikken på siste turen i dag, for der ligger også postkontoret. Men jeg holdt meg til mine ærend på posten og gikk ikke innom butikken en gang. For i dag føler jeg at viljestyrken er så svak at resultatet av en tur i butikken fort kunne vært:

1 baguett, evt loff om de var utsolgt for baguett
1 boks Nugatti
1 pose potetgull
1 sjokolade av noe slag
1 halv liter Cola zero.

Og enhver person med litt innsikt i kosthold ser at dette er en av de dårligste handlelister hvis man skal tenke over hva man putter i seg. Så godt er det at jeg holdt meg unna butikken.

Da jeg kom hjem og sjekket postkassa lå det brev til meg fra sykehuset. Jeg ble først litt forvirret, for hvorfor fikk jeg brev derfra? Det er lenge siden jeg har vært på noen form for undersøkelse der, og jeg kunne ikke huske at jeg har blitt henvist til noe nytt heller. Så det var med stor nysgjerrighet jeg åpnet brevet.

Det var et brev med tid for informasjonsmøte for behandling  ved overvektsklinikken. I vår skrev vikar for min fastlege en henvisning for meg til overvektsklinikken. Og jeg fikk i sommer beskjed om at jeg skulle få behandling, men at det var 6 mnd ventetid. Så med alt opplegget med trening og matplan med PT Salvesen hadde jeg faktisk helt glemt det. Men nå slo usikkerheten jeg hadde hatt da vi sendte henvisningen til igjen.

Da henvisningen ble sendt lå jeg akkurat under grensa for hva BMI må være for å kvalifisere til hjelp uten tilleggslidelser. Når vi snakket om det så vi at jeg har noen tilleggslidelser og er disponibel for flere. Så da fant vi ut at det er verdt å prøve og søke, for man får ikke ja om man ikke spør. Etter at henvisningen var sendt kom usikkerheten over meg. Hva om jeg ikke er tjukk nok til å få hjelp? Hva om jeg går ned før jeg kommer dit? Jeg trenger mer hjelp til å holde ut løpet, for å gå ned i vekt klarer jeg noe selv i alle fall. Men jeg klarer ikke holde meg der. Hvor lenge får man hjelp? Er mine problemer store nok?

Og mange av disse har slått tilbake de siste timene, siden jeg fikk brevet. Og nå har jeg faktisk gått ned en hel del i vekt. Jeg er under grensen for hvem som kan henvises, selv med tilleggsplager. Så nå er jeg redd for å bli «kastet» ut. Og jeg skjønner at det er flere som trenger tilbudet. Men jeg føler at jeg også trenger det. Jeg trenger hjelp til å finne en løsning for hvordan jeg kan klare å holde meg nede i vekt. Hjelp til å sortere noen tanker og følelser rundt mat.

Så nå sitter jeg her, usikker og i hodet surrer mitt eget tankekaos. Jeg burde juble over at jeg kommer under grensen for hva som kvalifiserer til rett til hjelp fra det offentlige, men frykten for å ikke klare og gjennomføre på egenhånd er for stor.

Om en liten time drar min kjære og jeg til Gøteborg på kjærestetur. Det blir koselig, og jeg håper det får ristet bort den skyen som ligger over troen på videre fremgang.

Blogglistenhits